JUDEA
(Judẹa) [fra hebr.: tilhørende Juda].
Et område i Palestina. Man vet ikke nøyaktig hvor grensene gikk, men Judea målte etter alt å dømme ca. 80 km fra øst til vest og ca. 50 km fra nord til sør. I nord grenset det opp til Samaria og i sør til Idumea. Dødehavet og Jordandalen dannet østgrensen. Da idumeernes område ble innlemmet i Judea, kom sørgrensen øyensynlig til å strekke seg fra et sted sør for Gaza i vest til Masada i øst.
Bemerkningen i Matteus 19: 1 om at Jesus forlot Galilea og kom til «Judeas grensetrakter på den andre siden av Jordan», kan bety at Jesus forlot Galilea, krysset Jordan og gikk sørover for å gå inn i Judea via Perea.
Herodes den store var «konge i Judea» på den tiden da døperen Johannes og Jesus ble født. (Lu 1: 5) Han var blitt utnevnt til konge i Judea av det romerske senat. Litt etter litt var hans område så blitt utvidet, og ved sin død hersket han over Judea, Galilea, Samaria, Idumea, Perea og også andre områder. Herodes den stores sønn Arkelaus arvet herredømmet over Judea, Samaria og Idumea. (Jf. Mt 2: 22, 23.) Da Arkelaus ble landsforvist, ble Judea underlagt romerske stattholdere som hadde Cæsarea som residensby. Ser man bort fra den korte tiden Herodes Agrippa I hersket som konge over Palestina (Apg 12: 1), ble Judea styrt av romerske stattholdere helt fram til jødenes opprør i år 66.
Ved slutten av det siste århundre f.v.t. ble den lovte Messias, Jesus, født i Betlehem i Judea, slik det var forutsagt. (Mt 2: 3–6; Lu 2: 10, 11) Etter at noen astrologer fra Østen hadde besøkt familien, tok Jesu adoptivfar, Josef, med seg sin hustru og sin sønn og flyktet til Egypt, fordi han i en drøm var blitt advart av en engel om at Herodes den store hadde planer om å rydde barnet av veien. Etter at Herodes var død, vendte ikke Josef tilbake til Judea, men bosatte seg i Nasaret i Galilea. Grunnen var at Herodes’ sønn Arkelaus nå hersket over Judea, og at Josef dessuten fikk en guddommelig advarsel i en drøm. – Mt 2: 7–23.
Om våren i år 29, da døperen Johannes begynte å forberede Messias’ komme, var Judea underlagt den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Mange jøder, også judeere, hørte Johannes forkynne i Judeas ødemark og ble døpt som symbol på anger. (Mt 3: 1–6; Lu 3: 1–16) Da Jesus mindre enn åtte måneder senere begynte å utføre sin tjeneste, fikk Judeas innbyggere ytterligere anledning til helhjertet å vende om til Jehova. I en periode døpte Jesu disipler til og med flere enn Johannes døpte. (Joh 3: 22; 4: 1–3) Da Jesus drog til Galilea, fulgte store folkeskarer fra Jerusalem og Judea med ham og høstet således gagn av hans tjeneste der. (Mt 4: 25; Mr 3: 7; Lu 6: 17) I likhet med galileerne fikk utvilsomt disse judeerne sin første interesse vakt da de så det som Jesus gjorde i Jerusalem under «høytiden» (påsken i år 30). (Joh 4: 45) Ryktet om Jesu mirakler i Galilea, for eksempel om det at han hadde oppreist den eneste sønnen til en enke i Nain, spredte seg dessuten i hele Judea. – Lu 7: 11–17.
Jesus møtte imidlertid sterk motstand fra de religiøse lederne i Judea. Det later til at disse hadde større makt over judeerne enn over galileerne. Allerede fra og med påsken i år 31 var det utrygt for Jesus å oppholde seg i Judea. (Joh 5: 1, 16–18; 7: 1) Likevel drog han til Jerusalem for å overvære høytidene og benyttet disse anledningene til å forkynne. (Joh 7: 10–13, 25, 26, 32; 10: 22–39) Det var sannsynligvis i Judea, etter løvhyttehøytiden i år 32, Jesus sendte ut de 70. (Lu 10: 1–24) Da han senere fikk kjennskap til at hans venn Lasarus var død, bestemte han seg for å dra til Judea, selv om judeerne hadde prøvd å steine ham. Da han så oppreiste Lasarus i Betania, ble dette nok en grunn for de religiøse lederne til å ønske å få ham drept. Noen av dem sa: «Hvis vi lar ham holde på slik, kommer de alle til å tro på ham, og romerne vil komme og ta bort både vårt sted og vår nasjon.» – Joh 11: 5–8, 45–53.
Selv om de synoptiske evangelier i hovedsak forteller om Jesu tjeneste i Galilea (sannsynligvis fordi det var der folk reagerte mest positivt på budskapet), var det ikke slik at Jesus forsømte Judea. Da han stod framfor Pilatus, kunne hans fiender si: «Han hisser opp folket ved å undervise i hele Judea, ja fra Galilea, hvor han begynte, og like hit.» – Lu 23: 5.
Også etter Kristi Jesu død og oppstandelse ble det avlagt et grundig vitnesbyrd i Jerusalem og Judea. (Apg 1: 8) På pinsedagen i år 33 var det utvilsomt mange judeere blant de 3000 som gav akt på Peters forkynnelse og ble døpt. Den kristne menigheten i Jerusalem opplevde økning også i tiden som fulgte. (Apg 2) Men den møtte også motstand. (Apg 4: 5–7, 15–17; 5: 17, 18, 40; 6: 8–12) Etter at den kristne disippelen Stefanus var blitt steinet, ble forfølgelsen så hard at «alle bortsett fra apostlene ble spredt omkring i Judeas og Samarias områder». (Apg 8: 1) Men i stedet for å utgjøre en hindring førte dette til at det kristne budskap ble utbredt enda mer, og det ble tydeligvis opprettet nye menigheter både i Judea og andre steder. (Apg 8: 4; Ga 1: 22) Etter at en av forfølgerne, Saulus fra Tarsus, var blitt omvendt, «gikk menigheten i hele Judea og Galilea og Samaria virkelig inn i en periode med fred og ble bygd opp; og idet den vandret i Jehovas frykt og i den hellige ånds trøst, fortsatte den å vokse». (Apg 9: 31) Den tidligere forfølgeren, apostelen Paulus, forkynte nå i Jerusalem og Judea. (Apg 26: 20) Som følge av hans og andres virksomhet ble det stadig opprettet nye menigheter, og apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem tjente som et styrende råd for alle disse menighetene. – Apg 15: 1–33; Ro 15: 30–32.
Mange av de jødekristne som bodde i Judea, var tydeligvis fattige. Det må derfor ha vært svært oppmuntrende for dem at deres kristne brødre i andre deler av verden organiserte hjelpetiltak og sendte dem frivillige bidrag. (Apg 11: 28–30; Ro 15: 25–27; 1Kt 16: 1–3; 2Kt 9: 5, 7) Mens de jødekristne i Judea fortsatte sin trofaste tjeneste, ble de stadig forfulgt av sine ikke-troende landsmenn. (1Te 2: 14) Da de romerske styrker under Cestius Gallus’ ledelse i år 66 trakk seg tilbake fra Jerusalem, forlot de kristne Jerusalem og Judea og flyktet til fjellene i lydighet mot Jesu profetiske ord og unnslapp derved den forferdelige ødeleggelsen som rammet Jerusalem i år 70. – Mt 24: 15, 16; Mr 13: 14; Lu 21: 20, 21.