Ær Gud «med én munn»

’Med én munn skal dere ære vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.’ — ROMERNE 15: 6.

 1. Hva lærte Paulus sine trosfeller om det å ta hensyn til ulike synspunkter?

DET er ikke slik at alle kristne treffer de samme valgene, eller at de foretrekker akkurat det samme. Alle kristne må likevel vandre skulder ved skulder på veien til livet. Er det mulig? Ja, så sant vi ikke gjør et stort nummer av mindre ulikheter. Det var noe apostelen Paulus lærte sine trosfeller i det første århundre. Hvordan forklarte han dette viktige punktet for dem? Og hvordan kan vi følge denne inspirerte veiledningen i dag?

Betydningen av kristen enhet

 2. Hvordan understreket Paulus hvor viktig enhet er?

² Paulus forstod hvor viktig kristen enhet er, og han gav de kristne veiledning som skulle hjelpe dem til å bære over med hverandre i kjærlighet. (Efeserne 4: 1—3; Kolosserne 3: 12—14) Han hadde opprettet mange menigheter og besøkt andre i løpet av en periode på over 20 år, så han var klar over at det kunne være en utfordring å bevare enheten. (1. Korinter 1: 11—13; Galaterne 2: 11—14) Han sa derfor til sine trosfeller som bodde i Roma: «Måtte nå den Gud som skjenker utholdenhet og trøst, gi dere å ha den samme sinnsinnstilling blant dere . . . for at dere samstemmig, med én munn, skal ære vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.» (Romerne 15: 5, 6) Også i dag må vi ære Jehova Gud «med én munn» som en forent gruppe av hans folk. Gjør vi det?

3, 4. a) På hvilken måte var bakgrunnen til de kristne i Roma forskjellig? b) Hvordan kunne de kristne i Roma tjene Jehova «med én munn» til tross for noen ulikheter?

³ Mange av de kristne i Roma var personlige venner av Paulus. (Romerne 16: 3—16) Selv om de hadde forskjellig bakgrunn, betraktet Paulus alle sine brødre som «Guds elskede». Han skrev: «Jeg [takker] min Gud gjennom Jesus Kristus for dere alle, fordi det blir talt om deres tro i hele verden.» Det er tydelig at brødrene i Roma på mange måter var gode eksempler. (Romerne 1: 7, 8; 15: 14) Likevel var det noen i menigheten som hadde ulikt syn på enkelte ting. De kristne i vår tid kan ha svært forskjellig bakgrunn og tilhøre forskjellige kulturer, men det å studere Paulus’ inspirerte veiledning når det gjelder å takle ulikheter, kan hjelpe dem til å tale «med én munn».

⁴ I Roma var det både jødekristne og hedningkristne. (Romerne 4: 1; 11: 13) Noen av de jødekristne fulgte tydeligvis fortsatt visse skikker som de hadde fulgt under Moseloven, selv om de burde ha skjønt at det ikke var nødvendig å følge slike skikker for å oppnå frelse. På den annen side var det mange jødekristne som godtok at Kristi offer hadde befridd dem for de restriksjonene de hadde måttet overholde før de ble kristne. Som følge av det forandret de på noen av sine personlige vaner. (Galaterne 4: 8—11) Som Paulus påpekte, var de likevel alle «Guds elskede». Hvis alle bevarte en rett holdning til hverandre, kunne de ære Gud «med én munn». Vi kan også ha ulikt syn på enkelte ting, og vi gjør derfor vel i å tenke nøye over hvordan Paulus forklarer dette viktige prinsippet. — Romerne 15: 4.

’Ta imot hverandre’

5, 6. Hvorfor hadde de som tilhørte menigheten i Roma, ulikt syn på forskjellige ting?

⁵ I sitt brev til romerne omtaler Paulus et forhold som det var delte meninger om. Han skriver: «Én har tro til å spise alt, men den som er svak, spiser grønnsaker.» Hvorfor var det slik? Under Moseloven var det ikke tillatt å spise svinekjøtt. (Romerne 14: 2; 3. Mosebok 11: 7) Men etter Jesu død var det ikke lenger noen som var bundet av Loven. (Efeserne 2: 15) Tre og et halvt år etter Jesu død sa en engel til apostelen Peter at det fra Guds synspunkt ikke var noe mat som skulle betraktes som besmittet. (Apostlenes gjerninger 11: 7—12) På bakgrunn av dette var det kanskje noen av de jødekristne som følte at de kunne spise svinekjøtt eller annen mat som hadde vært forbudt under Loven.

⁶ Men bare tanken på å spise kjøtt som tidligere hadde vært uren mat, virket sannsynligvis avskyelig på andre jødekristne. De mest følsomme kan instinktivt ha tatt anstøt når de så sine jødiske, kristne brødre spise den slags mat. Enkelte hedningkristne hadde dessuten tidligere hatt en religion hvor det sannsynligvis ikke hadde vært noe forbud mot å spise visse typer mat, og de kan ha blitt forvirret over at noen kunne gjøre mat til et stridsspørsmål. Det var naturligvis ikke galt å avholde seg fra visse typer mat med mindre man påstod at det var nødvendig med en slik avholdenhet for å oppnå frelse. Men slike meningsforskjeller kunne lett gi næring til strid i menigheten. De kristne i Roma måtte passe på at slike forskjeller ikke hindret dem i å ære Gud «med én munn».

 7. Hvilke ulike syn gjorde seg gjeldende på det å sette til side en bestemt dag i uken?

⁷ Paulus kommer med et annet eksempel: «Én bedømmer én dag som hevet over en annen; en annen bedømmer én dag som alle andre dager.» (Romerne 14: 5a) Under Moseloven skulle man ikke utføre noe arbeid på sabbaten. Den dagen var det til og med strenge restriksjoner på det å reise. (2. Mosebok 20: 8—10; Matteus 24: 20; Apostlenes gjerninger 1: 12) Men da Loven ble avskaffet, ble disse forbudene foreldet. Likevel kan det være at noen av de jødekristne ikke følte seg vel med å utføre noe som helst arbeid eller med å reise langt på en dag som de tidligere hadde betraktet som hellig. Selv etter at de var blitt kristne, kan de ha brukt den sjuende dagen utelukkende til åndelige gjøremål, selv om loven om sabbaten ikke gjaldt i Guds øyne lenger. Var det galt av dem å gjøre det? Nei, ikke så lenge de ikke insisterte på at det å holde sabbaten var noe Gud krevde. Paulus skrev derfor av hensyn til sine kristne brødres samvittighet: «La hver enkelt være fullstendig overbevist i sitt eget sinn.» — Romerne 14: 5b.

 8. Hva skulle de kristne i Roma ikke gjøre, selv om de skulle ta hensyn til andres samvittighet?

⁸ Men selv om Paulus på en kjærlig måte oppfordret sine brødre til å være tålmodige med dem som kjempet med spørsmål som berørte deres samvittighet, fordømte han sterkt dem som prøvde å tvinge sine trosfeller til å underkaste seg Moseloven som en betingelse for å oppnå frelse. Omkring år 61 skrev han for eksempel Hebreerbrevet. Det var et kraftfullt brev som han skrev til de jødekristne for å forklare dem i klartekst at det å holde Moseloven ikke lenger var av noen verdi, for de kristne hadde et bedre håp, som var basert på Jesu gjenløsningsoffer. — Galaterne 5: 1—12; Titus 1: 10, 11; Hebreerne 10: 1—17.

9, 10. Hva bør de kristne la være å gjøre? Forklar.

⁹ Det Paulus skrev, viser altså at det at det blir truffet ulike valg, ikke behøver å være noen trussel mot enheten så sant det ikke er snakk om brudd på kristne prinsipper. Han spurte derfor kristne med en svak samvittighet: «Hvorfor dømmer du din bror?» Og han spurte dem som var sterkere (kanskje dem som hadde en samvittighet som tillot dem å spise visse typer mat som hadde vært forbudt under Loven, eller som tillot dem å utføre verdslig arbeid på sabbaten): «Hvorfor ser du også ned på din bror?» (Romerne 14: 10) Ifølge det Paulus sa, må kristne som har en svak samvittighet, la være å fordømme dem av sine brødre som ser tingene i et videre perspektiv. Kristne som er sterke, må på den annen side ikke se ned på dem som har en samvittighet som fortsatt er svak på visse områder. Ingen bør tillegge andre urette motiver og «tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke». — Romerne 12: 3, 18.

¹⁰ Paulus forklarte dette likevektige synet slik: «Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke spiser, og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser, for Gud har tatt imot ham.» Han sier videre: «Kristus [har også] tatt imot oss, til ære for Gud.» Gud og Kristus godtar både den som er sterk, og den som er svak, og vi bør på lignende måte ha en storsinnet holdning og ’ta imot hverandre’. (Romerne 14: 3; 15: 7) Hvem kan med rette være uenig i det?

Broderkjærlighet skaper enhet i dag

11. Hvilken spesiell situasjon befant de kristne seg i på Paulus’ tid?

¹¹ I sitt brev til romerne redegjorde Paulus for en helt spesiell situasjon. Jehova hadde for ikke mange årene siden avskaffet én pakt og opprettet en ny. Noen hadde problemer med å tilpasse seg den nye pakt. Akkurat denne problemstillingen er ikke aktuell i vår tid, men det kan av og til oppstå lignende situasjoner.

12, 13. Nevn noen situasjoner som tilsier at de kristne i vår tid må ta hensyn til sine brødres samvittighet.

¹² En kristen kvinne kan for eksempel en gang ha tilhørt et religionssamfunn som legger vekt på at man skal ha et puritansk ytre. Når hun tar imot sannheten, synes hun kanskje at det er vanskelig å venne seg til den tanke at det ikke er forbudt å kle seg i tiltalende, fargerike klær ved bestemte anledninger eller å sminke seg moderat. Ettersom det ikke er noe bibelsk prinsipp inne i bildet, vil det ikke være riktig å prøve å overtale henne til å handle i strid med sin samvittighet. Samtidig må hun forstå at hun ikke bør kritisere kristne kvinner som har en samvittighet som tillater dem å pynte seg.

¹³ La oss ta et annet eksempel. En kristen mann kan ha vokst opp i et miljø hvor det blir tatt sterk avstand fra alkohol. Når han får kjennskap til sannheten, forstår han at det bibelske syn er at vin er en gave fra Gud og kan brukes med måte. (Salme 104: 15) Han godtar dette synet. På grunn av sin bakgrunn velger han imidlertid å avholde seg helt fra alkoholholdige drikkevarer, men han vil ikke kritisere dem som nyter alkohol i moderate mengder. Han følger Paulus’ ord: «La oss da jage etter de ting som tjener til fred, og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse.» — Romerne 14: 19.

14. I hvilke situasjoner kan de kristne anvende ånden i Paulus’ veiledning til romerne?

¹⁴ Det kan oppstå andre situasjoner som gjør det nødvendig å anvende ånden i Paulus’ veiledning til romerne. Den kristne menighet består jo av mange enkeltpersoner, og de har ikke alltid samme smak. Derfor treffer de heller ikke de samme valg — for eksempel i spørsmål som gjelder klær og andre ting som har med deres ytre å gjøre. Bibelen inneholder naturligvis klare prinsipper som alle oppriktige kristne følger. Ingen av oss bør ha en klesdrakt eller en frisyre som er eksentrisk eller uanstendig, eller som identifiserer oss med uønskede elementer i denne verden. (1. Johannes 2: 15—17) De kristne må huske at de til enhver tid, også når de slapper av, er Ordets tjenere og representerer universets Overherre. (Jesaja 43: 10; Johannes 17: 16; 1. Timoteus 2: 9, 10) Mange steder finnes det en rekke forskjellige moter å velge mellom som er akseptable for de kristne.a

Unngå å få andre til å snuble

15. Når kan en kristen velge å avstå fra å gjøre noe som han har rett til?

¹⁵ Til slutt i sin veiledning til de kristne i Roma peker Paulus på et annet viktig prinsipp. Det hender at en kristen som har en godt oppøvd samvittighet, bestemmer seg for å avstå fra å gjøre noe som han har rett til. Hvorfor gjør han det? Fordi han er klar over at han ved å følge en bestemt kurs kan gjøre noe som kan være til skade for andre. Hva bør vi gjøre i et slikt tilfelle? Paulus sier: «Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.» (Romerne 14: 14, 20, 21) «Vi som er sterke, skylder å bære svakhetene til dem som ikke er sterke, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal være sin neste til behag i det som er godt til hans oppbyggelse.» (Romerne 15: 1, 2) Når en trosfelles samvittighet kan bli krenket av det vi gjør, bør broderkjærligheten få oss til å ta hensyn og avstå fra å gjøre ting som kan få vedkommende til å snuble. Bruken av alkohol er et eksempel på dette. En kristen har lov til å drikke vin med måte. Men hvis det at han gjør det, kan få hans bror til å snuble, vil han ikke tviholde på sine rettigheter.

16. Hvordan kan vi ta hensyn til dem som bor i vårt distrikt?

¹⁶ Dette prinsippet bør vi også følge når vi har å gjøre med mennesker utenfor den kristne menighet. Sett at vi bor i et område hvor det dominerende religionssamfunnet lærer sine tilhengere å betrakte én dag i uken som hviledag. Da vil vi la være å gjøre noe den dagen som kan krenke våre naboer og skape hindringer i forkynnelsesarbeidet. I et annet tilfelle flytter kanskje en velstående kristen til et sted hvor det er større behov for forkynnere, og hvor folk flest er fattige. Han kan velge å ta hensyn til sine nye naboer ved å kle seg enkelt og ellers ha en mer beskjeden livsstil enn hans økonomi tillater.

17. Hvorfor er det rimelig at vi tar hensyn til andre når vi treffer våre valg?

¹⁷ Er det rimelig å vente at de «som er sterke», skal tilpasse seg på en slik måte? Tenk deg at vi kjører på en hovedvei og ser noen barn foran oss som går faretruende nær veien. Holder vi høyeste tillatte kjørehastighet bare fordi vi har rett til det ifølge veitrafikkloven? Nei, vi setter ned farten for ikke å skade barna. Noen ganger må vi kanskje være villige til å sette ned farten, eller avstå fra noe, i forholdet til våre trosfeller eller til andre. Det kan være at vi gjør noe som vi har full rett til. Vi bryter ingen bibelske prinsipper. Men hvis vi risikerer å støte andre eller være til skade for dem som har en svak samvittighet, vil kristen kjærlighet få oss til å opptre med varsomhet. (Romerne 14: 13, 15) Det er viktigere at vi bevarer enheten og fremmer Rikets interesser, enn at vi tviholder på våre personlige rettigheter.

18, 19. a) Hvorfor kan vi si at vi følger Jesu eksempel når vi tar hensyn til andre? b) I hvilke spørsmål er vi fast forent, og hva blir drøftet i den neste artikkelen?

¹⁸ Når vi handler på denne måten, følger vi vårt aller beste eksempel. Paulus sier: «Heller ikke Kristus var seg selv til behag; men som det står skrevet: ’Forhånelsene fra dem som hånte deg, har falt på meg.’» Jesus var villig til å ofre sitt liv for oss. Vi er utvilsomt villige til å ofre noe av det vi har rett til, hvis det gjør det mulig for «dem som ikke er sterke», å ære Gud i forening med oss. Når vi er imøtekommende og storsinnete overfor kristne som har en svakere samvittighet — eller når vi legger bånd på oss og ikke gjør alt det vi har rett til — viser vi at vi har «den samme sinnsinnstilling . . . som Kristus Jesus hadde». — Romerne 15: 1—5.

¹⁹ Selv om vi kan ha litt forskjellig syn på ting som ikke berører kristne prinsipper, er vi fast forent i spørsmål som har med vår tilbedelse å gjøre. (1. Korinter 1: 10) En slik enighet kommer for eksempel til uttrykk i hvordan vi reagerer overfor dem som motarbeider den sanne tilbedelse. Guds Ord omtaler slike motstandere som fremmede og oppfordrer oss til å være på vakt mot «fremmedes røst». (Johannes 10: 5) Hvordan kan vi finne ut hvem disse fremmede er? Hvordan bør vi opptre overfor dem? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.

[Fotnote]

Hva svarer du?

• Hvorfor er det ikke noen trussel mot enheten at vi har ulikt syn i personlige spørsmål?

• Hvorfor bør vi som kristne ta hensyn til hverandre?

• På hvilke måter kan vi anvende Paulus’ veiledning om enhet i dag, og hva vil motivere oss til å gjøre det?

[Bilde på side 9]

Paulus’ veiledning om å vise enighet var viktig for menigheten

[Bilde på side 10]

De kristne er forent selv om de har forskjellig bakgrunn

[Bilde på side 12]

Hva bør denne sjåføren gjøre nå?