MALTA

(Mạlta).

En øy i Middelhavet, ca. 100 km sør for Sicilia, med et flatemål på 246 km². Det var på Malta apostelen Paulus led skipbrudd, og han ble værende i tre måneder på øya etter denne hendelsen. I løpet av denne tiden helbredet han Publius’ far og andre som hadde forskjellige sykdommer. – Apg 28: 1, 7–9, 11.

Før i tiden var det noen som forbandt det greske ordet som blir gjengitt med Malta (Melịte), med Mljet (Meleda), en øy utenfor vestkysten av Balkanhalvøya, ettersom denne øya i gammel tid ble kalt Melita. Men både tradisjonen og bibelske vitnesbyrd peker i retning av at det var på Malta Paulus led skipbrudd. Benevnelsen «Adriahavet», som blir brukt om det havet hvor båten befant seg da den nærmet seg den aktuelle øya, hadde etter hvert kommet til å omfatte havområdene i den delen av Middelhavet som ligger øst for Sicilia og vest for Kreta. Det kunne derfor sies at Adriahavet grenset opp til Malta. – Apg 27: 27.

Paulus’ skipbrudd. En tid etter soningsdagen (i september eller oktober) seilte det skipet som Paulus reiste med som fange, ut fra Godhavnene på Kreta. Skipet ble snart revet med av en voldsomt sterk vind, Eurakylon, som åpenbart kom fra østnordøst. Den drev skipet bort fra kysten av Kreta og til øya Kauda, og sjømennene fryktet at skipet skulle gå på grunn i «Syrte», i et område langs kysten av Nord-Afrika hvor det er kvikksand. (Apg 27: 8, 9, 13–17) En østnordøstlig vind kunne ikke ha drevet skipet mot Mljet, som ligger ca. 1000 km nordnordvest for Kauda. Det er mest sannsynlig at skipet, etter å ha drevet i omkring to uker, nærmet seg Malta, som ligger 870 km vestnordvest for Kauda. – Apg 27: 33; se EURAKYLON.

På en vestnordvestlig kurs kan skipet ha nådd den bukta på nordøstkysten av Malta som i dag kalles St. Paul’s Bay, uten at mannskapet først hadde sett noen annen del av øya. Det kan være at de erfarne sjømennene kunne høre bølgene bli brutt mot forberget Qawra (Koura), som skyter ut i Middelhavet på østsiden av St. Paul’s Bay, og at det var derfor de fikk mistanke om at de nærmet seg land. De dybdene de loddet, «tjue favner» og «femten favner» (en favn svarer til ca. 1,8 m), svarer godt til dybder som man loddet i St. Paul’s Bay-området på midten av 1800-tallet. – Apg 27: 27, 28.

Selv i dagslys drog ikke sjømennene kjensel på øya, kanskje fordi de pleide å anløpe Malta et annet sted. Den største og best kjente havnen på øya er havnen ved Valletta, som ligger 13 km sørøst for St. Paul’s Bay. – Apg 27: 39.

På vestsiden av St. Paul’s Bay er det to små bukter. Det var trolig i en av disse buktene de prøvde å «sette båten på grunn». De lyktes imidlertid ikke med dette, noe som (ifølge en bokstavelig gjengivelse av den greske teksten) skyldtes at de ’var falt omkring [dvs. var kommet inn] på et sted med to sjøer’. Dette kan bety at skipet kom inn på «et sted hvor to sjøer møttes» (AS), eller på «en grunne som havet skylte mot på begge sider» (NV). En annen mulighet er at skipet ble fanget mellom to tverrstrømmer og derfor gikk på grunn. (Jf. JB, NE.) Forstavnen ble sittende helt fast, kanskje i den mudder- og leirbunnen som ligger tre favner under overflaten i deler av St. Paul’s Bay, mens akterstavnen ble slått i stykker av bølgene. – Apg 27: 39–41.

Paulus på Malta. På dette tidspunkt bestemte soldatene seg for å drepe Paulus og de andre fangene, kanskje på grunn av romernes strenge militærdisiplin, som holdt fangevoktere personlig ansvarlig hvis fanger som de hadde i sin varetekt, rømte. (Jf. Apg 12: 19; 16: 27.) Ettersom offiseren (en centurion) av hensyn til Paulus hindret soldatene i å gjøre dette, overlevde alle 276 om bord skipbruddet, enten ved å svømme i land eller ved å legge seg på planker og andre flytende gjenstander fra vraket. – Apg 27: 37, 42–44.

Innbyggerne på Malta, som ikke snakket gresk, viste de overlevende en usedvanlig menneskevennlighet; de laget blant annet et stort bål, slik at de fikk varmet seg. Da apostelen Paulus la et fange med kvister på bålet, kom det ut en hoggorm, som bet seg fast i hånden hans. Innbyggerne ble forbløffet da det viste seg at Paulus ikke hovnet opp eller døde på grunn av giften, og de begynte å betrakte ham som en gud. – Apg 28: 1–6.

I dag finnes det ikke hoggorm naturlig hjemmehørende på Malta. Det har skjedd store forandringer på øya siden det første århundre. Malta er nå et av verdens tettest befolkede land, med ca. 1390 innbyggere pr. km². På Paulus’ tid kan det ha vært store skogsområder der. Befolkningsøkningen må ha hatt stor innvirkning på habitatene til de ville dyrene, og dette kan godt ha ført til at hoggormen er blitt utryddet, noe som for eksempel har skjedd på øya Arran utenfor sørvestkysten av Skottland. Så sent som i 1853 skal det ha vært sett en hoggorm i nærheten av St. Paul’s Bay.