«De døde skal bli oppreist»
«For trompeten skal lyde, og de døde skal bli oppreist uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.» — 1. KORINTER 15: 52.
1, 2. a) Hvilket trøsterikt løfte ble gitt gjennom profeten Hosea? b) Hvordan vet vi at Gud akter å bringe de døde tilbake til livet?
HAR du noen gang mistet en som stod deg nær? I så fall vet du hvilken smerte døden kan volde. Men de kristne finner likevel trøst i det løfte Gud gav gjennom profeten Hosea: «Av Sjeols hånd skal jeg løskjøpe dem; fra døden skal jeg vinne dem tilbake. Død, hvor er dine brodder? Sjeol, hvor er din tilintetgjørende makt?» — Hosea 13: 14.
2 Den tanken at de døde skal vende tilbake til livet, betrakter skeptikere som meningsløs. Men Den Allmektige Gud har avgjort makt til å utføre et slikt mirakel. Spørsmålet er egentlig om Jehova akter å bringe de døde tilbake til livet. Den rettferdige mannen Job spurte: «Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen?» Så kom han med dette betryggende svaret: «Du skal rope, og jeg skal svare deg. Du vil lengte etter dine henders verk.» (Job 14: 14, 15) Det hebraiske ordet som er oversatt med «lengte», viser at det dreier seg om en inderlig lengsel, et inderlig ønske. (Jevnfør Salme 84: 2.) Ja, Jehova ser med forventning fram til oppstandelsen — han lengter etter å se igjen trofaste mennesker som har dødd, men som lever i hans minne. — Matteus 22: 31, 32.
Jesus kaster lys over oppstandelseshåpet
3, 4. a) Hvordan kastet Jesus lys over oppstandelseshåpet? b) Hvorfor ble Jesus oppreist som en åndeskapning, og ikke i kjødet?
3 Troende mennesker i fortiden, for eksempel Job, hadde bare en begrenset forståelse av oppstandelsen. Det var Jesus Kristus som kastet fullt lys over dette strålende håpet. Han viste hvilken nøkkelrolle han selv spiller, da han sa: «Den som viser tro på Sønnen, har evig liv.» (Johannes 3: 36) Hvor skal de oppstandne leve? De aller fleste av dem som viser tro, vil få leve på jorden. (Salme 37: 11) Men Jesus sa også til sine disipler: «Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket.» (Lukas 12: 32) Guds rike er himmelsk. Dette løftet innebærer derfor at en ’liten hjord’ skal være med Jesus i himmelen som åndeskapninger. (Johannes 14: 2, 3; 1. Peter 1: 3, 4) For en strålende framtidsutsikt de har! Jesus åpenbarte videre for apostelen Johannes at denne «lille hjord» skulle bestå av nøyaktig 144 000 personer. — Åpenbaringen 14: 1.
4 Hvordan skulle så de 144 000 oppnå himmelsk herlighet? Jesus har «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». Ved sitt blod har han innviet «en ny og levende vei» til himmelen. (2. Timoteus 1: 10; Hebreerne 10: 19, 20) For det første døde han slik det var forutsagt i Bibelen at han skulle. (Jesaja 53: 12) Deretter skjedde det som apostelen Peter senere kunngjorde: «Denne Jesus har Gud oppreist.» (Apostlenes gjerninger 2: 32) Men Jesus ble ikke oppreist som et menneske. Han hadde sagt: «Det brød som jeg skal gi, ja, det er mitt kjød for verdens liv.» (Johannes 6: 51) Hvis han hadde tatt sitt kjød tilbake, ville dette offeret ha blitt ugyldiggjort. Det som skjedde, var derfor at Jesus «led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden». (1. Peter 3: 18) Slik oppnådde Jesus «en evig utfrielse for oss», nemlig for den «lille hjord». (Hebreerne 9: 12) Han frambar for Gud verdien av sitt fullkomne menneskeliv som et offer for den syndige menneskehet, og de 144 000 var de første som fikk gagn av dette.
5. Hvilket håp ble holdt fram for Jesu etterfølgere i det første århundre?
5 Jesus skulle ikke være den eneste som ble oppreist til himmelsk liv. Paulus skrev til sine medkristne i Roma at de var blitt salvet med hellig ånd til å bli Guds sønner og Kristi medarvinger så sant de stadfestet sin salvelse ved å holde ut til enden. (Romerne 8: 16, 17) Paulus skrev også: «Hvis vi er blitt forent med ham i en død som er lik hans, skal vi visselig også bli forent med ham i en oppstandelse som er lik hans.» — Romerne 6: 5.
Til forsvar for oppstandelseshåpet
6. Hvorfor ble det rettet angrep i Korint mot troen på oppstandelsen, og hvordan reagerte apostelen Paulus?
6 Læren om oppstandelsen hører med til kristendommens «grunnleggende lære». (Hebreerne 6: 1, 2) Likevel ble det rettet angrep mot denne læren i Korint. Noen i menigheten, som tydeligvis var påvirket av gresk filosofi, sa «at det ikke er noen oppstandelse av de døde». (1. Korinter 15: 12) Da apostelen Paulus fikk høre om dette, grep han straks inn og forsvarte oppstandelseshåpet, spesielt det håp som gjelder for salvede kristne. La oss undersøke den redegjørelsen Paulus kommer med i 1. Korinter, kapittel 15. Det vil være en fordel om du har lest kapitlet i sin helhet, som anbefalt i forrige artikkel.
7. a) Hvilket hovedtema rettet Paulus oppmerksomheten mot? b) Hvem fikk se den oppstandne Jesus?
7 I de to første versene i 1. Korinter, kapittel 15, oppgir Paulus temaet for sin redegjørelse: «Nå gjør jeg kjent for dere, brødre, det gode budskap som jeg har forkynt for dere, som dere også har mottatt, som dere også står i, som dere også blir frelst ved, . . . med mindre dere da er blitt troende til ingen nytte.» Hvis korinterne unnlot å stå fast i det gode budskap, ville de ha tatt imot sannheten forgjeves. Paulus sier videre: «Jeg har jo overgitt til dere, blant de første ting, det jeg også tok imot, at Kristus døde for våre synder i samsvar med Skriftene, og at han ble begravet, ja at han er blitt oppreist på den tredje dag i samsvar med Skriftene, og at han viste seg for Kefas, så for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang, hvorav de fleste fremdeles er i live, men noen har sovnet inn i døden. Deretter viste han seg for Jakob, så for alle apostlene; men aller sist viste han seg også for meg, som for en som er født for tidlig.» — 1. Korinter 15: 3—8.
8, 9. a) Hvor viktig er troen på oppstandelsen? b) Ved hvilken anledning var det sannsynligvis at Jesus viste seg for «mer enn fem hundre brødre»?
8 For dem som hadde tatt imot det gode budskap, var det ikke valgfritt om de ville tro på Jesu oppstandelse. Det var mange øyenvitner som kunne bekrefte at «Kristus døde for våre synder», og at han var blitt oppreist. En av dem var Kefas, bedre kjent som Peter. Etter at Peter hadde fornektet Jesus den kvelden Jesus ble forrådt og arrestert, må det ha vært til stor trøst for ham at Jesus viste seg for ham. «De tolv», hele gruppen av apostler, fikk også besøk av den oppstandne Jesus — en begivenhet som utvilsomt hjalp dem til å overvinne sin frykt og vitne frimodig om Jesu oppstandelse. — Johannes 20: 19—23; Apostlenes gjerninger 2: 32.
9 Kristus viste seg også for en større gruppe, «mer enn fem hundre brødre». Siden det bare var i Galilea han hadde så mange tilhengere, kan dette ha skjedd ved den anledning som det fortelles om i Matteus 28: 16—20, da Jesus befalte sine etterfølgere å gjøre disipler. For et kraftig vitnesbyrd disse menneskene kunne avlegge! Noen levde fremdeles i år 55, da Paulus skrev dette første brevet til korinterne. Men legg merke til at det ble sagt om dem som hadde dødd, at de hadde «sovnet inn i døden». De var ennå ikke blitt oppreist for å få sin himmelske belønning.
10. a) Hvilken virkning fikk Jesu siste møte med disiplene? b) Hvordan kan det sies at Jesus viste seg for Paulus «som for en som er født for tidlig»?
10 Et annet fremtredende vitne til Jesu oppstandelse var Jakob, sønn av Josef og Jesu mor, Maria. Før oppstandelsen hadde Jakob tydeligvis ikke vært en troende. (Johannes 7: 5) Men etter at Jesus viste seg for ham, ble Jakob en troende og spilte muligens en rolle i forbindelse med omvendelsen av de andre brødrene hans. (Apostlenes gjerninger 1: 13, 14) Under det siste møte Jesus hadde med sine disipler, ved den anledning da han fór opp til himmelen, gav han dem i oppdrag å «være vitner . . . til den fjerneste del av jorden». (Apostlenes gjerninger 1: 6—11) Senere viste han seg for Saulus fra Tarsus, som forfulgte de kristne. (Apostlenes gjerninger 22: 6—8) Jesus viste seg for Saulus «som for en som er født for tidlig». Det var som om Saulus allerede var blitt oppreist til åndelig liv og kunne se den herliggjorte Herre flere hundre år før tiden var inne til at oppstandelsen skulle finne sted. Denne opplevelsen førte til at Saulus straks oppgav sin morderiske motstand mot den kristne menighet, og til at han gjennomgikk en bemerkelsesverdig forandring. (Apostlenes gjerninger 9: 3—9, 17—19) Saulus ble apostelen Paulus, en av de fremste forsvarere av den kristne tro. — 1. Korinter 15: 9, 10.
Troen på oppstandelsen av vesentlig betydning
11. Hvordan påviste Paulus at det var uholdbart å si at «det ikke er noen oppstandelse av de døde»?
11 Jesu oppstandelse er altså en godt bevitnet hendelse. «Når det nå blir forkynt om Kristus at han er blitt oppreist fra de døde,» sier Paulus, «hvordan har det seg da at noen blant dere sier at det ikke er noen oppstandelse av de døde?» (1. Korinter 15: 12) De han siktet til, hadde ikke bare sine tvil når det gjaldt læren om oppstandelsen, eller hadde spørsmål om den, men de gav åpent uttrykk for at de ikke trodde på den. Paulus påviser at deres resonnement er uholdbart. Han sier at hvis Kristus ikke var blitt oppreist, ville det kristne budskap være en løgn, og at de som vitnet om Kristi oppstandelse, i så fall var «falske vitner om Gud». Hvis Kristus ikke var blitt oppreist, ville det ikke ha vært betalt noen løsepenge til Gud, og de kristne ville ’fortsatt være i sine synder’. (1. Korinter 15: 13—19; Romerne 3: 23, 24; Hebreerne 9: 11—14) Og kristne som hadde «sovnet inn i døden», noen av dem som martyrer, ville ha gått til grunne uten et reelt håp. For en sørgelig situasjon de kristne ville befinne seg i hvis det nåværende liv var alt de kunne vente seg. Deres lidelser ville ikke ha tjent noen hensikt.
12. a) Hva innebærer det at Kristus blir kalt «førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden»? b) Hvordan gjorde Jesus oppstandelsen mulig?
12 Slik forholdt det seg imidlertid ikke. Paulus sier videre: «Men nå er Kristus blitt oppreist fra de døde.» Og hva mer er, han er «førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden». (1. Korinter 15: 20) Når israelittene i lydighet gav Jehova førstegrøden av sin avling, velsignet han dem med en rik høst. (2. Mosebok 22: 29, 30; 23: 19; Ordspråkene 3: 9, 10) Da Paulus omtalte Jesus som «førstegrøden», var det underforstått at det også skulle høstes inn flere mennesker som skulle bli oppreist fra døden til himmelsk liv. Paulus sier: «Ettersom døden er kommet ved et menneske, kommer også de dødes oppstandelse ved et menneske. For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus.» (1. Korinter 15: 21, 22) Jesus gjorde oppstandelsen mulig ved å gi sitt fullkomne menneskeliv som en løsepenge og derved åpne veien for menneskene til å bli utfridd av slaveriet under synd og død. — Galaterne 1: 4; 1. Peter 1: 18, 19.a
13. a) Når finner den himmelske oppstandelse sted? b) Hva er forklaringen på at noen av de salvede ikke skal «sovne inn i døden»?
13 Paulus sier videre: «Men hver og én i sin egen orden: førstegrøden Kristus, så de som hører Kristus til, under hans nærvær.» (1. Korinter 15: 23) Kristus ble oppreist i år 33. Hans salvede etterfølgere — «de som hører Kristus til» — ville derimot måtte vente til like etter at Jesus innledet sitt kongelige nærvær, som begynte i 1914, ifølge de opplysningene vi finner i bibelske profetier. (1. Tessaloniker 4: 14—16; Åpenbaringen 11: 18) Hva så med dem som lever under hans nærvær? Paulus skriver: «Se, jeg sier dere en hellig hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn i døden, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, under den siste trompet. For trompeten skal lyde, og de døde skal bli oppreist uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.» (1. Korinter 15: 51, 52) Det er tydelig at ikke alle de salvede sover i graven i påvente av en oppstandelse. De som dør under Kristi nærvær, blir forvandlet straks. — Åpenbaringen 14: 13.
14. Hvordan blir de salvede «døpt i den hensikt å være døde»?
14 Paulus spør: «Hva skal ellers de gjøre som blir døpt i den hensikt å være døde? Hvis de døde slett ikke blir oppreist, hvorfor blir de da døpt i den hensikt å være slike? Og hvorfor er vi i fare hver time?» (1. Korinter 15: 29, 30) Paulus mente ikke at levende mennesker ble døpt til gagn for de døde, slik noen bibeloversettelser får det til å se ut til. Dåpen er jo forbundet med det å bli en kristen disippel, og døde sjeler kan ikke være disipler. (Johannes 4: 1) Paulus skrev om levende kristne, og mange av dem var i likhet med Paulus selv «i fare hver time». Salvede kristne ble ’døpt til Kristi død’. (Romerne 6: 3) Ved sin salvelse ble de på en måte «døpt» til et livsløp som ville føre til en død som er lik Kristi død. (Markus 10: 35—40) De skulle komme til å dø i håpet om en herlig oppstandelse til himmelsk liv. — 1. Korinter 6: 14; Filipperne 3: 10, 11.
15. Hvilke farer kan Paulus ha vært utsatt for, og hvilken betydning hadde troen på oppstandelsen for at han utholdt dem?
15 Paulus forklarer videre at han selv hadde stått overfor farer i så høy grad at han kunne si: «Daglig står jeg ansikt til ansikt med døden.» For at ingen skulle beskylde ham for å overdrive, tilføyer han: «Dette forsikrer jeg ved den jublende glede over dere, brødre, som jeg har i Kristus Jesus, vår Herre.» En annen bibeloversettelse gjengir dette verset slik: «Jeg står ansikt til ansikt med døden hver dag, brødre, og det kan jeg sverge på ved min stolthet over dere i Kristus Jesus, vår Herre.» (The Jerusalem Bible) Som et eksempel på de farene han stod overfor, nevner han i vers 32 at han har «kjempet med villdyr i Efesos». Romerne henrettet ofte forbrytere ved å kaste dem for ville dyr på arenaene. Hvis Paulus hadde vært i kamp med bokstavelige villdyr, var det bare med Jehovas hjelp han kunne ha overlevd. Hvis han ikke hadde hatt et håp om en oppstandelse, ville det ha vært dumdristig å velge et livsløp som utsatte ham for en slik fare. Uten et håp om et framtidig liv ville det ha vært liten mening i å utholde de vanskeligheter og bringe de ofre som følger med det å tjene Gud. Paulus sier: «Hvis de døde ikke skal bli oppreist, så ’la oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø’.» — 1. Korinter 15: 31, 32; se 2. Korinter 1: 8, 9; 11: 23—27.
16. a) Hva kan være opprinnelsen til uttalelsen: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø»? b) Hvilke farer var det ved å anta et slikt syn?
16 Paulus kan her ha sitert fra Jesaja 22: 13, som beskriver den fatalistiske holdningen som preget de ulydige innbyggerne i Jerusalem. Eller han kan ha tenkt på oppfatningene til epikureerne, som så med forakt på ethvert håp om et liv etter døden og mente at det kjødelige velvære var det høyeste gode i livet. Uansett hva han siktet til — denne filosofien som dreide seg om å spise og drikke, var ugudelig. Derfor kommer Paulus med en advarsel: «Bli ikke villedet. Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» (1. Korinter 15: 33) Det å omgås dem som forkastet læren om oppstandelsen, kunne virke som gift. Slik omgang kan ha spilt en rolle i forbindelse med de problemene som Paulus måtte ta seg av i menigheten i Korint, så som seksuell umoral, splittelser, rettssaker og manglende respekt for Herrens aftensmåltid. — 1. Korinter 1: 11; 5: 1; 6: 1; 11: 20—22.
17. a) Hvilken formaning gav Paulus korinterne? b) Hvilke spørsmål gjenstår?
17 Paulus gir derfor korinterne følgende positive formaning: «Våkn opp til edruelighet på rettferdig vis, og praktiser ikke synd, for noen er uten kunnskap om Gud. Jeg taler for å få dere til å skamme dere.» (1. Korinter 15: 34) Et negativt syn på oppstandelsen førte enkelte inn i en åndelig sløvhet, som om de skulle ha vært beruset. De trengte å våkne opp og holde seg edrue. Salvede kristne i vår tid trenger også å være åndelig våkne og ikke la seg påvirke av verdens skeptiske holdninger. De må holde fast ved sitt håp om en himmelsk oppstandelse. Men det gjenstod fremdeles flere spørsmål for korinterne på den tiden, som det gjør for oss nå. For eksempel: I hvilken skikkelse blir de 144 000 oppreist til himmelen? Og hvordan forholder det seg med de mange millioner andre mennesker som fremdeles er i graven, og som ikke har et himmelsk håp? Hva kommer oppstandelsen til å innebære for dem? I den neste artikkelen skal vi undersøke resten av Paulus’ redegjørelse for oppstandelsen.
[Fotnote]
a Se Vakttårnet for 15. februar 1991, hvor det blir redegjort for gjenløsningen.
Husker du?
◻ Hvordan kastet Jesus lys over oppstandelseshåpet?
◻ Hvem var blant dem som var vitne til Kristi oppstandelse?
◻ Hvorfor ble læren om oppstandelsen motsagt, og hvordan reagerte Paulus?
◻ Hvorfor var troen på oppstandelsen av vesentlig betydning for de salvede kristne?
[Bilde på side 15]
Jairus’ datter ble et bevis for at oppstandelsen er mulig
[Bilde på side 16]
De trofaste kristnes martyrium ville ha vært uten mening hvis de ikke hadde hatt håpet om oppstandelsen