5, 6. a) Hvilke forstandige råd har vi fått når det gjelder det å omgås slike som begår alvorlige synder og ikke angrer? (Matteus 18: 17) b) Hvilke spørsmål må vi ta stilling til?

⁵ Da en mann i Korint begikk umoral og ikke angret, sa Paulus til menigheten: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» (1. Korinter 5: 11—13) Det samme gjaldt frafalne, for eksempel Hymeneus: «En vranglærer skal du tale til rette én gang og to ganger og så vise ham fra deg. Du kan være viss på at et slikt menneske er kommet på avveier. Han synder og har felt dommen over seg selv.» (Titus 3: 10, 11; 1. Timoteus 1: 19, 20) Det vil også være på sin plass at vi holder oss borte fra enhver som forkaster menigheten: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.» — 1. Johannes 2: 18, 19.

Bryte enhver forbindelse?

7. Hvordan skal vi forholde oss til to grupper av syndere?

⁷ Som kristne unngår vi ikke folk. Vi har vanlig kontakt med våre naboer, arbeidskolleger, skolekamerater og andre, og vi forkynner for dem selv om noen av dem ’lever i hor, er pengegriske, dyrker avguder eller er ransmenn’. Paulus skrev at vi ikke kan unngå dem helt, ’da måtte vi jo gå ut av verden’. Han viste imidlertid at vi skulle forholde oss annerledes til «en kristen bror» som levde slik: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men [som har vendt tilbake til en slik livsførsel] . . . et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 9—11; Markus 2: 13—17.

8. Hvilket råd gav apostelen Johannes angående det å unngå slike personer?

⁸ Apostelen Johannes kom med lignende råd som understreker i hvilken grad de kristne skulle unngå slike personer: «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud . . . Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser [gresk: khaíro] ham, blir medskyldig i det onde han gjør.»a — 2. Johannes 9—11.

9, 10. a) Hva skjedde med lovbrytere i Israel som ikke angret, og hvorfor? b) Hvordan bør vi i vår tid betrakte den ordning som går ut på å unngå personer som er blitt utstøtt for å ha syndet og ikke angret? (2. Peter 2: 20—22)

⁹ Hvorfor er det på sin plass å innta et like fast standpunkt i dag? Tenk over den strenge holdning som kom til uttrykk i Guds lov til Israel. Forbrytere som med overlegg hadde begått alvorlige overtredelser, ble henrettet. (3. Mosebok 20: 10; 4. Mosebok 15: 30, 31) I slike tilfelle kunne selvfølgelig ingen, heller ikke den døde forbryterens slektninger, snakke med ham. (3. Mosebok 19: 1—4; 5. Mosebok 13: 1—5; 17: 1—7) Lojale israelitter på den tiden var vanlige mennesker med følelser i likhet med oss. De visste imidlertid at Gud er rettferdig og kjærlig, og at hans lov vernet om deres moralske og åndelige renhet. De godtok derfor at ordningen med å henrette forbrytere i virkeligheten var både god og rettferdig. — Job 34: 10—12.

¹⁰ Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby de kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.

Hva med slektninger?

11, 12. a) Hvordan ble slektninger i Israel berørt når en som hadde handlet galt, ble henrettet? b) Vis ved et eksempel hvilket gagn vi har av å være lydige.

¹¹ Gud er selvfølgelig klar over at det å handle i samsvar med hans rettferdige lover ved å bryte enhver forbindelse med slike som handler galt, ofte berører forholdet til slektninger. Når en israelitt handlet galt og ble henrettet, var det som nevnt ikke lenger mulig for slektningene hans å omgås ham. Hvis en sønn var ødsel og drikkfeldig, var det foreldrene som skulle føre ham fram for dommerne, og hvis han ikke angret, skulle de være med og eksekvere den rettferdige dødsdommen over ham, for på den måten å ’rydde ut det onde av Israel’. (5. Mosebok 21: 18—21) Du forstår sikkert at det ikke kunne være lett for dem å gjøre det. Tenk også over hvordan vedkommendes brødre, søstre og besteforeldre må ha følt det. Likevel kunne det at de satte lojaliteten mot sin rettferdige Gud høyere enn familiebåndene, være ensbetydende med at de berget livet.

¹² Tenk også på Korah, som var en av lederne i opprøret mot Guds lederskap gjennom Moses. Jehova så i sin fullkomne rettferdighet at Korah måtte dø. Men alle lojale ble advart: «Gå bort fra teltene til disse onde menn, og rør ikke ved noe av det som hører dem til. Ellers blir dere også revet bort på grunn av alle deres synder.» De av opprørernes slektninger som ikke gav akt på Guds advarsel, ble drept sammen med opprørerne. Men enkelte av Korahs slektninger valgte klokelig å være lojale mot Jehova, noe som førte til at de berget livet og senere ble ytterligere velsignet. — 4. Mosebok 16: 16—33; 26: 9—11; 2. Krønikebok 20: 19.

13. Hva vil lojale kristne gjøre hvis et nært medlem av familien blir utstøtt eller trekker seg tilbake?

¹³ Det å bli avskåret fra den kristne menighet betyr ikke at en dør umiddelbart. Familiebåndene vil derfor ikke bli oppløst. En mann som blir utstøtt eller trekker seg tilbake, kan derfor fremdeles bo hjemme sammen med sin kristne kone og sine trofaste barn. Respekt for Guds lover og menighetens handlemåte vil få hans kone og barn til å innse at han ved sin handlemåte har brutt det åndelige bånd som tidligere var mellom dem. Ettersom det at han blir utstøtt, verken bryter blodets bånd eller oppløser ekteskapet, berører ikke utstøtelsen hengivenheten mellom familiemedlemmene eller normale familieforhold.

14. Hvilket gudgitt råd bestemmer i hvor stor utstrekning vi kan omgås en slektning som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, men som ikke bor sammen med den nærmeste familie?

¹⁴ Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie. Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum, i samsvar med følgende gudgitte prinsipp: «Dere [skal ikke] omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk [eller har begått en annen alvorlig synd] . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Korinter 5: 11.

15. Hvordan kan slektninger kontrollere følelsene sine i slike tilfelle? (Salme 15: 1—5; Markus 10: 29, 30)

¹⁵ Det er forståelig at dette kan være vanskelig på grunn av følelser og familiebånd, for eksempel besteforeldrenes kjærlighet til sine barnebarn. Men det er en prøve på om vi er lojale mot Gud, slik den søsteren som er sitert på side 26, gir uttrykk for. Alle som har følt sorg og smerte som følge av at en slektning er blitt utstøtt, kan finne trøst og oppmuntring i det eksempel enkelte av Korahs slektninger foregikk med. — Salme 84: 11—13.b