’En prøve på ektheten av deres kjærlighet’

HVA får de ovenstående ordene deg til å tenke på? Forfølgelse og motgang? Martyrer? Disse ordene ble opprinnelig ført i pennen av apostelen Paulus i et brev til kristne i det gamle Korint. De er av stor betydning for Jehovas folk i dag fordi ’ektheten av deres kjærlighet’ på lignende måte blir prøvd. Men hvordan? For å finne svaret skal vi undersøke bakgrunnen for Paulus’ ord.

Grunnlaget for prøven

Omkring 20 år etter kristendommens grunnleggelse var menigheten i Jerusalem i en svært vanskelig økonomisk situasjon. De kristne som befant seg der i høyborgen for jødisk motstand og jødiske fordommer, hadde i mange år ’holdt ut i de lidelsene de hadde å kjempe med’, ja, endog opplevd at ’det de eide, ble røvet fra dem’. (Hebreerne 10: 32—34) Det var helt nødvendig med hjelp utenfra.

Deres brødre, de hedningkristne, skulle selvfølgelig ha blitt drevet til å oppfylle sin forpliktelse. Når alt kom til alt, stod de i en spesiell «gjeld» til de kristne i Jerusalem. Var det ikke fra Jerusalem det gode budskap var blitt spredt til hedningene? Paulus erkjente: «De skylder å hjelpe dem [de jødekristne] med materielle goder når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige goder.» — Romerne 15: 27.

Innsamlingen organiseres

Paulus hadde fått i oppgave av det styrende råd å «huske på de fattige» kristne. (Galaterne 2: 10) Han sendte derfor brev til de kristne i Europa og Lilleasia om situasjonen i Jerusalem. Paulus skrev: «Når det gjelder innsamlingen til de hellige, skal også dere gjøre slik jeg har pålagt menighetene i Galatia. Hver søndag skal hver enkelt legge til side hjemme hos seg selv så mye som han er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer.» — 1. Korinter 16: 1, 2.

Når de budsjetterte på den måten, ville ingen føle seg tvunget eller presset når selve innsamlingen foregikk. Brødrene var ikke redd for at pengene deres skulle bli misbrukt eller sløst bort. Bare ’dem som var funnet skikket’, ville bli betrodd å overlevere de innsamlede pengene. Paulus ville selv reise sammen med dem hvis det var nødvendig. — 1. Korinter 16: 3⁠—5.

Hva var korinternes reaksjon? Selv om brødrene tydeligvis reagerte positivt på Paulus’ formaning, ble det innsamlede beløpet aldri sendt. (2. Korinter 8: 6, 10, 11) Kanskje de eldste var opptatt med å gjøre menigheten ren for splittelse, umoral og andre problemer som Paulus hadde skrevet til dem om.

’Overflodsgave’

Paulus skrev i hvert fall et annet brev til dem hvor det stod: «Brødre, dere skal nå få høre om den nåde Gud har vist menighetene i Makedonia. De har vært hardt prøvet, men deres store glede og deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. For de gav etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne. De bad oss inntrengende om å få lov til å være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. Og de gav ikke bare slik vi håpet, men de gav seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud vil det. Derfor bad vi Titus om å gjøre ferdig den gaven som han før hadde begynt å samle inn hos dere. Dere har jo overflod på alt, på tro, tale, kunnskap og iver, og på den kjærlighet som dere eier og har fått fra oss. Så må dere også med denne gaven vise deres overflod!» — 2. Korinter 8: 1—7.

De selvoppofrende makedoniernes eksempel gav korinterne mye å tenke på. Korint var allment kjent for sin velstand, luksus og handel. Noen av brødrene der var kanskje relativt fattige, men allikevel var det ingen tvil om at menigheten som et hele var bedre stilt enn de makedonske kristne, som levde i ’dyp fattigdom’. Makedonierne hadde gitt «over evne». De trengte ingen tilskyndelse fra Paulus for å komme med gaver. De «bad» derimot Paulus «inntrengende» om å få være med på gaven. Dette var et vitnesbyrd om at de kristne i Makedonia virkelig «gav seg selv, først til Herren [i uforbeholden innvielse] og så til [Paulus og hans medarbeidere]», idet de underordnet seg deres teokratiske ledelse.

En prøve på deres kjærlighet og gavmildhet

Ville korinterne likeledes bli drevet til ’med gaven å vise sin overflod’? Da Paulus første gang besøkte Korint, hadde han vært tvunget til å forsørge seg selv som teltmaker. (Apostlenes gjerninger 18: 1—3) Han fortsatte å underholde seg selv, selv da det ble opprettet en menighet der, og avholdt seg fra å bruke sin «rett» som heltidsforkynner til å motta økonomisk støtte. — 1. Korinter 9: 3—12.

Bibelkommentatoren Thomas Scott sier: «Han hadde sannsynligvis sett noe ved innstillingen hos de kristne i Korint som til å begynne med førte til at han avstod fra å motta støtte fra dem.» De relativt velstående korinterne var kanskje påvirket av den selviske materialismen som omgav dem, og hadde kan hende ganske enkelt ikke lyst til å gi. Paulus kan også ha fryktet at de forretningsbevisste korinterne ville sette spørsmålstegn ved hans motiv hvis han tok imot økonomisk støtte fra dem. Det kan til og med ha vært dem som var late og ønsket å finne unnskyldninger for å leve på sine medkristne, slik noen i Tessalonika gjorde. — 2. Tessaloniker 3: 7—12.

Uansett hva grunnen var, valgte Paulus og hans medarbeidere å forsørge seg selv, «for ikke å legge hindringer i veien for Kristi evangelium». (1. Korinter 9: 12) Med tiden kom imidlertid Paulus i økonomiske vanskeligheter, og de fattige brødrene i Filippi fikk vite om det. Paulus sa til korinterne: «Andre menigheter har jeg nærmest plyndret, og jeg har fått lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe; for brødrene som kom fra Makedonia [øyensynlig Filippi], gav meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter.» — 2. Korinter 11: 8, 9; jevnfør Filipperne 4: 15, 16.

Paulus innrømmet selv at han ikke ville ’ta imot lønn’ fra korinterne. Men da Paulus hadde forsøkt å avslå den gjestfriheten Lydia i Filippi ville vise, ’nødde hun dem til å komme’. (Apostlenes gjerninger 16: 15) Viste korinterne den samme vedvarende omsorg for hvordan Paulus hadde det materielt sett? Ja, en kan undre seg. Paulus oppdaget i hvert fall at situasjonen i menigheten i Jerusalem utgjorde en anledning til å prøve hvorvidt korinterne hadde en tendens til å være gjerrige, eller om de var blitt mer gavmilde. Han sa derfor:

«Jeg sier ikke dette som en befaling, men . . . for å prøve om kjærligheten er ekte hos dere. Det er jo ikke meningen at andre skal få hjelp og dere ha det vanskelig, men det skal være likhet. Denne gang er det dere som har overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere, når dere lider nød. Da blir det likhet, slik det står skrevet: Den som fikk mye, hadde ingen overflod, og den som fikk lite, led ingen mangel.» — 2. Korinter 8: 8, 13⁠—15.

Korinterne bestod tydeligvis prøven. En tid senere skrev Paulus: «Menighetene i Makedonia og Akaia [hvor Korint lå] har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem.» — Romerne 15: 26.

Prøven i dag

Men hvordan er det med oss? Kan vi i dag bestå prøver på vår kjærlighet og gavmildhet? Vi lever i «vanskelige tider». (2. Timoteus 3: 1—5) Mange av oss har et stort økonomisk press på oss. Og iblant skaper «sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom» et ekstra press. (1. Johannes 2: 16) Hvor lett er det ikke å bli selvopptatt, ufølsom for andres behov!

Stort sett har Jehovas vitner i dag på en enestående måte bestått de prøver deres broderkjærlighet er blitt satt på. Som et eksempel kan nevnes den 3. mars 1985, da et jordskjelv rammet Santiago i Chile. Flere hundre brødre mistet sitt hjem og sine eiendeler. Menighetene satte øyeblikkelig i gang hjelpetiltak. «Innen få timer begynte noen å komme med mat, klær, tepper og andre nyttige ting,» forteller brødrene. Det kom også inn bidrag fra andre steder i verden. Lignende begivenheter har funnet sted atskillige ganger opp gjennom årene.

Men vi behøver ikke å vente på en katastrofe for å kunne vise broderkjærlighet. Hvis noen av våre medkristne er i store økonomiske vanskeligheter, kan vi være oppmerksom på deres behov og gjøre mer enn å si: «Hold dere varme og spis dere mette.» (Jakob 2: 15, 16) Og hva med dem som er i heltidstjenesten, og som skal «leve av evangeliet»? Akkurat som Paulus verken krever eller venter disse økonomisk hjelp fra dem de tjener. Ikke desto mindre er mange blitt drevet til å vise gavmildhet mot disse som anstrenger seg for å ’så åndelige goder’ til andres beste. — 1. Korinter 9: 11, 14.

Og hva med behovene til Jehovas vitners verdensomfattende organisasjon? Jehovas vitners årbok for 1989 rapporterer at «i tjenesteåret 1988 brukte Selskapet Vakttårnet 29 834 676,97 dollar til å støtte spesialpionerer, misjonærer og reisende tilsynsmenn». Det ble også brukt store summer for å ta vare på avdelingskontorene og anskaffe nytt utstyr, nye maskiner og mer papir — for ikke å snakke om for å dekke de grunnleggende behovene til den verdensomfattende Betel-familien, som nå teller over 9000! I tillegg er det 18 bygge- og restaureringsprosjekter i gang ved de forskjellige avdelingskontorene og 19 ved hovedkontoret i Brooklyn i New York. Har du en andel i finansieringen av dette verdensomfattende arbeidet?

Som i det første århundre er alle med på å oppfylle denne forpliktelsen, innbefattet dem som ikke er så heldig stilt, som med sine små bidrag har vist seg å utgjøre ryggraden i den økonomiske støtten til Selskapet. Noen finner det nyttig å følge det forannevnte rådet i 1. Korinter 16: 2 og regelmessig legge av en sum til bidrag i den lokale Rikets sal. Noen ønsker også å gi penger direkte til Selskapet Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

Vi kan være forsikret om at Jehova legger merke til dem som ved sin gavmildhet viser at deres kjærlighet er ekte. Berøv ikke deg selv velsignelser! Paulus gav dette løftet: «Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning.» — 2. Korinter 9: 8.

[Ramme på side 26]

HVORDAN NOEN STØTTER RIKETS ARBEID ØKONOMISK

◻ GAVER: Pengegaver kan sendes direkte til Selskapet Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Fast eiendom, smykker eller andre verdisaker kan også gis som gave. Et kort brev som gjør det klart at det dreier seg om en frivillig gave, bør følge med.

◻ FORSIKRINGER: Selskapet Vakttårnet kan også oppnevnes som begunstiget til en forsikringspolise og bør i så fall bli informert om dette.

◻ TESTAMENTER: Eiendommer og penger kan også testamenteres til Selskapet Vakttårnet. Testamentet bør oppbevares trygt og kopi sendes til Selskapet. Selskapet tilbyr seg også å oppbevare testamentet.

Ytterligere opplysninger eller veiledning kan fås ved henvendelse til Selskapet Vakttårnet.