FILIPPI

(Filịppi).

Da Paulus foretok sin andre misjonsreise, var Filippi «den fremste [el.: første] byen i distriktet Makedonia», selv om den tydeligvis ikke var dets hovedstad. Den lå i den østlige delen av distriktet, ved den nordlige enden av Egeerhavet, ikke langt fra landskapet Trakia. Ettersom Paulus kom med skip fra Troas, gikk han i land i Filippis havneby, Neapolis, og reiste 15 km videre mot nordøst på Via Egnatia, den store handels- og militærveien fra Asia til Roma som gikk gjennom et fjellpass ca. 500 m over havet og ned til sletten ved Filippi. – Apg 16: 11, 12.

Byen lå på en høyde som reiste seg over sletten, i nærheten av elven Gangites. I sør lå det et stort sumpområde. Filippis akropolis lå på en stor klippeformasjon i den nordøstlige delen av byen. Utgravninger av ruinene tyder på at Via Egnatia gikk midt gjennom byen, og at det lå et temmelig stort forum langs den. Etter at Paulus hadde vært i Filippi, drog han til Amfipolis, 50 km sørvest for Filippi. Dette var tydeligvis hovedstaden i distriktet. Fra Amfipolis drog Paulus 35 km mot sørvest, til Apollonia, og derfra 45 km mot vest, til Tessalonika, hvor han oppholdt seg i omkring tre uker før han drog videre mot sørvest gjennom Berøa og deretter med skip til Aten.

Historie. Filippi het opprinnelig Krenides. Filip II av Makedonia (far til Aleksander den store) erobret byen fra trakerne på midten av 300-tallet f.v.t. og oppkalte den etter seg selv. Det fantes rikholdige gullgruver i området, og det ble utstedt gullmynter i Filips navn. Omkring 168 f.v.t. ble Persevs, den siste av de makedoniske kongene, beseiret av den romerske konsulen Lucius Aemilius Paulus, som erobret Filippi og det omkringliggende området. I 146 f.v.t. ble hele Makedonia gjort til én romersk provins. Det slaget hvor Octavian og Marcus Antonius slo hærene til Brutus og Gaius Cassius Longinus (som begge hadde deltatt i mordet på Julius Cæsar), ble utkjempet på sletten ved Filippi i år 42 f.v.t. Til minne om sin store seier gjorde Octavian deretter Filippi til romersk «koloni». Da Octavian noen år senere fikk æresnavnet Augustus av det romerske senat, kalte han byen Colonia Augusta Julia Philippensis.

Det at byen var romersk koloni, innebar at den ble fritatt for skatter og fikk andre privilegier, deriblant muligens at innbyggerne fikk en form for sekundært romersk statsborgerskap. Innbyggernes tilknytning til og følelser overfor Roma var derfor sterkere enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Dette er kanskje forklaringen på at herrene til den piken som apostelen Paulus hadde drevet ut en spådomsdemon av, la vekt på sin status da de anklaget Paulus og Silas overfor magistratene, idet de sa: «Vi er romere.» (Apg 16: 16–24) De kristne i Filippi ville derfor også lett kunne forstå hva Paulus mente da han senere oppfordret dem til å ’oppføre seg som borgere’ på en måte som var det gode budskap om Kristus verdig, og minnet dem om at ’deres borgerskap var i himlene’; det verdslige, romerske statsborgerskap var noe som borgerne i Filippi satte høyt og kanskje til og med skrøt av. – Flp 1: 27; 3: 20, Int.

Paulus’ besøk. Filippi fikk det privilegium å være den første byen i Europa som hørte Paulus forkynne det gode budskap, noe som skjedde omkring år 50, under hans andre misjonsreise. Han drog dit i lydighet mot et syn som han fikk om natten i Troas i Lilleasia. Han fikk se en makedonisk mann som bønnfalt ham og sa: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» (Apg 16: 8–10) Paulus og hans reisefeller, deriblant tydeligvis Lukas, som nedskrev beretningen om reisen, ble i byen i noen dager, og på sabbatsdagen gikk de «utenfor porten, ut ved en elv», hvor de ifølge Lukas «mente det var et bønnested». Noen antar at det på grunn av byens militære preg ikke fantes noen synagoge i Filippi, at de jødiske innbyggerne kanskje ikke hadde lov til å samles til gudsdyrkelse inne i byen. Paulus begynte i hvert fall å snakke med de kvinnene som var samlet der. En av dem var Lydia, en tilbeder av Gud, og Gud «åpnet hennes hjerte helt, så hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus». Hun og hennes husstand ble døpt, og hun var så takknemlig og gjestfri at «hun nødde» Paulus og hans reisefeller til å komme inn i hennes hus og bli der. – Apg 16: 11–15.

Etter at Paulus nå hadde adlydt kallet om å dra til Makedonia, ble han imidlertid møtt med forfølgelse her i den aller første byen, men ikke fra jødenes side denne gangen, slik som i Galatia. Byens magistrater grep inn på grunn av falske anklager fra den demonbesatte pikens herrer, som hadde mistet en inntektskilde fordi hun ikke lenger kunne øve den spådomskunst som de hadde hatt så stor fortjeneste på. Paulus og Silas ble slått med stokker og kastet i fengsel, og føttene deres ble satt fast i blokken. – Apg 16: 16–24.

Men midt på natten, mens de bad til Gud og lovpriste ham med sang, slik at de andre fangene kunne høre det, skjedde det et mirakel. Det inntraff et jordskjelv, som resulterte i at fangenes lenker ble løst og dørene åpnet. Fangevokteren, som visste at det ville bety dødsstraff for ham hvis de fangene som var i hans varetekt, flyktet, skulle til å ta sitt liv da Paulus ropte: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er her alle sammen!» Fangevokteren og hans husstand lyttet så til Paulus og Silas, vasket sårene de hadde fått etter slagene, og ble døpte troende. – Apg 16: 25–34; BILDE: bd. 2, s. 749.

Neste morgen gav byens magistrater, som muligens hadde hørt om den mirakuløse hendelsen, fangevokteren ordre om å løslate Paulus. Men Paulus var mer opptatt av å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap enn av straks å bli løslatt. Han ville ikke gå med på noen hemmelig løslatelse gjennom «bakdøren», for å si det slik, for at magistratene ikke skulle miste ansikt. Han henviste til at han var romersk borger, og til at de hadde slått ham og Silas offentlig, uten dom. Nei, nå måtte magistratene åpent innrømme at det var de og ikke de kristne som hadde gjort noe ulovlig. Da de hørte at Paulus og Silas var romere, ble de redde; de kom selv og «bad dem inntrengende» og førte dem ut og anmodet dem om å forlate byen. – Apg 16: 35–40.

Paulus hadde ikke desto mindre opprettet en fin menighet i Filippi, en menighet som alltid stod hans hjerte nær. Den viste sin kjærlighet til ham ved å ha stor omsorg for ham og sørge rikelig for ham, også når han var andre steder. (Flp 4: 16) Paulus besøkte igjen Filippi på sin tredje misjonsreise og muligens også en tredje gang, etter at han var blitt løslatt fra sitt første fangenskap i Roma. – Apg 20: 1, 2, 6; Flp 1: 19; 2: 24.