Spørsmål fra leserne
◼ Jesus sa: «Var dere blinde, hadde dere ingen skyld [synd, NW].» (Johannes 9: 41) Mente han at noen mennesker er uten synd?
Nei, alle som lever i dag, er syndere, og det var også alle som levde i det første århundre, bortsett fra Jesus selv. Da Jesus uttalte de ordene vi finner i Johannes 9: 41, siktet han til en spesiell form for synd.
Vår felles stamfar, Adam, bebyrdet alle sine etterkommere med synd. Adam ble skapt fullkommen, uten synd. (5. Mosebok 32: 4; 2. Samuelsbok 22: 31) Da Adam unnlot å adlyde Jehovas grunnleggende lover, ble han ufullkommen. Å synde betyr egentlig «å forfeile målet». Det gjorde Adam virkelig. Så Adam ble en synder fordi han overtrådte Guds bud.
Dette har berørt oss alle, ettersom vi alle er etterkommere av Adam. Vi kan illustrere det på denne måten: En mann som blir født med en defekt dominant gen, gir det videre til alle sine etterkommere; de arver den samme defekten. Forskere kan i dag fastslå om et foster eller et nyfødt barn har defekte kromosomer, men Jehova går lenger enn som så. Han viser at det oppstod en alvorlig defekt hos Adam, og at den er blitt overført til oss, hans etterkommere. Denne defekten er synd. «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Romerne 5: 12) Denne syndige tilstand har brakt menneskene i et uharmonisk forhold til Skaperen, i tillegg til at den har brakt dem sykdom og død. Jesus er det eneste menneske som har vært fullkommen, og som dermed har unngått å bli dømt til døden. — Romerne 5: 18—21; 6: 23; 2. Krønikebok 6: 36.
I Bibelen blir imidlertid enkelte undertiden kalt «syndere» fordi det var alminnelig kjent at de begikk åpenbare synder eller spesielt skamløse former for synd. (Lukas 19: 2—7; Markus 2: 16, 17; 14: 41) Men det betyr selvfølgelig ikke at alle andre var fullkomne, uten synd. Hvis de hadde vært det, ville de ikke ha blitt gamle og til slutt måttet dø.
Beretningen i Johannes, kapittel 9, forteller om en mann som var født blind, men som ble helbredet av Jesus. Mannen hadde ikke selv kunnet lese i skriftene, men likevel hadde han en viss kunnskap. Han visste at Gud ikke bønnhører slike som synder med overlegg. Det at Jehova hadde gitt Jesus makt til å gi ham synet tilbake, viste at Jesus var en profet. De stolte fariseerne ville imidlertid ikke godta denne mannens logiske vitnesbyrd, og de kastet ham ut. — Johannes 9: 13—17, 26—34.
Deretter sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» (Johannes 9: 39) Ja, på grunnlag av Jesu forkynnelse, hans andre gjerninger og den rolle han spilte i Guds hensikt, ville enkeltpersoner kunne oppnå å bli seende åndelig sett og vandre i lyset, eller de ville forbli i et åndelig mørke. (Jesaja 9: 1, 2; 42: 6, 7; Matteus 4: 13—17; 6: 23; 2. Peter 1: 9; 2. Korinter 4: 4) Hadde de religiøse lederne bare vært uvitende jøder som var underlagt den normale menneskelige synd, kunne det kanskje unnskyldes at de ikke tok imot Messias. Men de, som hevdet at de var «seende», eller at de forstod, var spesielt klanderverdige, ettersom de hadde større kunnskap om loven og om Guds profetiske Ord. Så det at de forkastet Jesus, var en alvorlig synd som fordømte dem mer enn deres normale menneskelige ufullkommenhet og synd gjorde. Jesus sa derfor til fariseerne: «Var dere blinde, hadde dere ingen skyld. Men nå sier dere at dere er seende, derfor er og blir dere skyldige.» — Johannes 9: 41.