Forkynn frimodig Jehovas rike!
«Han tok imot alle som kom til ham. Han forkynte Guds rike.» — APOSTLENES GJERNINGER 28: 30, 31.
1, 2. Hvordan erfarte apostelen Paulus at han hadde Guds støtte, og hvordan var han et eksempel for oss?
JEHOVA holder alltid Rikets forkynnere oppe. Det gjaldt i høy grad apostelen Paulus. Jehova Gud støttet ham når han trådte fram for herskere, utholdt pøbelangrep og frimodig forkynte Guds rike.
2 Til og med som fange i Roma tok Paulus «imot alle som kom til ham. Han forkynte Guds rike» for dem. (Apostlenes gjerninger 28: 30, 31) For et godt eksempel for Jehovas vitner i vår tid! Vi kan lære mye av det Lukas forteller om Paulus’ tjeneste i de siste kapitlene i den bibelske boken Apostlenes gjerninger, fra 20: 1 til 28: 31.
Paulus bygger opp sine trosfeller
3. Hva skjedde i Troas, og hvilken parallell er det til dette i vår tid?
3 Etter at uroen i Efesos hadde lagt seg, fortsatte Paulus sin tredje misjonsreise. (20: 1—12) Da han skulle til å reise til Syria, fikk han imidlertid høre at noen jøder hadde sammensverget seg mot ham. Ettersom de kanskje planla å gå om bord i det samme skipet som Paulus og drepe ham, drog han gjennom Makedonia. I Troas var han en uke og bygde opp sine trosfeller, slik reisende tilsynsmenn blant Jehovas vitner gjør i vår tid. Kvelden før han drog videre, talte han helt til midnatt. Eutykus, som satt i et vindu, var åpenbart utslitt etter dagens strabaser. Han sovnet og falt ned fra tredje etasje. Han døde, men Paulus oppvekte ham. For en glede det må ha vakt! Tenk så på den glede det vil bli når mange millioner blir oppreist i den kommende, nye verden. — Johannes 5: 28, 29.
4. Hva lærte Paulus de eldste fra Efesos når det gjaldt tjenesten?
4 På veien til Jerusalem kom Paulus i Milet sammen med de eldste fra Efesos. (20: 13—21) Han minnet dem om at han hadde undervist dem «fra hus til hus» (NW), og at han hadde «vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus». De som til slutt ble eldste, hadde vendt om, og de hadde tro. Apostelen hadde også lært dem opp til frimodig å forkynne Riket for ikke-troende i en hus-til-hus-tjeneste lik den Jehovas vitner utfører i dag.
5. a) Hvordan var Paulus et godt eksempel når det gjaldt å la seg lede av den hellige ånd? b) Hvorfor var det nødvendig å formane de eldste til å ’ta vare på hjorden’?
5 Paulus var et godt eksempel når det gjaldt å la seg lede av Guds hellige ånd. (20: 22—30) Han var «bundet av Ånden», det vil si, han følte seg forpliktet til å følge dens ledelse, så han skulle dra til Jerusalem, selv om lenker og vanskeligheter ventet ham der. Han satte livet høyt, men det viktigste for ham var å bevare sin ulastelighet overfor Gud, og slik bør det også være for oss. Paulus oppfordret de eldste til å ’ta vare på hele den hjord som Den Hellige Ånd hadde satt dem som tilsynsmenn for’. Etter at han hadde «gått bort» (NW) (øyensynlig ved at han døde), skulle det komme «glupske ulver» som ’ikke skånte hjorden’. Slike menn skulle stå fram blant de eldste selv, og mindre årvåkne disipler kom til å godta deres vrange lære. — 2. Tessaloniker 2: 6.
6. a) Hvorfor kunne Paulus tillitsfullt overgi de eldste til Gud? b) Hvordan fulgte Paulus prinsippet i Apostlenes gjerninger 20: 35?
6 De eldste måtte holde seg åndelig våkne for å være på vakt mot frafall. (20: 31—38) Paulus hadde undervist dem i de hebraiske skrifter og Jesu lære, som hadde en helliggjørende kraft som kunne hjelpe dem til å ta imot «arven», det himmelske rike, «sammen med alle dem som er blitt helliget». Ved at Paulus arbeidet for å skaffe seg selv og sine medarbeidere det de trengte, oppmuntret han de eldste til også å arbeide hardt. (Apostlenes gjerninger 18: 1—3; 1. Tessaloniker 2: 9) Hvis vi følger en lignende handlemåte og hjelper andre til å oppnå evig liv, vil vi forstå Jesu ord: «Det er en større lykke å gi enn å få.» Vi finner grunntanken i denne uttalelsen i evangeliene, men det er bare Paulus som siterer uttalelsen. Han kan ha fått den muntlig eller ved inspirasjon. Vi kan erfare stor lykke hvis vi er så selvoppofrende som det Paulus var. Han hadde gitt av seg selv i den grad at de eldste fra Efesos ble svært bedrøvet over at han skulle reise.
La Jehovas vilje skje
7. Hvordan foregikk Paulus med et godt eksempel når det gjaldt å underkaste seg Guds vilje?
7 Da Paulus’ tredje misjonsreise nærmet seg slutten (cirka år 56), foregikk han med et godt eksempel når det gjaldt å underkaste seg Guds vilje. (21: 1—14) I Cæsarea bodde han og hans medarbeidere hos Filip, som hadde fire ugifte døtre som hadde «profetisk gave» og forutsa begivenheter ved hjelp av den hellige ånd. Der bandt den kristne profeten Agabus hendene og føttene sine med beltet til Paulus, og den hellige ånd fikk ham til å si at jødene i Jerusalem kom til å binde ham som eide beltet, og utlevere ham til hedningene. «Jeg [er] . . . villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for vår Herre Jesu navn,» sa Paulus. Disiplene slo seg til ro og sa: «Herrens vilje skje!»
8. Hva kan vi huske hvis vi noen ganger synes det er vanskelig å ta imot gode råd?
8 Paulus fortalte de eldste i Jerusalem hva Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste. (21: 15—26) Hvis vi noen gang synes det er vanskelig å ta imot gode råd, kan vi huske hvordan Paulus tok imot råd. For å vise at han ikke lærte jøder i hedenske land «å vende seg fra Moses», fulgte han de eldstes råd, som gikk ut på at han skulle gjennomgå en seremoniell renselse og betale utgiftene for seg selv og de fire andre mennene. Selv om Jesu død satte Moseloven ut av kraft, var det ikke galt av Paulus å gjøre det loven sa i forbindelse med løfter. — Romerne 7: 12—14.
Utsatt for pøbelangrep, men mistet ikke motet
9. Hvilken parallell er det mellom det Paulus erfarte, og det Jehovas vitner erfarer i vår tid, når det gjelder voldelige pøbelangrep?
9 Jehovas vitner har ofte bevart sin ulastelighet overfor Gud til tross for voldelige pøbelangrep. (Se for eksempel 1975 Yearbook of Jehovah’s Witnesses, sidene 180—190.) Paulus ble likeledes utsatt for et pøbelangrep som noen jøder fra Lilleasia hisset opp til. (21: 27—40) Fordi de hadde sett efeseren Trofimus sammen med ham, anklaget de Paulus for å ha vanhelliget templet ved å ta med seg grekere inn i det, men det var en falsk anklage. Paulus holdt nesten på å bli drept da den romerske tribunen Claudius Lysias og hans menn kom og fikk slått ned opptøyene. Som forutsagt (men forårsaket av jødene) sørget Lysias for at Paulus ble bundet med lenker. (Apostlenes gjerninger 21: 11) Apostelen var i ferd med å bli ført inn i borgen, som lå ved tempelplassen, da Lysias skjønte at han ikke var en opprører, men en jøde som hadde adgang til tempelområdet. Paulus fikk lov til å tale, og han talte til folket på hebraisk.
10. Hvordan reagerte jødene i Jerusalem på den talen Paulus holdt, og hvorfor ble han ikke pisket?
10 Paulus avla et frimodig vitnesbyrd. (22: 1—30) Han omtalte seg selv som en jøde som var blitt opplært av den høyt respekterte Gamaliel. Han fortalte at han mens han var på vei til Damaskus for å forfølge de kristne, var blitt blindet av synet av den herliggjorte Jesus Kristus, men at Ananias hadde gitt ham synet tilbake. Senere hadde Herren sagt til ham: «Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningfolkene.» Disse ordene var som en gnist som satte en skog i brann. Folkemengden ropte at Paulus ikke burde få leve, viftet med kappene sine og kastet i sinne støv opp i luften. Lysias befalte derfor at Paulus skulle føres inn i borgen for å bli forhørt og pisket, så han kunne få vite hvorfor jødene var slik mot ham. Paulus slapp å bli pisket (med lærremmer som det var knuter på, eller som det var festet metall- eller benstykker til) da han spurte: ’Er det lov å piske en romersk borger som ikke har fått dom?’ Da Lysias fikk høre at Paulus var romersk borger, ble han redd og førte ham fram for Sanhedrinet for å få vite hva jødene anklaget ham for.
11. I hvilken forstand var Paulus fariseer?
11 Da Paulus innledet sitt forsvar framfor Sanhedrinet ved å si at ’det var med helt god samvittighet for Gud han hadde levd sitt liv’, gav øverstepresten Ananias ordre om at han skulle slås. (23: 1—10) Paulus sa: «Gud skal slå deg, du kalkede vegg!» ’Skjeller du ut øverstepresten?’ var det noen som spurte. Det kan være at Paulus hadde så dårlig syn at han ikke kjente igjen Ananias. Men da han konstaterte at rådet bestod av fariseere og saddukeere, sa han: ’Jeg er en fariseer som anklages for oppstandelseshåpet.’ Da ble Sanhedrinet splittet, for fariseerne trodde på oppstandelsen og saddukeerne ikke. Striden ble så voldsom at Lysias måtte redde apostelen.
12. Hvordan slapp Paulus unna en sammensvergelse mot ham i Jerusalem?
12 Paulus slapp så unna en sammensvergelse mot ham. (23: 11—35) Førti jøder hadde sverget på at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept ham. Paulus’ nevø fortalte ham og Lysias om det. Under militær bevoktning ble apostelen ført til landshøvdingen Antonius Feliks i Cæsarea, den romerske administrative hovedstad i Judea. Etter at Feliks hadde lovt Paulus at han skulle forhøre ham, satte han ham i varetekt i Herodes den stores slottsborg, landshøvdingens hovedkvarter.
Frimodighet overfor herskere
13. Hva forkynte Paulus om for Feliks, og hvilken virkning hadde det?
13 Apostelen forsvarte seg snart mot falske anklager og avla et frimodig vitnesbyrd for Feliks. (24: 1—27) Stilt overfor sine jødiske anklagere viste Paulus at han ikke hadde oppviglet folk. Han sa han trodde det som var skrevet i loven og profetene, og hadde det håp «at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde». Han hadde kommet til Jerusalem med ’en gave til hjelp for sitt folk’ (bidrag til Jesu etterfølgere som var fattige, kanskje på grunn av forfølgelse) og var blitt seremonielt renset. Selv om Feliks utsatte dommen, forkynte Paulus senere for ham og hans kone, Drusilla (datter av Herodes Agrippa I), om Kristus og om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom» (NW). Dette gjorde Feliks skremt, så han sendte Paulus ut. Men siden sendte han ofte bud etter ham, fordi han forgjeves håpet på bestikkelser. Feliks visste at Paulus var uskyldig, men lot ham bli sittende i fengslet i håp om å innynde seg hos jødene. To år senere ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus.
14. Hvilken juridisk mulighet benyttet Paulus seg av da han trådte fram for Festus, og hvilken parallell har vi til dette?
14 Paulus avla også et frimodig vitnesbyrd for Festus. (25: 1—12) Hvis han fortjente dødsstraff, bad han ikke om å få slippe å dø, men ingen kunne utlevere ham til jødene. «Jeg innanker min sak for keiseren,» sa Paulus og benyttet seg dermed av en romersk borgers rett til å bringe sin sak for domstolen i Roma (på den tiden framfor Nero). Anken ble innvilget, og Paulus kunne «vitne i Roma», som forutsagt. (Apostlenes gjerninger 23: 11) Jehovas vitner benytter seg også av muligheter til å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». — Filipperne 1: 7, NW.
15. a) Hvilken profeti ble oppfylt da Paulus trådte fram for kong Agrippa og keiseren? b) Hvordan ’stampet Saulus mot brodden’?
15 Kong Herodes Agrippa II i det nordlige Judea og hans søster Berenike (som han hadde et incestuøst forhold til) fikk høre Paulus da de besøkte Festus i Cæsarea. (25: 13 til 26: 23) Da Paulus forkynte for Agrippa og keiseren, oppfylte han profetien om at han skulle bære Herrens navn fram for konger. (Apostlenes gjerninger 9: 15) Han fortalte Agrippa hva som hadde skjedd på veien til Damaskus, og nevnte at Jesus sa: «Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.» Som en sta okse som skader seg selv ved å stampe eller sparke mot en brodd, hadde Saulus skadet seg selv ved å kjempe mot Jesu etterfølgere, som hadde Guds støtte.
16. Hvordan reagerte Festus og Agrippa på Paulus’ vitnesbyrd?
16 Hvordan reagerte Festus og Agrippa? (26: 24—32) Festus, som ikke kunne forstå oppstandelsen og var forundret over Paulus’ overbevisning, sa: «All lærdommen din driver deg fra forstanden.» I vår tid er det også noen som anklager Jehovas vitner for å ha gått fra forstanden, selv om de egentlig er som Paulus fordi alt de sier, «er sant og vel betenkt». «Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen,» sa Agrippa, som avsluttet forhøret, men sa at Paulus kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren.
Farer på havet
17. Hvordan vil du beskrive de farene som oppstod på havet under Paulus’ reise til Roma?
17 Reisen til Roma utsatte Paulus for ’fare på havet’. (2. Korinter 11: 24—27) En offiser som het Julius, hadde ansvaret for de fangene som seilte fra Cæsarea til Roma. (27: 1—26) Da skipet kom til Sidon, fikk Paulus lov til å besøke de troende, som styrket ham åndelig. (Jevnfør 3. Johannes 14, 15.) I Myra i Lilleasia fikk Julius fangene til å gå om bord i et kornskip som skulle til Italia. Til tross for sterk motvind klarte de å komme til Godhavn like ved den kretiske byen Lasea. Underveis derfra til Føniks ble skipet feid av gårde av nordostvinden. Fordi de var redd for å gå på grunn i Syrtebukten (hvor det var kvikksand) ved kysten av Nord-Afrika, «tok de ned riggen» (NW) — det siktes kanskje til seilene og mastene. Det ble surret tau rundt skroget, så skipets nater ikke skulle åpne seg. Fordi stormen fremdeles raste neste dag, begynte de å lette skipet ved å kaste last over bord. Den tredje dagen kastet de skipsutstyret (seil eller reserveutstyr) over bord. Akkurat da det så ut til at alt håp om redning var ute, viste en engel seg for Paulus og sa at han ikke skulle være redd, for han skulle stå framfor keiseren. For en lettelse det var da apostelen sa at alle om bord kom til å strande på en øy!
18. Hvordan gikk det til slutt med Paulus og dem som reiste sammen med ham?
18 Som det var blitt sagt, overlevde alle sammen. (27: 27—44) Ved midnattstider den 14. dagen oppdaget sjøfolkene at de var i nærheten av land. De fikk bekreftet det ved å lodde dybden, og de kastet ankre for ikke å gå på et skjær. På Paulus’ oppfordring begynte alle de 276 menneskene å spise. Så lettet de skipet ved å kaste kornlasten av hvete på sjøen. Ved daggry kappet sjøfolkene ankrene, løste surringene på rorene og heiste forseilet for vinden. Skipet drev inn på en grunne, og akterskipet ble slått i stykker. Men alle kom seg på land.
19. Hva skjedde med Paulus på Malta, og hva gjorde han for andre der?
19 Gjennomvåte og utslitt kom de skibbrudne i land på Malta. Øyboerne var «svært hjelpsomme» mot dem. (28: 1—16) Da Paulus la noen kvister på et bål, våknet «en hoggorm» (NW) som lå i dvale, på grunn av heten. Den bet seg fast i hånden til Paulus. (Nå er det ingen giftige slanger på Malta, men dette var et ’giftig dyr’ [NW].) Malteserne trodde at Paulus var en morder som «rettferdighetens gudinne» ikke ville la leve, men da han ikke falt død om eller hovnet opp, sa de at han var en gud. Senere helbredet Paulus mange, deriblant far til Publius, den fremste mannen på Malta. Tre måneder senere seilte Paulus, Lukas og Aristark videre med et skip som hadde «tvillingene som skipsmerke». (Disse «tvillingene» var Zevs sønner Castor og Pollux, som var sjøfolkenes skytsguder.) Da de kom til Puteoli, fortsatte Julius videre med sin fange. Paulus takket Gud og fikk nytt mot da kristne fra den romerske hovedstaden møtte dem ved Forum Appii og Tres Tabernæ («De tre vertshus») langs Via Appia. Da Paulus omsider kom fram til Roma, fikk han bo privat, men en soldat holdt vakt over ham.
Fortsett å forkynne Jehovas rike!
20. Hva var Paulus opptatt med i det huset hvor han bodde i Roma?
20 I det huset hvor Paulus holdt til i Roma, forkynte han frimodig Jehovas rike. (28: 17—31) Han sa til de ledende menn blant jødene: «Jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.» Dette håp hadde sammenheng med det å godta Messias. Vi må også være villig til å lide for dette håpet. (Filipperne 1: 29) Selv om de fleste av disse jødene ikke trodde, hadde mange hedninger og en jødisk rest den rette hjertetilstand. (Jesaja 6: 9, 10) I to år (cirka år 59—61) tok Paulus imot alle som kom til ham, og «forkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindret ham».
21. Hvilket eksempel var Paulus helt til slutten av sitt jordiske liv?
21 Det ser ut til at Nero erklærte Paulus uskyldig og løslot ham. Apostelen gjenopptok da sitt arbeid, sammen med Timoteus og Titus. Men han ble igjen fengslet i Roma (cirka år 65) og led trolig martyrdøden for Neros hånd. (2. Timoteus 4: 6—8) Men helt til slutten var Paulus et godt eksempel som en modig Rikets forkynner. Måtte alle som er innviet til Gud nå i de siste dager, med den samme ånd frimodig forkynne Jehovas rike!
Hva svarer du?
◻ Hva slags opplæring gav Paulus de eldste fra Efesos?
◻ Hvordan var Paulus et eksempel når det gjaldt å underkaste seg Guds vilje?
◻ Hvilken likhet er det mellom det Paulus opplevde, og det Jehovas vitner opplever i vår tid, når det gjelder voldelige pøbelangrep?
◻ Hvilken juridisk mulighet benyttet Paulus seg av overfor landshøvdingen Porkius Festus, og hvilken parallell er det til dette i vår tid?
◻ Hva var Paulus opptatt med i det huset hvor han bodde i Roma, og hva slags eksempel foregikk han derfor med?