’Skaff deg venner ved hjelp av den urettferdige rikdom’

«Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige rikdom . . . Den som er tro i det minste, er også tro i mye.» — LUKAS 16: 9, 10.

 1. Hvordan lovpriste Moses og israelittene Jehova etter at de hadde kommet ut av Egypt?

REDDET ved et mirakel — for en trosstyrkende opplevelse! Israels utgang fra Egypt kunne ikke tilskrives noen annen enn Jehova, Den allmektige. Det er ikke til å undres over at Moses og israelittene sang: «Herren [Jah, NW] er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning. Han er min Gud, ham vil jeg love, min fars Gud, ham vil jeg lovsynge [opphøye, EN].» — 2. Mosebok 15: 1, 2; 5. Mosebok 29: 2.

 2. Hva tok Jehovas folk med seg da de forlot Egypt?

² For en kontrast israelittenes nyvunne frihet var til deres situasjon i Egypt! Nå kunne de tilbe Jehova uten hindring. Og de forlot ikke Egypt tomhendte. Moses forteller: «Israelittene . . . bad egypterne om sølv- og gullsaker og klær. [Jehova] laget det slik at egypterne fikk godvilje for folket og gjerne gav dem det de bad om. På den måten tok de bytte fra egypterne.» (2. Mosebok 12: 35, 36) Men hvordan brukte de denne rikdommen fra Egypt? Førte den til at de ’opphøyde Jehova’, som de sang i sangen? Hva lærer vi av deres eksempel? — Jevnfør 1. Korinter 10: 11.

’En gave til Jehova’

 3. Hva gjorde Jehova da israelittene brukte gull i falsk tilbedelse?

³ Mens Moses var 40 dager på Sinai-fjellet for å motta Guds forskrifter for Israel, ble folket, som ventet nede, rastløse. De rev gullringene av ørene sine og bad Aron lage et gudebilde som de kunne tilbe. Aron bygde også et alter til dem, og tidlig neste dag frambar de ofre der. Var det til behag for deres Befrier at de brukte gullet på denne måten? Det kan man ikke si! «La nå meg få råde,» sa Jehova til Moses, «så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem!» Det var bare fordi Moses bønnfalt Jehova om det, at folket ble spart, men de opprørske anførerne ble straffet av Gud og måtte bøte med livet. — 2. Mosebok 32: 1—6, 10—14, 30—35.

 4. Hva var ’gaven til Jehova’, og hvem var det som kom med den?

⁴ Senere fikk israelittene anledning til å bruke sin rikdom på en måte som var til behag for Jehova. De gav ’en gave til Jehova’.a De kom blant annet med «gull, sølv og bronse», forskjellige fargede stoffer og «værskinn, delfinskinn og akasietre», som skulle brukes til oppføringen av tabernaklet og til utstyret i det. Beretningen gjør oppmerksom på givernes holdning. «Hver den som gjør det med villig hjerte, skal komme til [Jehova] med gaven.» (2. Mosebok 35: 5—9) Israelittenes respons var enorm. Tabernaklet ble derfor preget av «skjønnhet og opphøyd prakt,» for å sitere en bok om tabernaklet.

Gaver til templet

 5, 6. Hvordan brukte David sin rikdom i forbindelse med templet, og hvordan reagerte andre?

⁵ Selv om det var kong Salomo i Israel som ledet byggingen av et permanent hus som skulle brukes til tilbedelsen av Jehova, hadde David, hans far, gjort omfattende forberedelser til arbeidet. David samlet en stor mengde gull, sølv, bronse, jern, tømmer og edelstener. «Av kjærlighet til min Guds hus vil jeg også gi det jeg selv eier av gull og sølv, til bygningen,» sa David til sitt folk, «foruten alt jeg har samlet til det hellige hus, tre tusen talenter gull . . . og sju tusen talenter renset sølv til å kle veggene i templet med.» David oppmuntret andre til også å være gavmilde. Responsen var overveldende; folket kom med enda mer gull, sølv, bronse, jern og edelstener. «Helhjertet kom de med sine frivillige gaver til [Jehova].» — 1. Krønikebok 22: 5; 29: 1—9.

⁶ Med disse frivillige gavene gav israelittene uttrykk for sin dype verdsettelse av tilbedelsen av Jehova. David sa ydmykt i en bønn: «Hvem er vel jeg, og hva er mitt folk? Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver? Nei, alt kommer fra deg; vi gir det vi har fått av deg. . . . Av oppriktig hjerte og fri vilje har jeg gitt deg alt dette.» — 1. Krønikebok 29: 14, 17.

 7. Hvordan kan noe som skjedde på Amos’ tid, være til advarsel for oss?

⁷ Men Israels stammer fortsatte ikke å prioritere tilbedelsen av Jehova i sitt sinn og hjerte. I det niende århundre før vår tidsregning hadde et splittet Israel gjort seg skyldig i åndelig forsømmelse. Jehova sa gjennom Amos om det nordlige riket, tistammeriket Israel: «Ve dem som sitter trygge på Sion og sorgløse på Samarias fjell.» Han sa om dem: «De ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner, de spiser lam fra saueflokken og gjøkalver fra buskapen. De drikker vin av offerskåler.» Men deres velstand var ingen beskyttelse. Gud advarte dem: «De [skal] nå føres bort, fremst blant fangene; da blir det slutt på skrålet fra dem som ligger og drar seg.» I 740 f.v.t. førte Assyria lidelser over Israel. (Amos 6: 1, 4, 6, 7) Med tiden falt også det sørlige riket, Juda, som offer for materialisme. — Jeremia 5: 26—29.

Riktig bruk av materielle midler i den kristne tid

 8. Hvordan var Josef og Maria gode eksempler ved den måten de brukte sine midler på?

⁸ Guds tjenere som levde senere, derimot, lot ikke det at de var forholdsvis fattige, hindre dem i å vise nidkjærhet for den sanne tilbedelse. Tenk for eksempel på Maria og Josef. I lydighet mot keiser Augustus’ dekret reiste de til slektens hjemby, Betlehem. (Lukas 2: 4, 5) Der ble Jesus født. Førti dager senere gikk Josef og Maria til templet i Jerusalem, som lå i nærheten, for å frambære det foreskrevne renselsesofferet. Maria ofret to små fugler, og det viser at de ikke hadde mye å rutte med. Verken hun eller Josef unnskyldte seg med at de var fattige. Nei, de gjorde lydig bruk av sine begrensede midler. — 3. Mosebok 12: 8; Lukas 2: 22—24.

 9—11. a) Hvilken rettesnor kom Jesus med i Matteus 22: 21 angående bruk av penger? b) Hvorfor var det ikke forgjeves at enken kom med sitt lille bidrag?

⁹ Senere prøvde fariseerne og tilhengerne av Herodes’ parti å få Jesus til å gå i en felle ved å spørre: «Si oss derfor: Hva mener du? Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren eller ikke?» Det svaret Jesus kom med, viste at han var klar over hva som lå bak spørsmålet. Han pekte på den mynten de gav ham, og spurte: «Hvis bilde og innskrift er dette?» De sa: «Keiserens.» Konklusjonen ble klokelig: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 17—21) Jesus visste at den myndighet som hadde utstedt mynten, krevde inn skatter. Men her hjalp han både sine etterfølgere og sine fiender til å forstå at en sann kristen også bestreber seg på å betale tilbake «til Gud de ting som Guds er». Det innbefatter riktig bruk av ens materielle midler.

¹⁰ En hendelse Jesus var vitne til i templet, illustrerer dette. Han hadde nettopp fordømt de griske skriftlærde som ’fortærte enkers hus’. «Da han nå så opp, så han de rike legge sine gaver i bidragsbøssene,» forteller Lukas. «[Jesus] så da en fattig enke legge to småmynter av svært liten verdi der, og han sa: ’Jeg sier dere i sannhet: Selv om denne enken er fattig, har hun lagt i mer enn alle. For alle disse la i gaver av sin overflod, men denne kvinnen la i av sin armod alle de midler hun hadde å leve av.’» (Lukas 20: 46, 47; 21: 1—4) Noen blant folket nevnte at templet var prydet med edelstener. Jesus sa da: «Med hensyn til de ting som dere nå ser på, så skal det komme dager da det ikke skal bli stein tilbake på stein her som ikke skal bli revet ned.» (Lukas 21: 5, 6) Hadde denne enken gitt sitt lille bidrag til ingen nytte? Så avgjort ikke. Hun støttet den ordning som Jehova hadde opprettet på den tiden.

¹¹ Jesus sa til sine sanne etterfølgere: «Ingen hustjener kan være slave for to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» (Lukas 16: 13) Hvordan kan vi så vise at vi har den rette balansen i bruken av våre økonomiske midler?

Trofaste forvaltere

12—14. a) Hva er de kristne forvaltere av? b) På hvilke spesielle måter tar Jehovas folk i dag trofast hånd om sin forvalteroppgave? c) Hvor kommer pengene til Guds arbeid fra i vår tid?

¹² Når vi innvier vårt liv til Jehova, sier vi i virkeligheten at alt vi eier og har, alle våre ressurser, tilhører ham. Hvordan bør vi så bruke det vi har? Bror C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, sa om den kristne tjeneste i menigheten: «Enhver bør anse seg selv som ansatt av Herren som husholder over sin egen tid, sin innflytelse, sine penger osv., og . . . enhver må søke å anvende disse talenter, så godt han formår, til Mesterens ære.» — Den nye Skabning, side 385.

¹³ «Det som . . . ventes av forvaltere, er at en slik mann skal bli funnet trofast,» sier 1. Korinter 4: 2. Som en internasjonal organisasjon bestreber Jehovas vitner seg på å leve opp til denne beskrivelsen ved å bruke så mye tid som mulig i den kristne tjeneste og ved å bestrebe seg på å bli dyktigere til å undervise. Dessuten er det mange frivillige som under ledelse av regionale byggeutvalg villig gir av sin tid, sine krefter og sin kunnskap for å oppføre egnede møtesaler som skal brukes i tilbedelsen. Jehova har behag i alt dette.

¹⁴ Hvor kommer pengene til dette enorme undervisnings- og byggearbeidet fra? Fra dem som har et villig hjerte, slik som det var den gangen tabernaklet ble reist. Hvordan er det med oss personlig? Bidrar vi med noe? Viser den måten vi bruker våre økonomiske midler på, at tjenesten for Jehova er av aller største betydning for oss? La oss være trofaste forvaltere i pengespørsmål.

En fast plan

15, 16. a) Hvordan viste de kristne på Paulus’ tid at de var gavmilde? b) Hvordan bør vi se på den drøftelsen vi har nå?

¹⁵ Apostelen Paulus skrev om den gavmildhet som kristne i Makedonia og Akaia viste. (Romerne 15: 26) Enda de selv var i nød, ville de gjerne være med på å hjelpe sine brødre. Paulus oppmuntret likeledes de kristne i Korint til å være gavmilde, til å gi av sin overflod for å avhjelpe andres mangel. Ingen kunne med rette anklage Paulus for å presse penger av folk. Han skrev: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal også høste rikelig. La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» — 2. Korinter 8: 1—3, 14; 9: 5—7, 13.

¹⁶ Bidrag som våre brødre og interesserte personer gavmildt gir til det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet i dag, viser hvor høyt de setter dette privilegiet. Men som Paulus minnet korinterne om, gjør vi vel i å drøfte dette som en påminnelse.

17. Hva slags fast plan oppmuntret Paulus til, og kan dette anvendes i vår tid også?

¹⁷ Paulus oppfordret brødrene til å ha en fast plan for det å gi. Han sa: «Hver første dag i uken skal enhver av dere i sitt eget hus legge noe til side og oppbevare det, alt etter hvor godt det måtte gå ham.» (1. Korinter 16: 1, 2) Dette kan være et eksempel for oss og våre barn, enten vi gir våre bidrag gjennom menigheten eller direkte til nærmeste avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet. Et misjonærektepar som forkynte i en by i Øst-Afrika, innbød interesserte til å studere Bibelen sammen med dem. På slutten av dette første møtet la misjonærene diskret noen mynter i en eske som det stod «Bidrag til Rikets arbeid» på. Andre som var der, gjorde det samme. Senere, etter at disse nye var blitt organisert til en kristen menighet, kom kretstilsynsmannen på besøk, og han bemerket at de gav sine bidrag regelmessig. — Salme 50: 10, 14, 23.

18. Hvordan kan vi hjelpe våre brødre som er i nød?

¹⁸ Vi har også det privilegium å bruke våre midler til å hjelpe dem som er blitt rammet av naturkatastrofer, og dem som bor i krigsherjede områder. Så spennende det var å lese om de hjelpeforsyningene som ble sendt til Øst-Europa da det var økonomisk og politisk uro der! Brødrene bidrog med både varer og penger og viste dermed sin gavmildhet og sin solidaritet med nødstilte kristne.b — 2. Korinter 8: 13, 14.

19. Hvilke praktiske ting kan vi gjøre for å hjelpe heltidstjenerne?

¹⁹ Vi setter stor pris på det arbeidet som blir utført av våre heltidstjenere, ikke sant? De innbefatter pionerene, de reisende tilsynsmennene, misjonærene og dem som arbeider på Betel. Vi er kanskje i stand til å gi dem litt materiell hjelp direkte, alt etter hvordan vår situasjon er. Når for eksempel kretstilsynsmannen kommer til din menighet, kan du kanskje skaffe ham losji, invitere ham til et måltid eller hjelpe ham med reiseutgiftene. Vår himmelske Far, som vil at hans tjenere skal ha det de trenger, legger merke til en slik gavmildhet. (Salme 37: 25) For noen år siden bad en bror en reisende tilsynsmann og hans kone hjem til seg, selv om han bare hadde lette forfriskninger å by på. Da ekteparet gikk igjen for å delta i felttjenesten om kvelden, gav broren dem en konvolutt. Inni lå det en pengeseddel (som tilsvarte omkring sju kroner) sammen med en håndskrevet lapp hvor det stod: «Til en kopp te eller en liter bensin.» Så fin verdsettelse det ble gitt uttrykk for på denne beskjedne måten!

20. Hvilket privilegium og ansvar ønsker vi ikke å forsømme?

²⁰ Åndelig sett er Jehovas folk virkelig velsignet! Vi kan glede oss over åndelige festmåltider på stevnene våre, hvor vi får nye publikasjoner, god undervisning og praktisk veiledning. Med et hjerte som er fylt av takknemlighet for våre åndelige velsignelser, glemmer vi ikke det privilegium og det ansvar vi har når det gjelder å bidra med våre midler for å fremme Guds rikes interesser verden over.

’Skaff deg venner ved hjelp av den urettferdige rikdom’

21, 22. Hva kommer snart til å skje med «den urettferdige rikdom», og hva må vi derfor gjøre akkurat nå?

²¹ Vi har virkelig en rekke muligheter til å vise at tilbedelsen av Jehova kommer først i vårt liv, og det innebærer ikke minst å følge Jesu råd: «Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige rikdom, slik at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger.» — Lukas 16: 9.

²² Legg merke til at Jesus nevnte at den urettferdige rikdom svikter. Ja, den dagen vil komme da pengene i denne tingenes ordning blir verdiløse. «De kaster sitt sølv i gatene, og gullet regner de for skrap,» profeterte Esekiel. «Verken sølvet eller gullet berger dem på [Jehovas] vredesdag.» (Esekiel 7: 19) Fram til dette skjer, må vi legge visdom og dømmekraft for dagen i den måten vi bruker våre materielle midler på. Da slipper vi å måtte angre på at vi ikke har tatt Jesu advarsel alvorlig: «Hvis dere ikke har vist dere tro i forbindelse med den urettferdige rikdom, hvem vil da betro dere det sanne? . . . Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» — Lukas 16: 11—13.

23. Hva bør vi gjøre fornuftig bruk av, og hva vil lønnen for det bli?

²³ Måtte vi derfor alle sammen trofast gi akt på disse påminnelsene om å la tilbedelsen av Jehova komme først i vårt liv og gjøre fornuftig bruk av alle våre midler. Da kan vi bevare vårt vennskap med Jehova og Jesus, som har lovt at når pengene svikter, skal de ta imot oss i «de evige boliger», og vi vil ha utsikter til å oppnå evig liv enten i det himmelske rike eller på en paradisisk jord. — Lukas 16: 9.

[Fotnoter]

Husker du?

◻ Hvordan reagerte israelittene da Jehova bad dem bidra med sitt til tabernaklet?

◻ Hvorfor var det ikke forgjeves at enken kom med sitt bidrag?

◻ Hvilket ansvar har de kristne når det gjelder måten de bruker sine midler på?

◻ Hvordan kan vi unngå å måtte angre på den måten vi bruker penger på?

[Bilde på side 15]

Enken gav ikke sitt bidrag til ingen nytte, selv om det var lite

[Bilder på sidene 16 og 17]

Med våre bidrag støtter vi Rikets verdensomfattende arbeid