Saulus møter tidligere venner og fiender

DET må ha vært med en viss engstelse at Saulus, som senere ble kjent som apostelen Paulus, vendte tilbake til Jerusalem for første gang etter sin omvendelse til kristendommen.a Da han forlot byen tre år tidligere, åndet han trussel og mord mot Jesu disipler. Han hadde fullmakt til å arrestere enhver kristen han måtte finne i Damaskus. — Apostlenes gjerninger 9: 1, 2; Galaterne 1: 18.

Da Saulus selv ble en kristen, gav han frimodig uttrykk for sin tro på den oppstandne Messias. På grunn av dette ønsket jødene i Damaskus å drepe ham. (Apostlenes gjerninger 9: 19—25) Kunne han egentlig vente at hans tidligere jødiske venner i Jerusalem skulle ta hjertelig imot ham? Noe Saulus imidlertid var enda mer opptatt av, var å komme i kontakt med Kristi etterfølgere i Jerusalem. Det ville ikke bli enkelt.

«Da han kom til Jerusalem, forsøkte han å slutte seg til disiplene; men de var alle redde for ham, for de trodde ikke at han var en disippel.» (Apostlenes gjerninger 9: 26) Det er forståelig. Det siste de visste om ham, var at han var en nådeløs forfølger. Hans påstand om at han var en kristen, kunne virke som et knep med tanke på å infiltrere menigheten. De kristne i Jerusalem ønsket derfor å holde ham på avstand.

Det var imidlertid en av dem som kom Saulus til hjelp. Bibelen sier at Barnabas førte den tidligere forfølgeren «til apostlene», etter alt å dømme til Peter (Kefas) og Jakob, Herrens bror, og underrettet dem om Saulus’ omvendelse og forkynnelse i Damaskus. (Apostlenes gjerninger 9: 27; Galaterne 1: 18, 19) Hva som fikk Barnabas til å stole på Saulus, fortelles det ikke noe om. Kjente de to hverandre, og fikk dette Barnabas til å spørre ut Saulus og så gå god for hans oppriktighet? Hadde Barnabas kontakt med de kristne i Damaskus, slik at han var kjent med Saulus’ omvendelse? Uansett hvordan det forholdt seg, fikk Barnabas dempet den mistanken som var rettet mot Saulus. Som følge av det ble Saulus hos apostelen Peter i 15 dager.

Femten dager sammen med Peter

Saulus hadde fått sitt oppdrag direkte fra Jesus og trengte ikke noen fullmakt fra mennesker, noe han påpekte overfor galaterne. (Galaterne 1: 11, 12) Men Saulus erkjente utvilsomt at det var viktig for ham å bli godt kjent med Jesu tjeneste. Oppholdet hos Peter ville gi ham rikelig anledning til nettopp det. (Lukas 24: 12; 1. Korinter 15: 3—8) Saulus ville ha mange ting å spørre Peter og Jakob om, og de ville også ha spørsmål til Saulus angående det synet han hadde hatt, og det oppdraget han hadde fått.

Hvordan ble Saulus reddet fra tidligere venner?

Stefanus er blitt kalt den første kristne martyr. De som tidligere hadde diskutert med ham, var fra «den såkalte Synagoge av de frigitte og av kyreneerne og aleksandrinerne og av dem fra Kilikia og Asia». Nå var det slik at Saulus «diskuterte med de gresktalende jøder», eller hellenistene, og forkynte frimodig for dem. Hva var deres reaksjon? De ønsket å drepe ham. — Apostlenes gjerninger 6: 9; 9: 28, 29.

Det var bare naturlig at Saulus gjerne ville forklare den radikale forandringen i livet sitt og ønsket å prøve å fortelle sine tidligere venner om Messias. Disse jødiske hellenistene var imidlertid fiendtlig innstilt til den mannen som de betraktet som en forræder.

Skjønte Saulus hvilken fare han egentlig var i? Vi leser at da han bad i templet, falt han i transe og så Jesus, som sa til ham: «Skynd deg og kom deg fort ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.» Saulus svarte: «Herre, de vet selv godt at jeg i den ene synagogen etter den andre pleide å fengsle og pryle dem som trodde på deg; og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utøst, stod jeg også selv ved siden av og samtykte.» — Apostlenes gjerninger 22: 17—20.

Noen oppfatter det slik at Saulus’ svar viser at han erkjente faren. Andre mener at det han egentlig sa, var: «Jeg var en forfølger som dem, og det vet de. De burde absolutt ta min omvendelse alvorlig. Kanskje jeg kan få dem til å forstå sannheten.» Men Jesus visste at disse jødene ikke ville ta hensyn til vitnesbyrdet fra en «frafallen». Han sa til Saulus: «Dra av sted, for jeg skal sende deg ut til nasjoner langt borte.» — Apostlenes gjerninger 22: 21, 22.

Da trosfeller ble klar over hvilken fare Saulus var i, skyndte de seg å føre ham ned til havnebyen Cæsarea og sendte ham videre på en 500 kilometer lang reise til Tarsus, hans hjemby. (Apostlenes gjerninger 9: 30) Det gikk flere år før Saulus vendte tilbake til Jerusalem.

Den raske avreisen til Saulus kan ha vært til beskyttelse for den kristne menighet. Den tidligere forfølgerens nærvær utgjorde en potensiell fare. Etter at Saulus hadde dratt, «gikk menigheten i hele Judea og Galilea og Samaria . . . inn i en periode med fred og ble bygd opp; og idet den vandret i Jehovas frykt og i den hellige ånds trøst, fortsatte den å vokse». — Apostlenes gjerninger 9: 31.

Viktigheten av å utvise forsiktighet

Som i det første århundre kan det også i dag oppstå situasjoner hvor det er på sin plass å utvise forsiktighet. Vi har ingen grunn til å være overdrevent mistenksomme overfor fremmede. Det har imidlertid hendt at skruppelløse personer har forsøkt å utnytte Jehovas folk, enten for egen vinnings skyld eller i den hensikt å skade menigheten. Vi må derfor vise skjelneevne for ikke å bli offer for bedrageres knep. — Ordspråkene 3: 27; 2. Timoteus 3: 13.

Saulus’ reaksjon til det å forkynne i Jerusalem understreker en annen måte som kristne kan utvise forsiktighet på. Det å forkynne i visse strøk eller for enkelte personer, deriblant tidligere venner, kan være risikabelt — fysisk, åndelig og til og med moralsk. Det er derfor på sin plass å ta passende forholdsregler, for eksempel å være selektiv med hensyn til valg av tid og sted. — Ordspråkene 22: 3; Matteus 10: 16.

Vi kan ha tillit til at det gode budskap om Guds rike kommer til å bli forkynt før enden for denne onde ordning kommer. Saulus var virkelig et godt eksempel i denne henseende; han «talte frimodig i Herrens navn», selv til tidligere venner og fiender. — Apostlenes gjerninger 9: 28.

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Da Saulus kom til Jerusalem, forkynte han frimodig for de gresktalende jøder