Hvorfor forfulgte Saulus de kristne?

’JEG TENKTE VIRKELIG AT JEG BURDE øve omfattende motstand mot Jesu, nasareerens, navn; og det gjorde jeg da også i Jerusalem. Mange av de hellige sperret jeg inne i fengsler, ettersom jeg hadde fått myndighet fra overprestene. Når disiplene skulle henrettes, avgav jeg min stemme mot dem. Ved å straffe dem mange ganger i alle synagogene forsøkte jeg å tvinge dem til å avsverge sin tro. Siden jeg var særdeles rasende på dem, gikk jeg så langt at jeg forfulgte dem også i byer utenlands.’ — Apostlenes gjerninger 26: 9—11.

DETTE sa Saulus fra Tarsus, også kjent som apostelen Paulus. På det tidspunktet da han sa det, var han naturligvis blitt et helt annet menneske. Han som før hadde vært en motstander av kristendommen, var nå en av dens ivrigste forkjempere. Men hva var det som hadde fått Saulus til å forfølge de kristne? Hvorfor tenkte han at ’han burde’ gå fram på en slik måte? Og er det noe vi kan lære av hans historie?

Stefanus blir steinet

Da Saulus dukker opp i den bibelske beretning, er han blant dem som myrder Stefanus. «Etter at de hadde drevet [Stefanus] utenfor byen, begynte de å kaste stein på ham. Og vitnene la ytterkledningene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.» «Saulus samtykte i mordet på ham.» (Apostlenes gjerninger 7: 58; 8: 1) Hva var det som førte til dette mordet? En del jøder, deriblant noen fra Kilikia, diskuterte med Stefanus, men kunne ikke stå seg mot ham. Om Saulus, som også var fra Kilikia, var blant disse, framgår ikke av beretningen. Uansett brukte de falske vitner for å anklage Stefanus for bespottelse, og de trakk ham for Sanhedrinet. (Apostlenes gjerninger 6: 9—14) Denne forsamlingen, som ble ledet av øverstepresten, fungerte som den jødiske høyesterett. Som de øverste religiøse myndighetspersoner vernet Sanhedrinets medlemmer også om det de anså for å være den rene lære. Fra deres synspunkt fortjente Stefanus å dø. Hadde han kanskje ikke våget å anklage dem for ikke å holde Loven? (Apostlenes gjerninger 7: 53) De skulle sannelig vise ham hvordan den skulle holdes!

Det at Saulus samtykte i denne vurderingen, var en logisk følge av hans overbevisning. Han var fariseer. Denne mektige sekten krevde streng overholdelse av lov og tradisjon. Kristendommen ble regnet for å stå i skarp motsetning til disse grunnpilarene, ettersom den beskrev en ny vei til frelse gjennom Jesus. Jødene i det første århundre ventet at Messias skulle være en herlig konge som skulle befri dem fra romernes forhatte herredømme. Men Jesus ble jo dømt av Det store Sanhedrin for bespottelse og deretter pælfestet på en torturpæl som en forbryter som var forbannet. At en slik mann skulle være Messias, var derfor fullstendig fremmed, uakseptabelt og frastøtende for dem.

Loven sa at en mann som ble hengt på en pæl, var «forbannet av Gud». (5. Mosebok 21: 22, 23; Galaterne 3: 13) Etter Saulus’ oppfatning «fikk disse ordene opplagt sin anvendelse på Jesus,» kommenterer Frederick F. Bruce. «Han døde som en som var forbannet av Gud, og kunne derfor umulig være Messias, som nesten pr. definisjon skulle være en som ble velsignet av Gud i unikt omfang. Å hevde at Jesus var Messias, var derfor bespottelig, og de som kom med en slik absurd påstand, fortjente å lide som spottere.» Som Saulus senere erkjente, var selve forestillingen om ’Kristus pælfestet en årsak til snubling for jødene’. — 1. Korinter 1: 23.

Saulus’ reaksjon på en slik lære var å motarbeide den med størst mulig besluttsomhet. Han gikk ikke engang av veien for å bruke brutal makt i et forsøk på å utrydde kristendommen, for han var overbevist om at det var dette Gud ønsket. Senere beskrev han sin egen innstilling slik: ’Med hensyn til nidkjærhet var jeg en forfølger av menigheten; med hensyn til rettferdighet, det vil si ved lov, var jeg en som viste seg uklanderlig.’ «Til overmål fortsatte [jeg] å forfølge Guds menighet og herje den, og jeg gjorde større framskritt i jødedommen enn mange på min egen alder i mitt folk, ettersom jeg var langt mer nidkjær for mine fedres tradisjoner.» — Filipperne 3: 6; Galaterne 1: 13, 14.

En framstående forfølger

Etter Stefanus’ død opptrer ikke Saulus lenger bare som en tilhenger av forfølgelsen, men som dens fremste forkjemper. I egenskap av det må han ha fått et dårlig ry, for selv etter sin omvendelse, da han prøvde å slutte seg til disiplene, «var [de] alle redde for ham, for de trodde ikke at han var en disippel». Da det ble klart at han virkelig var en kristen, ble hans omvendelse årsak til stor glede og takksigelse blant disiplene. Det de hørte, var ikke at en hvilken som helst tidligere motstander hadde forandret hjertetilstand, men snarere at ’den mannen som tidligere hadde forfulgt dem, nå forkynte det gode budskap om den tro som han tidligere hadde herjet’. — Apostlenes gjerninger 9: 26; Galaterne 1: 23, 24.

Damaskus lå omkring 22 mil fra Jerusalem, noe som tilsvarte sju—åtte dagsreiser. Men Saulus «åndet trussel og mord mot Herrens disipler» og gikk til øverstepresten og bad ham om brev til synagogene i Damaskus. Hvorfor? Fordi han ville føre alle han fant som hørte til «Veien», bundet til Jerusalem. Med godkjennelse fra offisielt hold ’begynte han å fare voldsomt fram mot menigheten. Han trengte inn i det ene huset etter det andre og slepte ut både menn og kvinner for å sende dem i fengsel’. Andre ’prylte han i synagogene’, og han ’avgav sin stemme’ (bokstavelig: kastet sin «stemmestein») for å samtykke i at de ble henrettet. — Apostlenes gjerninger 8: 3; 9: 1, 2, 14; 22: 5, 19; 26: 10, NW, fotnoten.

På bakgrunn av den undervisningen Saulus hadde fått av Gamaliel, og den makten han nå utøvde, mener noen bibelforskere at han hadde steget i gradene fra å være en som bare studerte Loven, til å bli en som hadde en viss myndighet i jødedommen. Én forfatter har for eksempel lansert den tanke at Saulus kan ha blitt utnevnt til lærer i en av synagogene i Jerusalem. Men hva det innebar at Saulus ’avgav sin stemme’ — om han var medlem av en domstol, eller om han bare gav sin moralske støtte til at de kristne ble henrettet — kan vi ikke fastslå med sikkerhet.a

Fordi alle kristne til å begynne med var jøder eller jødiske proselytter, oppfattet tydeligvis Saulus kristendommen som en frafallen bevegelse innenfor jødedommen, og han anså det for å være den offisielle jødedoms ansvar å lede kristendommens tilhengere inn på rett spor. Bibelforskeren Arland J. Hultgren sier: «Det er ikke sannsynlig at forfølgeren Paulus ville ha motarbeidet kristendommen fordi han oppfattet den som en religion utenfor jødedommen, som en konkurrent. Han og andre må ha sett det slik at den kristne bevegelse fremdeles var underlagt jødisk myndighet.» Målet hans var derfor å tvinge oppsetsige jøder til å avsverge sin tro og vende tilbake til den rene lære, og han ønsket å gjøre bruk av alle tilgjengelige midler for å oppnå dette. (Apostlenes gjerninger 26: 11) En av de metodene som stod til hans rådighet, var å fengsle de kristne. En annen var å pryle dem i synagogene, en vanlig form for straff som enhver lokal domstol med tre dommere kunne ilegge personer som nektet å adlyde rabbinsk myndighet.

Da Jesus viste seg for Saulus på veien til Damaskus, ble det naturlig nok slutt på alt dette. Fra å være en hardnakket fiende av kristendommen gikk Saulus plutselig over til å bli en ivrig forsvarer av den, og snart planla jødene i Damaskus å drepe ham. (Apostlenes gjerninger 9: 1—23) Som kristen skulle Saulus paradoksalt nok komme til å bli utsatt for mange av de tingene som han selv hadde påført andre som forfølger. Flere år senere kunne han si: «Av jøder har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær.» — 2. Korinter 11: 24.

Misforstått nidkjærhet

«Tidligere var [jeg] en spotter og en forfølger og et frekt menneske,» skrev Saulus etter sin omvendelse, da han var bedre kjent som Paulus. «Likevel ble jeg vist barmhjertighet, fordi jeg var uvitende og handlet i mangel på tro.» (1. Timoteus 1: 13) Det at man er oppriktig og aktiv i sin gudsdyrkelse, er derfor ingen garanti for at man har Guds godkjennelse. Saulus var nidkjær og handlet i samsvar med sin samvittighet, men det betydde ikke at han hadde rett. Hans brennende nidkjærhet var misforstått. (Jevnfør Romerne 10: 2, 3.) Det burde få oss til å tenke.

I dag er det mange som er fast overbevist om at Gud ikke krever annet av dem enn at de oppfører seg bra. Men er det riktig? Vi gjør alle vel i å merke oss Paulus’ formaning: «Forviss dere om alle ting; hold fast ved det som er godt.» (1. Tessaloniker 5: 21) Det betyr at vi må ta oss tid til å skaffe oss nøyaktig kunnskap om Guds Ords sannhet og så leve i harmoni med den. Hvis vi på bakgrunn av vårt studium av Bibelen forstår at vi er nødt til å foreta forandringer, bør vi for all del gjennomføre dette uten å nøle. Det er kanskje få av oss som noen gang har vært spottere, forfølgere eller frekke mennesker i den grad Saulus var. Men det er bare ved å handle i samsvar med tro og nøyaktig kunnskap at vi, i likhet med ham, kan oppnå Guds godkjennelse. — Johannes 17: 3, 17.

[Fotnote]