Tykikus — en betrodd medslave

VED flere anledninger reiste Tykikus sammen med apostelen Paulus, og han tjente også som apostelens sendebud. Han var en utsending som kunne bli betrodd både penger og tilsynsoppgaver. Siden Bibelen framhever hans pålitelighet — en egenskap som er av vesentlig betydning for alle kristne — vil du kanskje sette pris på å få vite mer om ham.

Paulus beskrev Tykikus som sin «elskede bror og trofaste tjener og medslave i Herren». (Kolosserne 4: 7) Hvorfor så apostelen slik på ham?

Hjelp til Jerusalem

Omkring år 55 oppstod det materiell nød blant de kristne i Judea. Sammen med menigheter i Europa og Lilleasia organiserte Paulus en innsamling for å hjelpe dem. Tykikus, som var fra distriktet Asia, spilte en rolle i forbindelse med dette hjelpeprogrammet.

Etter at Paulus hadde redegjort for hvordan innsamlingen skulle organiseres, foreslo han at noen pålitelige menn skulle bli sendt til Jerusalem, eller skulle reise dit sammen med ham, og føre gaven med seg. (1. Korinter 16: 1—4) Da han la ut på den lange reisen fra Hellas til Jerusalem, hadde han følge av flere menn, og Tykikus var tydeligvis en av dem. (Apostlenes gjerninger 20: 4) Det kan ha vært nødvendig å være så mange fordi de førte med seg penger som var betrodd dem av flere menigheter. Det kan også ha vært nødvendig å ta sikkerhetshensyn fordi landeveisrøvere utgjorde en fare for reisende. — 2. Korinter 11: 26.

Siden Aristarkus og Trofimus fulgte med Paulus til Jerusalem, mener noen det er sannsynlig at også Tykikus og de andre gjorde det. (Apostlenes gjerninger 21: 29; 24: 17; 27: 1, 2) Fordi Tykikus var med i dette hjelpeprogrammet, er han en av flere mulige som kan ha vært «den broren» som samarbeidet med Titus i Hellas om å stå for innsamlingen, og som ble «utnevnt av menighetene til å være [Paulus’] reisefelle i forbindelse med denne vennlige gaven». (2. Korinter 8: 18, 19; 12: 18) Om det første oppdraget Tykikus fullførte, var ansvarsfullt, var det andre ikke mindre ansvarsfullt.

Fra Roma til Kolossai

Fem—seks år senere (60—61) håpet Paulus å bli løslatt fra sitt første fengselsopphold i Roma. Tykikus var hos ham, flere hundre kilometer hjemmefra. Nå skulle Tykikus dra tilbake til Asia. Dette gjorde det mulig for Paulus å sende brev til kristne menigheter i dette området og samtidig sende Filemons bortrømte slave, Onesimus, tilbake til Kolossai. Tykikus og Onesimus hadde med seg minst tre brev som nå er innlemmet i den bibelske kanon — ett til efeserne, ett til kolosserne og ett til Filemon. De kan også ha levert et brev til menigheten i Laodikea, en by som lå omkring 18 kilometer fra Kolossai. — Efeserne 6: 21; Kolosserne 4: 7—9, 16; Filemon 10—12.

Tykikus var ikke bare en postmann. Han var et betrodd personlig sendebud, for Paulus skrev: «Alle mine forhold skal Tykikus, min elskede bror og trofaste tjener og medslave i Herren, gjøre dere kjent med. Nettopp for at dere skal vite om de ting som har med oss å gjøre, og for at han skal trøste deres hjerter, sender jeg ham til dere.» — Kolosserne 4: 7, 8.

Forskeren E. Randolph Richards peker på at et brevbud «ofte var et personlig bindeledd mellom forfatteren og mottagerne i tillegg til det skrevne bindeleddet. . . . Én grunn til at det var nødvendig med et pålitelig brevbud, var at budet ofte hadde med seg ytterligere opplysninger. Et brev kan beskrive en situasjon i all korthet, ofte med forfatterens vurdering, men budet forutsettes å kunne legge ut for mottageren om alle detaljene». Et brev kunne dreie seg om lærespørsmål og viktige saker, mens andre opplysninger kunne overbringes muntlig av et betrodd sendebud.

Brevene til efeserne, kolosserne og Filemon sier lite om hvordan det stod til med Paulus. Tykikus måtte derfor overbringe personlige opplysninger og forklare hvordan Paulus hadde det i Roma, og han måtte forstå forholdene i menighetene godt nok til å kunne gi oppmuntring. Slike budskaper og plikter ble bare betrodd dem som ble ansett for å være pålitelige og i stand til å representere avsenderen i troskap. En slik mann var Tykikus.

Tilsynsoppgaver på fjerne steder

Etter at Paulus hadde sluppet fri fra husarresten i Roma, overveide han å sende enten Tykikus eller Artemas til Titus på øya Kreta. (Titus 1: 5; 3: 12) I løpet av den andre perioden Paulus satt fengslet i Roma (trolig omkring år 65), sendte han på nytt Tykikus til Efesos, muligens for at han skulle avløse Timoteus, som da kunne reise og slutte seg til Paulus. — 2. Timoteus 4: 9, 12.

Det er ikke helt klart om Tykikus reiste til både Kreta og Efesos i denne perioden. Men iallfall framgår det av disse henvisningene at han fortsatte å være en av Paulus’ nære medarbeidere helt til de siste årene av apostelens tjenestetid. Hvis Paulus tenkte på å sende Tykikus for at han skulle ta seg av ansvarsfulle og kanskje vanskelige oppdrag som avløser for Timoteus og Titus, er det tydelig at han var blitt en moden kristen tilsynsmann. (Jevnfør 1. Timoteus 1: 3; Titus 1: 10—13.) Det at han var villig til å reise og utføre tjeneste på fjerne steder, gjorde ham til en nyttig medarbeider for Paulus og for hele den kristne menighet.

I vår tid finnes det selvoppofrende kristne som villig tjener Gud i Jehovas vitners lokale menigheter, eller som stiller seg til tjeneste for å fremme Rikets interesser på andre steder. Tusener har med glede tatt imot oppdrag som misjonærer, reisende tilsynsmenn og internasjonale tjenere som deltar i byggeprosjekter, og tusener har likeledes tatt imot oppdrag ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor eller et av dets avdelingskontorer. I likhet med Tykikus gjør de seg ikke spesielt bemerket, men de er iherdige arbeidere, ’trofaste tjenere’ som er elsket av Gud og sine medkristne som pålitelige ’medslaver i Herren’.