ÆTT, AVKOM, SÆD, SÅKORN, FRØ

Det hebraiske ordet zẹraʽ og det greske ordet spẹrma, som begge blir oversatt med både «ætt», «avkom», «sæd», «såkorn» og «frø», forekommer en lang rekke ganger i Bibelen og anvendes enten (1) i botanisk sammenheng (frø, såkorn, sæd), (2) i fysiologisk sammenheng (sæd) eller (3) i overført betydning (ætt, avkom).

Botanisk. Israels økonomi var hovedsakelig basert på landbruk. Det blir derfor sagt mye i Bibelen om å så, plante og høste, og ordet zẹraʽ blir ofte brukt i betydningen «frø; såkorn; sæd». Det første eksemplet på dette er i beretningen om den tredje skapelsesdagen, hvor det blir sagt at Jehova befalte: «La jorden få gress til å skyte opp, planter som setter frø, frukttrær som etter sine slag bærer frukt med frø i, på jorden.» (1Mo 1: 11, 12, 29) Her åpenbarte Skaperen at det var hans hensikt å kle jorden med vegetasjon ved formering ved hjelp av frø, og at de forskjellige slagene som var skapt, skulle holdes atskilt, slik at plantene formerte seg «etter sine slag» ved hjelp av sine spesielle frø.

Fysiologisk. Det hebraiske ordet zẹraʽ blir brukt i fysiologisk betydning i 3. Mosebok 15: 16–18; 18: 20, hvor det er tale om sæduttømming. I 3. Mosebok 12: 2 er den kausative formen av verbet zarạʽ (å så) gjengitt med ’unnfange’. I 4. Mosebok 5: 28 forekommer en passivform av zarạʽ sammen med zẹraʽ i et uttrykk som er gjengitt med «bli besvangret med sæd».

Brukt i overført og i billedlig betydning. I de fleste tilfellene hvor ordet zẹraʽ forekommer i Bibelen, refererer det til avkom, etterkommere eller ætt. I 1. Mosebok 7: 3 refererer det til dyrs avkom. I 1. Mosebok 9: 9 refererer det til Noahs avkom og i 1. Mosebok 16: 10 til kvinnen Hagars «ætt», altså hennes etterkommere. Gud befalte at Abram og hans kjødelige «ætt» skulle omskjæres som et tegn på den pakten Gud inngikk med dem. – 1Mo 17: 7–11.

Det greske ordet spẹrma har de samme bruksområdene som det hebraiske ordet zẹraʽ. (Jf. Mt 13: 24; 1Kt 15: 38; He 11: 11; Joh 7: 42.) I den illustrasjonen hvor Jesus lar ’såkorn’ symbolisere Guds ord, brukes det beslektede ordet spọros (’utsæd; noe som er sådd’). – Lu 8: 11.

En hellig hemmelighet. Da Gud avsa dommen over Adam og Eva, uttalte han en profeti som gav etterkommerne deres grunnlag for håp. Han sa, henvendt til slangen: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1Mo 3: 15) Hvem denne lovte ’ætten’ skulle være, var til å begynne med en hellig hemmelighet som bare Gud kjente.

Denne profetiske uttalelsen viste at det på et tidspunkt skulle stå fram en befrier som skulle tilintetgjøre den personen som benyttet slangen som sitt redskap, nemlig den store slange, Guds store fiende, Satan Djevelen. (Åp 12: 9) Den viste også at Djevelen kom til å frambringe en «ætt». Det måtte nødvendigvis gå en tid før de to ættene ble frambrakt, og før det utviklet seg et fiendskap mellom dem.

Slangens ætt. Når det i Bibelen er tale om en symbolsk «ætt», siktes det ikke til bokstavelige barn, eller etterkommere, men til noen som følger den samme kurs som sin symbolske «far», noen som har hans ånd, eller innstilling. Adam og Evas første sønn, Kain, er for eksempel blant dem som har tilhørt Slangens ætt. Apostelen Johannes skrev noe som kaster lys over dette: «Guds barn og Djevelens barn kjennes på dette: Enhver som ikke øver rettferdighet, er ikke av Gud, og det er heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskap som dere har hørt fra begynnelsen, at vi skal ha kjærlighet til hverandre og ikke være som Kain, som var av den onde og drepte sin bror. Og av hvilken grunn drepte han ham? Fordi hans egne gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» – 1Jo 3: 10–12; jf. Joh 8: 44.

I århundrenes løp bestod altså Slangens ætt av dem som la for dagen Djevelens ånd, av dem som hatet Gud og motarbeidet hans folk, og den innbefattet religiøse mennesker som hevdet at de tjente Gud, men som i virkeligheten var falske og hyklerske. Jesus avslørte at de jødiske religiøse lederne på hans tid tilhørte Slangens ætt, da han sa til dem: «Slanger, hoggormyngel [«-yngel»: gr. gennẹmata, «de avlede; de frambrakte; avkom»], hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» – Mt 23: 33, Int.

Forskjellige sider ved Guds hemmelighet angående kvinnens lovte «ætt» ble gradvis åpenbart. De spørsmålene som måtte besvares, var: Skulle ætten være himmelsk eller jordisk? Hvis den skulle være himmelsk, eller åndelig, skulle den da likevel ha et jordisk livsløp og en jordisk avstamning? Skulle ætten bestå av én person eller av mange? Hvordan skulle den tilintetgjøre Slangen og utfri menneskeheten?

Som vist ovenfor var det ikke den bokstavelige, jordiske slangen Jehova talte til da han uttalte de ordene som er nedskrevet i 1. Mosebok 3: 15. En bokstavelig slange ville naturligvis ikke kunne forstå det stridsspørsmålet som var blitt reist om hvorvidt Jehovas overherredømme var rettmessig. Som det framgikk av ting som skjedde senere, talte han til en fornuftutstyrt person, sin erkefiende, Satan Djevelen. Jobs bok kaster lys over dette. Den beskriver hvordan Satan anklaget Job og drog hans ulastelighet mot Jehova i tvil, noe han gjorde for å underbygge sitt angrep mot Jehovas overherredømme. (Job 1: 6–12; 2: 1–5) «Faren» til slangens ætt er følgelig ikke en bokstavelig, jordisk slange, men en åndeperson, Satan Djevelen.

’Kvinnens ætt’ – en åndelig ætt. Uansett hvordan de troende i gammel tid kan ha sett på saken, framgår det i tråd med dette av De kristne greske skrifter at den lovte ’kvinnens ætt’ måtte være noe mer enn et menneske for å kunne ’knuse hodet’ til denne fienden, Djevelen, som var en åndeperson og befant seg i åndeverdenen. ’Ætten’ måtte selv være en mektig åndeperson. Hvordan skulle den lovte ætt bli tilveiebrakt, og hvem var dens mor, «kvinnen»?

’Ætten’ blir neste gang nevnt i Bibelen i forbindelse med Abraham, en trofast mann som levde over 2000 år senere. Abraham var født i Sems slektslinje, og i en tidligere profeti hadde Noah omtalt Jehova som «Sems Gud» (1Mo 9: 26), noe som viste at Sem hadde Guds gunst. På Abrahams tid ble det forutsagt at den lovte «ætt» skulle komme gjennom Abraham. (1Mo 15: 5; 22: 15–18) Dette ble ytterligere bekreftet da presten Melkisedek velsignet Abraham. (1Mo 14: 18–20) I tillegg til at Guds uttalelse til Abraham viste at Abraham ville få etterkommere, viste den at den lovte «ætt», som ifølge profetien skulle bringe utfrielse, skulle ha jordiske forfedre.

Én person forutsagt. Når Abrahams og andres avkom, eller ætt, blir omtalt, står det hebraiske eller det greske ordet i entall, noe som vanligvis innebærer at det henvises til etterkommerne kollektivt. Det ser imidlertid ut til å være en spesiell grunn til at det kollektive uttrykket zẹraʽ, «ætt», ble brukt så ofte i stedet for flertallsordet banịm, «sønner» (ent. ben), når det dreide seg om Abrahams etterslekt. Apostelen Paulus peker på dette når han sier at Gud først og fremst hadde én person, nemlig Kristus, i tankene når han talte om de velsignelsene som skulle komme ved Abrahams ætt. Paulus sier: «Nå ble løftene uttalt til Abraham og til hans ætt. Det sies [el.: Han sier] ikke: ’Og til ætter [gr. spẹrmasin]’, som når det er mange slike, men som når det er én: ’Og til din ætt [gr. spẹrmatị ]’, som er Kristus.» – Ga 3: 16, NW, fotn.

Noen hebraisk- og greskkyndige har reist innvendinger mot Paulus’ uttalelse angående bruken av ordet «ætt» i entall og flertall. De peker på at det hebraiske ordet for «ætt» (zẹraʽ ) aldri endrer form når det blir brukt om etterkommere, noe som til en viss grad kan sammenlignes med at for eksempel det norske ordet «avkom» har samme form når det har entallsbetydning, som når det har flertallsbetydning. På hebraisk angir heller ikke de tilhørende verbene og adjektivene hvorvidt ordet for «ætt» har entalls- eller flertallsbetydning. Alt dette er riktig nok, men det finnes en ytterligere faktor som bør tas i betraktning, som viser at Paulus’ forklaring er korrekt, både i grammatisk og i læremessig henseende. Dette blir forklart i M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1894, bd. IX, s. 506), hvor det heter: «I forbindelse med pronomener skiller konstruksjonen seg helt ut fra begge de ovennevnte [dvs. verb og adjektiver brukt sammen med ordet for «ætt»]. Et pronomen i entall [som henviser til zẹraʽ] angir en enkeltperson, eller én av mange, mens et flertallspronomen betegner alle etterkommerne. Denne regelen blir fulgt konsekvent i Sept[uaginta] . . . Peter forstod denne konstruksjonen, for vi ser at han i sin tale til jødene i Jerusalem før Paulus’ omvendelse (Apg iii, 26 Apg 3: 26 ) utleder av 1Mo xxii, 17, 18 1Mo 22: 17, 18 at ætten var én person, slik David hadde gjort tusen år tidligere (Sl lxxii, 17 Sl 72: 17 ).»

Dette engelskspråklige oppslagsverket sier videre: «Paulus sondrer ikke mellom én ætt og en annen, men mellom den ene ætt og de mange. Og hvis vi tar i betraktning at han siterer den samme passasjen som Peter [som nevnt ovenfor], forstår vi at hans resonnement er godt underbygd, ettersom pronomenet i uttrykket ’sine fiender’ står i entall [eng.: «his enemies»]. Ordet for ætt sammen med et pronomen i entall svarer helt og holdent til sønn.»

Dette kan illustreres ved hjelp av et eksempel på norsk: Uttrykket «mitt avkom», eller «avkommet», kan referere til enten én person eller flere personer. Men hvis man i sammenhengen omtaler avkommet ved hjelp av pronomenet «han», er det tydelig at man sikter til en enkelt sønn eller en enkelt etterkommer.

Abrahams «ætt», den ætten som alle jordens slekter ifølge Guds løfte skulle velsigne seg ved hjelp av, kan ikke ha innbefattet alle Abrahams etterkommere, ettersom de etterkommerne patriarken fikk gjennom sin sønn Ismael og gjennom sine sønner med Ketura, ikke ble brukt til å velsigne menneskeheten. Den ætten som velsignelsen var knyttet til, skulle komme gjennom Isak. «Det er gjennom Isak at det som skal kalles din ætt, skal komme,» sa Jehova til Abraham. (1Mo 21: 12; He 11: 18) Det ble nærmere spesifisert hvilken slektslinje ætten skulle tilhøre, da den ene av Isaks to sønner, Jakob, senere fikk en spesiell velsignelse. (1Mo 25: 23, 31–34; 27: 18–29, 37; 28: 14) Og Jakob avgrenset det hele ytterligere da han sa at folkene skulle samles om Sjilo («han som det [den] tilhører»), som skulle tilhøre Juda stamme. (1Mo 49: 10) Senere ble det vist at ætten skulle være en etterkommer av David. (2Sa 7: 12–16) Jødene i det første århundre e.v.t. hadde merket seg denne avgrensningen og ventet derfor på ett menneske som skulle komme som Messias, eller Kristus, deres befrier (Joh 1: 25; 7: 41, 42), selv om de også trodde at de, i egenskap av Abrahams etterkommere, eller ætt, ville få være et spesielt begunstiget folk og, som sådan, Guds barn. – Joh 8: 39–41.

En utvidelse. Etter å ha hindret Abraham i å gjennomføre ofringen av sin sønn Isak, sa Jehovas engel til ham: «’Ved meg selv sverger jeg herved,’ lyder Jehovas utsagn, ’at fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste, skal jeg i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand; og din ætt skal ta sine fienders port i eie. Og ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg.’» – 1Mo 22: 16–18.

Hvis dette løftet fra Gud skulle bli oppfylt på en åndelig ætt, måtte andre føyes til den som i første rekke utgjorde ætten. Og apostelen Paulus viser at det er nettopp slik det forholder seg. Han framholder at Abraham fikk arven som følge av et løfte og ikke som følge av lov. Loven ble bare lagt til for å gjøre overtredelsene kjent «inntil den ætt skulle komme som løftet var gitt til». (Ga 3: 19) Løftet stod følgelig fast for hele Abrahams ætt, «ikke bare for den som holder seg til Loven, men også for den som holder seg til Abrahams tro». (Ro 4: 16) Jesu Kristi uttalelse til de jødene som motarbeidet ham: «Hvis dere er Abrahams barn, så gjør Abrahams gjerninger», vitner om at det ikke er Abrahams kjødelige etterkommere, men de som har Abrahams tro, som Gud regner som Abrahams ætt. (Joh 8: 39) Apostelen Paulus får dette tydelig fram når han sier: «Dessuten, når dere hører Kristus til, er dere virkelig Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte.» – Ga 3: 29; Ro 9: 7, 8.

Guds løfte: «[Jeg skal] i sannhet . . . gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand», får altså en åndelig oppfyllelse og innebærer at andre, nemlig de som «hører Kristus til», blir føyd til som en del av Abrahams ætt. (1Mo 22: 17; Mr 9: 41; 1Kt 15: 23) Gud unnlot lenge å åpenbare hvor mange disse skulle være, og lot tallet være like ubestemt for menneskene som tallet på stjernene og sandkornene. Først omkring år 96 e.v.t. åpenbarte han for apostelen Johannes at det åndelige Israel, de som blir «beseglet» med Guds ånd som et pant på sin himmelske arv, i alt teller 144 000. – Ef 1: 13, 14; Åp 7: 4–8; 2Kt 1: 22; 5: 5.

Det blir sagt i Åpenbaringen om disse 144 000 at de står på Sions fjell sammen med Lammet. «Disse er blitt kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet.» (Åp 14: 1, 4) Jesus Kristus gav sitt liv for dem; på denne måten ’tok han seg av Abrahams ætt’ som deres store Øversteprest. (He 2: 14–18) Gud, Faderen, gir i sin godhet denne menigheten, denne ’bruden’, til sin Sønn. (Joh 10: 27–29; 2Kt 11: 2; Ef 5: 21–32; Åp 19: 7, 8; 21: 2, 12) De 144 000 blir konger og prester, og Jesus lar dem få del i den herligheten og i det riket som Faderen har gitt ham. (Lu 22: 28–30; Åp 20: 4–6) Den hellige hemmelighet om Ætten er imidlertid bare ett av flere trekk ved den store hellige hemmelighet om Guds messianske rike. – Ef 1: 9, 10; se HELLIG HEMMELIGHET.

Paulus illustrerer Guds handlemåte ved hjelp av Abraham, hans frie hustru (Sara) og Isak, den sønnen som var født som følge av et løfte. Han sammenligner Sara med «det Jerusalem som er der oppe», som han omtaler som «vår [dvs. de åndsavlede kristnes] mor». Isak er i denne sammenheng et bilde på de åndsavlede kristne, som er sønner av denne «mor». – Ga 4: 22–31.

’Ætten’ står fram. ’Ætten’ er, som vist ovenfor, i første rekke Jesus. Men Jesus var ikke ’kvinnens ætt’ (dvs. ætten til «det Jerusalem som er der oppe») allerede på det tidspunkt da han ble født som menneske. Hans avstamning var likevel i orden: Gjennom sin mor, Maria, nedstammet han biologisk sett fra Abraham, han tilhørte Juda stamme, og både kjødelig sett (gjennom Maria) og juridisk sett (gjennom sin adoptivfar Josef ) var han født i Davids slektslinje. (Mt 1: 1, 16; Lu 3: 23, 31, 33, 34) Jesus oppfylte altså de profetiske kriteriene.

Men det var først da Jesus ble avlet av Guds hellige ånd, at han ble kvinnens ætt, eller avkom, den Ætt som skulle velsigne alle nasjonene. Dette skjedde like etter at han var blitt døpt av Johannes i elven Jordan i år 29. Han var da omkring 30 år gammel. Johannes så den hellige ånd komme ned over Jesus i en dues skikkelse, og Gud selv erklærte samtidig at han anerkjente Jesus som sin Sønn. – Mt 3: 13–17; Lu 3: 21–23; Joh 3: 3.

Tilføyelsen av den sekundære delen av ’ætten’, den kristne menighet, begynte da den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33. Jesus var da steget opp til himmelen, til sin Far, og hadde sendt ut den hellige ånd til sine første disipler, deriblant de tolv apostlene. (Apg 2: 1–4, 32, 33) Som Øversteprest på Melkisedeks vis tok han seg derved av den sekundære delen av Abrahams ætt. – He 2: 16.

Fiendskap mellom de to ættene. Den store slange, Satan Djevelen, har frambrakt en «ætt» som har opptrådt som en ytterst bitter fiende av dem som har tjent Gud med den samme slags tro som den Abraham hadde, noe Bibelens beretning gir en rekke eksempler på. Satan har prøvd å hindre kvinnens ætt i å vokse fram. (Jf. Mt 13: 24–30.) Dette fiendskapet har imidlertid nådd sitt høydepunkt i forbindelse med forfølgelsen av den åndelige ætten, særlig forfølgelsen av Jesus Kristus. (Apg 3: 13–15) Paulus henviser i denne forbindelse til det ovennevnte profetiske dramaet. Han sier: «Liksom den som ble født på kjødets måte [Ismael], den gang begynte å forfølge den som ble født på åndens måte [Isak], slik er det også nå.» (Ga 4: 29) En senere beretning, som i virkeligheten er en profeti, beskriver opprettelsen av Guds rike i himmelen og skildrer hvordan Djevelen blir kastet ut av himmelen og ned til jorden, hvor han bare har en kort tid igjen til å gi uttrykk for sitt fiendskap. Avslutningsvis blir det sagt: «Og dragen ble vred på kvinnen og drog av sted for å føre krig mot dem som er igjen av hennes ætt, de som holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus.» (Åp 12: 7–13, 17) Denne krigen som Satan Djevelen fører mot dem som er igjen av kvinnens ætt, ender når ’Satan blir knust under deres føtter’. – Ro 16: 20.

Alle jordens slekter blir velsignet. Jesus Kristus, Ætten, har allerede brakt rettsindige mennesker store velsignelser ved sin lære og ved den måten han har ledet menigheten på siden pinsedagen. Når hans tusenårige styre begynner, vil dessuten hans åndelige «brødre», som da er blitt oppreist til himmelsk liv og får del i hans himmelske rike, tjene som underprester under ham. (Åp 20: 4–6) Når «de døde, de store og de små», står foran tronen for å bli dømt, vil de som viser tro og lydighet, «velsigne seg», idet de oppnår liv ved hjelp av Abrahams ætt. (Åp 20: 11–13; 1Mo 22: 18) Dette vil bety evig liv og evig lykke for dem. – Joh 17: 3; jf. Åp 21: 1–4.

’Ættens’ oppstandelse. Angående Ættens, Jesu Kristi, oppstandelse skriver apostelen Peter at han «led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden». (1Pe 3: 18) I forbindelse med at apostelen Paulus drøfter den oppstandelsen de øvrige medlemmene av Ætten får, benytter han et bilde fra landbruket. Han sier: «Det du sår, blir ikke gjort levende uten at det først dør; og når det gjelder det du sår, sår du ikke det legemet som skal bli til, men et nakent korn, det kan være av hvete eller av et hvilket som helst av de andre kornslagene; men Gud gir det et legeme slik som det har behaget ham, og til hvert av såkornene dets eget legeme. . . . Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det blir oppreist i herlighet. . . . Det blir sådd et fysisk legeme, det blir oppreist et åndelig legeme.» (1Kt 15: 36–44) De som utgjør ’kvinnens ætt’, «Abrahams ætt», må altså dø, idet de oppgir sitt jordiske, kjødelige, forgjengelige legeme og blir oppreist med et herlig, uforgjengelig legeme.

Uforgjengelig sæd. Apostelen Peter skrev til sine åndelige brødre at de hadde fått «en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv», og han sa: «Den er gjemt i himlene for dere.» Han henledet deres oppmerksomhet på at det ikke var med forgjengelige ting, for eksempel sølv eller gull, de var blitt utfridd, men at det var ved Kristi blod. Videre sa han: «For dere er blitt gitt en ny fødsel, ikke ved forgjengelig, men ved uforgjengelig sæd, gjennom den levende og blivende Guds ord.» Ordet «sæd» er her en oversettelse av det greske ordet sporạ, som betegner utsæd, eller såkorn som er blitt sådd, og som derved kan bære frukt. – 1Pe 1: 3, 4, 18, 19, 23.

På denne måten minner Peter sine brødre om deres sønneforhold, ikke til en jordisk far som dør og verken kan gi dem uforgjengelighet eller evig liv, men til ’den levende og blivende Gud’. Den uforgjengelige sæd som de blir født på ny ved hjelp av, er Guds hellige ånd, Guds virksomme kraft, som virker sammen med Guds evigvarende Ord, som er inspirert av ånden. Apostelen Johannes sier om de åndsavlede: «Enhver som er født av Gud, øver ikke synd, fordi Hans sæd blir i ham, og han kan ikke praktisere synd, fordi han er født av Gud.» – 1Jo 3: 9.

Denne ånden virker på en slik måte i dem at de blir født på ny som Guds sønner. Den er en kraft som fremmer renhet, og den frambringer åndens frukt, ikke kjødets fordervede gjerninger. De som har denne uforgjengelige sæd i seg, vil derfor ikke praktisere kjødets gjerninger. Apostelen Paulus sier i den forbindelse: «For Gud har ikke kalt oss med tillatelse til urenhet, men i forbindelse med helligelse. Derfor, den som viser ringeakt, ringeakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin hellige ånd i dere.» – 1Te 4: 7, 8.

Hvis en av de åndsavlede likevel vedvarende står ånden imot, eller ’bedrøver’ eller ’sårer’ ånden, vil Gud til slutt trekke sin ånd tilbake fra ham. (Ef 4: 30; jf. Jes 63: 10.) Kanskje vedkommende går så langt at han spotter ånden, noe som vil være skjebnesvangert for ham. (Mt 12: 31, 32; Lu 12: 10) Peter og Johannes understreker derfor betydningen av å bevare sin hellighet og kjærligheten til Gud, av å elske sine brødre av hjertet og av å underkaste seg Guds ånds ledelse og derved vise seg å være en sann, lojal sønn av Gud. – 1Pe 1: 14–16, 22; 1Jo 2: 18, 19; 3: 10, 14.