HELLAS, GREKERE

Ordet «greker» kommer fra Graikoi, som var navnet på en stamme i det nordvestlige Hellas. Italienerne brukte dette navnet (lat. Graeci) om innbyggerne i hele Hellas. Etter hvert brukte også Aristoteles denne benevnelsen på lignende måte.

En annen gammel benevnelse, jonere, opptrer fra 700-tallet f.v.t. av i assyriske kileinnskrifter og også i persiske og egyptiske tekster. Den kommer fra navnet på Javan (hebr.  Jawạn), Jafets sønn og Noahs sønnesønn. Javan var den jafetiske stamfaren til de første folkeslagene som bosatte seg i Hellas og på øyene i nærheten, og etter alt å dømme også til den første befolkningen på Kypros, i deler av Sør-Italia, på Sicilia og i Spania. – 1Mo 10: 1, 2, 4, 5; 1Kr 1: 4, 5, 7; se ELISJAH; JAVAN; KITTIM.

I dag brukes betegnelsen «jonisk» geografisk om havet mellom Sør-Italia og Sør-Hellas og om øyene langs Hellas’ vestkyst, men før i tiden hadde den en videre betydning som mer svarte til bruken av navnet «Javan» i De hebraiske skrifter. Profeten Jesaja talte på 700-tallet f.v.t. om den tiden da de judeerne som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, skulle bli sendt til fjerntliggende nasjoner, deriblant «Tubal og Javan, de fjerne øyer». – Jes 66: 19.

I den greske teksten til De kristne greske skrifter kalles landet Hellạs (Apg 20: 2) og folket Hẹllenes. Grekerne selv hadde brukt disse navnene siden lenge før vår tidsregning, og det gjør de også den dag i dag. Det kan være en forbindelse mellom «Hellas» og «Elisjah», som var navnet på en av Javans sønner. (1Mo 10: 4) Også navnet Akaia ble brukt om det sentrale og sørlige Hellas etter romernes erobring i 146 f.v.t.

Landet og naturforholdene. Hellas omfattet den sørlige delen av den fjellrike Balkanhalvøya og øyene i nærheten, i Det joniske hav i vest og i Egeerhavet i øst. Mot sør lå Middelhavet. Nordgrensen kan ikke fastslås med sikkerhet, særlig fordi javanittene i Hellas i den første tiden ikke var knyttet sammen som en egentlig nasjon. I senere perioder har imidlertid «Hellas» formentlig strakt seg til områdene Illyria (som lå ved Adriaterhavet) og Makedonia. Makedonierne var kanskje til og med av samme avstamning som de som senere ble kalt grekere.

Landet var, da som nå, både kupert og steinete, med tre fjerdedeler av landskapet dekket av forrevne kalksteinsfjell. Fjellskråningene var skogkledde. Knappheten på fruktbare sletter og daler og den steinete jordbunnen begrenset mulighetene til å drive landbruk. Det tempererte klimaet gav imidlertid gode vekstvilkår for olivener og druer. Det ble ellers dyrket bygg, hvete, epler, fikener og granatepler. Sauer og geiter fant beite i udyrkede områder. Det var enkelte malmforekomster – sølv, sink, kobber og bly – og det kunne brytes store mengder flott marmor i fjellene. I Esekiels profeti (27: 1–3, 13) nevnes Javan blant de nasjonene som handlet med Tyrus, og blant produktene nevnes «kobbergjenstander».

Fortrinn i forbindelse med skipsfart. På grunn av alle fjellene var det besværlig å reise over land, og det gikk langsomt. Om vinteren sank hjulene på heste- eller oksekjerrene lett nedi og satte seg fast. Grekerne foretrakk derfor å benytte sjøveien til transport og kommunikasjon. Langs den lange, sterkt innskårne kystlinjen var det rikelig med havner og andre steder hvor sjøfarende kunne søke ly med skipene sine. På grunn av de mange buktene og fjordene som skar seg langt inn i landet, var det få steder innenfor det gamle Hellas’ grenser som lå lenger enn 60 km fra havet. Den sørlige delen av fastlandet, halvøya Peloponnes, var nesten for en øy å regne. Det var bare en smal landstripe mellom Saroniabukta og Korintbukta som forbandt Peloponnes med det sentrale Hellas. (I dag er dette eidet gjennomskåret av den 6 km lange, slusefrie Korintkanalen.)

Javanittene i Hellas ble tidlig et sjøfarende folk. Hælen på Italias «støvel» lå bare 160 km fra Nordvest-Hellas, på den andre siden av Otrantostredet. I øst tjente arkipelene (øygrupper dannet av undersjøiske fjellkjeder med topper som rager opp over havoverflaten) som kjempemessige vadesteiner på veien over Egeerhavet til Lilleasia. I Egeerhavets nordøstlige hjørne var det et smalt sund, Hellesponten (også kalt Dardanellene), som førte inn til Marmarahavet, og så førte Bosporosstredet videre inn til Svartehavet. Og ved å seile langs sørkysten av Lilleasia nådde greske skip tidlig til Syrias og Palestinas kyster. Et skip kunne tilbakelegge opptil 100 km i løpet av døgnets lyse timer. Å få overbrakt Paulus’ brev til tessalonikerne i Makedonia (brevene ble trolig skrevet i Korint) tok derfor sannsynligvis en uke eller mer, avhengig av været og av hvor mange havner skipet anløp på veien.

Grekerne øvde innflytelse i og befolket områder langt utenfor Hellas’ fastlandsområder. De tallrike øyene i Det joniske hav og i Egeerhavet ble i like høy grad som fastlandsområdene regnet som en del av Hellas, og Sør-Italia og Sicilia ble regnet med til det såkalte Stor-Hellas (lat. Graecia Magna). Historiske vitnesbyrd viser at javanittene i Hellas holdt kontakten med javanitter i Tarsis (Spania) og hadde handelssamkvem med disse, noe som betyr at de langt overgikk fønikerne i så henseende. Man ser tilsvarende forbindelser mellom grekerne og javanittene på Kypros.

De greske stammenes opprinnelse. Nåtidens historikere har lansert flere ulike teorier om de greske stammenes herkomst og om hvordan de innvandret til området. Den framherskende teorien om flere innvandringer av stammer fra nord etter hverandre bygger i hovedsak på greske myter og på gjetninger basert på arkeologiske funn. Den verdslige histories beretning om Hellas starter faktisk først omkring 700-tallet f.v.t. (de første olympiske leker ble holdt i 776 f.v.t.), og det er først fra 400-tallet av at det er mulig å fastlegge en sammenhengende historie. Dette var mange hundre år etter vannflommen og altså lenge etter at slektene var blitt spredt som følge av språkforvirringen i Babel. (1Mo 11: 1–9) I løpet av alle disse århundrene kan det være at Javan og hans sønners slekt ble blandet med andre slekter, men når det gjelder tiden før det første årtusen f.v.t., har man bare teorier av tvilsom verdi.

Viktige greske stammer. Noen av de viktigste stammene i Hellas var akaierne i Tessalia, det sentrale Peloponnes og Boiotia; aiolerne i den østlige delen av det sentrale Hellas og i Aeolia, som var et område i den nordvestlige delen av Lilleasia, og på øyene i nærheten; dorerne i det østlige Peloponnes, på de sørligste øyene i Egeerhavet og i den sørvestlige delen av Lilleasia; jonerne i Attika, på øya Euboia og øyene midt i Egeerhavet og på Lilleasias vestkyst. Det er uvisst om det i den første tiden eksisterte noe slektskap mellom disse stammene og makedonierne.

Den patriarkalske tradisjon og bystatene. De gresktalende stammene var nokså uavhengige av hverandre, og selv innenfor de enkelte stammer hadde de ulike bystatene som vokste fram, en høy grad av selvstendighet. Naturforholdene bidrog til dette. Mange grekere bodde på øyene, og på fastlandet bodde de fleste i små daler omgitt av fjell. The Encyclopedia Americana framholder følgende synspunkter angående deres tidlige samfunnsstruktur: «Den grunnleggende samfunnsenhet var den patriarkalske husstand. . . . Den patriarkalske tradisjon var sterkt forankret i den greske kultur: Bare voksne menn var aktive borgere i en bystat (polis). Den patriarkalske familie var innlemmet i flere slektsforhold som var som konsentriske sirkler – klanen (genos), fratriet [en gruppe av slekter eller klaner], stammen.» (1956, bd. XIII, s. 377) Dette stemmer godt overens med den beskrivelsen som blir gitt i 1. Mosebok av den patriarkalske ordning i tiden etter vannflommen.

Mønsteret var omtrent det samme i Hellas som i Kanaan, hvor de forskjellige stammene (som nedstammet fra Kanaan) dannet små kongedømmer, ofte bygd opp rundt en bestemt by. Den greske bystaten ble kalt en pọlis. Det ser ut til at dette uttrykket opprinnelig ble brukt om en akropolis, en befestet høyde som det ble dannet bosetninger omkring. Senere kom det til å betegne hele området med dets borgere, som utgjorde bystaten. De fleste greske bystatene var små og hadde vanligvis ikke mer enn 10 000 borgere (foruten kvinnene, slavene og barna). Det sies at Aten i sin storhetstid, på 400-tallet f.v.t., bare hadde omkring 43 000 mannlige borgere. Sparta hadde bare ca. 5000. I likhet med de kanaaneiske smårikene inngikk ofte de greske bystatene forbund, og det hendte også at de sloss seg imellom. Landet forble oppstykket politisk fram til Filip II av Makedonias tid.

Eksperimenter med demokrati. Det er nokså begrenset hva man vet om styreformene i de greske bystatene, bortsett fra Aten og Sparta, som man har ganske god kjennskap til, men det som synes klart, er at disse styreformene skilte seg en god del ut fra dem som var vanlige i Kanaan, Mesopotamia og Egypt. I hvert fall i såkalt historisk tid hadde man ikke konger, men magistrater, råd og en forsamling (ekklesịa) av borgere. Aten eksperimenterte med direkte demokrati (ordet «demokrati» kommer fra de greske ordene dẹmos, som betyr «folk», og krạtos, som betyr «styre»). Under denne ordningen var alle borgere medlemmer av den lovgivende forsamling, med tale- og stemmerett. «Borgerne» var imidlertid i mindretall, ettersom verken kvinner, fastboende født i utlandet eller slaver hadde borgerrettigheter. Man mener at slavene utgjorde en tredjedel av befolkningen i mange bystater, og det var utvilsomt på grunn av det arbeidet de utførte, at «borgerne» fikk den fritid de trengte for å delta i den politiske forsamlingen. Det er verdt å merke seg at den eldste omtalen av Hellas i De hebraiske skrifter (ca. 800-tallet f.v.t.) dreier seg om judeere som blir solgt av Tyrus, Sidon og Filistea som slaver til «grekernes [bokst.: «javanittenes» el. «jonernes»] sønner». – Joe 3: 4–6.

Håndverk og handel. I tillegg til landbruket, som var hovednæringen, framstilte og eksporterte grekerne mange håndverksprodukter. Greske vaser ble berømt i hele middelhavsområdet, og det var også stor etterspørsel etter gjenstander av sølv og gull, samt ullstoffer. Det fantes tallrike små, selvstendige verksteder som var eid av håndverkere, og håndverkerne hadde gjerne hjelp av noen få arbeidere, enten slaver eller frie. I Korint arbeidet Paulus som teltmaker sammen med Akvilas og Priskilla. De brukte sannsynligvis et stoff som var laget av geitehår, noe det var rik tilgang på i Hellas. (Apg 18: 1–4) Korint ble et stort handelssenter på grunn av sin strategiske beliggenhet ved både Korintbukta og Saroniabukta. Andre fremtredende handelsbyer var Aten og Aigina.

Gresk kunst og kultur. I Hellas var det bare gutter og menn som kunne få en utdannelse, og utdannelsens viktigste formål var å framskaffe «gode borgere». Men hver bystat hadde sin egen oppfatning av hva det ville si å være en god borger. I Sparta bestod utdannelsen nesten utelukkende i fysisk trening (se til sammenligning Paulus’ veiledning til Timoteus i 1Ti 4: 8), idet guttene ble tatt fra foreldrene i sjuårsalderen og oppdratt i kaserner til de var 30 år gamle. I Aten ble det etter hvert lagt større vekt på litteratur, matematikk og kunst. En betrodd slave, en såkalt paidagogọs, ledsaget gutten til skolen, hvor han fikk opplæring fra seksårsalderen av. (Legg merke til at Paulus sammenligner Moseloven med en paidagogọs i Ga 3: 23–25; se OPPDRAGER.) Poesi var populært i Aten, og elevene måtte lære mange dikt utenat. Selv om Paulus hadde fått sin utdannelse i den kilikiske byen Tarsus, brukte han et kort sitat fra et dikt for å få fram budskapet sitt i Aten. (Apg 17: 22, 28) Det ble populært med skuespill, både tragedier og komedier.

Filosofien ble tillagt stor betydning i Aten og med tiden i hele Hellas. En av de største filosofiske retningene var sofismen. Sofistene mente at hva som var sannhet, var et spørsmål om den enkeltes personlige oppfatning. Dette synet (som minner om hinduenes syn på sannhet) ble motsagt av kjente greske filosofer som Sokrates, Sokrates’ elev Platon og Platons elev Aristoteles. Andre filosofiske skoler tok for seg spørsmålet om hva som var den egentlige kilden til lykke. Stoikerne hevdet at lykken bestod i å leve i harmoni med fornuften, og at dette var det eneste som betydde noe. Epikureerne mente at nytelse var den sanne kilde til lykke. (Jf. Paulus’ uttalelse til korinterne i 1Kt 15: 32.) Filosofer fra de to sistnevnte skolene var blant dem som diskuterte med Paulus i Aten med det resultat at han ble ført til Areopagos for å forklare seg. (Apg 17: 18, 19) En annen filosofisk retning var skeptisismen. Dens tilhengere hevdet at ingenting i livet egentlig hadde noen betydning.

Som folkeslag var grekerne, i hvert fall i senere perioder, vitebegjærlige og glad i å høre og diskutere nytt. (Apg 17: 21) De søkte svar på noen av de store spørsmålene om livet og universet ved hjelp av menneskelig logikk (og spekulasjon). Grekerne regnet seg derfor som åndseliten i oldtidens verden. I sitt første brev til korinterne satte Paulus den slags menneskelig visdom og intellektualisme på den rette plass, blant annet med ordene: «Hvis noen blant dere mener at han er vis i denne tingenes ordning, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis. . . . ’Jehova vet at de vises resonnementer er verdiløse.’» (1Kt 1: 17–31; 2: 4–13; 3: 18–20) Deres skrifter viser at de ikke fant noe virkelig grunnlag for håp, alle deres filosofiske debatter og undersøkelser til tross. Som professorene J.R.S. Sterrett og Samuel Angus påpeker: «Ingen annen litteratur inneholder flere ynkverdige beklagelser over livets problemer, kjærlighetens forgjengelighet, håpets svikefullhet og dødens grusomhet.» – Funk and Wagnalls New Standard Bible Dictionary, 1936, s. 313.

Gresk religion. Den tidligste kjennskapen til gresk religion har man fra Homers episke diktning. Historikerne mener at to episke dikt, Iliaden og Odysseen, er skrevet av ham. De eldste papyrusfragmentene av disse diktene anses for å datere seg fra noe før 150 f.v.t. Ifølge George G.A. Murray, som er professor i gresk, avviker disse tekstene sterkt fra den teksten som har vært alminnelig anerkjent i de senere århundrer. (Encyclopædia Britannica, 1942, bd. 11, s. 689) I motsetning til Bibelen er altså ikke Homers tekster blitt bevart på en pålitelig måte, men har hatt en nokså omskiftelig form, slik professor Murray påviser. Homers dikt handler om krigshelter og om guder som er svært lik mennesker.

Den greske religion bar umiskjennelig preg av babylonsk innflytelse. Det finnes en gammel gresk fabel som er en nesten ordrett oversettelse av en akkadisk original.

En annen dikter, Hesiod, som trolig levde på 700-tallet f.v.t., regnes for å være den som satte de mange greske mytene og legendene i system. Homers dikt og Hesiods Theogonien var grekernes viktigste religiøse eller teologiske litteratur.

I denne sammenheng er det interessant å se hvordan Bibelen kaster lys over de greske mytenes mulige, ja sannsynlige, opprinnelse. Som det framgår av 1. Mosebok 6: 1–13, kom noen engler, noen av Guds sønner i himmelen, til jorden – de hadde åpenbart materialisert seg i menneskeskikkelse – og begynte å leve sammen med vakre kvinner. De frambrakte et avkom som ble kalt nefilim, eller fellere, bokstavelig: «de som får andre til å falle». Resultatet av denne unaturlige foreningen mellom åndeskapninger og mennesker og av det bastardavkommet som derved ble frambrakt, var at jorden ble fylt av umoral og vold. (Jf. Jud 6; 1Pe 3: 19, 20; 2Pe 2: 4, 5; se NEFILIM.) I likhet med andre som levde i tiden etter vannflommen, fikk nok Javan, grekernes stamfar, høre om de forholdene som hadde vært før flommen; hans far, Jafet, som hadde overlevd vannflommen, gjorde ham utvilsomt kjent med dette. Legg nå merke til hva de verkene som tilskrives Homer og Hesiod, avslører.

De tallrike gudene og gudinnene som de beskriver, har menneskeskikkelse og er svært vakre, men er gjerne samtidig overmenneskelige kjemper. De spiser, drikker, sover og har seksuell omgang med hverandre og også med mennesker, de har familieliv, og de krangler, slåss, forfører og voldtar. Selv om de anses for å være hellige og udødelige, kan de finne på å begå alle slags svikefulle og kriminelle handlinger. De kan ferdes blant mennesker, enten synlig eller usynlig. Senere greske skribenter og filosofer prøvde å rense Homers og Hesiods beretninger for noen av de verste skjenselsgjerningene som det ble fortalt om at gudene gjorde.

Disse beretningene kan, om enn i meget utvidet, utbrodert og fordreid form, avspeile den autentiske beretningen i 1. Mosebok om forholdene før vannflommen. Enda en bemerkelsesverdig parallell er at de greske legendene foruten hovedgudene beskriver halvguder, eller heroer, som var av både guddommelig og menneskelig herkomst. Halvgudene hadde overmenneskelig styrke, men var dødelige. (Den eneste som oppnådde udødelighet, var Herakles.) Det er altså en påfallende likhet mellom halvgudene og Bibelens nefilim.

Orientalisten E.A. Speiser bekrefter denne forbindelsen og sporer de greske mytenes tema tilbake til oldtidens Mesopotamia. (The World History of the Jewish People, 1964, bd. 1, s. 260) Babylon lå i Mesopotamia, og det var herfra menneskene ble spredt omkring etter språkforvirringen. – 1Mo 11: 1–9.

Man mente at de viktigste greske gudene bodde på fjellet Olympos (2917 m), sør for byen Berøa. (Paulus kom nokså nær foten av Olympos da han forkynte for innbyggerne i Berøa på sin andre misjonsreise; Apg 17: 10) Blant de olympiske guder kan nevnes Zevs (av romerne kalt Jupiter; Apg 28: 11), himmelens gud; Hera (romernes Juno), Zevs’ hustru; Ge, eller Gaia, jordens gudinne, også kalt den store mor; Apollon, en solgud og en dødsgud som skyter ut sine dødbringende piler fra det fjerne; Artemis (romernes Diana), jaktens gudinne (en annen Artemis ble dyrket som fruktbarhetsgudinne i Efesos; Apg 19: 23–28, 34, 35); Ares (romernes Mars), krigsguden; Hermes (romernes Merkur), de reisendes, handelens og veltalenhetens gud, gudenes budbringer (i Lystra i Lilleasia kalte folk «Barnabas for Zevs, men Paulus for Hermes, siden det var han som førte ordet»; Apg 14: 12); Afrodite (romernes Venus), fruktbarhetens og kjærlighetens gudinne, som ble regnet for å være «søster til assyrernes og babylonernes Isjtar og til syrernes og fønikernes Astarte». (Greek Mythology av P. Hamlyn, London 1963, s. 63) I tillegg kom mange andre guder og gudinner. Det ser ut til at hver bystat hadde sine egne underordnede guder som ble dyrket i overensstemmelse med de lokale skikkene.

Festivaler og idrettsleker. Festivaler spilte en viktig rolle i gresk religion. Idrettskonkurranser og skuespill kombinert med ofringer og bønner tiltrakk seg folk fra fjern og nær, og slike festivaler tjente til å knytte de politisk atskilte bystatene sammen. Noen av de viktigste festivalene var de olympiske leker (i Olympia), de istmiske leker (i nærheten av Korint), de pytiske leker (i Delfi) og de nemeiske leker (i nærheten av Nemea). De olympiske leker, som ble holdt hvert fjerde år, dannet grunnlaget for den greske tidsregning, idet fireårsperiodene imellom ble kalt olympiader. – Se SPILL, LEKER.

Orakler, astrologi og helligdommer. Orakler, medier som man mente at gudene åpenbarte skjult kunnskap gjennom (ordet blir også brukt om steder hvor man mente at gudene åpenbarte slik kunnskap), hadde mange tilhengere. De mest berømte oraklene var det i Delfi, det på Delos og det i Dodona. Mot betaling kunne man her få svar på spørsmål som man stilte til oraklet. Svarene var ofte uklare og tvetydige og måtte tolkes av prestene. Den piken i Filippi i Makedonia som utøvde spådomskunst (og som Paulus drev ut en demon av), tjente som et slags orakel, og hun «pleide å skaffe sine herrer stor fortjeneste». (Apg 16: 16–19) Professor G. Ernest Wright sporer den moderne astrologi via grekerne og tilbake til de babylonske spåmennene. (Biblical Archaeology, 1962, s. 37) Helligdommer hvor man angivelig kunne bli helbredet, var også populære.

Den filosofiske læren om sjelens udødelighet. Ettersom de greske filosofene beskjeftiget seg med de store spørsmålene i livet, kom deres synspunkter også til å forme folkets religiøse oppfatninger. Sokrates, som levde på 400-tallet f.v.t., lærte at menneskesjelen var udødelig. I Faidon siterer Platon en samtale mellom Sokrates og to av hans kolleger: «’Reknar vi med at der er ein død?’ . . . ’Er døden noko anna enn det at sjela blir skild frå kroppen? Og trur vi at det å vere død går ut på at kroppen er til for seg sjølv, skild frå sjela, og at sjela er til for seg sjølv, skild frå kroppen? For døden kan vel ikkje vere noko anna enn dette, kan han?’ ’Nei, han er nett det,’ svara Simmias.» Sokrates fortsetter: «’Stengjer da ikkje sjela døden ute?’ ’Jau.’ ’Så er sjela udødeleg.’ ’Ja, ho er det.’» (Kriton og Faidon, oversatt til nynorsk av Anfinn Stigen, Oslo 1973/1995, s. 65, 140.) Se til sammenligning Esekiel 18: 4 og Forkynneren 9: 5, 10.

Templer og gudebilder. Til ære for gudene ble det bygd storslåtte templer, og det ble laget vakre statuer i marmor og bronse som skulle forestille gudene. Ruinene av noen av de mest berømte av disse templene, blant andre Parthenon, Erekhtheion og Propyleene, finnes på Akropolis i Aten. Det var i denne byen apostelen Paulus i en tale til en forsamling kommenterte den store gudsfrykten som kom til uttrykk i byen, og sa rett ut til tilhørerne at han som har skapt himmel og jord, ’ikke bor i templer som er gjort med hender’. Han sa videre at de, i og med at de var Guds avkom, ikke burde forestille seg at Skaperen var «lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskelig kunst og oppfinnsomhet». – Apg 17: 22–29.

Under perserkrigene. Det medopersiske rikes framvekst under Kyros (som erobret Babylon i 539 f.v.t.) utgjorde en trussel for Hellas. Kyros hadde allerede underlagt seg Lilleasia, også de greske koloniene der. I Kyros’ tredje år (åpenbart som Babylons hersker) gjorde Jehovas engel Daniel kjent med at Persias fjerde konge skulle «oppby alt mot Hellas’ rike». (Da 10: 1; 11: 1, 2) Den tredje perserkongen (Dareios Hystaspes) slo ned et opprør i de greske koloniene i 499 og forberedte seg til en invasjon i Hellas. Den persiske invasjonsflåten forliste i en storm i 492. I 490 trengte store persiske styrker inn i Hellas, men de ble slått av en liten hær av atenere på Maratonsletten, nordøst for Aten. Dareios’ sønn Xerxes bestemte seg for å hevne dette nederlaget. Som den forutsagte ’fjerde kongen’ oppbød han alle rikets krefter og organiserte en veldig hær som han i 480 krysset Hellesponten med.

Selv om noen av de største greske bystatene nå i uvanlig grad stod sammen i kampen mot invasjonsstyrkene, marsjerte perserne gjennom det nordlige og det sentrale Hellas og nådde fram til Aten, hvor de brente festningshøyden, Akropolis. Til sjøs greide imidlertid atenerne og andre grekere å utmanøvrere og beseire den persiske flåten (med dens fønikiske og øvrige allierte) ved Salamis. De fulgte opp denne seieren ved å slå perserne også på land, først ved Plataiai og deretter ved Mykale, på Lilleasias vestkyst. Nå trakk perserne seg ut av Hellas.

Atensk dominans. Aten ble nå den dominerende makt i Hellas takket være sin sterke krigsflåte. Den etterfølgende perioden, fram til ca. 431 f.v.t., ble Atens «gullalder», den perioden da de betydeligste verkene innenfor kunst og arkitektur ble til. Aten hadde lederposisjonen i det deliske sjøforbund, som bestod av flere greske byer og øyer. Ettersom det peloponnesiske forbund, anført av Sparta, motsatte seg Atens dominans, brøt den peloponnesiske krig ut. Den varte fra 431 til 404 og endte med at atenerne led fullstendig nederlag for spartanerne. Spartas jernharde styre varte fram til ca. 370, da Teben seilte opp som den dominerende makt. Hellas gikk nå inn i en tid med politisk forfall, men middelhavsområdets kulturelle og filosofiske tyngdepunkt forble i Aten. Så vokste Makedonia fram som en viktig maktfaktor under Filip II og erobret Hellas i 338, og dermed ble Hellas forent under makedonisk herredømme.

Hellas under Aleksander den store. Allerede på 500-tallet f.v.t. hadde Daniel fått et profetisk syn hvor det ble forutsagt at det medopersiske rike skulle bli omstyrtet av Hellas. Filips sønn Aleksander var blitt opplært av Aristoteles, og etter at Filip var blitt myrdet, ble Aleksander de gresktalende folkenes leder. I 334 f.v.t. drog han ut for å hevne noen persiske angrep på greske byer på Lilleasias vestkyst. Han utkjempet en lynkrig hvor han ikke bare erobret Lilleasia, men også Syria, Palestina, Egypt og hele det medopersiske rike helt til India, noe som utgjorde oppfyllelsen av det profetiske bildet i Daniel 8: 5–7, 20, 21. (Jf. Da 7: 6.) I og med erobringen av Juda i 332 ble Hellas det femte i rekken av verdensriker som hadde herredømme over Israels nasjon – de fire første var Egypt, Assyria, Babylon og Medo-Persia. Omkring 328 hadde Aleksander fullført sine erobringer, og nå ble resten av Daniels profeti oppfylt. Aleksander døde i Babylon i 323, og som forutsagt ble hans rike nå delt opp i fire maktområder som ikke oppnådde det opprinnelige rikets styrke. – Da 8: 8, 21, 22; 11: 3, 4; KART: bd. 2, s. 334; se ALEKSANDER nr. 1.

Før Aleksander døde, hadde han imidlertid innført gresk kultur og det greske språk i hele sitt veldige rike. Det ble opprettet greske kolonier i mange av de erobrede landene. Byen Alexandria, som ble anlagt i Egypt, skulle komme til å gjøre Aten rangen stridig som senter for kunnskap og lærdom. Slik startet helleniseringen av store deler av middelhavsområdet og Midtøsten. Fellesgresk, eller koiné, ble datidens internasjonale hjelpespråk og ble talt av folk av mange nasjonaliteter. Det var dette språket jødiske lærde i Alexandria oversatte til da de utarbeidet sin oversettelse av De hebraiske skrifter, Septuaginta. Senere ble De kristne greske skrifter skrevet på koiné, og dette språkets internasjonale popularitet bidrog til at det kristne gode budskap fikk en hurtig utbredelse i hele middelhavsområdet. – Se GRESK.

Helleniseringens virkning på jødene. Da det greske rike ble delt mellom Aleksanders generaler, ble Juda en grensestat mellom ptolemeernes rike i Egypt og selevkidenes dynasti i Syria. Til å begynne med var Juda underlagt Egypt, men landet ble erobret av selevkidene i 198 f.v.t. I et forsøk på å forene Juda og Syria ved hjelp av den hellenistiske kultur satset man sterkt på å fremme gresk religion, språk, litteratur og klesdrakt i Juda.

Det ble grunnlagt greske kolonier i hele det jødiske område, blant annet i Samaria (som fra da av ble kalt Sebaste), Akko (Ptolemais) og Bet-Sjean (Skytopolis), samt i tidligere ubebodde områder øst for elven Jordan. (Se DEKAPOLIS.) Det ble opprettet et gymnasium i Jerusalem som tiltrakk seg unge jøder. Ettersom greske idrettsleker var forbundet med gresk religion, bidrog gymnasiet til å svekke jødenes trofasthet mot prinsippene i Skriftene. Selv presteskapet ble sterkt påvirket av hellenismen i denne perioden. Slik begynte trosoppfatninger som tidligere hadde vært fremmede for jødene, litt etter litt å få fotfeste, deriblant den hedenske læren om sjelens udødelighet og forestillingen om en underverden med pine etter døden.

Helleniseringen av jødene nådde et ekstremt punkt da Antiokhos Epifanes vanhelliget templet i Jerusalem ved å innføre tilbedelsen av Zevs der (168 f.v.t.), og dette utløste makkabeerkrigene.

Også i Alexandria i Egypt, hvor det jødiske kvarteret utgjorde en anselig del av byen, var den hellenistiske innflytelsen sterk. (Se ALEXANDRIA.) Noen jøder i Alexandria lot seg påvirke av den store popularitet som gresk filosofi hadde oppnådd. Enkelte jødiske skribenter følte at de måtte prøve å tilpasse jødiske trosoppfatninger til det som da var «på moten». De prøvde å påvise at datidens oppfatninger innenfor gresk filosofi lignet på tanker som allerede var uttrykt i De hebraiske skrifter, eller at de til og med var utledet av disse.

De greske stater under romersk herredømme. Makedonia og Hellas (en av de fire delene som Aleksanders rike var blitt delt opp i) falt for romerne i 197 f.v.t. Året etter erklærte den romerske generalen «frihet» for alle greske byer. Dette innebar at de ikke lenger måtte betale skatt til romerne, men Roma forventet likevel at de fullt ut rettet seg etter dets ønsker. Litt etter litt utviklet det seg en antiromersk stemning. Makedonia gikk til krig mot romerne, men ble igjen slått i 168 og ble ca. 20 år senere en romersk provins. Da det akaiiske forbund, anført av Korint, gjorde opprør i 146, marsjerte romerske soldater inn i det sørlige Hellas og ødela Korint. Nå ble provinsen Akaia dannet, en provins som i år 27 f.v.t. omfattet hele det sørlige og sentrale Hellas. – Apg 19: 21; Ro 15: 26; se AKAIA.

Under romernes herredømme gikk det nedover med Hellas både politisk og økonomisk. Det var bare den greske kultur som beholdt sin sterke innflytelse; den ble vidt og bredt antatt av de romerske erobrerne, som begeistret importerte greske statuer og gresk litteratur. Hele templer ble faktisk demontert og sendt til Italia. Mange unge romere fikk sin utdannelse i Aten og ved læresteder i andre greske byer. Grekerne vendte på sin side blikket innover og begynte å leve i fortiden.

Hellenere i det første århundre e.v.t. På den tiden da Jesus Kristus og hans apostler utførte sin tjeneste, ble fremdeles Hellas’ befolkning og de som ellers var av gresk herkomst, kalt Hẹllenes (ent. Hẹllen). Grekerne omtalte ikke-grekere som «barbarer», et ord som ganske enkelt betegnet fremmede eller slike som snakket et fremmed språk. Apostelen Paulus nevner «grekere» som en motsetning til «barbarer» i Romerne 1: 14. – Se BARBAR.

I enkelte tilfeller bruker imidlertid Paulus uttrykket Hẹllenes i en videre betydning. Spesielt når han omtaler grekere, eller Hẹllenes, i motsetning til jøder, lar han dette begrepet stå for alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 1: 16; 2: 6, 9, 10; 3: 9; 10: 12; 1Kt 10: 32; 12: 13) I 1. Korinter, kapittel 1, stiller Paulus således tydeligvis «grekerne» (v. 22) opp som en parallell til «nasjonene» (v. 23). Dette kommer utvilsomt av den fremtredende stilling som gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket. I en viss forstand stod grekerne «øverst på listen» over ikke-jødiske folkeslag. Dette betyr ikke at Paulus eller noen av de andre kristne bibelskribentene brukte uttrykket Hẹllenes i en så vid betydning at det ikke betegnet noe annet enn hedninger, altså ikke-jøder, slik noen kommentatorer antyder. Noe som viser at Hẹllenes ble brukt om et bestemt folk, er at Paulus i Kolosserne 3: 11 omtaler ’grekere’ som motsetning til ’fremmede’ (bạrbaros) og ’skytere’.

I harmoni med det foregående sier den greskkyndige Hans Windisch i en kommentar til ordet Hẹllen: «Betydningen ’hedning’ kan ikke dokumenteres, . . . verken ut fra hellenistisk jødedom eller ut fra NT.» (Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Kittel; oversatt til engelsk og redigert av G. Bromiley, 1971, bd. II, s. 516.) Ikke desto mindre nevner han noen eksempler på at greskspråklige skribenter noen ganger brukte uttrykket Hẹllen om personer av andre folkeslag som antok gresk språk og kultur, altså personer som var blitt «hellenisert». Når man ser på hvordan ordet Hẹllenes, grekere, brukes i Bibelen, må man altså i mange tilfeller i hvert fall gi rom for muligheten av at de som omtales, ikke var født i Hellas eller var grekere av avstamning.

Den kvinnen av syrisk-fønikisk nasjonalitet hvis datter Jesus helbredet (Mr 7: 26–30), var sannsynligvis av gresk herkomst, siden hun blir betegnet som «greker». De «grekere . . . som kom opp for å tilbe på høytiden», det vil si i påsken, og som bad om å få tale med Jesus, var tydeligvis grekere som hadde gått over til jødedommen. (Joh 12: 20; legg merke til Jesu profetiske uttalelse i v. 32 om at han skal ’dra alle slags mennesker til seg’.) Timoteus’ far omtales som Hẹllen, og det gjør også Titus. (Apg 16: 1, 3; Ga 2: 3) Dette kan bety at de var av gresk herkomst. Men ettersom noen greske forfattere skal ha benyttet ordet Hẹllenes også om ikke-grekere som snakket gresk og hadde antatt gresk kultur, og ettersom Paulus noen ganger brukte ordet i en vid betydning, slik det er vist ovenfor, er det ikke umulig at disse bare var grekere i sistnevnte forstand. Men det at den greske kvinnen bodde i det syriske Fønikia, det at Timoteus’ far bodde i Lystra i Lilleasia, og det at Titus etter alt å dømme bodde i Antiokia i Syria, beviser ikke at disse ikke var etniske grekere eller var etterkommere av etniske grekere, ettersom det bodde greske kolonister og innvandrere i alle disse områdene.

Da Jesus sa til en gruppe jøder at han skulle ’gå til ham som hadde sendt ham’, og at de ikke kunne komme dit hvor han skulle, sa jødene til hverandre: «Hvor har denne mannen i sinne å gå, så vi ikke skal finne ham? Han har vel ikke i sinne å gå til de jødene som er spredt blant grekerne, og undervise grekerne?» (Joh 7: 32–36) Med uttrykket «de jødene som er spredt blant grekerne» mente de tydeligvis nettopp det – ikke de jødene som hadde bosatt seg i Babylon, men de som var spredt omkring i de fjerntliggende greske byene og landene i vest. Beretningene om Paulus’ misjonsreiser viser at det bodde bemerkelsesverdig mange jødiske innvandrere i disse greske områdene.

I Apostlenes gjerninger 17: 12 og 18: 4, hvor det fortelles om hendelser i de greske byene Berøa og Korint, siktes det utvilsomt til personer av gresk herkomst. Dette kan også være tilfellet med «grekerne» i Tessalonika i Makedonia (Apg 17: 4), i Efesos på Lilleasias vestkyst, som lenge hadde vært kolonisert av grekere, og som en gang hadde vært hovedstaden i Jonia (Apg 19: 10, 17; 20: 21), og til og med i Ikonium i det sentrale Lilleasia (Apg 14: 1). Selv om ordforbindelsen «jøder og grekere», som forekommer i noen av disse skriftstedene, kan tyde på at Lukas i likhet med Paulus noen steder bruker ordet «grekere» om ikke-jødiske folkeslag i sin alminnelighet, er det verdt å merke seg at Ikonium var den eneste av disse byene som geografisk lå utenfor den primære greske innflytelsessfæren.

Hellenister. I Apostlenes gjerninger forekommer det også et annet uttrykk: Hellenistai (ent. Hellenistẹs). Dette ordet finnes verken i gresk eller i hellenistisk-jødisk litteratur, så man vet ikke med sikkerhet hva det betyr. De fleste ordbokforfattere mener at ordet, slik det er brukt i Apostlenes gjerninger 6: 1 og 9: 29, betegner «gresktalende jøder». I det første av disse to skriftstedene omtales disse Hellenistai som en motsetning til «de hebraisktalende jøder» (Ebraioi [Westcott og Horts greske tekst]). På pinsedagen i år 33 var det jøder og proselytter fra mange land til stede i Jerusalem. At byen ble besøkt av mange gresktalende mennesker, framgår av «Theodotos-innskriften», som man har funnet på Ofel-høyden i Jerusalem. Innskriften, som er på gresk, sier: «Theodotos, sønn av Vettenos, prest og synagogeforstander, sønn av en synagogeforstander og sønnesønn av en synagogeforstander, har bygd synagogen til opplesning av Loven og undervisning i Budene, og (han har bygd) herberget og soverommene og vanncisternene for å sørge for losji til dem fra utlandet som trenger dette – (synagogen) som var blitt grunnlagt av hans fedre og de eldste og Simonides.» (Biblical Archaeology, G. Ernest Wright, 1962, s. 240.) Noen setter denne innskriften i forbindelse med «den såkalte Synagoge av de frigitte», som omtales i Apostlenes gjerninger. Noen av medlemmene av denne synagogen var blant dem som ble ansvarlige for at Stefanus led martyrdøden. – Apg 6: 9; se FRIGITT, FRI.

I Apostlenes gjerninger 11: 20, hvor Hellenistai er brukt om noen innbyggere i Antiokia i Syria, kan ordet betegne «gresktalende» i sin alminnelighet i stedet for bare gresktalende jøder. Dette synes å framgå av en opplysning om at ordet ikke var blitt forkynt for «andre enn jøder» i Antiokia før det kom noen kristne dit fra Kyrene og Kypros. (Apg 11: 19) De Hellenistai som er nevnt her, kan altså ha vært mennesker av ulike nasjonaliteter som var blitt hellenisert, idet de nå snakket gresk (og kanskje levde etter gresk skikk og bruk). – Se ANTIOKIA nr. 1; KYRENE, KYRENEER.

Apostelen Paulus kom til Makedonia og Hellas på både sin andre og sin tredje misjonsreise. (Apg 16: 11 til 18: 11; 20: 1–6) Han brukte tid i tjenesten i de viktige makedoniske byene Filippi, Tessalonika og Berøa og i de viktige akaiiske byene Aten og Korint. (Apg 16: 11, 12; 17: 1–4, 10–12, 15; 18: 1, 8) Han viet halvannet år til tjenesten i Korint på sin andre misjonsreise (Apg 18: 11), og i denne perioden skrev han de to brevene til tessalonikerne og kanskje også brevet til galaterne. På sin tredje reise skrev han sitt brev til romerne fra Korint. Etter sitt første fangenskap i Roma drog Paulus etter alt å dømme igjen til Makedonia mellom år 61 og år 64, og han skrev trolig sitt første brev til Timoteus og muligens sitt brev til Titus herfra.

I de første århundrene etter vår tidsregning fortsatte den greske kultur å øve innflytelse overalt i Romerrikets område, og Hellas bevarte sin posisjon på det intellektuelle område. Universitetet i Aten var således et av Romerrikets viktigste læresteder. Konstantin prøvde å smelte kristendommen sammen med visse hedenske skikker og trosoppfatninger, og han tok selv skritt som førte til at denne blandingsreligionen ble imperiets offisielle religion. Slik ble Hellas en del av kristenheten.

I dag dekker Hellas et areal på 131 957 km² og har en befolkning på nærmere 10,6 millioner (1995).