Hvem er det som har et himmelsk kall?
JEHOVA elsker menneskeslekten. Hans kjærlighet er så stor at han gav sin Sønn, Jesus Kristus, som en løsepenge for å løskjøpe det vår forfader Adam mistet. Og hva var det? Et evig, fullkomment liv som menneske med alle dets rettigheter og framtidsutsikter. (Johannes 3: 16) Gjenløsningen var også et uttrykk for Jesu kjærlighet til menneskeheten. — Matteus 20: 28.
Gud har også vist sin kjærlighet ved å åpne muligheten for to slags håp som han gir på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. (1. Johannes 2: 1, 2) Før Jesus døde som et menneske, var det eneste håpet som var mulig for dem som hadde Guds godkjennelse, håpet om liv i et jordisk paradis. (Lukas 23: 43, NW) Men etter pinsedagen i år 33 e.Kr. gav Jehova en ’liten hjord’ et himmelsk håp. (Lukas 12: 32) Hva har så skjedd i nyere tid? Siden 1931 har budskapet om Riket fokusert oppmerksomheten mer på de «andre sauer», og fra 1935 av har Gud dratt ’en stor skare’ av slike sauelignende mennesker til seg gjennom Kristus. (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9) Gud har lagt i deres hjerte håpet om evig liv på en paradisisk jord. De ønsker å spise fullkommen mat, herske over dyrene på en kjærlig måte og glede seg over å være sammen med rettferdige medmennesker i all evighet.
Medfølende prester og konger
Ettersom kjærligheten fikk Jesus til å gi sitt liv som en løsepenge, er det klart at han kommer til å være en medfølende konge i himmelen. Men Jesus kommer ikke til å være alene om å løfte menneskeheten opp til fullkommenhet i løpet av sitt tusenårige styre. Jehova har truffet tiltak med tanke på andre medfølende konger i himmelen. Ja, «de skal være Guds og Kristi prester og herske med ham i tusen år». — Åpenbaringen 20: 1—6.
Hvor mange medregenter kommer Kristus til å ha, og hvordan blir de utvalgt til et slikt ærefryktinngytende privilegium? Apostelen Johannes så 144 000 på det himmelske Sions berg sammen med Lammet, Jesus Kristus. De er blitt «frikjøpt fra jorden», så de vil vite hva det vil si å oppleve prøvelser, å utholde ufullkommenhetens byrder, å lide og å dø som mennesker. (Åpenbaringen 14: 1—5; Job 14: 1) De vil derfor være medfølende konger og prester.
Åndens vitnesbyrd
De 144 000 «er blitt salvet av Den Hellige», Jehova. (1. Johannes 2: 20) De er salvet til et himmelsk håp. Gud har ’satt sitt segl på dem og gitt dem Ånden som pant i deres hjerter’. — 2. Korinter 1: 21, 22.
Ja, de som har det himmelske kall, har Guds ånds vitnesbyrd om det. Paulus skrev om dette i Romerne 8: 15—17: «Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: ’Abba, Far!’ Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham; så skal vi også få del i herligheten sammen med ham.» Det er ved hjelp av Guds ånd, Guds virksomme kraft, de salvede roper: «Abba, Far!»
Det fremste vitnesbyrd om at en person er blitt salvet til det himmelske kall, er at han har fått «barnekårets Ånd», en dominerende følelse av å være sønn. (Galaterne 4: 6, 7) En slik person er helt sikker på at han er blitt avlet av Gud til å være en åndelig sønn som en av de 144 000 medarvinger til det himmelske rike. Han kan bevitne at hans himmelske håp ikke er et ønske som han selv har framelsket, eller noe han innbiller seg. Det er isteden et håp som skriver seg fra Jehova Gud som følge av at Guds ånd har virket på ham. — 1. Peter 1: 3, 4.
Under påvirkning av Guds hellige ånd virker de salvedes ånd, deres dominerende holdning, som en drivkraft. Den tilskynder dem til å reagere positivt på det Guds Ord sier om det himmelske håp. De reagerer også positivt på den måten Jehova handler med dem på ved hjelp av den hellige ånd. De er følgelig sikre på at de er Guds åndelige barn og arvinger.
Når de salvede leser det som Guds Ord sier om hans åndelige barn og det himmelske håp, reagerer de gjerne spontant ved å si med seg selv: ’Dette gjelder meg!’ Ja, de reagerer med glede når deres Fars Ord lover en himmelsk lønn. De sier: ’Det gjelder meg!’ når de leser: «Mine kjære, nå er vi Guds barn.» (1. Johannes 3: 2) Og når de salvede leser at Gud har frembrakt mennesker «for at [de] skal være en første frukt blant dem han har skapt», er de mentalt tilbøyelige til å reagere: ’Ja, han frembrakte meg i den hensikt.’ (Jakob 1: 18) De vet at de er blitt «døpt til Kristus Jesus» og til hans død. (Romerne 6: 3) De har derfor den faste overbevisning at de er en del av Kristi åndelige legeme og har håp om å gjennomgå en død som er lik hans, og å bli oppreist til himmelsk liv.
For at de salvede skal arve det himmelske rike, må de ’sette alt inn på å befeste sitt kall og sin utvelgelse’. (2. Peter 1: 5—11) De vandrer i tro og fortsetter å vokse åndelig sett, som de som har et jordisk håp også gjør. Hva mer ligger det så i åndens vitnesbyrd?
Hvorfor de forsyner seg av symbolene
Salvede kristne ønsker ikke å komme til himmelen fordi de er misfornøyd med det nåværende, jordiske livet. (Jevnfør Judas 3, 4, 16.) Nei, den hellige ånd vitner sammen med deres ånd om at de er Guds barn. De er også sikre på at de er blitt tatt med i den nye pakt. Partene i denne pakten er Jehova Gud og det åndelige Israel. (Jeremia 31: 31—34; Galaterne 6: 15, 16; Hebreerne 12: 22—24) Denne pakten, som begynte å gjelde i kraft av Jesu utøste blod, tar ut et folk for Jehovas navn og gjør disse salvede kristne til en del av Abrahams «ætt». (Galaterne 3: 26—29; Apostlenes gjerninger 15: 14) Den nye pakt gjelder fram til det tidspunkt da alle åndelige israelitter er oppreist til udødelig liv i himmelen.
De som virkelig har det himmelske kall, er dessuten heller ikke i tvil om at de også er tatt med i pakten om det himmelske rike. Jesus siktet til denne pakten mellom seg selv og sine etterfølgere da han sa: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg inngår en pakt med dere, liksom min Far har inngått en pakt med meg, om et rike, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» (Lukas 22: 28—30, NW) Denne pakten trådte i kraft overfor Jesu disipler ved at de ble salvet med hellig ånd på pinsedagen i år 33 e.Kr. Denne pakten mellom Kristus og hans medkonger fortsetter å gjelde i all evighet. — Åpenbaringen 22: 5.
De som har det himmelske håp, er sikre på at de er tatt med i den nye pakt og i pakten om et rike. De forsyner seg derfor med rette av symbolene, av vinen og brødet, ved det årlige Herrens aftensmåltid, minnehøytiden til minne om Jesu Kristi død. Det usyrede brødet er et symbol på Jesu syndfrie menneskelige legeme, og vinen er et symbol på hans fullkomne blod, som ble utøst ved hans død, og som gjør den nye pakt gyldig. — 1. Korinter 11: 23—26.
Hvis Jehova har gitt deg det ubestridelige håp om himmelsk liv, er du sikker på det. Du ber bønner som vitner om at du har dette håpet. Du er oppslukt av det, og du kan ikke få det ut av tankene. Du har en altoppslukende lengsel etter det åndelige. Men hvis du er usikker, skal du absolutt ikke forsyne deg av symbolene ved Herrens aftensmåltid.
Hvorfor har noen tatt feil?
Noen forsyner seg kanskje med urette av minnehøytidens symboler fordi de egentlig ikke erkjenner at salvelsen «ikke [kommer] an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud». (Romerne 9: 16) Det er ikke opp til den enkelte å avgjøre om han eller hun skal tas med i den nye pakt og bli en av Kristi medarvinger i det himmelske rike. Det som er avgjørende, er hvem Jehova velger. I det gamle Israel valgte han dem som skulle tjene som hans prester, og han henrettet Korah fordi han overmodig traktet etter prestedømmet, som Jehova hadde gitt til Arons familie. (2. Mosebok 28: 1; 4. Mosebok 16: 4—11, 31—35; 2. Krønikebok 26: 18; Hebreerne 5: 4, 5) Det ville også mishage Jehova hvis en person gav seg ut for å være en som er kalt til å være blant de himmelske konger og prester, når Gud ikke har gitt ham et slikt kall. — Jevnfør 1. Timoteus 5: 24, 25.
En person kan feilaktig tro at han har et himmelsk kall, på grunn av sterke følelser som skyldes alvorlige problemer. Det at ektefellen dør, eller at det inntreffer en annen tragedie, kan kanskje få en person til å miste interessen for livet på jorden. Eller det kan være at en nær venn hevder at han er blant de salvede, og at han derfor ønsker å oppnå samme liv som han. Slike faktorer kan kanskje få ham til å føle at han kan vente seg et liv i himmelen. Men det er ikke på den måten Gud gir noen «barnekårets Ånd». Det ville vitne om mangel på takknemlighet for Guds hensikt med jorden hvis en ønsket å komme til himmelen på grunn av uønskede situasjoner eller følelsesmessige problemer forbundet med det jordiske liv.
Religiøse oppfatninger en person har hatt tidligere, kan også få ham til å trekke den feilaktige konklusjon at han har et himmelsk kall. Kanskje han en gang var tilsluttet en falsk religion som lærte at himmelsk liv er det eneste håp for de troende. En kristen må derfor passe på at han ikke lar seg lede av følelser og tidligere, feilaktige oppfatninger.
Nødvendig med grundig selvransakelse
Apostelen Paulus trakk fram et svært vesentlig punkt da han skrev: «Enhver som spiser brødet eller drikker Herrens beger uverdig, [vil] bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår. La et menneske først godkjenne seg selv etter en ransakelse, og la ham således spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker seg selv til dom hvis han ikke skjelner legemet.» (1. Korinter 11: 27—29, NW) En døpt kristen som i de senere år har begynt å tro at han har fått det himmelske kall, bør derfor tenke svært nøye over saken under bønn.
En slik person kan også spørre seg selv: ’Har andre påvirket meg til å være opptatt av tanken på et himmelsk liv?’ Det ville ikke være riktig, for Gud har ikke gitt noen i oppdrag å verve andre til et slikt privilegium. En tendens til å være opptatt av fantasier ville ikke være noe tegn på at en var salvet av Gud, og Gud salver ikke Rikets arvinger ved å få dem til å høre stemmer med budskaper om at de er salvet.
Noen kan spørre seg selv: ’Misbrukte jeg narkotika før jeg ble en kristen? Bruker jeg medikamenter som virker på følelsene? Har jeg fått behandling for mentale eller følelsesmessige problemer?’ Noen har sagt at de til å begynne med kjempet mot det de mente var det himmelske håp. Andre har sagt at Gud tok bort deres jordiske håp for en stund og til slutt gav dem et himmelsk håp. Men det er en fremgangsmåte som er i strid med den måten Gud handler på. Dessuten er ikke tro preget av usikkerhet; tro er preget av sikkerhet. — Hebreerne 11: 6.
En person kan også spørre seg selv: ’Ønsker jeg å være i forgrunnen? Har jeg et ærgjerrig ønske om å få en stilling som innebærer myndighet nå, eller som en av de konger og prester som skal regjere sammen med Kristus?’ I det første århundre etter Kristus, da det gikk ut en alminnelig innbydelse som gjorde det mulig å få adgang til det himmelske rike, hadde ikke alle de salvede kristne ansvarsfulle stillinger som medlemmer av det styrende råd eller som eldste eller menighetstjenere. Mange av dem var kvinner, og de hadde ikke noen spesiell myndighet. Det at en er åndssalvet, gir en heller ikke en usedvanlig forståelse av Guds Ord, for Paulus fant det nødvendig å rettlede og veilede enkelte av de salvede. (1. Korinter 3: 1—3; Hebreerne 5: 11—14) De som har det himmelske kall, betrakter ikke seg selv som framstående personer, og de henleder ikke oppmerksomheten på at de er salvet. De viser isteden den ydmykhet som vi med rette kan vente av dem som har «Kristi sinn». (1. Korinter 2: 16, NW) De er også klar over at Guds rettferdige krav må oppfylles av alle kristne, enten de har et himmelsk eller et jordisk håp.
Det at en hevder at en har et himmelsk kall, gir en ikke noen spesielle åpenbaringer. Gud har en meddelelseskanal som han gir sin jordiske organisasjon åndelig føde gjennom. (Matteus 24: 45—47) Ingen bør derfor tro at det å være en salvet kristen gir en større visdom enn den visdom de som tilhører den ’store skare’, har, de som har et jordisk håp. (Åpenbaringen 7: 9) Det at en er åndssalvet, kommer ikke til uttrykk ved at en er dyktig i forkynnelsen eller er flink til å besvare bibelske spørsmål eller holde bibelske foredrag, for kristne med et jordisk håp gjør det også bra i disse henseender. I likhet med de salvede lever også de et eksemplarisk kristent liv. Samson og andre som levde i førkristen tid, hadde Guds ånd og var fylt av iver og forståelse. Men ingen i denne ’store sky av vitner’ hadde et himmelsk håp. — Hebreerne 11: 32—38; 12: 1; 2. Mosebok 35: 30, 31; Dommerne 14: 6, 19; 15: 14; 1. Samuelsbok 16: 13; Esekiel 2: 2.
Husk hvem det er som velger
Hvis en medtroende har spørsmål om det himmelske kall, kan en utnevnt eldste eller en annen moden kristen drøfte det med ham. Men én person kan ikke treffe denne avgjørelsen for en annen. Det er Jehova som gir en person det himmelske håp. En som virkelig har det himmelske kall, trenger aldri å spørre en medkristen om han har et slikt håp. De salvede er «født på ny, ikke i kraft av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord som er og blir». (1. Peter 1: 23) Ved sin ånd og sitt Ord innplanter han den «sæd» som gjør en person til «en ny skapning» med et himmelsk håp. (2. Korinter 5: 17) Ja, Jehova treffer valget.
Når vi studerer Bibelen med nye, bør vi derfor ikke foreslå at de prøver å finne ut om de har det himmelske kall eller ikke. Men hva om en salvet kristen har vist seg å være troløs og må erstattes? Da er det rimelig å trekke den slutning at Gud vil gi det himmelske kall til en som på en eksemplarisk måte har tjent vår himmelske Far trofast i svært mange år.
I dag går ikke Guds budskap i første rekke ut på at mennesker kan bli medlemmer av Kristi himmelske brud. Nei, «Ånden og bruden sier: ’Kom!’» Dette er en innbydelse til liv i et jordisk paradis. (Åpenbaringen 22: 1, 2, 17) Når de salvede tar ledelsen i denne virksomheten, viser de ydmykhet og arbeider for å ’befeste sitt kall og sin utvelgelse’. — Efeserne 4: 1—3; 2. Peter 1: 5—11.