PÅSKE

Den jødiske påsken (hebr. pẹsach; gr. pạskha) ble innstiftet kvelden før utgangen av Egypt. Den første påsken ble feiret omkring fullmåne, den 14. dagen i måneden abib (senere kalt nisan) i år 1513 f.v.t. Deretter skulle den feires én gang i året. (2Mo 12: 17–20, 24–27) Abib (nisan) faller i mars/april ifølge den gregorianske kalender. Påsken ble etterfulgt av de usyrede brøds høytid, som varte i sju dager, fra 15. til 21. nisan. Påsken skulle minne israelittene om utfrielsen av Egypt og om at Jehovas engel «gikk forbi» deres førstefødte da Jehova utslettet egypternes førstefødte. (Det hebraiske ordet for påske, pẹsach, betyr «forbigang».) Påsken falt sammen med begynnelsen av bygghøsten. – 2Mo 12: 14, 24–47; 3Mo 23: 10.

Påsken var en minnehøytid. Den bibelske befaling lød derfor: «Og det skal skje at når deres sønner sier til dere: ’Hva betyr denne tjenesten for dere?’, da skal dere si: ’Det er påskeofferet for Jehova, som gikk forbi husene til Israels sønner i Egypt da han slo egypterne med plagen, men utfridde våre hus.’» – 2Mo 12: 26, 27.

Ettersom jødene regnet dagen fra solnedgang til solnedgang, begynte 14. nisan etter solnedgang om kvelden etter at 13. nisan hadde endt, og det var denne kvelden påsken ble feiret. Siden Bibelen klart og tydelig viser at Kristus er påskeofferet (1Kt 5: 7), og at han spiste påskemåltidet kvelden før han døde, må han ha dødd den 14. nisan, ikke den 15. nisan, for at begivenhetene i motbildet også tidsmessig skulle stemme nøyaktig med det forbildet som var gitt i Loven. – He 10: 1.

Lover om feiringen av påsken. Hver husstand skulle ta seg et lytefritt årsgammelt værlam eller en årsgammel geitekilling av hankjønn. Dyret skulle tas inn i huset den 10. abib. Den 14. abib skulle man slakte det, og ved hjelp av et knippe isop skulle blodet strykes på dørstolpene og dørbjelken i det huset hvor påskemåltidet skulle spises (ikke på dørterskelen, hvor man ville ha tråkket på blodet).

Lammet (eller geitekillingen) ble slaktet og flådd, og innvollene ble renset og lagt tilbake i kroppen. Deretter ble dyret gjennomstekt helt, uten at noe ben ble brukket. (2Kr 35: 11; 4Mo 9: 12) Hvis husstanden var for liten til at man klarte å spise hele dyret, skulle man dele det med en nabofamilie og spise det samme kveld. Hvis noe ble til overs, skulle det brennes opp før neste morgen. (2Mo 12: 10; 34: 25) Det ble spist sammen med usyret brød, «nødens brød», og bitre urter, for livet som slaver i Egypt hadde vært bittert. – 2Mo 1: 14; 12: 1–11, 29, 34; 5Mo 16: 3.

Hva menes med uttrykket «mellom de to kveldene»?

Israelittene regnet som nevnt døgnet fra solnedgang til solnedgang. Påskedagen ville derfor begynne ved solnedgang ved slutten av den 13. abib (nisan). Dyret skulle slaktes «mellom de to kveldene». (2Mo 12: 6) Det er delte meninger om hva som menes med dette uttrykket. Ifølge noen bibelforskere, og også de kareiske jødene og samaritanene, sikter uttrykket til tiden mellom solnedgang og det tidspunktet da det blir helt mørkt. Fariseerne og rabbinistene på sin side mente at den første kvelden var når solen begynte å dale, og den andre kvelden den egentlige solnedgang. Rabbinerne mener altså at lammet ble slaktet mot slutten av den 14. nisan, ikke ved begynnelsen, og at påskemåltidet i virkeligheten ble spist den 15. nisan.

Om dette sier professorene Keil og Delitzsch: «Tidsangivelsen er fra gammel tid av blitt tolket forskjellig av jødene. Aben Esra er enig med kareerne og samaritanene om at den første kvelden er det tidspunktet da solen forsvinner bak horisonten, og den andre kvelden det tidspunktet da det blir helt mørkt. I så fall sikter uttrykket ’mellom de to kveldene’ til tiden mellom kl. 6 og kl. 7.20. . . . Ifølge den rabbinske tankegang er den første kvelden den tiden da solen begynner å dale, dvs. mellom kl. 15 og kl. 17, mens den andre kvelden er solnedgang, noe som betyr at ’mellom de to kveldene’ sikter til mellom kl. 15 og kl. 18. Nyere fortolkere har med rette kommet til at Aben Esras oppfatning og kareernes og samaritanenes praksis er den riktige.» – Commentary on the Old Testament, 1973, bd. I, 2. Mosebok, s. 12; se DAG.

I betraktning av det foregående, og særlig på bakgrunn av slike skriftsteder som 2. Mosebok 12: 17, 18, 3. Mosebok 23: 5–7 og 5. Mosebok 16: 6, 7, ser det ut til at uttrykket «mellom de to kveldene» sikter til tiden mellom solnedgang og mørkets frambrudd. Det betyr i så fall at påskemåltidet ble spist en god stund etter solnedgang den 14. nisan, siden det tok sin tid å slakte, flå og gjennomsteke dyret. Femte Mosebok 16: 6 gir følgende befaling: «Du [skal] ofre påskeofferet om kvelden så snart solen går ned.» Jesus og hans apostler spiste påskemåltidet «etter at kvelden hadde falt på». (Mr 14: 17; Mt 26: 20) Judas ble sendt bort straks etter at påsken var blitt feiret, «og det var natt». (Joh 13: 30) Da Jesus feiret påsken sammen med sine tolv apostler, må de ha snakket ganske mye sammen, og Jesus brukte også en del tid på å vaske apostlenes føtter. (Joh 13: 2–5) Innstiftelsen av Herrens aftensmåltid må derfor ha funnet sted temmelig sent på kvelden. – Se HERRENS AFTENSMÅLTID.

I forbindelse med påsken i Egypt var familieoverhodet i hvert enkelt hjem ansvarlig for å slakte lammet (eller geitekillingen), og alle skulle holde seg innendørs for ikke å bli drept av engelen. Man spiste stående, med belte spent om hoftene, stav i hånden og sandaler på føttene, slik at man var klar til en lang reise i ujevnt terreng (man utførte ofte sitt daglige arbeid barføtt). Ved midnatt ble alle Egypts førstefødte drept, men engelen gikk forbi de husene som hadde blod på dørstolpene og på dørbjelken. (2Mo 12: 11, 23) Alle egyptiske hjem hvor det fantes en førstefødt av hankjønn, ble berørt, fra faraos førstefødte til fangenes førstefødte. Husets overhode ble imidlertid ikke drept, selv om han kanskje var en førstefødt, men enhver førstefødt sønn i husstanden under overhodet, og dessuten alle førstefødte av hankjønn blant dyrene, ble drept. – 2Mo 12: 29, 30; se FØRSTEFØDT.

Alle de ti plagene som rammet Egypt, viste seg å være en straffedom over Egypts guder, spesielt den tiende plagen, de førstefødtes død. (2Mo 12: 12) Siden væren var hellig for guden Amon Re, var det blasfemisk i egypternes øyne å stryke blod fra påskelammet på dørstolpene. Oksen var også hellig, og det at de førstefødte oksene døde, var et hardt slag mot guden Osiris. Farao ble æret som sønn av Re. Da faraos førstefødte døde, understreket det bare hvor maktesløse både Re og farao var.

I ødemarken og i det lovte land. Bibelen nevner bare én påskefeiring under vandringen i ødemarken. (4Mo 9: 1–14) Det er sikkert begrenset hvor mange ganger påsken ble feiret i ødemarken, og det av to grunner: (1) De instrukser Jehova opprinnelig gav, gikk ut på at israelittene skulle feire den når de kom inn i det lovte land. (2Mo 12: 25; 13: 5) (2) De som var født i ødemarken, var ikke blitt omskåret (Jos 5: 5), men alle av hankjønn måtte være omskåret for å kunne feire påsken. – 2Mo 12: 45–49.

Beretninger om påskefeiringer. De hebraiske skrifter forteller direkte om følgende påskefeiringer: (1) i Egypt (2Mo 12); (2) i Sinai-ødemarken den 14. nisan i 1512 f.v.t. (4Mo 9); (3) i Gilgal i 1473 f.v.t. etter at israelittene hadde kommet inn i det lovte land og alle gutter og menn var blitt omskåret (Jos 5); (4) da Hiskia gjenopprettet den sanne tilbedelse (2Kr 30); (5) den påsken som ble holdt av Josjia (2Kr 35); (6) den påsken israelittene feiret etter at de hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon (Esr 6). (Andre Krønikebok 35: 18 nevner dessuten at påsken ble feiret på Samuels tid og i kongetiden.) Etter at israelittene hadde slått seg ned i det lovte land, ble påskehøytiden feiret ’på det stedet som Jehova utvalgte for å la sitt navn bo der’, og ikke i hvert hjem eller i de ulike byene. Etter en tid ble Jerusalem valgt. – 5Mo 16: 1–8.

Tilføyelser og endringer. Etter at israelittene hadde bosatt seg i det lovte land, ble det gjort visse endringer og tilføyelser i forbindelse med påskefeiringen. De sluttet å spise måltidet stående og reiseklare, siden de var kommet til det landet som Gud hadde gitt dem. I det første århundre var det vanlig å spise måltidet mens man lå på venstre side og støttet hodet med venstre hånd. Det forklarer hvorfor det står at en av Jesu disipler «lå til bords foran hans bryst». (Joh 13: 23) Da påsken ble feiret i Egypt, ble det ikke brukt vin, og Jehova hadde heller ikke gitt noen befalinger om at man skulle bruke vin under måltidet. Det var en skikk som ble føyd til senere. Jesus fordømte ikke bruken av vin i forbindelse med påskemåltidet. Han drakk vin sammen med apostlene, og etterpå lot han dem drikke av et beger med vin da han innstiftet Herrens aftensmåltid, minnehøytiden. – Lu 22: 15–18, 20.

Ifølge jødiske overleveringer brukte man rødvin, og det ble sendt rundt fire begre, eventuelt flere. Salmene 113 til 118 ble sunget under måltidet, og man avsluttet med Salme 118. Det var sannsynligvis en av disse salmene Jesus og hans apostler sang da de avsluttet Herrens aftensmåltid. – Mt 26: 30.

Skikker i forbindelse med påsken. Man måtte gjøre grundige forberedelser i Jerusalem i forbindelse med høytiden, siden Loven krevde at hver mannlig israelitt og hver mannlig omskåret fastboende utlending skulle feire påsken. (4Mo 9: 9–14) Mange kom til byen noen dager før påskefeiringen for å rense seg seremonielt. (Joh 11: 55) Etter sigende sendte man ut menn en måneds tid før høytiden for å utbedre broer og veier av hensyn til de mange pilegrimene. Siden enhver kontakt med lik ville gjøre en person uren, ble det truffet spesielle tiltak for å beskytte de reisende. Ifølge skikken gravla man personer på åpen mark hvis de døde der, og en måneds tid før høytiden ble gravene kalket for at de skulle være lett synlige. (Templet av A. Edersheim, 1893, s. 148, 149) Dette danner bakgrunnen for at Jesus sammenlignet de skriftlærde og fariseerne med «hvitkalkede graver». – Mt 23: 27.

De som kom til Jerusalem for å feire påskehøytiden, ble innlosjert i private hjem. I et orientalsk hjem kunne alle rom brukes som soverom, og det kunne ligge flere personer i hvert rom. Dessuten kunne man sove på det flate taket på huset. Det var også mange av de tilreisende som ble innlosjert utenfor bymuren, spesielt i landsbyene Betfage og Betania, som lå på Oljebergets skråninger. – Mr 11: 1; 14: 3.

Spørsmål angående diverse tidsangivelser. I Johannes 18: 28 blir det sagt om noen jøder: «Selv gikk de ikke inn i stattholderens palass, for at de ikke skulle bli besmittet, men kunne spise påskemåltidet.» Disse jødene mente at de ble besmittet, eller urene, hvis de gikk inn i en bolig som tilhørte en hedning. (Apg 10: 28) Dette hendte imidlertid «tidlig på dagen», det vil si etter at påskemåltidet var blitt spist. Det er verdt å merke seg at man på denne tiden ofte omtalte hele perioden – både selve påskedagen og de usyrede brøds høytid – som «påsken». I lys av dette gir Alfred Edersheim følgende forklaring: På påskedagen ble det ofret et frivillig fredsoffer og den neste dagen, den 15. nisan, den første dagen i de usyrede brøds høytid, et obligatorisk offer. Det var dette siste offeret jødene var redd for at de ikke kunne spise hvis de gikk inn i Pilatus’ rettsbygning og ble urene. – Templet, 1893, s. 150.

«De usyrede brøds første dag.» Det oppstår også et spørsmål i tilknytning til uttalelsen i Matteus 26: 17: «På de usyrede brøds første dag kom disiplene bort til Jesus og sa: ’Hvor vil du at vi skal gjøre i stand, så du kan spise påskemåltidet?’»

Uttrykket «første dag» kan her oversettes med «dagen før». En fotnote til Matteus 26: 17 i New World Translation of the Holy Scriptures–⁠With References sier angående det greske ordet som her er oversatt med «første»: «El.: ’Dagen før.’ Denne gjengivelsen av det gr. ordet [prọtos] etterfulgt av et ord i genitiv stemmer med betydningen og gjengivelsen av en tilsvarende konstruksjon i Joh 1: 15, 30, nemlig: ’han var til før [prọtos] meg’.» Ifølge Liddell og Scotts Greek-English Lexicon er prọtos noen ganger brukt «der hvor man kunne vente å finne [prọteros (som betyr ’tidligere, før’)]». (Revidert av H. Jones, Oxford 1968, s. 1535.) På denne tiden ble påskedagen i alminnelighet oppfattet som den første dagen i de usyrede brøds høytid. Det greske språk og jødisk tradisjon gir derfor rom for at disiplene kan ha stilt Jesus dette spørsmålet dagen før påsken.

«Forberedelse.» I Johannes 19: 14 sier Johannes idet han beskriver de siste fasene av Pilatus’ forhør av Jesus: «Nå var det påskens forberedelse; det var omkring den sjette time [på dagen, mellom kl. 11 og kl. 12].» Dette var selvfølgelig etter at påskemåltidet var blitt spist kvelden før. En lignende ordlyd finnes i versene 31 og 42. Det er det greske ordet paraskeuẹ som her er oversatt med «forberedelse». Dette ordet ser ikke ut til å henvise til dagen før 14. nisan, men til dagen før den ukentlige sabbatsdag, som i dette tilfellet var en ’stor sabbatsdag’ fordi det både var den ukentlige sabbat og det var den 15. nisan, den første dagen i de usyrede brøds høytid. At denne dagen kaltes «påskens forberedelse», er forståelig i betraktning av at man som tidligere nevnt kalte hele høytidsperioden for «påsken». – Joh 19: 31; se FORBEREDELSE.

Profetisk betydning. Apostelen Paulus oppfordrer de kristne til å leve et rent liv og tillegger samtidig påsken billedlig betydning. Han sier: «For vårt påskeoffer, Kristus, er jo blitt slaktet.» (1Kt 5: 7) Han sammenligner her Kristus Jesus med påskelammet. Døperen Johannes hadde tidligere pekt på Jesus og sagt: «Se, Guds Lam som tar bort verdens synd!» (Joh 1: 29) Johannes hadde kanskje påskelammet i tankene, eller han kan ha tenkt på den væren som Abraham ofret i stedet for sin egen sønn, Isak, eller også det værlammet som ble ofret på Guds alter i Jerusalem hver morgen og kveld. – 1Mo 22: 13; 2Mo 29: 38–42.

Visse trekk ved feiringen av påskehøytiden ble oppfylt i forbindelse med Jesus. Et trekk er at det blodet som ble strøket på husene i Egypt, frelste de førstefødte fra å bli utryddet av den ødeleggende engelen. Paulus omtaler de salvede kristne som menigheten av de førstefødte (He 12: 23) og Kristus som den som utfrir dem ved sitt blod. (1Te 1: 10; Ef 1: 7) Ingen ben skulle brytes på påskelammet. Det var også blitt profetert at ingen av Jesu ben ville bli brukket, og dette fikk sin oppfyllelse da han døde. (Sl 34: 20; Joh 19: 36) Påsken, som jødene feiret opp gjennom århundrene, var således ett av de trekkene ved Loven som var en skygge av de kommende goder og pekte fram til Jesus Kristus, «Guds Lam». – He 10: 1; Joh 1: 29.