Jesu liv og tjeneste
En reise til Jerusalem i all hemmelighet
DET er om høsten i år 32 e.Kr., og løvhyttefesten nærmer seg. Jesus har helt siden påsken i år 31 e.Kr., da jødene prøvde å drepe ham, begrenset sin virksomhet til hovedsakelig å omfatte Galilea. Siden den gang har Jesus sannsynligvis bare vært i Jerusalem for å overvære jødenes tre årlige høytider.
Jesu brødre ber ham nå innstendig: «Dra bort herfra og reis til Judea.» Jerusalem er hovedstaden i Judea og det religiøse senter for hele landet. Hans brødre sier: «Ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent.»
Selv om Jakob, Simon, Josef og Judas ikke tror at deres eldre bror, Jesus, virkelig er Messias, ønsker de at han skal vise sine mirakuløse evner for alle som er samlet til høytiden. Men Jesus er oppmerksom på den fare det ligger i dette. «Verden kan ikke hate dere,» sier han, «men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde.» Så sier Jesus til sine brødre: «Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke.»
Løvhyttefesten er en høytid som varer i sju dager, og den blir avsluttet med en høytidssamling på den åttende dag. Høytiden markerer slutten på jordbruksåret og er en tid med stor glede og takksigelse. Flere dager etter at Jesu brødre har dratt for å delta i høytiden sammen med flertallet av de tilreisende, drar Jesus og hans disipler av sted uten at noen legger merke til det. Istedenfor å ta den vanlige veien langs Jordan-elven drar de gjennom Samaria.
Ettersom Jesus og hans følge vil komme til å trenge husly i en samaritansk landsby, sender han noen i forveien for å ordne med det. Men folk vil ikke ta imot ham da de får høre at han skal videre til Jerusalem. Jakob og Johannes spør forarget: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Jesus refser dem fordi de kommer med et slikt forslag, og de drar videre til en annen landsby.
Mens de går langs veien, sier en skriftlærd til Jesus: «Mester, jeg vil følge deg hvor du så går.»
«Revene har hi, og himmelens fugler har reder,» sier Jesus, «men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Jesus viser på denne måten at den skriftlærde må regne med å oppleve trengsler hvis han vil begynne å følge ham. Og det ser ut til at det er underforstått at den skriftlærde er for stolt til at han vil godta en slik livsstil.
Til en annen mann sier Jesus: «Følg meg!»
«La meg først få gå hjem og begrave min far,» svarer mannen.
«La de døde begrave sine døde,» svarer Jesus, «men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Denne mannens far var sannsynligvis ikke allerede død. For hvis han var det, er det lite trolig at sønnen ville være ute på veien og lytte til Jesus. Nei, det ser ut til at mannen ber om å få vente til faren er død. Han er ikke innstilt på straks å sette Guds rike på førsteplassen i sitt liv.
Mens de fortsetter videre på veien til Jerusalem, kommer en tredje mann og sier til Jesus: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.»
Jesus gir følgende svar: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» De som vil bli Jesu disipler, må ha hele sin oppmerksomhet rettet mot tjenesten for Riket. Hvis en som er ute og pløyer, snur hodet for å se bakover, kommer plogfuren sannsynligvis til å bli skjev. Han kommer kanskje også til å snuble. Slik er det også med dem som ser seg tilbake til denne gamle tingenes ordning. De kan komme til å snuble på den veien som fører til evig liv. Johannes 7: 2—10; Lukas 9: 51—62; Matteus 8: 19—22.
◆ Hvem er Jesu brødre, og hvordan ser de på ham?
◆ Hvorfor er samaritanene så uforskammet, og hva er det Jakob og Johannes ønsker å gjøre?
◆ Hvilke tre samtaler har Jesus på veien, og hvordan legger han vekt på nødvendigheten av å utføre en selvoppofrende tjeneste?