Kapittel 15

Organisasjonens utvikling

JEHOVAS VITNERS organisasjonsstruktur og virksomhet har gjennomgått betydelige forandringer siden Charles Taze Russell og hans medarbeidere begynte å studere Bibelen sammen i 1870. Så lenge bibelstudentene var få, var det lite ved denne gruppen som utenforstående ville forbinde med en organisasjon. Men når folk i dag betrakter Jehovas vitners menigheter, deres stevner og deres forkynnelse av det gode budskap i over 200 land, undrer de seg over hvor knirkefritt deres organisasjon fungerer. Hvordan er den blitt til?

Bibelstudentene var ikke bare sterkt interessert i å forstå Bibelens lære. De ønsket også å finne ut på hvilken måte de skulle tjene Gud ifølge Bibelen. De forstod at det ikke var noe bibelsk grunnlag for å ha et presteskap som prekte for et lekfolk. Bror Russell var fast bestemt på at det ikke skulle være noen presteklasse blant dem.a I Watch Tower ble leserne ofte minnet om at Jesus hadde sagt til sine etterfølgere: «Én er deres Leder, Kristus», og: «Dere alle er brødre.» — Matt. 23: 8, 10.

Bibelstudentenes samfunn i begynnelsen

De som leste Watch Tower og andre av Russells skrifter, forstod snart at de som ønsket å behage Gud, måtte bryte med ethvert kirkesamfunn som viste seg å være troløst mot Gud ved å sette trosbekjennelser og menneskers tradisjoner høyere enn Guds skrevne Ord. (2. Kor. 6: 14—18) Men hvor skulle de gå når de hadde meldt seg ut av kristenhetens kirkesamfunn?

I en artikkel med tittelen «Ekklesia»b viste bror Russell at den sanne kirke, den kristne menighet, ikke er en organisasjon med medlemmer som støtter en bestemt menneskelaget trosbekjennelse og har sitt navn stående på en medlemsliste. Nei, forklarte han, den består av mennesker som har viet sin tid, sine evner og sitt liv til Gud, og som har utsikt til å få del i det himmelske rike sammen med Kristus. De er, sa han, kristne som er forent på grunn av kristen kjærlighet og felles interesser, som følger Guds ånds ledelse, og som underordner seg under Kristus som sitt hode. Bror Russell var ikke interessert i å innføre noen annen ordning, og han var sterkt imot å gjøre noe som helst som kunne bidra til det utbredte sektvesenet blant dem som bekjente seg til kristendommen.

Samtidig forstod han fullt ut at Herrens tjenere hadde behov for å komme sammen, i overensstemmelse med veiledningen i Hebreerne 10: 23—25. Han reiste personlig rundt for å besøke og bygge opp dem som leste Watch Tower, og for å sette dem i forbindelse med likesinnete som bodde i samme område som dem. I begynnelsen av 1881 oppfordret han dem som holdt regelmessige møter, til å underrette Vakttårnets kontor om hvor disse møtene ble holdt. Han innså verdien av at de holdt kontakt med hverandre.

Bror Russell understreket imidlertid at bibelstudentene ikke gjorde noe forsøk på å opprette en «jordisk organisasjon». Han sa tvert imot: «Vi tilhører bare den himmelske organisasjon — ’som er oppskrevet i himmelen’. (Hebr. 12: 23; Luk. 10: 20)» På grunn av kristenhetens tilsmussede historie brakte ordet «kirkeorganisasjon» vanligvis tanken hen på sektvesen, et dominerende presteskap og medlemskap basert på godkjennelse av en trosbekjennelse som var utformet av et konsil, eller kirkemøte. Bror Russell mente derfor at det var bedre at bibelstudentene brukte ordet «samfunn» om seg selv.

Han var naturligvis klar over at Kristi apostler hadde opprettet menigheter og utnevnt eldste i hver av dem. Men han trodde at Kristus igjen var nærværende, riktignok usynlig, og at Han personlig ledet den endelige innhøstingen av dem som skulle være hans medarvinger. I betraktning av dette mente bror Russell i begynnelsen at det i høsttiden ikke var behov for den eldsteordningen som hadde eksistert i de kristne menighetene i det første århundre.

Men etter hvert som bibelstudentene ble flere, innså bror Russell at Herren ledet tingene på en annen måte enn han hadde ventet. Han måtte revurdere sitt syn. Men på hvilket grunnlag?

Det voksende samfunns behov dekkes

Watch Tower for 15. november 1895 handlet nesten utelukkende om emnet «Alt skje sømmelig og med orden». (Vagt-Taarnet for mai—juni 1906) Her vedgikk bror Russell ærlig: «Apostlene hadde meget å si den første menighet om orden i de helliges forsamlinger; og øyensynlig har vi vært temmelig uaktsomme med hensyn til dette vise råd, fordi vi har tenkt at det kun var av ringe viktighet nå, da menigheten er så nær ved enden av sitt løp og høsten er en atskillelsestid.» Hva var det som fikk dem til å ta «dette vise råd» opp til ny vurdering?

Artikkelen nevnte fire forhold: (1) Det var tydelig at ikke alle bibelstudenter hadde nådd like langt i sin åndelige utvikling. Det var fristelser, prøvelser, vanskeligheter og farer som ikke alle var like forberedt på å møte. Det var således behov for kloke og forstandige tilsynsmenn, dyktige og erfarne menn som var sterkt interessert i å våke over alles åndelige ve og vel og i stand til å undervise dem i sannheten. (2) Det hadde vist seg at hjorden måtte forsvares mot ’ulver i fåreklær’. (Matt. 7: 15) Hjorden måtte styrkes ved at noen hjalp den til å tilegne seg grundig kunnskap om sannheten. (3) Erfaringen hadde vist at hvis det ikke fantes noen ordning for å innsette eldste til å vokte hjorden, ville noen tilta seg en lederstilling og begynne å betrakte hjorden som sin. (4) Hvis det ikke var ordnede forhold i menigheten, kunne de som var trofaste mot sannheten, begynne å føle at deres tjeneste var uønsket på grunn av innflytelsen fra noen få som ikke var enige med dem.

På bakgrunn av dette stod det i Vagt-Taarnet: «Med alle disse tilfelle for øye nøler vi ikke med å anbefale menighetenec på hvert sted, enten deres antall er stort eller lite, å følge apostlenes råd og i hver krets velge eldste til å ’røkte’ og ’ha tilsyn’ med hjorden.» (Apg. 14: 21—23; 20: 17, 28) De lokale menighetene fulgte denne sunne bibelske veiledningen. Det var et viktig skritt i retning av å innføre en menighetsstruktur som svarte til den som fantes på apostlenes tid.

I samsvar med den forståelsen de hadde på den tiden, ble imidlertid de eldste og diakonene, som skulle assistere dem, valgt ved avstemning i menigheten. Én gang om året, eller oftere hvis det var nødvendig, ble kvalifikasjonene til de brødrene som kunne komme på tale, vurdert, og så ble det foretatt en avstemning. Dette var i bunn og grunn en demokratisk framgangsmåte, men den var underlagt restriksjoner som skulle tjene som en beskyttelse. Alle i menigheten ble oppfordret til nøye å overveie de kravene Bibelen stiller, og ikke stemme ut fra sin egen oppfatning, men ut fra det de mente var Herrens vilje. Ettersom det bare var ’de som helt og fullt hadde innviet seg til Herren’, som hadde stemmerett, ble deres kollektive stemmeavgivning, når den var ledet av Herrens Ord og ånd, betraktet som et uttrykk for Herrens vilje i saken. Det at bror Russell anbefalte denne ordningen, skyldtes kanskje ikke bare hans ønske om å unngå enhver likhet med en opphøyd presteklasse, men også — selv om han kanskje ikke var helt klar over det selv — i en viss grad hans egen bakgrunn som tenåring i en kongregasjonalistisk kirke.

Da spørsmålet om de eldstes oppgave og den måten de skulle utvelges på, senere ble grundig behandlet i boken Den nye Skabning (bind VI av Millenniets Daggry, utgitt på engelsk i 1904), ble oppmerksomheten særlig henledet på Apostlenes gjerninger 14: 23. James Strongs og Robert Youngs konkordanser ble sitert til støtte for det syn at uttalelsen om at eldste var blitt «utvalgt» eller «ordinert» (King James Version), burde gjengis på denne måten: «De . . . hadde utvalgt eldste for dem ved håndsopprekning.»d Noen bibeloversettelser sier da også at de eldste ble ’utnevnt ved avstemning’. (Youngs Literal Translation of the Holy Bible; Rotherhams Emphasised Bible) Men hvem var det som skulle stemme?

Det at de antok det syn at avstemningen skulle foretas av hele menigheten, gav ikke alltid de forventede resultater. De som stemte, skulle riktignok være slike som ’helt og fullt hadde innviet seg’, og noen av dem som ble valgt, oppfylte virkelig de bibelske kravene og tjente ydmykt sine brødre. Men stemmeavgivningen var ofte mer preget av personlige oppfatninger og ønsker enn av Guds Ord og ånd. Da noen i Halle i Tyskland som mente at de burde være eldste, ikke fikk de stillingene de ville ha, skapte de alvorlig splittelse i menigheten. Og blant kandidatene i Barmen i Tyskland var det i 1927 noen menn som motarbeidet Selskapet, og da avstemningen skulle finne sted, var det så mye roping at det ble nødvendig å gå over til hemmelig avstemning.

Mange år før dette, i 1916, hadde bror Russell med dyp bekymring skrevet: «Fra beretninger som når oss, hører vi at det i noen klasser hersker fryktelige tilstander når et valg skal finne sted. Menighetens tjenere forsøker å være herskere, diktatorer — idet de undertiden holder fast ved lederstillingen ved møtet i den øyensynlige hensikt å sørge for at de selv og deres spesielle venner blir valgt til eldste og diakoner. . . . Noen prøver i all stillhet å dra fordel av klassen ved å ha valg på en tid som er særlig gunstig for dem og deres venner. Andre søker å fylle møtet med sine venner, idet de tar forholdsvis fremmede med, som slett ikke tenker på å overvære klassens møter regelmessig, men bare kommer for å gjøre den vennetjeneste å stemme på en av sine venner.»

Trengte de simpelthen å lære å bli flinkere til å følge demokratiske retningslinjer når de skulle holde valg, eller var det noe i Guds Ord som de ennå ikke hadde forstått?

Organisert for å forkynne det gode budskap

Bror Russell innså på et tidlig tidspunkt at en av de viktigste pliktene som påhviler hvert eneste medlem av den kristne menighet, er å delta i evangeliseringsarbeidet. (1. Pet. 2: 9) Watch Tower forklarte at de profetiske ordene i Jesaja 61: 1 ikke bare fikk sin anvendelse på Jesus, men også på alle hans åndssalvede etterfølgere. Jesus gjengir Jesajas ord på denne måten: «[Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap», eller, ifølge King James Version: «Han har salvet meg til å forkynne evangeliet.» — Luk. 4: 18.

Så tidlig som i 1881 hadde det stått en artikkel i Watch Tower med tittelen «Vi etterlyser 1000 forkynnere». Den oppfordret de enkelte medlemmer av menighetene til å bruke den tiden de kunne (en halvtime, én time eller to—tre timer), til å utbre Bibelens sannhet. Menn og kvinner som ikke hadde noen å forsørge, og som kunne bruke halvparten eller mer av sin tid utelukkende i Herrens gjerning, ble oppfordret til å forkynne som kolportører. Tallet på kolportører varierte en god del fra år til år, men i 1885 var det allerede omkring 300 som utførte dette arbeidet. Andre utførte en mer begrenset form for tjeneste. Kolportørene fikk forslag til hvordan de kunne utføre arbeidet. Men de hadde et stort distrikt å forkynne i, og i hvert fall i begynnelsen valgte de selv hvor de skulle tjene, og flyttet som oftest fra sted til sted etter eget forgodtbefinnende. Når de så traff hverandre på stevnene, foretok de nødvendige justeringer for å koordinere virksomheten.

Det samme året som kolportørtjenesten begynte, fikk bror Russell trykt en rekke traktater (eller brosjyrer) som skulle deles ut gratis. En av de mest kjente var Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne), som det ble levert 1,2 millioner av i løpet av de fire første månedene. Det var i forbindelse med at disse traktatene skulle trykkes og distribueres, at Zion’s Watch Tower Tract Society ble dannet. I 1884 tok bror Russell et viktig skritt for at arbeidet ikke skulle stanse opp i tilfelle han skulle dø, og for at det skulle bli lettere å motta og disponere de bidragene som ble gitt til fremme av arbeidet; han søkte om å få Selskapet registrert, og det ble det den 15. desember 1884. Dermed hadde man fått et redskap som oppfylte lovens krav.

Etter hvert som behovene oppstod, opprettet Selskapet Vakttårnet avdelingskontorer i andre land. Det første ble opprettet i London i England 23. april 1900. Et annet ble opprettet i Elberfeld i Tyskland i 1902. To år senere ble det opprettet et avdelingskontor på den andre siden av jorden, i Melbourne i Australia. Når dette skrives, er det 99 avdelingskontorer.

Selv om man var i ferd med å bygge opp en organisasjon som kunne skaffe til veie bibelsk litteratur i større mengder, ble det i begynnelsen overlatt til de enkelte menigheter å avgjøre hvordan de skulle organisere utdelingen av litteraturen. I et brev datert 16. mars 1900 gav bror Russell uttrykk for hvordan han så på saken. Brevet var stilt til «Alexander M. Graham og menigheten i Boston i Massachusetts». Russell skrev blant annet: «Som dere alle vet, er det min erklærte hensikt å overlate til de enkelte kretser av Herrens folk å styre sine egne anliggender slik som de selv finner det best, og komme med forslag, ikke for å blande seg inn i deres saker, men utelukkende for å gi gode råd.» Dette gjaldt ikke bare møtene, men også den måten de utførte felttjenesten på. Etter å ha kommet med noen praktiske råd sluttet han med ordene: «Dette er bare et forslag.»

Noen former for virksomhet krevde mer direkte anvisninger fra Selskapet. I forbindelse med visningen av «Skapelsens fotodrama» var det opp til den enkelte menighet å avgjøre om den skulle leie en teatersal eller et annet lokale til forestillingen. Men utstyret måtte flyttes fra by til by, og det var satt opp en plan for når Fotodramaet skulle vises de forskjellige stedene. I disse spørsmålene sørget Selskapet for en sentral ledelse. Hver menighet ble oppfordret til å nedsette et «dramautvalg» som skulle stå for de lokale arrangementene. Men Selskapet sendte en representant som skulle gjennomgå alle detaljene for å forvisse seg om at det hele gikk glatt.

Årene 1914 og 1915 kom og gikk, og de åndssalvede kristne ventet ivrig på at deres himmelske håp skulle bli oppfylt. Samtidig ble de oppmuntret til å holde seg travelt opptatt i Herrens tjeneste. Selv om de mente at den tiden de hadde igjen i kjødet, var svært kort, ble det klart for dem at de trengte mer ledelse nå enn den gang da de bare var noen få hundre, for at forkynnelsen av det gode budskap skulle kunne foregå på en ordnet måte. Kort tid etter at J. F. Rutherford var blitt Selskapet Vakttårnets andre president, ble det tatt skritt i den retning. I The Watch Tower for 1. mars 1917 ble det opplyst at Selskapets kontor ville tildele kolportørene og hyrdearbeidernee alt det distriktet de skulle gjennomarbeide i menighetene. I byer eller fylker hvor det var både lokale forkynnere og kolportører som deltok i felttjenesten, ble distriktet delt mellom dem av et lokalt nedsatt distriktsutvalg. Denne ordningen bidrog til at det ble distribuert bemerkelsesverdig mange eksemplarer av Den fuldbyrdede Hemmelighed i løpet av bare noen få måneder i 1917/1918. Den medvirket også til at det i en lynkampanje ble delt ut ti millioner eksemplarer av traktaten The Fall of Babylon (Babylons fall), som inneholdt en kraftig avsløring av kristenheten.

Kort tid etter dette ble en rekke medlemmer av Selskapets administrasjonsstab arrestert, og 21. juni 1918 ble de idømt fengselsstraffer på 20 år. Forkynnelsen av det gode budskap gikk praktisk talt i stå. Var tiden nå inne til at de endelig skulle bli forent med Herren i himmelsk herlighet?

Noen måneder senere var krigen slutt. Året etter ble Selskapets ledere løslatt. De befant seg fremdeles i kjødet. Det var ikke det de hadde ventet, men de trakk den slutning at Gud fortsatt måtte ha et arbeid som han ville at de skulle utføre her på jorden.

De hadde nettopp gjennomgått store trosprøver. Men i 1919 styrket Vagt-Taarnet dem med oppildnende bibelske studieartikler over temaet «Salige er de som ikke frykter», fulgt av artikkelen «Anledninger til tjeneste». Men brødrene kunne ikke forutse den dramatiske utvikling som skulle finne sted i organisasjonen i de etterfølgende årtiene.

Det rette eksempel for hjorden

Bror Rutherford var klar over at uansett hvor kort tid som måtte være igjen, var det viktig at hjorden hadde et godt eksempel å følge for at arbeidet skulle fortsette å gå framover på en ordnet og ensartet måte. Jesus hadde omtalt sine etterfølgere som sauer, og sauene følger hyrden. Jesus er naturligvis selv den gode Hyrde, men han bruker også eldste som underhyrder for sitt folk. (1. Pet. 5: 1—3) Disse eldste må være menn som selv deltar i det arbeidet Jesus påla sine disipler, og de må oppmuntre andre til også å delta i det. De må ha en sann evangelists ånd. Men da Den fuldbyrdede Hemmelighed ble distribuert, var det noen av de eldste som ikke ønsket å delta i dette arbeidet; noen hadde til og med på en temmelig direkte måte frarådet andre å delta.

Det ble tatt et viktig skritt i retning av å korrigere denne situasjonen i 1919, da man begynte å utgi bladet The Golden Age (Den Gylne Tidsalder). Dette bladet skulle bli et mektig redskap til å kunngjøre at Guds rike er den eneste varige løsningen på menneskehetens problemer. De menighetene som ville være med på å distribuere bladet, ble oppfordret til å anmode Selskapet om å bli registrert som en «tjenesteorganisasjon». Deretter utnevnte Selskapet en «direktør», en arbeidsdirektør, som han ble kalt, som ikke skulle gjenvelges hvert år.f Som Selskapets lokale representant skulle han organisere arbeidet, tildele distrikt og oppmuntre menigheten til å delta i felttjenesten. Samtidig med at det fantes demokratisk valgte eldste og diakoner, begynte følgelig en annen slags organisasjonsmessig ordning å tre i funksjon, en ordning som anerkjente en utnevnende myndighet utenfor den lokale menighet, og som la større vekt på forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike.g

I de årene som fulgte, gikk forkynnelsesarbeidet framover med stormskritt, som om det skulle være drevet av en uimotståelig kraft. Det som skjedde i verden i 1914 og i tiden deretter, hadde gjort det klart at den store profetien hvor Herren Jesus Kristus beskrev avslutningen på den gamle ordning, var i ferd med å gå i oppfyllelse. I lys av dette påpekte Vagt-Taarnet i 1920 med en henvisning til Matteus 24: 14 at tiden nå var inne til å forkynne det gode budskap om «den gamle samfunnsordens ende og messiasrikets opprettelse».h (Matt. 24: 3—14) De som var til stede ved bibelstudentenes stevne i Cedar Point i Ohio i 1922, kom hjem med slagordet «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike» ringende i ørene. De sanne kristnes oppgave kom enda sterkere i forgrunnen i 1931, da de antok navnet Jehovas vitner.

Det var tydelig at Jehova hadde pålagt sine tjenere å utføre et arbeid som de alle kunne delta i. Reaksjonen var overveldende. Mange foretok store forandringer i sitt liv for å kunne vie hele sin tid til dette arbeidet. Og selv blant dem som bare kunne bruke en del av sin tid, var det mange som brukte en hel dag i felttjenesten i helgen. Som følge av de mange oppfordringene i Vagttaarnet og Budbringer i 1938 og 1939 var det mange Jehovas vitner på den tiden som bestrebet seg på å bruke 60 timer i måneden i felttjenesten.

Blant disse nidkjære vitnene var det mange ydmyke, hengivne tjenere for Jehova som var eldste i menighetene. Men noen steder var det i 1920-årene og i begynnelsen av 1930-årene også betraktelig motstand mot tanken om at alle skulle delta i felttjenesten. Det hendte ofte at demokratisk valgte eldste tok temmelig direkte til orde mot det Vagttaarnet sa om plikten til å forkynne for folk utenfor menigheten. Deres uvilje til å lytte til det Guds ånd gjennom Bibelen hadde å si menigheten i dette spørsmålet, hindret ånden i å virke fritt i disse gruppene. — Åp. 2: 5, 7.

I 1932 ble det tatt skritt for å rette på dette forholdet. Det viktigste var å behage Jehova og å gjøre hans vilje, selv om kanskje noen fremtredende eldste ville bli fornærmet eller noen av dem som var knyttet til menighetene, ville trekke seg tilbake. Med dette for øye redegjorde Vagttaarnet for 15. oktober og 1. november dette året (15. august og 1. september i den engelske utgaven) for emnet «Jehovas organisasjon».

Disse artiklene viste tydelig at alle som virkelig tilhørte Jehovas organisasjon, ville være opptatt i det arbeidet som hans Ord sa skulle utføres i denne tiden. Artiklene framholdt at det å være en kristen eldste ikke var en stilling man kunne velges til, men en tilstand man kunne nå fram til ved åndelig vekst. Det ble lagt særlig vekt på Jesu bønn om at hans etterfølgere ’alle måtte være ett’ — i forening med Gud og Kristus og dermed også forent med hverandre i å gjøre Guds vilje. (Joh. 17: 21) Og hva ville resultatet bli? Den andre artikkelen svarte at «hver eneste en av levningen [den salvede rest] nå må være et vitne om Jehova Guds navn og hans rike». De som unnlot å gjøre eller ikke ville gjøre det som det med rimelighet kunne forventes at de skulle gjøre i det offentlige forkynnelsesarbeidet, kunne ikke bli betrodd å føre tilsyn i menigheten.

Da menighetene hadde studert disse artiklene, ble de oppfordret til å vedta en resolusjon hvor de gav sin tilslutning til det som stod i dem. Dermed ble det slutt på ordningen med å velge eldste og diakoner i menighetene hvert år. Noen av de tidligere «valgte eldste», for eksempel i Belfast i Nord-Irland, forlot menigheten, og noen av dem som delte deres syn, fulgte dem. Dette førte til at det ble tynnet ut i rekkene, men organisasjonen som et hele ble styrket. De som ble tilbake, var mennesker som var villige til å påta seg de kristnes ansvar og forkynne. I stedet for å velge eldste valgte menighetene — fremdeles ved hjelp av demokratiske metoder — et arbeidsutvalgi som bestod av åndelig modne menn som tok aktivt del i den offentlige forkynnelsen. Menighetens medlemmer valgte også en ordstyrer som skulle presidere ved møtene, og en bror som skulle være sekretær og kasserer. Alle disse skulle være menn som var aktive vitner for Jehova.

Nå da tilsynet med menighetene var betrodd menn som ikke var ute etter en posisjon for seg personlig, men som ønsket å gjøre Guds gjerning — å vitne om Guds navn og rike — og som var gode eksempler ved selv å delta, gikk arbeidet lettere framover. De visste ikke da at det var et stort arbeid som lå foran dem. Det skulle avlegges et mye større vitnesbyrd enn det som allerede var blitt avlagt, og det skulle foretas en innsamling som de ikke hadde forestilt seg. (Jes. 55: 5) Jehova var åpenbart i ferd med å forberede dem på dette.

Enkelte som hadde håp om å oppnå evig liv på jorden, hadde begynt å slutte seg til dem.j Bibelen hadde imidlertid forutsagt at det skulle samles inn en stor skare som skulle bli bevart gjennom den kommende, store trengsel. (Åp. 7: 9—14) I 1935 ble det tydelig vist hvem denne store skare er. De forandringene som fant sted i 1930-årene med hensyn til utvelgelsen av tilsynsmenn, satte organisasjonen bedre i stand til å samle disse inn og undervise dem og lære dem opp i forkynnelsen.

De fleste Jehovas vitner betraktet dette utvidede arbeidet som en spennende utvikling. Deres felttjeneste fikk en ny betydning for dem. Men det var noen som ikke var så ivrige etter å forkynne. De prøvde å rettferdiggjøre sin passivitet ved å hevde at det ikke ville bli samlet inn noen stor skare før etter Harmageddon. Men flertallet tok det som en anledning til å vise sin lojalitet mot Jehova og til å vise nestekjærlighet.

Hvordan passet så de som tilhørte den store skare, inn i organisasjonsstrukturen? De fikk forklart hvilken plass Guds Ord tildelte den «lille hjord» av åndssalvede, og de anerkjente med glede denne ordningen. (Luk. 12: 32—44) De fikk vite at de, i likhet med de åndssalvede, var forpliktet til å bringe det gode budskap ut til andre. (Åp. 22: 17) Ettersom de gjerne ville være jordiske undersåtter av Guds rike, måtte dette riket komme på førsteplassen i deres liv, og de måtte ivrig fortelle andre om det. For å svare til Bibelens beskrivelse av dem som vil bli bevart gjennom den store trengsel og komme inn i Guds nye verden, måtte de fortsette «å rope med høy røst og si: ’Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet’». (Åp. 7: 10, 14) Etter hvert som det ble flere av dem og deres nidkjærhet for Herren ble åpenbar, ble de i 1937 også innbudt til å være med på å bære det ansvar å føre tilsyn med menigheten.

De ble imidlertid minnet om at organisasjonen tilhører Jehova, ikke noe menneske. Det skulle derfor ikke være noe skille mellom den åndssalvede rest og den store skare av andre sauer. De skulle samarbeide som brødre og søstre i tjenesten for Jehova. Som Jesus hadde sagt: «Jeg har andre sauer, som ikke er av denne kveen; også dem må jeg føre, og de skal høre min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 16) Dette begynte nå å bli en tydelig realitet.

I løpet av forholdsvis kort tid hadde organisasjonen gjennomgått en forbløffende utvikling. Men var det mer som skulle til for at virksomheten i menighetene skulle bli ledet på en måte som var i full harmoni med Jehovas veier, slik de var beskrevet i hans inspirerte Ord?

Teokratisk organisasjon

«Teokrati» betyr «gudsstyre». Ble menighetene virkelig styrt av Gud? Var det slik at medlemmene ikke bare tilbad Jehova, men også så hen til ham som den som styrte deres menighetsanliggender? Rettet de seg helt og fullt etter det han sa om slike ting i sitt inspirerte Ord? Vagttaarnet for 1. og 15. august 1938 (1. og 15. juni på engelsk) inneholdt en artikkel i to deler som het «Organisasjon», og der stod det: «Jehovas organisasjon er på ingen måte demokratisk. Jehova er Den høyeste, og hans regjering eller organisasjon er strengt teokratisk.» Men i de lokale menigheter av Jehovas vitner på den tiden ble de fleste av dem som førte tilsyn med møtene og felttjenesten, likevel valgt på demokratisk måte. Det måtte flere forandringer til.

Men framgikk det ikke av Apostlenes gjerninger 14: 23 at de eldste i menighetene skulle velges ved at man ’rakte ut hånden’, som ved en avstemning? Den første av de to artiklene i Vagttaarnet med tittelen «Organisasjon» erkjente at dette skriftstedet var blitt misforstått. Det var ikke ved at samtlige av menighetens medlemmer ’rakte ut hånden’, at de kristne i det første århundre foretok utnevnelser. Nei, som det ble vist, var det apostlene og de som de hadde bemyndiget, som ’rakte ut hånden’. Og det gjorde de ikke ved å delta i noen avstemning i menigheten, men ved å legge hendene på dem som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. Det var et symbol som innebar bekreftelse, godkjennelse eller utnevnelse.k Det hendte at de første kristne menighetene anbefalte kvalifiserte menn, men den endelige utvelgelsen eller godkjennelsen ble foretatt enten av apostlene, som var blitt direkte bemyndiget av Kristus, eller av dem som apostlene hadde gitt myndighet til. (Apg. 6: 1—6) Vagttaarnet viste til at det bare var i brev til ansvarlige tilsynsmenn (Timoteus og Titus) at apostelen Paulus under den hellige ånds ledelse kom med instrukser om å innsette tilsynsmenn. (1. Tim. 3: 1—13; 5: 22; Tit. 1: 5) Ingen av de inspirerte brevene som var stilt til menighetene, inneholdt noen slike instrukser.

Hvordan skulle så menn bli utnevnt til å tjene i menighetene i dag? Vagttaarnets analyse av den teokratiske organisasjonsform viste ut fra Bibelen at Jehova hadde utnevnt Jesus Kristus til ’hodet for menigheten’; at Kristus da han i egenskap av Herre kom igjen, ville betro sin «tro og kloke slave» ansvaret for «alt det han eier»; at denne tro og kloke slave bestod av alle dem på jorden som var blitt salvet med den hellige ånd til å være Kristi medarvinger, og som tjente i forening under hans ledelse; at Kristus ville bruke denne slaveklasse som sitt redskap i den hensikt å sørge for at menighetene fikk det nødvendige tilsyn. (Kol. 1: 18; Matt. 24: 45—47; 28: 18) Slaveklassen var på sin side forpliktet til å be om Guds ledelse og følge de instruksene som var tydelig angitt i hans inspirerte Ord, og ved hjelp av dem avgjøre hvem som var kvalifisert til å få tjenesteoppgaver.

Ettersom Kristus ville bruke den tro og kloke slave som sitt synlige redskap (og ettersom denne «slave», som allerede vist, bruker Selskapet Vakttårnet som sitt lovformelige organ), forklarte Vagttaarnet at en teokratisk framgangsmåte måtte innebære at utnevnelser til tjenesteoppgaver ble foretatt gjennom dette redskapet. Akkurat som menighetene i det første århundre anerkjente det styrende råd i Jerusalem, må menighetene i dag erkjenne at de ikke vil oppnå åndelig vekst uten et sentralt tilsyn. — Apg. 15: 2—30; 16: 4, 5.

For å sette tingene i det rette perspektiv ble det imidlertid påpekt at når Vagttaarnet talte om «Selskapet», siktet det ikke til det lovmessige redskapet, men til den gruppe salvede kristne som hadde dannet dette redskapet og benyttet det. Uttrykket «Selskapet» stod altså for den tro og kloke slave og dens styrende råd.

Allerede før artiklene med tittelen «Organisasjon» stod i Vagttaarnet i 1938, var menighetene i London, New York, Chicago og Los Angeles blitt så store at det hadde vært tilrådelig å dele dem i mindre grupper, og de hadde i den forbindelse bedt Selskapet om å utnevne alle de tjenerne de trengte. Nå oppfordret Vagttaarnet for 15. august 1938 (15. juni i den engelske utgaven) alle de andre menighetene til å gjøre det samme. Det ble foreslått at de skulle vedta følgende resolusjon:

«Vi, kretsen av Guds folk uttatt for hans navn, i . . . . . . . . . . . . , erkjenner at Guds herredømme er et rent teokrati, og at Kristus Jesus er i templet og har fullt oppsyn med og hele ledelsen av Jehovas synlige organisasjon så vel som den usynlige i sine hender, og at ’Selskapet’ er Herrens synlige representant på jorden, og vi anmoder derfor ’Selskapet’ om å organisere denne krets til arbeidet og utnevne dens forskjellige tjenere, slik at vi alle kan samarbeide i fred, rettferd, harmoni og fullstendig enhet. Vi vedlegger en liste over navnene på de personer i denne krets som synes oss å være mer modne og derfor best egnet til å utfylle de respektive tjenende stillinger.»l

Så godt som alle menigheter av Jehovas vitner gav villig sin tilslutning til dette. De få som ikke gjorde det, sluttet snart å forkynne om Guds rike og sluttet følgelig også å være Jehovas vitner.

Fordelene ved en teokratisk ledelse

Det sier seg selv at organisasjonen snart ville miste sin identitet og sin enhet hvis de enkelte menigheter selv skulle treffe avgjørelser angående læresetninger, normer for oppførsel, organisasjonsmessige forhold og framgangsmåter i forkynnelsesarbeidet. Brødrene kunne lett bli splittet av sosiale, kulturelle og nasjonale ulikheter. En teokratisk ledelse derimot ville sikre at den åndelige framgangen uten hindring kom alle menighetene i hele verden til gode. Dermed ville den ekte enhet som Jesus bad om måtte råde blant hans sanne etterfølgere, gjøre seg gjeldende, og det evangeliseringsarbeidet som han gav befaling om, ville bli fullført. — Joh. 17: 20—22.

Noen har imidlertid hevdet at J. F. Rutherford simpelthen prøvde å skaffe seg større kontroll over Jehovas vitner og å styrke sin egen innflytelse ved å gå inn for denne organisasjonsmessige forandringen. Var det slik det forholdt seg? Det er ingen tvil om at bror Rutherford var en mann med en sterk overbevisning. Han tok kraftig og kompromissløst til orde for det han mente var sannheten. Han kunne være temmelig brysk i situasjoner hvor han følte at noen var mer opptatt av seg selv enn av Herrens gjerning. Men bror Rutherford var oppriktig ydmyk overfor Gud. Som Karl Klein, som ble medlem av det styrende råd i 1974, senere skrev: «Jeg kom til å holde meget av bror Rutherford . . . på grunn av hans bønner ved bordet om morgenen. Han hadde jo en særdeles kraftig røst, men når han bad til Gud, lød det som når en liten gutt snakker med sin far. Det vitnet om et godt forhold til Jehova.» Bror Rutherford var fullstendig overbevist om hva som var Jehovas synlige organisasjon, og han gjorde alt for at ingen person eller gruppe personer skulle få hindre brødrene noe sted i å høste fullt utbytte av den åndelige føde og ledelse Jehova gav sine tjenere.

Selv om bror Rutherford tjente som Selskapet Vakttårnets president i 25 år og brukte alle sine krefter på å fremme organisasjonens arbeid, var han ikke Jehovas vitners leder og hadde heller ikke noe ønske om å være det. Kort tid før sin død talte han, i 1941, på et stevne i St. Louis i Missouri om spørsmålet om ledelse og sa: «Jeg vil gjerne at alle fremmede her skal få vite hva dere mener om at et menneske skulle være deres leder, så de ikke glemmer det. Hver gang noe oppstår og begynner å vokse, sier folk at det er en lederskikkelse som har vunnet mange tilhengere. Hvis det er noen i denne forsamlingen som mener at jeg, den mannen som står her, er Jehovas vitners leder, så si ja.» En talende taushet fulgte, bare brutt av et ettertrykkelig «nei» fra flere i forsamlingen. Taleren fortsatte: «Hvis dere som er her, tror at jeg bare er en av Herrens tjenere, og at vi arbeider sammen i enhet, skulder ved skulder, og tjener Gud og Kristus, så si ja.» Det lød et enstemmig og øredøvende «ja!» fra forsamlingen. Måneden etter reagerte en tilhørerskare i England på nøyaktig samme måte.

Noen steder merket man raskt fordelene ved å ha en teokratisk organisasjon. Andre steder tok det litt lengre tid; de tjenerne som ikke viste seg å være modne og ydmyke, ble med tiden avsatt, og andre ble utnevnt i deres sted.

Etter hvert som de teokratiske framgangsmåtene ble mer innarbeidet, kunne Jehovas vitner glede seg over å erfare det som var forutsagt i Jesaja 60: 17. Her beskriver Jehova i et billedlig språk de forbedrede tilstandene som skulle komme til å råde blant hans tjenere. Han sier: «Jeg bringer deg gull istedenfor kobber og sølv istedenfor jern; jeg gir deg kobber istedenfor tre og jern istedenfor stein. Jeg lar freden rå over deg og rettferdigheten styre hos deg.» Dette er ikke noen beskrivelse av hva mennesker skulle gjøre, men av hva Gud selv skulle gjøre, og hvilke goder hans tjenere ville oppnå hvis de rettet seg etter det. Det må være fred blant dem. Og kjærligheten til rettferdigheten må være den kraften som driver dem til å tjene.

Fra Brasil skrev Maud Yuille, avdelingstilsynsmannens kone, til bror Rutherford: «Artikkelen ’Organisasjon’ i The Watchtower for 1. og 15. juni [1938] gav meg lyst til å skrive noen ord til deg, hvis trofaste tjeneste Jehova gjør bruk av, for å gi uttrykk for min takknemlighet overfor Jehova for den storslåtte ordning han har truffet for sin synlige organisasjon, slik den er beskrevet i disse to numrene av The Watchtower. . . . For en lettelse det er å se at det nå er slutt på ’nærdemokratiet’, ’kvinnebevegelsen’ og andre ubibelske framgangsmåter som har fått noen sjeler til å støtte lokale oppfatninger og personlige vurderinger i stedet for [Jehova Gud og Jesus Kristus] og dermed bringe vanære over Jehovas navn. Det er sant at Selskapet først ’i den senere tid har betegnet alle i organisasjonen som tjenere’, men jeg har lagt merke til at du i din korrespondanse med brødrene allerede i mange år har betegnet deg selv som ’deres bror og tjener, ved Hans nåde’.»

Avdelingskontoret i Storbritannia kommenterte denne organisasjonsmessige forandringen på denne måten: «Det var ganske forbløffende å se hvor god virkning dette hadde. Den poetiske og profetiske beskrivelsen av dette i Jesaja, kapittel 60, er full av skjønnhet, men den er ikke overdrevet. Alle i sannheten snakket om det. Det var det stående samtaleemnet. Alle følte seg styrket og opplivet — rede til å gå på i en målrettet kamp. Mens spenningen i verden økte, vokste gleden over det teokratiske styre.»

Reisende tilsynsmenn styrker menighetene

Reisende tilsynsmenn som tjente menighetene, bidrog ytterligere til å knytte organisasjonen sammen. I det første århundre utførte særlig apostelen Paulus en slik tjeneste. Av og til deltok også andre, for eksempel Barnabas, Timoteus og Titus, i denne tjenesten. (Apg. 15: 36; Fil. 2: 19, 20; Tit. 1: 4, 5) De var alle iherdige evangelister. De oppmuntret dessuten menighetene ved de talene de holdt for dem. Stridsspørsmål som kunne true menighetenes enhet, ble forelagt det sentrale styrende råd. Når så disse som var betrodd ansvaret, «reiste gjennom byene, overgav de dem som var der, de forordninger som var blitt vedtatt av apostlene og de eldste som var i Jerusalem». Hva førte det til? «[Menighetene fortsatte] virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag.» — Apg. 15: 1 til 16: 5; 2. Kor. 11: 28.

Allerede i 1870-årene besøkte bror Russell gruppene av bibelstudenter — både grupper hvor bare to—tre var samlet, og større grupper — for å bygge dem opp åndelig sett. I 1880-årene var det også noen andre brødre som deltok i dette arbeidet. I 1894 traff så Selskapet tiltak for at kvalifiserte foredragsholdere skulle foreta slike reiser mer regelmessig for å hjelpe bibelstudentene til å vokse i kunnskap og verdsettelse av sannheten og knytte dem nærmere sammen.

Hvis det lot seg gjøre, skulle foredragsholderen være én eller flere dager sammen med en gruppe og holde et par offentlige foredrag og så besøke mindre grupper og enkeltpersoner for å drøfte noen av de dypere tingene i Guds Ord. Målet var at hver gruppe i De forente stater og Canada skulle få besøk to ganger i året, men ikke nødvendigvis av den samme broren. Når disse reisende foredragsholderne ble utvalgt, ble det lagt vekt på beskjedenhet, ydmykhet og en klar forståelse av sannheten foruten trofasthet mot den sanne lære og evne til å undervise i den på en klar måte. De fikk ingen betaling for sin tjeneste. Brødrene på de stedene de kom til, sørget for at de fikk kost og losji, og Selskapet hjalp dem med reiseutgiftene i den grad det var nødvendig. De ble kjent som pilegrimer.

Mange av disse reisende representantene for Selskapet var høyt elsket av dem de tjente. Kanadieren A. H. Macmillan blir husket som en bror som Guds Ord var «som flammende ild» for. (Jer. 20: 9) Han simpelthen måtte tale om Guds Ord, og han gjorde det. Han talte til forsamlinger ikke bare i Canada, men også mange steder i De forente stater og i andre land. En annen pilegrim, William Hersee, blir spesielt husket for at han viste barn og unge spesiell oppmerksomhet. Bønnene hans gjorde også et varig inntrykk, for de gjenspeilte en dyp åndelig innsikt som rørte hjertet hos både unge og gamle.

Det var ikke lett for pilegrimene å reise rundt på den tiden. For å tjene en gruppe ved Klamath Falls i Oregon i De forente stater måtte Edward Brenisen først reise med tog, deretter en hel natt med diligence og til slutt med et hestekjøretøy som humpet og skaket sånn at han trodde hvert eneste ben i kroppen hans skulle knekke, før han kom fram til en farm høyt oppe i fjellene hvor han skulle treffe brødrene. Tidlig neste morgen lånte en bror ham en hest, så han kunne ri de ti milene til den nærmeste jernbanestasjonen og derfra reise videre til neste sted. Det var et strevsomt liv, men pilegrimenes innsats gav gode resultater. Jehovas folk ble styrket, forent i sin forståelse av Guds Ord og knyttet nærmere sammen, selv om de geografisk sett var langt fra hverandre.

I 1926 begynte bror Rutherford å gjennomføre noen forandringer som betydde at pilegrimene ikke bare skulle være reisende foredragsholdere, men også reisende tilsynsmenn og fremme menighetenes felttjeneste. I 1928 ble de kalt kretsdirektører. De samarbeidet med de lokale brødrene og gav dem personlig veiledning i felttjenesten. På denne tiden var det mulig for dem å besøke hver eneste menighet i De forente stater og i noen andre land cirka én gang om året, og de holdt også kontakten med enkeltpersoner og små grupper som ennå ikke var blitt organisert med tanke på tjenesten.

I de årene som fulgte, gjennomgikk de reisende tilsynsmennenes arbeid større og mindre forandringer.a Deres oppgave ble mye mer omfattende i 1938, da alle tjenerne i menighetene begynte å bli utnevnt teokratisk. Menighetene fikk nå besøk med jevne mellomrom i løpet av de neste årene, og det gav de reisende tilsynsmennene mulighet til å gi hver av de utnevnte tjenerne personlig opplæring, samtidig med at alle fikk mer hjelp i felttjenesten. Før de reisende tilsynsmenn etter et avbrekk igjen ble sendt ut til menighetene i 1942, fikk de grundig opplæring; det førte til at det arbeidet de utførte, ble mer ensartet. Besøkene var forholdsvis korte (de varte mellom én og tre dager, avhengig av menighetens størrelse). I løpet av denne tiden gjennomgikk de menighetens opptegnelser, hadde møter med alle tjenerne for å gi dem veiledning etter behov, holdt ett eller flere foredrag for menigheten og tok ledelsen i felttjenesten. I 1946 ble besøkene forlenget til én uke i hver menighet.

Denne ordningen med besøk i menighetene ble supplert i 1938 med en reisende kretstjener med en ny oppgave. Han reiste i et større område og tilbrakte med visse mellomrom en uke sammen med hver av de brødrene som reiste i en sone (nå krets) for å besøke menighetene. Under sitt besøk deltok han i programmet på et stevne som alle menighetene i sonen var til stede ved.b Disse stevnene virket svært ansporende på brødrene og gav hver gang nye disipler anledning til å bli døpt.

«Noen som elsker tjenesten»

En av dem som deltok i denne tjenesten fra 1936 av, var John Booth, som i 1974 ble medlem av det styrende råd. Da han ble intervjuet som en mulig reisende tilsynsmann, ble det sagt til ham: «Det er ikke dyktige talere vi har bruk for, men noen som elsker tjenesten, vil ta ledelsen i den og snakke om den på møtene.» Og bror Booth elsket tjenesten for Jehova. Siden 1928 hadde han tjent som en iherdig pioner, og ved sine oppmuntrende ord og sitt eksempel ansporet han andre til nidkjærhet i forkynnelsen.

Den første menigheten han besøkte, lå i Easton i Pennsylvania. Det var i mars 1936. Han skrev senere: «Vanligvis kom jeg til et sted slik at jeg rakk å gå på feltet om formiddagen, ha et møte med tjenerne i kretsen [menigheten] om ettermiddagen og etterpå et med hele kretsen. Jeg pleide bare å være to dager i en krets og bare én dag hos en mindre gruppe, så det hendte at jeg besøkte seks slike grupper på en uke. Jeg var stadig på farten.»

To år senere, i 1938, fikk han som reisende kretstjener ansvaret for et sonestevne (nå kalt kretsstevne) hver uke. Disse stevnene styrket brødrene i en tid da forfølgelsen var i ferd med å bli mer intens enkelte steder. Bror Booth forteller om denne tiden og de forskjellige pliktene han hadde: «Samme uke som denne rettssaken pågikk [han var vitne i en rettssak mot omkring 60 forkynnere i Indianapolis i Indiana], var jeg en av de saksøkte i en annen sak i Joliet i Illinois og forsvarsadvokat for en bror i enda en sak i Madison i Indiana. I tillegg til det hadde jeg ansvaret for et sonestevne hver helg.»

To år etter at man i 1946 igjen hadde begynt å holde områdesammenkomster (nå kalt kretsstevner), var Carey Barber en av dem som tjente som seksjonstjener (nå kalt områdetilsynsmann). Han hadde allerede vært medlem av Betel-familien i Brooklyn i New York i 25 år. Hans første område omfattet hele den vestlige delen av De forente stater. I begynnelsen reiste han omkring 1600 kilometer mellom stevnene hver uke. Etter hvert som menighetene ble flere og større, ble avstandene mindre, og det ble ofte holdt flere kretsstevner innenfor ett og samme storbyområde. I 1977, etter 29 år som reisende tilsynsmann, ble bror Barber innbudt til å komme tilbake til hovedkontoret, nå som medlem av det styrende råd.

I tider med krig og hard forfølgelse har reisende tilsynsmenn ofte satt friheten og livet på spill for å dekke sine brødres åndelige behov. I den tiden da Belgia var okkupert av nazistene, fortsatte André Wozniak å besøke menighetene og hjalp til med å skaffe dem litteratur. Gestapo var ofte like i hælene på ham, men de klarte aldri å ta ham.

I slutten av 1970-årene levde befolkningen i Rhodesia (nå Zimbabwe) i frykt, og under borgerkrigen var det vanskelig å reise fra ett sted til et annet. Men Jehovas vitners reisende tilsynsmenn viste seg å være kjærlige hyrder og tilsynsmenn som var «som et ly mot vinden» for sine brødre. (Jes. 32: 2) Noen gikk i dagevis gjennom bushen, forserte fjellendt terreng, krysset farlige elver, sov under åpen himmel — alt sammen for å kunne komme fram til isolerte menigheter og forkynnere for å oppmuntre dem til å stå fast i troen. En av disse var Isaiah Makore, som på et hengende hår unnslapp da kulene suste om ørene på ham under en kamp mellom regjeringssoldater og «frihetskjempere».

Andre reisende tilsynsmenn har i mange år tjent organisasjonen på det internasjonale plan. Selskapet Vakttårnets presidenter har ofte reist til andre land for å ta seg av saker som gjelder organisasjonen, og for å tale på stevner. Slike besøk har i høy grad medvirket til å styrke Jehovas vitners følelse av å tilhøre et internasjonalt brorskap. Særlig bror Knorr reiste regelmessig rundt og besøkte hvert eneste avdelingskontor og misjonærhjem. Etter hvert som organisasjonen vokste, ble verden inndelt i ti internasjonale soner, og fra og med 1. januar 1956 begynte kvalifiserte brødre under ledelse av presidenten å delta i denne tjenesten, slik at den fortsatt kunne utføres regelmessig. Sonetilsynsmennenes besøk, som nå blir avlagt under tilsyn av det styrende råds tjenesteutvalg, bidrar fremdeles til organisasjonens verdensomspennende enhet og framgang.

Det er også en annen betydningsfull utvikling som har bidratt til at organisasjonen har fått den oppbygning den har i dag.

Ytterligere teokratisk justering

Midt under den annen verdenskrig, 8. januar 1942, døde Joseph F. Rutherford, og Nathan H. Knorr ble Selskapet Vakttårnets tredje president. Organisasjonen var utsatt for sterkt press; arbeidet var forbudt i mange land, mange vitner ble utsatt for pøbelangrep under dekke av patriotisme, og brødre som leverte bibelsk litteratur i det offentlige forkynnelsesarbeidet, ble arrestert. Ville en forandring i administrasjonen legge en demper på arbeidet i denne kritiske tiden? De brødrene som hadde ansvaret for administreringen, så hen til Jehova for å få veiledning og velsignelse. Ettersom de ønsket å følge Guds ledelse, tok de selve organisasjonens oppbygning opp til ny overveielse for å se om den på noen områder kunne bringes mer i overensstemmelse med Jehovas veier.

I 1944 ble det holdt et såkalt arbeidsstevne i Pittsburgh i Pennsylvania i forbindelse med Selskapet Vakttårnets årsmøte. Den 30. september, før årsmøtet, ble det holdt noen meget viktige foredrag om hva Bibelen sier om Jehovas tjeneres organisasjon.c Oppmerksomheten ble rettet mot det styrende råd. Det ble understreket at de teokratiske prinsipper må gjelde alle de redskaper som den tro og kloke slave-klasse benytter. Det ble forklart at det lovlig registrerte selskapet ikke hadde alle Guds innviede tjenere som medlemmer. Det bare representerte dem og tjente som et lovformelig redskap for dem. Men ettersom Selskapet ble brukt til å skaffe Jehovas vitner litteratur som gav åndelig opplysning, var det styrende råd naturlig nok og nødvendigvis så å si identisk med dette lovformelige selskaps styre og ledelse. Ble teokratiske prinsipper fulgt til punkt og prikke i Selskapets anliggender?

Ifølge Selskapets vedtekter gjaldt en ordning hvor hvert bidrag på ti amerikanske dollar gav bidragsyteren rett til å avgi en stemme ved valget av Selskapets styremedlemmer. Man syntes kanskje at slike bidrag vitnet om ekte interesse for organisasjonens arbeid. Men denne ordningen medførte visse problemer. Bror Knorr, Selskapets president, forklarte: «Av bestemmelsene i Selskapets stiftelsesprotokoll [vedtekter] kunne det se ut til at noens medlemskap i den styrende organisasjon [det styrende råd] var avhengig av vedkommendes [bidragsyterens] bidrag til Selskapet. . . . Men i overensstemmelse med Guds vilje kunne det ikke være tilfellet blant hans sanne, utvalgte folk.»

Det var nok så at Charles Taze Russell, som i Selskapets første 32 år stod i spissen for det styrende råd, også var den som gav de største bidrag til Selskapet både hva pengemidler og fysiske og mentale krefter angår. Men det var ikke hans pengebidrag som avgjorde hvordan Herren brukte ham. Det var hans fullstendige og uforbeholdne innvielse, hans utrettelige nidkjærhet, hans urokkelige standpunkt for Guds rike og hans ubrytelige lojalitet og trofasthet som i Guds øyne gjorde ham egnet til tjenesten. Med hensyn til den teokratiske organisasjon gjelder denne regelen: «Gud [har] satt lemmene på legemet, hvert enkelt av dem, slik som det behaget ham.» (1. Kor. 12: 18) Bror Knorr forklarte videre: «Selskapets stiftelsesprotokoll foreskrev imidlertid at medlemsbevis som medførte stemmerett, skulle tildeles dem som bidrog med pengemidler til Selskapets virksomhet, og denne bestemmelsen var i en viss grad egnet til å fordunkle eller gripe inn i det teokratiske prinsipp med hensyn til styremåte, og den innebar også muligheter for fare for dette prinsipp eller for å skape hindringer for det.»

På det årsmøtet for alle stemmeberettigede medlemmer av Selskapet som ble holdt 2. oktober 1944, ble det enstemmig vedtatt at Selskapets vedtekter skulle revideres og bringes mer i overensstemmelse med teokratiske prinsipper. Selskapet skulle nå ikke lenger ha et ubegrenset antall medlemmer, men tallet skulle ligge mellom 300 og 500, og alle disse skulle være menn som var utvalgt av styret, ikke på grunnlag av pengebidrag, men fordi de var modne, aktive, trofaste vitner for Jehova som tjente i organisasjonen på heltid, eller som var aktive Ordets tjenere i Jehovas vitners menigheter. Disse medlemmene skulle ved stemmeavgivning velge styret, og styret skulle så velge ut Selskapets ledere. Denne nye ordningen trådte i kraft året etter, 1. oktober 1945. Denne forandringen har vist seg å være en stor beskyttelse i en tid da fiendtligsinnete elementer ofte har drevet med manipuleringer i forretningssaker for å overta kontrollen over registrerte selskaper og så omstrukturere dem etter sine egne ønsker.

Det er tydelig at Jehova har velsignet disse skrittene som er blitt tatt i retning av full overensstemmelse med teokratiske prinsipper. Trass i det enorme presset organisasjonen ble utsatt for under den annen verdenskrig, fortsatte tallet på forkynnere å vokse. De fortsatte iherdig å forkynne om Guds rike, uten stans. Fra 1939 til 1946 hadde Jehovas vitner en økning på hele 157 prosent, og de begynte å forkynne det gode budskap i seks nye land. I de neste 25 årene økte tallet på aktive vitner med nesten ytterligere 800 prosent, og de rapporterte regelmessig virksomhet i 86 nye land.

Spesialisert opplæring av tilsynsmenn

Enkelte utenforstående mente at normene nødvendigvis ville bli mindre strenge etter hvert som organisasjonen ble større. Men Bibelen hadde forutsagt at det skulle råde rettferdighet og fred blant Jehovas tjenere. (Jes. 60: 17) For at det skulle kunne gjøre det, måtte de ansvarlige tilsynsmennene til stadighet bli grundig undervist i Guds Ord, alle måtte ha en klar forståelse av Jehovas rettferdige normer, og normene måtte bli anvendt på en konsekvent måte. En slik undervisning er blitt gitt. Guds rettferdige krav er blitt grundig gjennomgått i Vakttårnet, og dette stoffet er blitt systematisk studert av hver eneste menighet av Jehovas vitner over hele verden. Hjordens tilsynsmenn har dessuten fått mye ekstra undervisning.

De ledende tilsynsmenn ved Selskapets avdelingskontorer er blitt innkalt til spesiell undervisning i forbindelse med internasjonale stevner. Fra 1961 til 1965 ble det holdt spesielle kurser for dem i New York av mellom åtte og ti måneders varighet. Fra 1977 til 1980 ble det holdt en ny serie kurser for dem, denne gang av fem ukers varighet. Undervisningen omfattet et vers-for-vers-studium av alle Bibelens bøker foruten en gjennomgåelse av organisasjonsmessige detaljer og forskjellige måter å fremme forkynnelsen av det gode budskap på. Det finnes ingen nasjonalistiske skillelinjer blant Jehovas vitner. Uansett hvor de bor, følger de de samme høye bibelske normer og tror og lærer det samme.

Krets- og områdetilsynsmennene er også blitt viet spesiell oppmerksomhet. Mange av dem har gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead eller et av de Gilead-kursene som er blitt holdt i andre land. Fra tid til annen samles de også på Selskapets avdelingskontorer eller på andre passende steder til kurser av noen dagers eller en ukes varighet.

I 1959 ble et nytt tiltak satt i gang. Det var Kurs i Rikets tjeneste, som ble holdt for krets- og områdetilsynsmennene og for tilsynsmennene i menighetene. Det begynte som et månedskurs. Etter at det hadde vært i gang i et år i De forente stater, ble kursmaterialet oversatt til andre språk og etter hvert brukt over hele verden. Ettersom det ikke var mulig for alle tilsynsmenn å ta seg fri fra sitt verdslige arbeid en hel måned, ble en toukers versjon av kurset satt i gang i 1966.

Dette kurset var ikke et slags presteseminar hvor menn ble opplært som en forberedelse til sin ordinasjon. Skolens elever var allerede ordinerte Ordets tjenere. Mange av dem hadde vært tilsynsmenn og hyrder for hjorden i flere tiår. Kurset gav dem en anledning til å drøfte i detalj det Guds Ord sier om deres arbeid. Det ble lagt stor vekt på forkynnelsen og på hvordan den kan utføres på en virkningsfull måte. På grunn av verdens skiftende moralnormer ble det også brukt mye tid til å drøfte hvordan Bibelens moralnormer kan holdes i hevd. Dette kurset er i de senere år blitt fulgt opp av kurser hvert annet eller hvert tredje år og av nyttige møter som de reisende tilsynsmennene holder med lokale eldste flere ganger om året. Her er det mulighet til å vie aktuelle behov spesiell oppmerksomhet. Slike drøftelser er en beskyttelse mot å drive bort fra Bibelens normer, og de bidrar til at situasjoner som oppstår i menigheten, blir behandlet likt overalt.

Jehovas vitner har lagt seg formaningen i 1. Korinter 1: 10 på hjertet: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må vise enighet i tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fast forent i samme sinn og i samme tankegang.» Dette er ikke påtvungen ensretting; det er et resultat av opplæring i Guds veier, som er beskrevet i Bibelen. Jehovas vitner gleder seg over Guds veier og hensikter. Hvis det er noen som ikke lenger har lyst til å leve i samsvar med Bibelens normer, står det dem fritt å forlate organisasjonen. Men hvis noen begynner å forkynne andre oppfatninger eller ringeakter Bibelens moral, må tilsynsmennene gripe inn for å beskytte hjorden. Organisasjonen følger denne bibelske veiledning: «[Hold] øye med dem som volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære som dere har lært, og unngå dem.» — Rom. 16: 17; 1. Kor. 5: 9—13.

Det er forutsagt i Bibelen at Gud skulle skape en slik atmosfære blant sine tjenere, en atmosfære hvor rettferdigheten skulle råde og føre til fred. (Jes. 32: 1, 2, 17, 18) Slike forhold appellerer sterkt til mennesker som elsker det som er rett.

Hvor mange rettferdselskende mennesker vil bli samlet inn før enden for den gamle ordning? Jehovas vitner vet ikke det. Men Jehova vet hva hans gjerning krever, og han sørger til sin tid og på sin måte for at hans organisasjon blir utrustet til å utføre den.

Forberedelser med tanke på en eksplosjonsartet vekst

Under utarbeidelsen av oppslagsverket Aid to Bible Understanding (Hjelp til forståelse av Bibelen) ble det foretatt en rekke undersøkelser under det styrende råds ledelse, og oppmerksomheten ble enda en gang rettet mot den måten den kristne menighet var organisert på i det første århundre. Det ble foretatt et grundig studium av slike bibelske betegnelser som «eldste», «tilsynsmann» og «tjener». Var det mulig at Jehovas vitners organisasjon i nyere tid kunne bringes enda mer i overensstemmelse med det mønster som var blitt bevart i Bibelen som en rettesnor?

Jehovas tjenere var fast besluttet på å fortsette å følge Guds ledelse. På en serie stevner som ble holdt i 1971, ble oppmerksomheten henledet på den måten den kristne menighet i det første århundre ble styrt på. Det ble pekt på at uttrykket pre·sbyʹte·ros (eldre mann, eldste), som er brukt i Bibelen, ikke bare brukes om eldre mennesker og heller ikke ble brukt om alle i menighetene som var åndelig modne. Det ble spesielt brukt i en offisiell betydning om menighetenes tilsynsmenn. (Apg. 11: 30; 1. Tim. 5: 17; 1. Pet. 5: 1—3) De som ble tilsynsmenn, ble utnevnt, i overensstemmelse med krav som ble en del av de inspirerte skrifter. (Apg. 14: 23; 1. Tim. 3: 1—7; Tit. 1: 5—9) Der hvor det fantes flere kvalifiserte menn, var det mer enn én eldste i menigheten. (Apg. 20: 17; Fil. 1: 1) De utgjorde «eldsterådet», hvis medlemmer alle hadde den samme offisielle status; det var ingen som var mer fremtredende eller hadde større myndighet enn de andre i menigheten. (1. Tim. 4: 14) Det ble forklart at det også ble utnevnt «menighetstjenere» som assistenter for de eldste, i overensstemmelse med de kravene apostelen Paulus nevnte. — 1. Tim. 3: 8—10, 12, 13.

Det ble straks tatt skritt for å bringe organisasjonen mer i samsvar med dette bibelske mønster. Man begynte med det styrende råd selv. Antall medlemmer ble utvidet til å omfatte flere enn de sju som i egenskap av styret for Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania hadde tjent som et styrende råd for Jehovas vitner. Nå skulle det ikke lenger være et fast antall medlemmer av det styrende råd. I 1971 var det 11, i noen få år var det 18, og i 1992 var det 12. De er alle menn som er salvet av Gud til å være Jesu Kristi medarvinger. De 12 som tjente som medlemmer av det styrende råd i 1992, hadde på det tidspunkt brukt til sammen over 728 år som heltidstjenere for Jehova Gud.

Den 6. september 1971 ble det bestemt at oppgaven som ordstyrer ved det styrende råds møter skulle gå på omgang mellom rådets medlemmer i alfabetisk rekkefølge etter etternavnene, og at de skulle ha denne oppgaven ett år om gangen. Denne ordningen trådte i kraft 1. oktober. Det styrende råds medlemmer begynte også å skiftes om å lede drøftelsen av dagsteksten en uke om gangen og studiet av Vakttårnet for dem som arbeidet ved hovedkontoret.d Den ordningen trådte i kraft 13. september 1971, da Frederick W. Franz ledet drøftelsen av dagsteksten ved Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York.

Året etter begynte man å forberede forandringer med tanke på tilsynsoppgavene i menighetene. Det skulle ikke lenger være én menighetstjener som ble assistert av et bestemt antall andre tjenere. De menn som oppfylte Bibelens krav, skulle bli utnevnt til å tjene som eldste. Andre, som oppfylte de bibelske kravene til menighetstjenere, skulle utnevnes til det. Dette førte til at mange flere fikk mulighet til å være med på å ta hånd om oppgaver i menigheten og dermed tilegne seg verdifull erfaring. Ingen Jehovas vitner hadde den gang noen anelse om at tallet på menigheter skulle komme til å øke med 156 prosent i løpet av de neste 21 årene og komme opp i 69 558 i 1992. Men menighetens Hode, Herren Jesus Kristus, var tydeligvis i ferd med å gjøre forberedelser med tanke på det som skulle komme.

Tidlig i 1970-årene ble enda en omorganisering av det styrende råd vurdert. Helt siden Selskapet Vakttårnet ble registrert i 1884, hadde utgivelsen av litteratur, tilsynet med det verdensomspennende evangeliseringsarbeidet og tilretteleggelsen av kurser og stevner vært underlagt kontoret til Selskapets president. Men etter en grundig analysering og inngående drøftelser som strakte seg over mange måneder, ble en ny ordning enstemmig vedtatt 4. desember 1975. Det ble dannet seks utvalg som bestod av medlemmer av det styrende råd.

Ordstyrerens utvalg (som består av det styrende råds ordstyrer i det inneværende år, den forrige ordstyreren og den neste) mottar rapporter om alvorlige nødssituasjoner, katastrofer og forfølgelseskampanjer og sørger for at det styrende råd straks tar seg av disse problemene. Redaksjonsutvalget fører tilsyn med tilberedingen av den åndelige føde i form av litteratur, lydbånd og videokassetter til gagn for Jehovas vitner og for offentligheten, og det fører også tilsyn med oversettelsesarbeidet; det foreligger publikasjoner på flere hundre språk. Undervisningsutvalget fører tilsyn med skolene, kursene og stevnene, både kretsstevnene, områdestevnene og de internasjonale stevnene; det fører også tilsyn med undervisningen av Betel-familien og skaffer til veie det stoffet som skal brukes til disse formålene. Tjenesteutvalget fører tilsyn med alle grener av evangeliseringsarbeidet, deriblant med menighetenes og de reisende tilsynsmennenes virksomhet. Utgiverutvalget fører tilsyn med trykking, utgivelse og forsendelse av litteratur foruten driften av trykkeriene og behandlingen av juridiske saker og forretningsanliggender. Personalutvalget fører tilsyn med det som blir gjort for å yte Betel-familienes medlemmer personlig og åndelig hjelp, og innbyr nye medlemmer til å tjene i Betel-familiene rundt om i verden.

I tillegg til disse utvalgene er det utnevnt forskjellige utvalg som fører tilsyn med trykkeriene, Betel-hjemmene og de farmene som er knyttet til hovedkontoret. I disse utvalgene gjør det styrende råd utstrakt bruk av personer som tilhører den ’store skare’. — Åp. 7: 9, 15.

Det ble også foretatt forandringer ved Selskapets avdelingskontorer. Siden 1. februar 1976 har hvert avdelingskontor hatt et utvalg på tre eller flere medlemmer, avhengig av avdelingskontorets behov og størrelse. De fører tilsyn med Rikets gjerning i sitt område under det styrende råds ledelse.

I 1992 fikk det styrende råd ytterligere hjelp. Det ble da utnevnt en rekke assistenter, hovedsakelig fra den store skare, som skulle delta i de møtene redaksjonsutvalget, undervisningsutvalget, tjenesteutvalget, utgiverutvalget og personalutvalget holder, og i disse utvalgenes arbeid.e

Denne fordelingen av ansvaret har vist seg å være til stor nytte. Sammen med de forandringene som allerede var foretatt i menighetene, har den bidratt til å fjerne hindringer som kunne gjøre det vanskelig for noen å erkjenne at det er Kristus som er menighetens Hode. Det har vist seg å være svært fordelaktig at flere brødre har kunnet rådføre seg med hverandre i spørsmål som gjelder Rikets gjerning. Denne omorganiseringen har dessuten gjort det mulig å føre tilsyn med arbeidet i mange områder hvor det har oppstått et akutt behov fordi organisasjonen har opplevd en helt eksplosjonsartet vekst. Jehova forutsa for lang tid siden gjennom profeten Jesaja: «Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» (Jes. 60: 22) Han har ikke bare latt det skje i hast, men han har også skaffet til veie den nødvendige ledelse, slik at hans synlige organisasjon har vært i stand til å ta seg av veksten.

Det som mer enn noe annet ligger Jehovas vitner på hjertet, er det arbeid Gud har gitt dem i oppdrag å utføre nå i de siste dager for den gamle verden, og de er godt organisert med tanke på å utføre det. Jehovas vitner ser umiskjennelige beviser for at denne organisasjonen ikke er av mennesker, men av Gud, og at Guds egen Sønn, Jesus Kristus, leder den. Som regjerende konge vil Kristus føre sine trofaste undersåtter trygt gjennom den kommende store trengsel og sørge for at de er godt organisert til å gjøre Guds vilje i det kommende tusenårsriket.

[Fotnoter]

Fra 1938 til 1941 hadde reisende kretstjenere en ny oppgave: de tjente regelmessig ved lokale stevner hvor vitner fra en begrenset sone kom sammen til et spesielt program. Da dette arbeidet ble gjenopptatt i 1946, ble disse reisende tilsynsmennene kalt seksjonstjenere; de kalles nå områdetilsynsmenn.

[Uthevet tekst på side 204]

Det skulle ikke være noen presteklasse blant dem

[Uthevet tekst på side 205]

Ikke noe forsøk på å opprette en «jordisk organisasjon»

[Uthevet tekst på side 206]

Hvordan ble de eldste valgt ut?

[Uthevet tekst på side 212]

En direktør utnevnt av Selskapet

[Uthevet tekst på side 213]

Noen eldste ville ikke forkynne utenfor menigheten

[Uthevet tekst på side 214]

Det ble tynnet ut i rekkene, men organisasjonen ble styrket

[Uthevet tekst på side 218]

Hvordan skulle utnevnelsene foretas?

[Uthevet tekst på side 220]

Prøvde Rutherford bare å skaffe seg større kontroll?

[Uthevet tekst på side 222]

Kontakten ble bevart med både små og store grupper

[Uthevet tekst på side 223]

De reisende tilsynsmenn fikk nye oppgaver

[Uthevet tekst på side 234]

Et utvidet styrende råd hvor vervet som ordstyrer går på omgang

[Uthevet tekst på side 235]

Nødvendig tilsyn i en tid med eksplosjonsartet vekst

[Ramme på side 207]

Hvorfor forandret han oppfatning?

Da C. T. Russell en gang ble spurt om hvorfor han hadde forandret oppfatning når det gjaldt utvelgelsen av eldste i de forskjellige gruppene av Herrens folk, svarte han:

«Aller først vil jeg skynde meg å forsikre deg om at jeg aldri har gjort krav på å være ufeilbarlig . . . Vi benekter ikke at vi vokser i kunnskap, og at vi nå ser Herrens vilje angående eldste eller ledere i de forskjellige små grupper av hans folk i et litt annet lys. Vi begikk den feil å vente for mye av våre kjære brødre som tidlig kom med i sannheten, og som derfor ble de naturlige ledere for disse små kretsene. Det idealbildet vi hadde av dem, var at kunnskapen om sannheten ville gjøre dem meget ydmyke og få dem til å erkjenne sin egen ubetydelighet, og at det var som talerør for Gud og fordi de ble brukt av ham, at de satt inne med kunnskap som de kunne overbringe andre. Våre idealforhåpninger var at de i ordets fulle forstand skulle være eksempler for hjorden, og at hvis Herrens forsyn skulle bringe én eller flere inn i den lille kretsen som var like kompetente eller mer kompetente til å framholde sannheten, ville kjærlighetens ånd lede dem til å ære og akte hverandre og dermed hjelpe og tilskynde hverandre til å delta i den tjeneste som blir utført av menigheten, Kristi legeme.

Med dette i tankene trakk vi den slutning at det større mål av nåde og sannhet som skulle råde nå og verdsettes av Herrens innviede folk, skulle gjøre det unødvendig for dem å følge den kurs som ble stukket ut av apostlene i menigheten i den første tiden. Vi begikk den feil at vi ikke innså at den ordning som under Guds ledelse ble skissert av apostlene, er langt bedre enn noe som helst som andre kunne uttenke, og at menigheten som et hele nødvendigvis vil måtte ha de bestemmelsene som ble innført av apostlene, helt til vi alle, ved vår forvandling i oppstandelsen, blir gjort fullendte og fullkomne og skal være direkte sammen med Mesteren.

At vi hadde tatt feil, gikk etter hvert opp for oss da vi blant våre kjære brødre i en viss grad så en rivaliseringens ånd og hos mange et ønske om å betrakte ledelsen av møtene som et embete i stedet for en tjeneste og om å forbigå andre brødre og hindre dem i å utvikle seg til ledere — brødre med like gode naturlige evner som dem og like stor kunnskap om sannheten og like stor dyktighet i å svinge åndens sverd.» — «Zion’s Watch Tower», 15. mars 1906, s. 90.

[Ramme/bilder på sidene 208 og 209]

Fasiliteter som Selskapet brukte for hundre år siden i Pittsburgh-området

Bibelhuset, som vi ser her, tjente som hovedkontor i 19 år, fra 1890 til 1909f

Bror Russell hadde sitt arbeidsværelse her

Medlemmer av Bibelhus-familien som tjente her i 1902

I bygningen fantes det et setteri (øverst til høyre), en ekspedisjonsavdeling (nederst til høyre), et litteraturlager, boligrom til arbeidsstokken og en møtesal med plass til cirka 300

[Fotnote]

[Ramme på side 211]

Hvis arbeid er det?

Da Charles Taze Russells jordiske liv nærmet seg slutten, skrev han: «Guds folk glemmer altfor ofte at Herren selv leder sitt arbeid. Innstillingen er altfor ofte den at vi vil gjøre et arbeid og få Gud til å samarbeide med oss. La oss bringe tingene i det rette perspektiv og innse at Gud har besluttet at et stort arbeid skal utføres, og sørger for at det blir utført; at det vil bli gjennomført, helt uavhengig av oss og våre bestrebelser; at det er et stort privilegium som Guds folk er blitt betrodd, å kunne samarbeide med sin Skaper om å gjennomføre hans planer, hans forsetter og hans hensikter på hans måte. Når vi ser det på den måten, bør vi be om og være våkne for å få kjenne og gjøre Herrens vilje og være tilfreds med den oppgave vi får, for det er vår Gud som leder oss. Det er den holdning Selskapet Vakttårnet har prøvd å ha.» — «The Watch Tower», 1. mai 1915.

[Ramme på side 215]

VDM-spørsmålene

Bokstavene VDM står for de latinske ordene «Verbi Dei Minister», en Guds Ords tjener.

I 1916 utarbeidet Selskapet et skjema med spørsmål om bibelske emner. De som ønsket å representere Selskapet som foredragsholdere, ble bedt om å besvare hvert av spørsmålene skriftlig. Dermed kunne Selskapet vite hvor godt disse brødrene forstod grunnleggende bibelske sannheter, og hva de mente om dem. De skriftlige svarene ble nøye gjennomgått av en gruppe brødre ved Selskapets kontorer. De som ble godkjent som foredragsholdere, måtte ha riktige svar på minst 85 prosent av spørsmålene.

Senere spurte mange av de eldste, diakonene og andre bibelstudenter om de kunne få en liste med disse spørsmålene. Etter en tid ble det opplyst at det ville være en fordel at klassene bare valgte sine representanter blant dem som hadde kvalifisert seg som VDM.

Det at Selskapet utpekte noen som en Guds Ords tjener, betydde ikke at vedkommende ble ordinert. Det betydde utelukkende at en gruppe brødre ved Selskapets kontorer hadde vurdert vedkommendes forståelse av lærespørsmålene og i en viss grad hans omdømme og trukket den slutning at han var verdig til å bli kalt en Guds Ords tjener.

VDM-spørsmålene lød:

1) Hva var Guds første skapelseshandling?

2) Hva betyr ordet «Logos» i forbindelse med Guds Sønn? Og hva ligger det i ordene Faderen og Sønnen?

3) Når og hvordan kom synden inn i verden?

4) Hvordan straffer Gud syndere? Og hvem er det som er syndere?

5) Hvorfor var det nødvendig at «Logos» ble kjød? Og var han en «inkarnasjon»?

6) Av hva slags natur var mennesket Kristus Jesus fra sin fødsel til sin død?

7) Av hva slags natur har Jesus vært siden oppstandelsen, og hvilken offisiell stilling har han i forhold til Jehova?

8) Hvilken gjerning utfører Jesus nå i evangeliets tidsalder — fra pinsedagen og fram til nå?

9) Hva har Jehova Gud gjort for menneskeverdenen hittil? Og hva har Jesus gjort?

10) Hva er Guds hensikt med menigheten når den er fullendt?

11) Hva er Guds hensikt med menneskeverdenen?

12) Hva blir de uforbederliges endelige skjebne?

13) Hvilken lønn eller hvilke velsignelser vil menneskeverdenen oppnå ved å være lydig mot Messias’ rike?

14) Hvilke skritt må en synder ta for å komme i et forhold til Kristus og til den himmelske Far som vil bety liv for ham?

15) Hvilken kurs anviser Guds Ord en kristen som er blitt avlet av den hellige ånd?

16) Har du vendt om fra synden for å tjene den levende Gud?

17) Har du uforbeholdent innviet ditt liv og alle dine evner og krefter til Herren og til tjenesten for ham?

18) Har du symbolisert din innvielse ved å bli døpt i vann?

19) Har du avlagt Den Internasjonale Bibelstudieforenings løfte om hellig livsførsel?

20) Har du lest de seks bindene av STUDIER I SKRIFTEN grundig og omhyggelig?

21) Har det vært meget opplysende for deg, og har du hatt stort utbytte av det?

22) Tror du at du har en solid og varig bibelkunnskap som vil gjøre deg til en dyktigere Herrens tjener resten av ditt liv?

[Bilder på sidene 216 og 217]

Bygninger som ble brukt den første tiden i Brooklyn

Betel-hjemmet

122-124 Columbia Heights

Spisesalen i Betel-hjemmet

Tabernaklet

Her, i bygningen i 17 Hicks Street (som ble brukt fra 1909 til 1918), var det kontorer, litteraturlager, ekspedisjon, setteri og en møtesal med 800 sitteplasser

Møtesalen

De første trykkeriene

Medlemmer av Betel-familien som arbeidet på trykkeriet i Myrtle Avenue i 1920 (til høyre)

35 Myrtle Avenue (1920—1922)

18 Concord Street (1922—1927)

117 Adams Street (1927—  )

[Ramme/bilder på sidene 224 og 225]

Reisende tilsynsmenn — noen få av de tusener som har tjent

Canada, 1905—1933

England, 1920—1932

Finland, 1921—1926, 1947—1970

De forente stater, 1907—1915

På reise fra menighet til menighet —

Grønland

Venezuela

Lesotho

Mexico

Peru

Sierra Leone

Med husvogn i Namibia

Samarbeid med lokale vitner i felttjenesten i Japan

Møte med lokale eldste i Tyskland

Praktisk veiledning til pionerer på Hawaii

Undervisning av en menighet i Frankrike

[Ramme/bilde på side 229]

De første lovlig registrerte selskapene

Zion’s Watch Tower Tract Society. Opprinnelig opprettet i 1881 og deretter registrert i staten Pennsylvania 15. desember 1884. I 1896 ble navnet forandret til Watch Tower Bible and Tract Society. Siden 1955 har det vært kjent som Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania.

Peoples Pulpit Association. Opprettet i 1909 i forbindelse med at Selskapet flyttet sitt hovedkontor til Brooklyn i New York. I 1939 ble navnet forandret til Watchtower Bible and Tract Society, Inc. Siden 1956 har det vært kjent som Watchtower Bible and Tract Society of New York, Inc.

International Bible Students Association. Registrert i London i England 30. juni 1914.

For å oppfylle de juridiske krav har Jehovas vitner opprettet andre selskaper i mange land og områder. Men Jehovas vitner er ikke inndelt i nasjonale eller regionale organisasjoner. De utgjør et forent, verdensomfattende brorskap.

[Ramme på side 234]

’Som det urkristne samfunn’

Det religiøse tidsskriftet «Interpretation» skrev i juli 1956: «I sin organisasjon og i sitt forkynnelsesarbeid kommer de [Jehovas vitner] like nær det urkristne samfunn som noen annen gruppe. . . . Det er få andre grupper som bruker Bibelen så mye i sine budskaper, muntlige så vel som skriftlige, som de gjør.»

[Bilde på side 210]

Det ble opprettet avdelingskontorer for at det skulle bli ført bedre tilsyn med arbeidet. Det første ble opprettet i London og holdt til i denne bygningen

[Bilde på side 221]

J. F. Rutherford i 1941. Jehovas vitner visste at han ikke var deres leder

[Bilde på side 226]

John Booth, reisende tilsynsmann i De forente stater fra 1936 til 1941

[Bilde på side 227]

Carey Barber reiste i et område som omfattet en stor del av De forente stater

[Bilde på side 228]

Bror Knorr besøkte regelmessig hvert eneste avdelingskontor og misjonærhjem

[Bilde på side 230]

De ledende tilsynsmenn ved Selskapets avdelingskontorer har kommet sammen for å få spesiell opplæring (New York, 1958)

[Bilder på side 231]

Tilsynsmenn over hele verden har fått verdifull undervisning gjennom Kurs i Rikets tjeneste

Kurs i Rikets tjeneste i en flyktningeleir i Thailand i 1978; i Filippinene i 1966 (øverst til venstre)

[Bilder på side 232]

Det er i årenes løp blitt utgitt en rekke organisasjonsinstrukser (først på engelsk, så på andre språk) med tanke på å koordinere Jehovas vitners arbeid og å opplyse alle om de tiltak som blir truffet for å hjelpe dem i tjenesten