Del 4: Medo-Persia — den fjerde store verdensmakten ifølge Bibelen

Mederne og perserne var innblandet i mange begivenheter som Bibelen forteller om. De er også omtalt i en rekke av Bibelens profetier. Vil du vite mer om disse interessante folkeslagene fra gammel tid?

MEDERNE og perserne rykket fram! I spissen var Kyros den store, som allerede rådde over et stort rike. Nå konsentrerte han seg om det mektige Babylon, den viktigste verdensmakten på den tiden.

Inne i hovedstaden Babylon holdt kong Belsasar et gjestebud for 1000 fornemme gjester og ble ’påvirket av vinen’, som Bibelen sier. Mens de festet og drakk av de hellige karene som var blitt ført bort fra Jehovas tempel i Jerusalem, lovpriste de sine avguder. (Daniel 5: 1—4) De følte seg trygge innenfor Babylons mektige murer.

Men utenfor hadde Kyros’ hær ledet bort vannet i elven Eufrat, som rant gjennom Babylon. Da denne naturlige barrieren var borte, vasset hans soldater oppover elveleiet — rett forbi Babylons murer og inn i byen gjennom åpne porter som vendte ut mot elven. Før solen stod opp, var Belsasar død, Babylon hadde falt, og Medo-Persia var blitt den fjerde store verdensmakten ifølge Bibelens historiske beretning! Men hvem var disse mederne og perserne?

Mederne kom fra høylandet øst for Assyria. På noen relieffer som er funnet i Assyria, ser det ut til at de er fremstilt med lange saueskinnsjakker utenpå tunikaer og med høye snørestøvler, et antrekk som passet til fedriften deres i høylandet. Mederne etterlot seg praktisk talt ingen skrevne dokumenter. Det meste av det vi vet om dem, har vi fått vite gjennom Bibelen, assyriske tekster og klassiske greske historieskrivere. Perserne levde opprinnelig ofte et nomadeliv i området nord for Persiabukta. Etter hvert som riket deres vokste, fikk de en påfallende sans for luksus.

Til å begynne med var det mederne som var de dominerende, men i 550 f.Kr. vant Kyros den store av Persia en rask seier over mederkongen Astyages. Kyros blandet de to folkenes skikker og lover, forente deres riker og utvidet deres erobringer. Selv om mederne var underordnet perserne, var riket så absolutt en dobbeltmakt. Mederne fikk høye stillinger og var førere for persiske hærer. Utlendinger snakket om mederne og perserne, og hvis de bare brukte én betegnelse, sa de mederne.

Før mederne og perserne angrep Babylon, hadde profeten Daniel fått et syn av en vær med to horn som representerte denne dobbeltmakten. Daniel skrev: «Begge [hornene] var store, men det ene var større enn det andre, og det største vokste sist fram.» Det var ingen tvil om hvem væren stod for, for engelen sa til Daniel: «Væren du så, den som hadde to horn, er kongene av Media og Persia.» — Daniel 8: 3, 20.

Daniel befant seg inne i byen Babylon da den falt, og han var vitne til at mederne og perserne kom. Mederen Dareios, den første herskeren i byen etter at den var blitt inntatt, utnevnte 120 satraper, som betyr «riksbeskyttere», og satte tre riksråder over dem. Daniel var en av disse tre riksrådene. (Daniel 5: 30 til 6: 3) I betraktning av den høye stillingen Daniel hadde i forvaltningen både før og etter at Babylon falt, er det rimelig å trekke den slutning at Kyros ble gjort oppmerksom på den hebraiske profetien som 200 år i forveien hadde sagt at Babylon skulle bli inntatt av en som het Kyros. — Jesaja 45: 1—3.

Jerusalem gjenoppbygges

Babylons fall førte til en annen bys oppkomst — Jerusalem. Den hadde ligget i ruiner i nesten 70 år siden den var blitt ødelagt av babylonerne i 607 f.Kr. Bibelens profetier hadde sagt at gjennom Kyros skulle Jerusalem bygges opp igjen og templet der bli grunnlagt på ny. — Jesaja 44: 28.

Skjedde dette? Ja. Esra, som var prest, skriftlærd og skribent, forteller at Kyros kunngjorde at Jehovas tilbedere kunne «dra opp til Jerusalem i Judea og bygge templet for [Jehova], Israels Gud». (Esra 1: 3) Omkring 50 000 mennesker foretok den fire måneder lange reisen tilbake til Jerusalem, og de hadde tempelskattene med seg. I 537 begynte landet igjen å bli bebodd — nøyaktig 70 år etter at Jerusalem hadde falt. — Jeremia 25: 11, 12; 29: 10.

Arkeologiske funn har bekreftet at en slik kunngjøring samstemte med Kyros’ politikk. På en leirsylinder som ble funnet i Babylons ruiner, sier Kyros: «Jeg lot (disse) hellige byer . . . hvis helligdommer hadde ligget i ruiner i lang tid, få tilbake de bilder som (pleide) å være der, og grunnla permanente helligdommer for dem. Jeg samlet (også) alle deres (tidligere) innbyggere og gav (dem) tilbake deres boliger.»

Samaritanske fiender av jødene satte senere en stopper for gjenoppbyggingen av templet ved å få kongen til å forby byggingen. Jehovas profeter Haggai og Sakarja oppildnet folket, og byggearbeidet ble tatt opp igjen. Kong Dareios satte noen til å lete etter Kyros’ opprinnelige kunngjøring som gav tillatelse til at templet ble gjenoppbygd. Bibelen sier at det i Kyros’ sommerresidens i Ekbatana ble funnet en bokrull som fastslo at tempelarbeidet var lovlig. Arbeidet ble fullført det sjette året perseren Dareios I var konge. — Esra 4: 4—7, 21; 6: 1—15.

Vitnesbyrd om rikets storhet

I det synet som er omtalt tidligere, hadde Daniel på forhånd sett at den medopersiske, tohornete «væren stanget mot vest, mot nord og mot sør. Det var ingen dyr [andre nasjoner] som kunne stå seg mot den, og ingen kunne berge noen fra dens makt. Væren gjorde som den ville, og fikk veldig makt». (Daniel 8: 4) Senest på Dareios’ tid var dette profetiske synet blitt oppfylt. Som et vitnesbyrd om sine bedrifter lot Dareios den store seg avbilde på et kolossalt relieff som fortsatt kan ses høyt oppe på en klippe ved Behistun, på den gamle veien mellom Babylon og Ekbatana. I tillegg til at den medopersiske «væren» hadde erobret Babylon, hadde den utvidet sitt territorium i tre hovedretninger: mot nord inn i Assyria, mot vest gjennom Lilleasia og mot sør inn i Egypt.

Omkring 640 kilometer sørøst for sin sommerresidens i Ekbatana bygde perserkongene et gigantisk palass i Persepolis. Et relieff der viser Dareios på sin trone, og ifølge en innskrift skryter han: «Jeg er Dareios, stor konge, kongenes konge, landenes konge . . . som bygde dette palasset.» Noen få tårnhøye søyler fra denne imponerende hovedstaden står der den dag i dag. En annen hovedstad var Susa (Shushan), som lå sentralt mellom Babylon, Ekbatana og Persepolis. Der bygde Dareios den store et annet praktfullt palass.

Dareios ble etterfulgt av sin sønn Xerxes, som tydeligvis var den Xerxes som blir omtalt i den bibelske boken Ester. Den sier at Xerxes «hersket over 127 provinser, fra India til Nubia» da han «satt på tronen i borgen Susa». Det var der Xerxes gjorde den vakre unge Ester til sin dronning. (Ester 1: 1, 2; 2: 17) I Louvre i Paris er det utstilt en okse som var utsmykning øverst på en høy søyle i dette palasset, og veggdekorasjoner som forestiller flotte persiske bueganger og prektige dyr. Alabastkrukker, smykker og andre ting som ble funnet der, stemmer godt overens med det Bibelen sier om den omfattende skjønnhetspleie Ester fikk, og om det luksuriøse livet i Susa. — Ester 1: 7; 2: 9, 12, 13.

Historier som ble fortalt av Xerxes’ greske fiender, handlet om ekteskapelige problemer og om at visse hoffolk angivelig øvde sterk innflytelse på kongen. Selv om kjensgjerningene nok er blitt forvekslet og forvrengt, ser det ut til at disse historiene gjenspeiler noen viktige punkter i Esters bok, som sier at kongen avsatte den gjenstridige dronning Vasjti og erstattet henne med Ester, og at Esters fetter Mordekai fikk en viktig maktstilling i riket. — Ester 1: 12, 19; 2: 17; 10: 3.

Velvillighet overfor Jehovas tilbedere

Presten Esra bodde i Babylon etter at Kyros hadde frigitt jødene, men i år 468 f.Kr. fikk han tillatelse av Xerxes’ etterfølger, Artaxerxes (Longimanus), til å vende tilbake til Jerusalem og fremme den rene tilbedelse av Jehova der. Omkring 1500 menn og deres familier — kanskje 6000 mennesker til sammen — ble med Esra, og de hadde med seg mange gaver til Jehovas tempel. — Esra 7: 1, 6, 11—26.

Det var også i palasset i Susa at den samme Artaxerxes i sitt 20. regjeringsår (455 f.Kr.) etterkom Nehemjas anmodning om å få dra tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge byen og dens murer. Dermed begynte de 70 årsukene i Daniels profeti, som pekte fram mot den tid da Jesus skulle framstå som Messias, «en salvet, en fyrste», noe som ble oppfylt akkurat i rette tid, i år 29 e.Kr.a — Daniel 9: 24, 25, EN; Nehemja 1: 1; 2: 1—9.

På Elefantine, en øy i Nilen i Egypt, er det blitt funnet noen papyrusdokumenter som er skrevet på arameisk. Disse dokumentene viser hvor nøyaktig bibelskribentene Esra og Nehemja beskrev både forholdene under persernes styre og den offisielle formidling av informasjon. Professor G. Ernest Wright sier i Biblical Archaeology: «Nå . . . er vi i stand til å se at Esras arameiske språk er akkurat slik det var på den tiden, mens regjeringens dokumenter er av det slag som vi vanligvis forbinder med det persiske styre.» Et av dokumentene inneholdt en forordning fra perserkongen angående den jødiske kolonien i Egypt og dens påskefeiring.

Medo-Persia bukker under for Hellas

I sitt syn hadde Daniel sett Medo-Persia fremstilt som en vær med to horn. Deretter så han, 200 år før det skjedde, at det «kom . . . en geitebukk fra vest» som fór så fort fram at den ikke ’kom nær marken’. Den raske geitebukken «stanget til [væren] i sinne og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke kraft til å stå seg imot den». (Daniel 8: 5—7) Viser historien at dette virkelig skjedde med Medo-Persia?

Ja, i år 334 f.Kr. kom Alexander den store fra vest, fra Hellas. Rask som lynet, i likhet med en geitebukk, feide han gjennom Asia og vant den ene seieren etter den andre over perserne. Til slutt, i år 331, i Gaugamela, spredte han en persisk hær på en million mann. Persernes leder, Dareios III, flyktet og ble senere myrdet av tidligere venner. Den fjerde verdensmakten var blitt «stanget», ’hornene var brukket’, og Alexanders rike ble den femte store verdensmakten ifølge Bibelens historiske beretning. Det skal vi drøfte i Vakttårnet for 15. april 1988.

Den medopersiske verdensmakt hadde eksistert i bare litt over 200 år — fra den natten den omstyrtet Babylon i 539 f.Kr., til den falt for Alexander. Det er omtrent like lang tid som det har gått siden den franske revolusjon og siden Amerikas forente stater ble dannet. I løpet av en slik forholdsvis kort tidsperiode spilte mederne og perserne uten å vite om det en vesentlig rolle i forbindelse med gjennomføringen av Jehova Guds hensikter og oppfyllelsen av hans pålitelige profetier.

[Fotnote]

[Kart/bilde på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

Det medopersiske rike

INDIA

Ekbatana

Susa (Shushan)

Persepolis

Babylon

Jerusalem

EGYPT

[Bilde]

Ruiner av hovedstaden Persepolis

[Rettigheter]

Manley Studios

[Bilde på side 29]

Kyros’ grav i Iran