VERDEN

Dette er det uttrykket som på norsk vanligvis blir brukt som en oversettelse av det greske ordet kọsmos på alle de stedene det forekommer i De kristne greske skrifter bortsett fra i 1. Peter 3: 3, hvor det blir oversatt med «pryd». «Verden» kan bety (1) menneskeheten som et hele, uansett moralsk tilstand eller livsførsel, (2) den ramme som menneskenes forhold utgjør, og som et menneske blir født inn i og lever i (i denne betydningen svarer uttrykket noen ganger til det greske begrepet aiọn, «tingenes ordning»), eller (3) den store del av menneskeheten som er atskilt fra Jehovas godkjente tjenere.

I mange bibeloversettelser blir ikke bare kọsmos, men på visse steder også tre andre greske ord (ge; aiọn; oikoumẹne) og fem forskjellige hebraiske ord (ʼẹrets; chẹdhel; chẹledh; ʽolạm og tevẹl ) gjengitt med «verden». Dette har ført til en begrepsforvirring som har gjort det vanskelig å få en rett og nøyaktig forståelse av de skriftstedene det gjelder. Flere nyere oversettelser har bidratt til å bringe større klarhet i begrepene.

Det hebraiske ordet ʼẹrets og det greske ordet ge (som inngår i de norske ordene «geografi» og «geologi») betyr «jord; jordsmonn; land; grunn» (1Mo 6: 4; 4Mo 1: 1; Mt 2: 6; 5: 5; 10: 29; 13: 5; Apg 7: 33), men i noen tilfeller blir de brukt i billedlig forstand om menneskene på jorden, for eksempel i Salme 66: 4 og i Åpenbaringen 13: 3. Både ʽolạm (hebr.) og aiọn (gr.) hentyder hovedsakelig til en tidsperiode av ubestemt eller uavgrenset lengde. (1Mo 6: 3; 17: 13; Lu 1: 70) Aiọn kan også bety en «tingenes ordning» som er karakteristisk for en bestemt periode, tidsalder eller epoke. (Ga 1: 4) Det hebraiske ordet chẹledh har en lignende betydning og kan oversettes med «levetid» og «tingenes ordning». (Job 11: 17; Sl 17: 14) Det greske ordet oikoumẹne blir brukt om den «bebodde jord» (Lu 21: 26), og det hebraiske ordet tevẹl kan oversettes med ’fruktbart land’. (2Sa 22: 16) Det hebraiske ordet chẹdhel forekommer bare i Jesaja 38: 11, og i Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 blir det gjengitt med «verden» i uttrykket «dem som bor her i verden». Ifølge The Interpreter’s Dictionary of the Bible (redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 4, s. 874) kan uttrykket gjengis med «innbyggerne i opphøret(s verden)», men det vises også til at de fleste fagfolk foretrekker den lesemåten som finnes i noen hebraiske manuskripter hvor det står chẹledh i stedet for chẹdhel. I Ny verden-oversettelsen blir uttrykket gjengitt med «innbyggerne i opphørets land». – Se JORDEN, JORD; TIDSALDER; TINGENES ORDNINGER.

De forskjellige betydningene av ordet «kosmos». Grunnbetydningen av det greske ordet kọsmos er «orden; ordning; arrangement». Og fordi begrepet skjønnhet i en viss henseende er forbundet med orden og symmetri, kan ordet kọsmos også formidle tanken om noe vakkert og ble ofte brukt av grekerne i betydningen «pryd», spesielt i forbindelse med kvinner. Ordet blir som nevnt innledningsvis brukt på denne måten i 1. Peter 3: 3. Ordet «kosmetikk» er avledet av ordet kọsmos. Det beslektede verbet kosmẹo har betydningen «gjøre i stand (bringe i orden)» i Matteus 25: 7 og betydningen «pynte», «utsmykke» eller «pryde» i andre skriftsteder. (Mt 12: 44; 23: 29; Lu 11: 25; 21: 5; 1Ti 2: 9; Tit 2: 10; 1Pe 3: 5; Åp 21: 2, 19) Adjektivet kọsmios, som forekommer i 1. Timoteus 2: 9 og 3: 2, betegner noe som er «velordnet» eller «ordentlig».

Greske filosofer brukte noen ganger ordet kọsmos som en betegnelse på hele det synlige skaperverk, tydeligvis fordi universet er preget av orden. Men filosofene så ikke likt på bruken av dette ordet. Noen brukte det bare om himmellegemene, mens andre brukte det om hele universet. I noen av de apokryfiske skriftene (jf. Visdommens bok 9: 9; 11: 17), som ble skrevet på den tiden da gresk filosofi begynte å øve stor innflytelse innen den jødiske kultur, blir ordet kọsmos brukt om det materielle skaperverk som en helhet. Men i Bibelens kristne greske skrifter er ordet praktisk talt ikke, kanskje ikke i det hele tatt, brukt i denne betydningen. På noen steder kan det se ut til å være brukt i denne betydningen, for eksempel i gjengivelsen av apostelen Paulus’ tale til atenerne på Areopagos. I denne talen sa Paulus: «Den Gud som dannet verden [form av kọsmos] og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er gjort med hender.» (Apg 17: 22–24) Siden grekerne var fortrolige med å bruke ordet kọsmos om universet, er det mulig at Paulus her brukte det i denne betydningen. Men også i dette tilfellet er det fullt mulig at han brukte det på en av de måtene som er drøftet i resten av denne artikkelen.

Knyttet til menneskeheten. I verket Synonyms of the New Testament (London 1961, s. 201, 202) av Richard C. Trench finner man følgende redegjørelse etter en opplysning om at filosofene brukte ordet kọsmos om universet: «Etter denne bruk av ordet κόσμος [kọsmos] som en betegnelse på det materielle univers . . . fulgte bruken av ordet κόσμος som en betegnelse på den ytre ramme som menneskene lever og rører seg innenfor, som er til for deres skyld, og som de utgjør det moralske sentrum i (Joh. xvi. 21; I Kor. xiv. 10; I Joh. iii. 17); . . . og deretter som en betegnelse på menneskene selv, det samlede antall mennesker som lever i verden (Joh. i. 29; iv. 42; II Kor. v. 19), og videre, i etisk forstand, om alle som ikke tilhører ἐκκλησία [ekklesịa; kirken eller menigheten], men som er fremmede for livet i Gud og fiender av Ham fordi de gjør onde gjerninger (I Kor. i. 20, 21; II Kor. vii. 10; Jak. iv. 4).»

Den greskkyndige Hermann Cremer sier noe lignende. Han siteres i boken Studies in the Vocabulary of the Greek New Testament av K.S. Wuest (1946, s. 57): «Ettersom kosmos blir betraktet som den tingenes ordning som menneskene er midtpunktet i, blir oppmerksomheten ledet hovedsakelig mot dem, og kosmos betegner menneskene innenfor denne tingenes ordning, menneskeheten slik den gjør seg gjeldende i og gjennom denne ordning (Mt. 18: 7).»

Hele menneskeheten. Kọsmos, eller «verden», er derfor nær forbundet med eller knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. Da Jesus sa at den som vandrer i dagslys, «ser denne verdens lys» (Joh 11: 9), kunne det se ut til at han her med ’verden’ (en form av ordet kọsmos) ganske enkelt mente planeten jorden, som har solen som lyskilde om dagen. Men han sa videre at en som vandrer om natten, støter mot noe «fordi lyset ikke er i ham». (Joh 11: 10) Det var først og fremst til beste for menneskene Gud lot solen og andre himmellegemer skinne. (Jf. 1Mo 1: 14; Sl 8: 3–8; Mt 5: 45.) Da Jesus sa til dem som fulgte ham, at de skulle være «verdens lys» (Mt 5: 14), brukte han det samme uttrykket som i Johannes 11: 9, og det er tydelig at han talte om lys i åndelig forstand. Han mente avgjort ikke at hans disipler skulle opplyse jordkloden, for han sier videre at deres lys skulle skinne «for menneskene». (Mt 5: 16; jf. Joh 3: 19; 8: 12; 9: 5; 12: 46; Flp 2: 15.) Det at det gode budskap skulle forkynnes «i hele verden» (Mt 26: 13), betyr også at det skulle forkynnes for hele menneskeheten. På mange språk, også norsk, kan uttrykket «hele verden» bety «alle og enhver», «alle mennesker» (jf. fransk tout le monde; spansk todo el mundo). – Jf. Joh 8: 26; 18: 20; Ro 1: 8; Kol 1: 5, 6.

En av hovedbetydningene av kọsmos er altså «hele menneskeheten». I Bibelen sies det derfor at kọsmos, eller verden, er befengt med synd (Joh 1: 29; Ro 3: 19; 5: 12, 13) og trenger en frelser som kan gi den liv. (Joh 4: 42; 6: 33, 51; 12: 47; 1Jo 4: 14) Dette kan bare sies om menneskeheten, ikke om det livløse skaperverk eller om dyrene. Det er denne «verden» Gud elsket så høyt at han «gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv». (Joh 3: 16, 17; jf. 2Kt 5: 19; 1Ti 1: 15; 1Jo 2: 2.) Det er denne menneskeverdenen som utgjør den åkeren hvor Jesus Kristus sådde den gode sæd, «rikets sønner». – Mt 13: 24, 37, 38.

Når Paulus sier at Guds «usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av . . . ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet», må han mene fra det tidspunkt da menneskene ble skapt, for først da menneskene ble til, fantes det på jorden fornuftutstyrte skapninger som kunne ’oppfatte’ slike usynlige egenskaper gjennom det synlige skaperverk. – Ro 1: 20.

I Johannes 1: 10 sies det i tråd med dette om Jesus at «verden [kọsmos] ble til ved ham». Jesus var riktignok med på å frambringe alt, også himlene og jordkloden og alt som er på den, men ordet kọsmos refererer her først og fremst til menneskeheten, som Jesus også var med på å frambringe. (Jf. Joh 1: 3; Kol 1: 15–17; 1Mo 1: 26.) I overensstemmelse med dette lyder resten av verset slik: «Men verden [dvs. menneskeverdenen] kjente ham ikke.»

«Verdens grunnleggelse.» Det at kọsmos på denne måten så tydelig blir knyttet til menneskeverdenen, gjør det også lettere å forstå hva som menes med uttrykket «verdens grunnleggelse», som forekommer i flere skriftsteder. I disse skriftstedene sies det om visse hendelser at de har funnet sted «fra verdens grunnleggelse». Dette gjelder for eksempel utgytelsen av ’profetenes blod’, som fant sted fra Abels tid og framover, videre det at et ’rike har vært beredt’, og også det at visse ’navn er blitt skrevet i livets bokrull’. (Lu 11: 50, 51; Mt 25: 34; Åp 13: 8; 17: 8; jf. Mt 13: 35; He 9: 26.) Ettersom alt dette har tilknytning til menneskenes liv og virksomhet, må «verdens grunnleggelse» være forbundet med menneskehetens tilblivelse, og ikke med det livløse skaperverks eller dyrenes tilblivelse. Hebreerne 4: 3 viser at Guds skapergjerninger ikke ble påbegynt, men «var fullført fra verdens grunnleggelse». Siden frambringelsen av Eva etter alt å dømme var den siste av Jehovas jordiske skapergjerninger, kunne verdens grunnleggelse ikke ha funnet sted før hun ble skapt.

Som vist i artiklene ABEL (nr. 1) og FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE (Forutbestemmelse angående Messias) kan det greske ordet for «grunnleggelse» (katabolẹ) referere til unnfangelse og fødsel hos mennesket. Katabolẹ betyr bokstavelig «nedkasting (nedlegging) [av sæd]» og kan i Hebreerne 11: 11 gjengis med «unnfange» (NV; jf. EG, RS ). Slik ordet er brukt her, refererer det tydeligvis til det at Abraham «kastet ned», eller «la ned», menneskelig sæd for å avle en sønn, og det at Sara mottok denne sæden slik at hun kunne bli befruktet.

Uttrykket «verdens grunnleggelse» behøver derfor ikke å bli knyttet til begynnelsen på skapelsen av det materielle univers, og uttrykket «før verdens grunnleggelse» (Joh 17: 5, 24; Ef 1: 4; 1Pe 1: 20) refererer ikke til et tidspunkt før det materielle univers ble skapt. Det er etter alt å dømme heller slik at disse uttrykkene er knyttet til den tiden da menneskeslekten ble ’grunnlagt’ ved det første menneskepar, Adam og Eva, som utenfor Eden begynte å «unnfange» en ætt og få barn som kunne få gagn av Guds foranstaltninger for å utfri mennesker fra nedarvet synd. – 1Mo 3: 20–24; 4: 1, 2.

«Et skuespill for verden, både for engler og mennesker.» I mange bibeloversettelser er 1. Korinter 4: 9 gjengitt slik: «Vi . . . er blitt et skuespill for verden, både for engler og mennesker.» (NO; jf. EN, NB, AS.) Denne gjengivelsen har fått noen til å forstå det slik at ordet kọsmos her betegner både usynlige åndeskapninger og synlige mennesker. Andre oversettelser har imidlertid en litt annen gjengivelse: «Vi er blitt et skuespill for verden og for engler og for mennesker.» (NV, KJ, La, Mo, Vg, CC, Murdock) Youngs oversettelse lyder: «Et skuespill ble vi for verden og sendebud og mennesker.» Like foran dette skriftstedet, i 1. Korinter 1: 20, 21, 27, 28; 2: 12; 3: 19, 22, bruker skribenten ordet kọsmos i betydningen «menneskeverdenen», og han går neppe over til å bruke det i en annen betydning like etterpå, i 1. Korinter 4: 9, 13. Hvis man godtar gjengivelsen «både for engler og mennesker», må dette uttrykket derfor betraktes som en forsterkning – ikke som en utvidelse av betydningen av ordet kọsmos, men som en påpeking av at skuespillet ikke bare ses av menneskeverdenen, men også av «engler».

Menneskenes livssfære; den ramme menneskelivet utfolder seg innenfor. Det ovenstående betyr ikke at ordet kọsmos mister hele sin opprinnelige betydning, «orden» eller «ordning», og bare blir et synonym for «menneskeheten». Menneskeheten avspeiler i seg selv en viss orden eller ordning idet den jo lenge har bestått av familier og stammer og etter hvert av nasjoner og språkgrupper (1Kt 14: 10; Åp 7: 9; 14: 6) og er inndelt i rike og fattige samfunnslag og andre kategorier. (Jak 2: 5, 6) Etter hvert som tiden har gått og menneskene er blitt mange, er det her på jorden blitt bygd opp en ramme omkring det menneskelige liv som har innvirkning på alle. Da Jesus stilte et spørsmål om verdien av å ’vinne hele verden, men forspille sin sjel’, siktet han tydeligvis til det å vinne alt det var mulig å oppnå innenfor menneskenes livssfære, alt det som menneskesamfunnet som helhet kunne tilby. (Mt 16: 26; jf. 6: 25–32.) Paulus er inne på det samme når han skriver om dem «som gjør bruk av verden», og om gifte mennesker som «bekymrer seg for de ting som hører verden til» (1Kt 7: 31–34), og likeledes Johannes når han skriver om «denne verdens midler til livets opphold». – 1Jo 3: 17; jf. 1Kt 3: 22.

Når ordet kọsmos brukes som en betegnelse på den ramme som omgir menneskenes tilværelse, den ordning eller sfære menneskene lever innenfor, har det en lignende betydning som det greske ordet aiọn. I noen tilfeller kan de to ordene brukes i så å si samme forbindelse. Det sies for eksempel om Demas at han hadde forlatt Paulus fordi han «elsket den nåværende tingenes ordning [aiọna]», mens apostelen Johannes advarte de kristne mot å ’elske verden [kọsmon]’ og den levemåte som appellerer til det syndige kjød. (2Ti 4: 10; 1Jo 2: 15–17) Og den som blir omtalt som «denne verdens [kọsmou] hersker» i Johannes 12: 31, blir kalt «denne tingenes ordnings [aiọnos] gud» i 2. Korinter 4: 4.

Apostelen Johannes sier i slutten av sin evangelieberetning at hvis alt det Jesus hadde gjort, ble skrevet ned i alle detaljer, så ville etter hans mening «ikke hele verden [en form av kọsmos] kunne romme de bokrullene som ble skrevet». (Joh 21: 25) Her brukte han ikke ordet ge (jorden) eller oikoumẹne (den bebodde jord), og sa altså ikke at hele jordkloden ikke kunne romme bokrullene. Det ordet han benyttet, var kọsmos, så han mente etter alt å dømme at det menneskelige samfunn (med datidens bibliotekers kapasitet) ikke kunne romme de voluminøse skrifter (i form av den slags bøker som da var i bruk) som det ville ha vært tale om. Se også Johannes 7: 4 og 12: 19, hvor ordet kọsmos er brukt på en tilsvarende måte.

Å komme «til verden». Når man blir «født til verden», blir man ikke bare født som menneske, men man kommer også inn i den ramme av omstendigheter og forhold som menneskene lever innenfor. (Joh 16: 21; 1Ti 6: 7) Selv om det å komme til verden kan bety å bli født inn i menneskenes sfære, er det ikke alltid dette som menes. Jesus sa for eksempel i en bønn til Gud: «Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem [disiplene] til verden.» (Joh 17: 18) Han sendte dem ut til verden som voksne menn, ikke som nyfødte spedbarn. Johannes sier om falske profeter og bedragere at de er «gått ut i verden». – 1Jo 4: 1; 2Jo 7.

Det sies mange ganger om Jesus at han ’kom til verden’ eller ble ’sendt til verden’, men med dette siktes det ikke i første rekke, eller kanskje ikke i det hele tatt, til at han ble født som menneske, men snarere til at han gikk ut blant menneskene etter at han var blitt døpt og salvet, og offentlig utførte sitt tjenesteoppdrag og virket som lysbærer for menneskeverdenen. (Jf. Joh 1: 9; 3: 17, 19; 6: 14; 9: 39; 10: 36; 11: 27; 12: 46; 1Jo 4: 9.) Det at han ble født som menneske, var bare en nødvendig forutsetning for at han kunne gjøre dette. (Joh 18: 37) Denne forståelsen blir bekreftet ved at han som skrev Hebreerbrevet, pekte på at Jesus uttalte ordene i Salme 40: 6–8 ’idet han kom inn i verden’, og dette var logisk nok noe han ikke gjorde som et nyfødt barn. – He 10: 5–10.

Da Jesu offentlige tjeneste blant menneskene nærmet seg sin avslutning, visste Jesus at «hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen». Han skulle dø som menneske og bli oppreist til liv i de åndelige regioner han hadde kommet fra. – Joh 13: 1; 16: 28; 17: 11; jf. Joh 8: 23.

«Verdens elementære ting.» I Galaterne 4: 1–3 forklarer Paulus at et barn er som en slave i den forstand at det er underlagt andre inntil det blir myndig, og så sier han: «På samme måte fortsatte også vi, da vi var barn, å være slaver under de elementære ting [stoikheia] som hører verden til.» Deretter viser han at Guds Sønn kom «da tidens fulle mål var nådd», og at han så kjøpte fri dem som ble hans disipler, fra å være underlagt Moseloven, slik at de kunne bli adoptert som sønner. (Ga 4: 4–7) Og i Kolosserne 2: 8, 9, 20 advarer han de kristne i Kolossai mot å la seg føre bort «ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting [stoikheia] og ikke i samsvar med Kristus; for det er i ham at hele fylden av den guddommelige natur bor legemlig». Han legger vekt på at de hadde «dødd sammen med Kristus med hensyn til verdens elementære ting».

Om det greske ordet stoikheia (flertall av stoikheion) som Paulus benyttet, sies det i The Pulpit Commentary (Galaterne, s. 181): «Uttrykket [stoikheia] har grunnbetydningen ’pæler plassert i rekke’, men . . . ble så benyttet om alfabetets bokstaver satt opp i rekker, og dernest om grunnbestanddelene i talespråket, videre om grunnbestanddelene i alle ting i naturen, for eksempel de fire ’elementer’ (se 2 Pet. iii. 10, 12), og om ’grunnprinsippene’ eller det mest ’elementære’ innen en hvilken som helst kunnskapsgren. Det er i denne siste betydning ordet brukes i Heb. v. 12.» (Redigert av C. Spence, London, 1885.) Det beslektede verbet stoikhẹo betyr «vandre ordentlig». – Ga 6: 16.

Da Paulus skrev til galaterne og til kolosserne, refererte han åpenbart ikke til grunnstoffene eller grunnbestanddelene i det materielle skaperverk, men snarere til «den ikke-kristne menneskehets elementer», det vil si dens fundamentale eller grunnleggende prinsipper, slik det framgår av den tyske forskeren Heinrich A.W. Meyers verk Kritisch exegetisches Handbuch über den Brief an die Galater (1870, s. 201). Det framgår av Paulus’ skrifter at dette innbefattet de filosofier og bedragerske lærdommer som utelukkende var basert på menneskers normer, oppfatninger, resonnementer og mytologi, noe grekerne og andre ikke-jødiske folkegrupper var sterkt opptatt av. (Kol 2: 8) Men det er tydelig at han også brukte denne betegnelsen om forhold som hadde tilknytning til jødedommen, ikke bare om ikke-bibelske jødiske påbud om askese eller «engletilbedelse», men også om den lære at kristne skulle forplikte seg til å holde Moseloven. – Kol 2: 16–18; Ga 4: 4, 5, 21.

Moseloven var riktignok gitt av Gud. Nå var den imidlertid blitt oppfylt i Kristus Jesus, den «virkeligheten» som Lovens ’skygger’ pekte fram til, og var derfor foreldet. (Kol 2: 13–17) Dessuten var tabernaklet (og senere templet) reist av mennesker og var derfor ’jordisk’; det tilhørte «verden», «den jordiske verden» (gr. kosmikọn; He 9: 1, LB; jf. NW, fotn.). Det vil si at det hørte med til den menneskelige sfære og ikke den himmelske eller åndelige, og de krav som var knyttet til det, var «lovbestemte krav vedrørende kjødet», som «var pålagt dem inntil den fastsatte tid kom til å bringe ting i rette skikk». Kristus Jesus hadde nå gått inn i «det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning», nemlig inn i selve himmelen. (He 9: 8–14, 23, 24) Han hadde selv sagt til en samaritansk kvinne at den tid skulle komme da templet i Jerusalem ikke lenger skulle ha en viktig plass i forbindelse med sann tilbedelse, men at sanne tilbedere skulle «tilbe Faderen med ånd og sannhet». (Joh 4: 21–24) Etter Kristi Jesu død, oppstandelse og himmelfart var det ikke lenger bruk for alt det i menneskenes sfære som bare var «forbilledlige framstillinger» (He 9: 23) av noe langt større i himlene.

De kristne i Galatia og Kolossai kunne derfor nå tilbe i overensstemmelse med den langt bedre «vei» som var grunnlagt på Kristus Jesus. Han, og ikke mennesker og deres prinsipper eller lærdommer, og heller ikke lovpaktens «lovbestemte krav vedrørende kjødet», skulle anerkjennes som den utpekte normgiver og grunnlaget for å fastslå hva som er sann lære og levemåte. (Kol 2: 9) De kristne skulle ikke være som barn ved at de frivillig underkastet seg under Moseloven, som ble sammenlignet med en vokter eller oppdrager (Ga 3: 23–26), men de skulle ha det samme forhold til Gud som en voksen sønn har til sin far. Sammenlignet med den kristne lære var Loven elementær, en «religionens ABC». (Kritisch exegetisches Handbuch über die Briefe Pauli an die Philipper, Kolosser und an Philemon, 1874, s. 311) Ettersom de salvede kristne var blitt avlet til himmelsk liv, hadde de i en viss forstand dødd og var de på en måte blitt pælfestet ’for verden [kọsmos]’, den menneskelige livssfære, hvor blant annet lovbestemmelser om kjødelig omskjærelse hadde vært i kraft. De var blitt «en ny skapning». (2Kt 5: 17; Kol 2: 11, 12, 20–23; jf. Ga 6: 12–15; Joh 8: 23.) De visste at Jesu rike ikke var av menneskelig opprinnelse. (Joh 18: 36) De skulle for all del ikke vende tilbake til den menneskelige sfæres «svake og fattige elementære ting» (Ga 4: 9) og derved bli villedet så de vendte ryggen til «rikdommen ved den fulle visshet i deres forståelse» og en «nøyaktig kunnskap om Guds hellige hemmelighet, nemlig Kristus», som «alle visdommens og kunnskapens skatter» er skjult hos. – Kol 2: 1–4.

Den verden som er fremmedgjort for Gud. I Bibelen blir ordet kọsmos også brukt om den del av menneskeverdenen som er atskilt fra Guds tjenere, og denne bruken av ordet er særegen for Bibelen. Peter skriver at Gud førte vannflommen «over en verden av ugudelige», mens han bevarte Noah og hans familie. På denne måten ble «datidens verden tilintetgjort da den ble oversvømt av vann». (2Pe 2: 5; 3: 6) Man kan igjen merke seg at det her ikke er tale om en tilintetgjørelse av jordkloden eller himmellegemene i universet, men at tilintetgjørelsen bare gjelder den menneskelige sfære, i dette tilfellet det urettferdige menneskesamfunn. Dette var den «verden» Noah fordømte ved sin trofaste handlemåte. – He 11: 7.

Det ble gjort slutt på den urettferdige verden, eller det urettferdige menneskesamfunn, som fantes før vannflommen, men selve menneskeheten opphørte ikke å eksistere. Den ble bevart gjennom Noah og hans familie. Etter vannflommen forlot størstedelen av menneskeheten igjen rettferdighetens vei, slik at det på nytt oppstod et ondt menneskesamfunn. Likevel fantes det noen som skilte seg ut og holdt seg til rettferdighetens vei. Med tiden gjorde Gud israelittene til sitt utvalgte folk, og han førte dem inn i et paktsforhold til ham selv. Fordi israelittene på den måten ble atskilt fra verden i sin alminnelighet, kunne Paulus i Romerne 11: 12–15 benytte ordet kọsmos, eller «verden», som en betegnelse på de ikke-israelittiske «folk av nasjonene», eller «hedningfolkene». (NV, NO) Han pekte her på at Israels frafall førte til at Gud opphevet sin pakt med dem, og at dette åpnet veien for ikke-jøder til å komme inn i et slikt forhold og oppnå den rikdom det medførte, ved at de ble forlikt med Gud. (Jf. Ef 2: 11–13.) Uttrykket «verden», eller kọsmos, var altså også en betegnelse på hele den del av menneskeheten som i tiden mellom vannflommen og de første kristnes tid var atskilt fra Guds godkjente tjenere, og spesielt på de menneskene som stod utenfor Israel i den tiden israelittene befant seg i et paktsforhold til Jehova. – Jf. He 11: 38.

På tilsvarende måte og svært ofte blir kọsmos brukt som en betegnelse på hele det ikke-kristne menneskelige samfunn uansett etnisk tilhørighet. Dette er den verden som hatet Jesus og hans disipler fordi de vitnet om dens urettferdighet, og fordi de holdt seg atskilt fra den. Denne verden viste derved hat mot Jehova Gud og lærte ikke ham å kjenne. (Joh 7: 7; 15: 17–25; 16: 19, 20; 17: 14, 25; 1Jo 3: 1, 13) Det er Guds Motstander, Satan Djevelen, som hersker over denne verden, det urettferdige menneskesamfunn og dets riker. Han har faktisk gjort seg selv til denne verdens «gud». (Mt 4: 8, 9; Joh 12: 31; 14: 30; 16: 11; jf. 2Kt 4: 4.) Det er ikke Gud som har frambrakt denne urettferdige verden. Det er hans hovedmotstander som har stått bak dens utvikling, og det er i hans makt «hele verden ligger». (1Jo 4: 4, 5; 5: 18, 19) Satan og hans ’onde åndemakter i de himmelske regioner’ opptrer som de usynlige ’verdensherskere [eller «kosmokrater»; gr. kosmokrạtoras]’ over den verden som er fremmedgjort for Gud. – Ef 6: 11, 12.

I slike skriftsteder siktes det ikke til menneskeheten, som jo Jesu disipler var en del av, men til hele det organiserte menneskesamfunn som eksisterer utenfor den sanne kristne menighet. Ellers kunne de kristne ikke slutte med å være «en del av verden» uten at de døde og ikke lenger levde i kjødet. (Joh 17: 6; 15: 19) Selv om de kristne ikke kan unngå å leve midt i dette samfunnet av verdslige mennesker, som også omfatter slike som er utuktige og driver med avgudsdyrkelse og utpressing og lignende handlinger (1Kt 5: 9–13), må de selv holde seg rene og uplettet av denne verdens forderv og besmittelser og ikke gjøre seg til venns med verden, for at de ikke skal bli fordømt sammen med den. (1Kt 11: 32; Jak 1: 27; 4: 4; 2Pe 1: 4; 2: 20; jf. 1Pe 4: 3–6.) De må ikke la seg lede av verdslig visdom, som er dårskap i Guds øyne, og de må heller ikke innånde «verdens ånd», det vil si dens selviske og syndige drivkraft. (1Kt 1: 21; 2: 12; 3: 19; 2Kt 1: 12; Tit 2: 12; jf. Joh 14: 16, 17; Ef 2: 1, 2; 1Jo 2: 15–17; se ÅND [Sinnets drivkraft; den mentale tilbøyelighet som driver en].) Hvis de er påpasselige med dette, vil de ved sin tro ’seire over verden’, over det urettferdige menneskesamfunn, slik Guds Sønn gjorde. (Joh 16: 33; 1Jo 4: 4; 5: 4, 5) Det urettferdige menneskesamfunn skal bli tilintetgjort av Gud og forsvinne (1Jo 2: 17), slik også den ugudelige verden som var før vannflommen, gikk til grunne. – 2Pe 3: 6.

Den ugudelige verden ender; menneskeheten blir bevart. Den verden (kọsmos) som Jesus døde for, må altså være menneskeverdenen i betydningen menneskeslekten, alle mennesker. (Joh 3: 16, 17) Når det gjelder verden i betydningen det menneskesamfunn som er fremmedgjort for Gud, og som faktisk står i et fiendtlig forhold til Gud, så var det ikke den Jesus bad for, men bare for dem som kom ut av denne verden og begynte å tro på ham. (Joh 17: 8, 9) Jesus gjorde det klart at noe menneskelig «kjød» skal overleve den store trengsel som han sammenlignet med vannflommen, akkurat som noen mennesker overlevde tilintetgjørelsen av fortidens ugudelige menneskesamfunn, eller verden, i vannflommen. (Mt 24: 21, 22, 36–39; jf. Åp 7: 9–17.) Det er lovt at «kongedømmet over verden» (tydeligvis kongedømmet over menneskeheten) skal tilhøre «vår Herre og hans Kristus», og de som er utpekt til å herske sammen med Kristus i hans himmelske rike, skal «herske som konger over jorden», det vil si over menneskeheten, over dem som er igjen etter tilintetgjørelsen av det ugudelige menneskesamfunn som Satan har hersket over. – Åp 11: 15; 5: 9, 10.