Spørsmål fra leserne
Hva lærer Bibelen om dødsstraff for forbrytere?
Forståelig nok har hver og én av oss kanskje et personlig syn på dette som følge av tidligere opplevelser eller den situasjonen vi befinner oss i. Men som vitner for Jehova bør vi prøve å innrette oss etter hans tanker om dødsstraff, samtidig som vi holder oss nøytrale til de politiske standpunktene som mange har inntatt i denne saken.
For å si det kort: Guds skrevne Ord viser ikke at dødsstraff er galt.
Tidlig i menneskenes historie gav Jehova uttrykk for sine tanker om dette, slik vi leser i 1. Mosebok, kapittel 9. Der blir det fortalt om Noah og hans familie, som ble hele menneskeslektens aner. Etter at de kom ut av arken, gav Gud dem lov til å spise dyr — de kunne slakte dem, tappe dem for blod og spise dem. Deretter sa Gud ifølge 1. Mosebok 9: 5, 6 angående menneskene: «Dessuten: Blodet av deres sjeler skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde.» Jehova gav altså menneskene myndighet til å straffe mordere med døden.
Da Gud handlet med Israel som sitt folk, kunne forskjellige andre lovovertredelser også føre til dødsstraff. I 4. Mosebok 15: 30 finner vi denne generelle uttalelsen: «Den sjel som gjør noe med overlegg, enten han er en innfødt eller en fastboende utlending, idet han spotter Jehova, den sjel skal i så fall bli avskåret fra sitt folk.»
Men hvordan forholdt det seg etter at den kristne menighet var blitt opprettet? Vi vet at Jehova tillater menneskelige regjeringer å eksistere, og at han har gitt dem betegnelsen «høyere myndigheter». Ja, etter å ha oppfordret de kristne til å adlyde den regjerende myndighet sier Bibelen at den er «Guds tjener til gagn for deg. Men hvis du gjør det som er ondt, da frykt: for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet; den er nemlig Guds tjener, en hevner som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt». — Romerne 13: 1—4.
Betyr det at styresmaktene også har myndighet til å henrette dem som begår alvorlige forbrytelser? Ja, det er den slutningen vi må trekke på bakgrunn av det som står i 1. Peter 4: 15. Der formante apostelen sine brødre: «Ingen av dere må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker.» La du merke til at det står at «ingen av dere må lide som morder»? Peter gav ikke uttrykk for at myndighetene ikke hadde rett til å la en morder lide for sin forbrytelse. Tvert imot, han viste at en morder med rette kunne vente å få sin fortjente straff. Kan dette også anvendes på dødsstraff?
Det kan det, noe som tydelig framgår av det Paulus sa ifølge Apostlenes gjerninger, kapittel 25. Jødene hadde anklaget Paulus for å ha overtrådt deres lov. Da den militære befalingsmannen sendte sin fange, Paulus, til den romerske stattholderen, sa han ifølge Apostlenes gjerninger 23: 29: «Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål som gjaldt deres Lov, men ikke anklaget for noe som helst som fortjener død eller lenker.» Etter to år i fengsel ble Paulus ført fram for stattholderen Festus. Vi leser i Apostlenes gjerninger 25: 8: «Paulus forsvarte seg og sa: ’Verken mot jødenes Lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg begått noen synd.’» Men legg nå merke til det han uttalte om straff, ja dødsstraff. Vi leser i Apostlenes gjerninger 25: 10, 11:
«Paulus sa: ’Jeg står for keiserens dommersete, hvor jeg bør dømmes. Jeg har ikke gjort noe urett mot jødene, noe du også får nøye kjennskap til. Hvis jeg, på den ene side, virkelig er en ugjerningsmann og har gjort noe som fortjener døden, ber jeg ikke om å få slippe å dø; hvis det, på den annen side, ikke er noe i noen av de ting disse mennene anklager meg for, kan ingen utlevere meg til dem som en gunstbevisning. Jeg anker til keiseren!’»
Paulus stod her framfor en rettmessig utnevnt myndighetsperson, og han erkjente at keiseren hadde rett til å straffe, og til og med henrette, ugjerningsmenn. Han kom ikke med innvendinger mot å bli straffet hvis han var skyldig, og han sa heller ikke at det bare var mordere keiseren hadde rett til å dømme til døden.
Det må innrømmes at den romerske rettsordning ikke var fullkommen, og det samme gjelder menneskelige rettsordninger i dag. Både den gang og nå er noen uskyldige blitt dømt og straffet. Pilatus sa om Jesus: «Jeg har ikke funnet noe hos ham som fortjener døden; jeg vil derfor tukte ham og gi ham fri.» Men selv om denne myndighetspersonen innrømmet at Jesus var uskyldig, ble Jesus likevel henrettet. — Lukas 23: 22—25.
Slike tilfeller av urettferdighet fikk ikke Paulus eller Peter til å argumentere for at dødsstraff er prinsipielt umoralsk. I stedet går Guds tanker i denne saken ut på at så lenge de høyere myndigheter eksisterer, ’bærer de sverdet for å la vrede ramme dem som praktiserer det som er ondt’. Det innbefatter at de kan bruke sverdet i den betydning at de iverksetter dødsstraff. Men når det gjelder det kontroversielle spørsmålet om en regjering i denne verden skal gjøre bruk av sin rett til å henrette mordere, inntar de sanne kristne en strengt nøytral holdning. I motsetning til kristenhetens presteskap holder de seg borte fra enhver debatt om dette emnet.