Bibelens bok nummer 49 — Efeserne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 60—61 e.Kr.

 1. Når og under hvilke forhold skrev Paulus brevet til efeserne?

FORESTILL deg at du er i fengsel. Du er der på grunn av din nidkjære virksomhet som en kristen misjonær. Hva vil du gjøre nå når du ikke lenger kan reise og besøke menighetene for å styrke dem? Kan du ikke skrive brev til dem som er blitt kristne ved din forkynnergjerning? Er det ikke sannsynlig at de vil undres på hvordan det står til med deg, og at de trenger oppmuntring? Jo, sikkert! Du begynner derfor å skrive. Du gjør nå nøyaktig det samme som apostelen Paulus gjorde da han satt i fengsel i Roma første gang, omkring 59—61 e.Kr. Han hadde appellert til keiseren, og skjønt han ventet på å bli stilt for retten og var under bevoktning, hadde han frihet til å virke i en viss utstrekning. Paulus skrev sitt brev til efeserne fra Roma, sannsynligvis i år 60 eller 61, og sendte det med Tykikus, som fikk følge av Onesimus. — Ef. 6: 21; Kol. 4: 7—9.

 2, 3. Hva er det som avgjort viser at brevet til efeserne er skrevet av Paulus, og som samtidig viser at det er kanonisk?

² Paulus viser i det aller første ordet at det er han som er skribenten, og fire ganger henviser eller hentyder han til seg selv som «den fangne i Herren». (Ef. 1: 1; 3: 1, 13; 4: 1; 6: 20) Påstandene om at Paulus ikke har skrevet dette brevet, er blitt fullstendig tilbakevist. Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶), som man antar er fra omkring år 200 e.Kr., inneholder 86 blad av en kodeks med Paulus’ brev. Blant dem er brevet til efeserne, noe som viser at det ble betraktet som et av hans brev på den tiden.

³ Kirkelige forfattere fra de første århundrer etter Kristus bekrefter at Paulus skrev brevet, og at det ble skrevet til efeserne. Irenaeus, som levde i det andre århundre, siterte for eksempel Efeserne 5: 30 da han sa: «Som den salige Paulus sier i epistelen til efeserne, nemlig at vi er hans legemes lemmer.» Clemens Alexandrinus, som levde i den samme tidsperioden, siterte Efeserne 5: 21 ved å si: «Som han derfor også skriver i epistelen til efeserne: Underordne dere under hverandre i gudsfrykt.» Origenes, som skrev i den første halvdel av det tredje århundre, siterte Efeserne 1: 4 da han sa: «Men apostelen bruker også i epistelen til efeserne det samme språk når han sier: Som utvalgte oss før verdens grunnleggelse.»a Evsebios, en annen autoritet som levde i den første kristne tid (ca. 260—342 e.Kr.), tar brevet til efeserne med i den bibelske kanon, og de fleste andre kirkelige forfattere fra de første århundrer etter Kristus henviser til brevet til efeserne som en del av de inspirerte skrifter.b

 4. Hva er det som har fått noen til å anta at brevet til efeserne ble sendt til et annet sted, men hva er det som viser at det var bestemt for Efesos?

⁴ Både Chester Beatty-papyrus, Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript utelater ordene «i Efesos» i kapittel 1, vers 1, og angir således ikke brevets bestemmelsessted. Både dette og det at brevet ikke inneholder noen hilsener til enkeltpersoner i Efesos (enda Paulus hadde arbeidet der i tre år), har fått noen til å anta at det kan ha blitt sendt til et annet sted, eller at det i det minste kan ha vært et rundskriv til menighetene i Lilleasia, deriblant menigheten i Efesos. De fleste andre håndskrifter har imidlertid med ordene «i Efesos», og, som vi har nevnt ovenfor, ble det av kirkelige skribenter fra den første kristne tid anerkjent som et brev til efeserne.

 5. Hva var Efesos kjent for på Paulus’ tid?

⁵ Noen bakgrunnsopplysninger vil hjelpe oss til å forstå hensikten med dette brevet. Efesos var i det første århundre av vår tidsregning kjent for sin trolldom, magi, astrologi og tilbedelse av fruktbarhetsgudinnen Artemis.c Omkring statuen av gudinnen var det blitt oppført et storslagent tempel som ble betraktet som et av verdens sju underverker i oldtiden. Utgravninger som ble foretatt på stedet i det 19. århundre, viste at templet var bygd på en plattform som var omkring 73 meter bred og 127 meter lang. Selve templet var omkring 50 meter bredt og 105 meter langt. Det rommet 100 marmorsøyler, hver omkring 17 meter høy. Taket var belagt med store, hvite marmorfliser. Det ble etter sigende brukt gull i stedet for mørtel i fugene mellom marmorblokkene. Templet tiltrakk seg turister fra hele verden, og under høytidene pleide det å være flere hundre tusen besøkende i byen. Sølvsmedene i Efesos drev en meget innbringende forretning ved å selge små Artemis-templer av sølv til pilegrimene som suvenirer.

 6. Hvor omfattende var Paulus’ virksomhet i Efesos?

⁶ På sin andre misjonsreise hadde Paulus avlagt et kort besøk i Efesos for å forkynne der, og deretter hadde han latt Akvilas og Priskilla bli tilbake der for å fortsette arbeidet. (Apg. 18: 18—21) Han vendte tilbake dit på sin tredje misjonsreise og ble der i om lag tre år og forkynte for mange og underviste dem i «Veien». (Apg. 19: 8—10; 20: 31) Paulus arbeidet hardt mens han var i Efesos. A. E. Bailey skriver: «Det var vanlig for Paulus å arbeide som håndverker fra soloppgang til kl. 11 (Apg. 20: 34, 35), da Tyrannus avsluttet sin undervisning; deretter, fra kl. 11 til kl. 16, forkynte han i salen og holdt møter med sine medhjelpere, . . . for til slutt å forkynne evangeliet fra hus til hus fra kl. 16 til langt utpå kvelden. (Apg. 20: 20, 21, 31) En kan undres på når han tok seg tid til å spise og sove.» — Daily Life in Bible Times, 1943, side 308.

 7. Hva førte Paulus’ nidkjære forkynnelse til?

⁷ Under sin nidkjære forkynnelse avslørte Paulus bruken av bilder i tilbedelsen. Dette vakte vrede hos dem som laget og solgte slike bilder, for eksempel sølvsmeden Demetrius, og på grunn av oppstyret måtte Paulus til slutt forlate byen. — Apg. 19: 23 til 20: 1.

 8. I hvilke henseender var Paulus’ brev til efeserne svært betimelig?

⁸ Mens Paulus nå sitter i fengsel, tenker han på de problemene menigheten i Efesos har å kjempe med der den befinner seg i skyggen av det ærefryktinngytende Artemis-templet, omgitt av hedenske tilbedere. Disse salvede kristne trengte uten tvil den velvalgte illustrasjonen som Paulus nå kommer med. Den viser at de utgjør «et hellig tempel», hvor Jehova bor ved sin ånd. (Ef. 2: 21) Den «hellige hemmelighet» som ble åpenbart for efeserne vedrørende Guds administrasjon (hans måte å forvalte sin husholdnings anliggender på), som han ved hjelp av Jesus Kristus ville gjenopprette fred og enhet gjennom, var uten tvil en kilde til inspirasjon og trøst for dem. (1: 9, 10) Paulus understreker jøders og hedningers enhet i Kristus. Han formaner til enhet. Vi kan således nå forstå hensikten med denne boken og se hvor verdifull den er. Det er tydelig at den er inspirert.

BREVETS INNHOLD

 9. Hvordan har Gud latt sin kjærlighet strømme over, og hva ber Paulus om?

⁹ Guds hensikt: å skape enhet ved Kristus (1: 1 til 2: 22). Apostelen Paulus sender hilsener. Velsignet være Gud for hans herlige ufortjente godhet! Dette har å gjøre med at Gud har utvalgt dem til å være i forening med Jesus Kristus; ved hjelp av ham har de utfrielsen ved en løsepenge ved hans blod. Gud har dessuten latt sin kjærlighet strømme over til dem ved å gjøre sin viljes hellige hemmelighet kjent for dem. Han har satt seg fore å opprette en administrasjon for «å samle alt sammen igjen i Kristus»; i forening med ham ble de også satt til arvinger. (1: 10) Som et pant på forhånd er de blitt beseglet med hellig ånd. Paulus ber om at de må bli fullt overbevist om det håp de er blitt kalt til, og forstå at Gud vil bruke den samme makt overfor dem som han brukte da han oppreiste Kristus og satte ham høyt over enhver regjering og myndighet og gjorde ham til hode over alle ting for menigheten.

10. Hvordan er efeserne blitt «de helliges medborgere»?

¹⁰ Gud har ved sin rike barmhjertighet og sin store kjærlighet gjort dem levende, selv om de var døde i overtredelser og synder, og har gitt dem sete sammen «i de himmelske regioner i forening med Kristus Jesus». (2: 6) Dette skyldes ufortjent godhet og tro og er ikke et resultat av deres egne gjerninger. Kristus er deres fred, for han har tilintetgjort muren, Loven med dens bud, som skilte hedninger fra jøder. Begge folkene har nå adgang til Faderen gjennom Kristus. Efeserne er derfor ikke lenger utlendinger, men de er «de helliges medborgere» og vokser til et hellig tempel hvor Jehova skal bo ved ånd. — 2: 19.

11. Hva er «den hellige hemmelighet», og hva ber Paulus om for efeserne?

¹¹ «Den hellige hemmelighet om Kristus» (3: 1—21). Gud har nå åpenbart for sine hellige apostler og profeter «den hellige hemmelighet om Kristus . . . at folk av nasjonene skulle være medarvinger og lemmer på legemet sammen med oss og ha del i løftet sammen med oss i forening med Kristus Jesus ved det gode budskap». (3: 4, 6) Ved Guds ufortjente godhet er Paulus blitt en tjener for dette, for å forkynne om Kristi uutgrunnelige rikdom og få menneskene til å se hvordan den hellige hemmelighet administreres. Det er ved menigheten at Guds mangfoldige visdom er blitt gjort kjent. Paulus ber på grunn av dette om at det må gis dem å bli styrket med kraft ved Guds ånd for at de fullt ut skal kunne kjenne Kristi kjærlighet, som overgår kunnskapen, og forstå at Gud kan «gjøre mer enn rikelig, langt ut over alt det vi ber om eller fatter». — 3: 20.

12. a) Hvordan bør de kristne vandre, og hvorfor? b) Hvilke gaver har Kristus gitt, og i hvilken hensikt? c) Hva innebærer det å ta på «den nye personlighet»?

¹² Å ta på «den nye personlighet» (4: 1 til 5: 20). De kristne bør vandre verdig sitt kall, med ydmykhet, langmodighet og kjærlighet og i fredens forenende bånd. For det er bare én ånd, ett håp, én tro og «én Gud og alles Far, som er over alle og gjennom alle og i alle». (4: 6) Kristus, den ’ene Herre’, har derfor gitt noen som profeter, noen som evangelister og noen som hyrder og lærere «for å bringe de hellige i den rette tilstand, til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme». Derfor, skriver Paulus, «la oss, idet vi taler sannheten, ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus», som et legeme som er harmonisk sammenføyd ved at alle lemmene samarbeider. (4: 5, 12, 15) Den gamle personlighets umoralske, unyttige og uvitende ferd må avlegges; hver enkelt må bli gjort ny i sitt sinns drivkraft og «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». Ettersom de alle tilhører hverandre, må de tale sannhet og avlegge vrede, tyveri, råtten tale og ondsinnet bitterhet og ikke bedrøve Guds hellige ånd. De skal i stedet ’bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så de villig tilgir hverandre, slik som også Gud ved Kristus villig tilgav dem’. — 4: 24, 32.

13. Hva må en gjøre for å etterligne Gud?

¹³ Alle bør bli etterlignere av Gud. Utukt, urenhet og griskhet må ikke engang nevnes blant dem, for de som praktiserer slike ting, har ingen arv i Riket. Paulus formaner efeserne: «Fortsett å vandre som lysets barn.» ’Pass nøye på’ hvordan dere vandrer, idet dere kjøper dere den beleilige tid, «for dagene er onde». Ja, de må ’fortsette å forstå hva Jehovas vilje er’, og i takknemlighet prise Gud. — 5: 8, 15—17.

14. Hvilke plikter har ektemenn og hustruer overfor hverandre?

¹⁴ Den rette underordning; den kristne krigføring (5: 21 til 6: 24). Hustruene må underordne seg under sine menn, akkurat som menigheten underordner seg under Kristus, og mennene må fortsette å elske sine hustruer, «liksom Kristus også elsket menigheten». Hustruen må likeledes «ha dyp respekt for sin mann». — 5: 25, 33.

15. Hvilken veiledning gir Paulus med hensyn til barn og foreldre, slaver og herrer og den kristnes rustning?

¹⁵ Barna må leve i forening med sine foreldre og være lydige og ta imot guddommelig tukt. Slaver og herrer må også oppføre seg slik at de kan behage Gud, for han som er Herre over alle, «er i himlene, og det er ingen partiskhet hos ham». Og endelig bør alle gå inn for å fortsette å «vinne kraft i Herren og i hans styrkes makt» og ta på seg hele rustningen fra Gud, så de kan stå fast mot Djevelen. «Ta framfor alt opp troens store skjold» og «åndens sverd, det vil si Guds ord». Fortsett å be og hold dere våkne. Paulus oppfordrer dem til også å be for ham, så han med frimodighet kan «gjøre kjent det gode budskaps hellige hemmelighet». — 6: 9, 10, 16, 17, 19.

HVORFOR DET ER NYTTIG

16. Hvilke spørsmål blir det gitt et praktisk svar på i Efeserne, og hva blir sagt om den personlighet som behager Gud?

¹⁶ Brevet til efeserne berører nesten enhver side ved de kristnes liv. I betraktning av at problemene og lovløsheten stadig tiltar i verden, er Paulus’ sunne og praktiske veiledning til stor nytte for dem som ønsker å leve et gudfryktig liv. Hvordan skal barn oppføre seg overfor sine foreldre og foreldrene overfor sine barn? Hvilke plikter har en mann overfor sin hustru eller en hustru overfor sin mann? Hva må alle i menigheten gjøre for at de i kjærlighet kan bevare enheten og den kristne renhet midt i en ond verden? Paulus’ veiledning gir svar på alle disse spørsmålene, og han fortsetter med å vise hva det vil si å ta på den nye, kristne personlighet. Ved å studere brevet til efeserne vil alle kunne forstå hvilken personlighet Gud har behag i, nemlig den som er «skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». — 4: 24—32; 6: 1—4; 5: 3—5, 15—20, 22—33.

17. Hva viser brevet til efeserne om det å samarbeide med hensyn til ordningen i menigheten?

¹⁷ Brevet viser også hva som er hensikten med at det blir foretatt utnevnelser og tildelt oppgaver i menigheten. Det er «for å bringe de hellige i den rette tilstand, til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme», det vil si, for at de kan bli modne. Ved fullt ut å samarbeide hva denne ordning i menigheten angår, kan de kristne «ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus». — 4: 12, 15.

18. Hva blir tydelig vist når det gjelder «den hellige hemmelighet» og et åndelig tempel?

¹⁸ Brevet til efeserne var til stor nytte for menigheten den gangen når det gjaldt å øke de kristnes forståelse av «den hellige hemmelighet om Kristus». Her ble det tydelig vist at «folk av nasjonene» sammen med troende jøder ble kalt til å være «medarvinger og lemmer på legemet sammen med oss og ha del i løftet . . . i forening med Kristus Jesus ved det gode budskap». Skillemuren, «Loven med dens bud», som hadde skilt hedninger fra jøder, var blitt fjernet, og ved Kristi blod var nå alle blitt de helliges medborgere og medlemmer av Guds husstand. Som en slående motsetning til det hedenske Artemis-templet ble disse bygd opp i forening med Kristus Jesus til et sted hvor Gud kunne bo ved sin ånd — «et hellig tempel for Jehova». — 3: 4, 6; 2: 15, 21.

19. Hvilket håp og hvilken oppmuntring gir brevet til efeserne også de kristne i vår tid?

¹⁹ Med hensyn til «den hellige hemmelighet» talte Paulus også om «en administrasjon» som Gud skulle benytte for å «samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene [de som er utvalgt til å være i det himmelske rike] og det på jorden [de som skal leve på jorden i Rikets område]». Guds storslagne hensikt, å gjenopprette fred og enhet, blir dermed brakt i forgrunnen. I denne forbindelse bad Paulus for efeserne, som hadde fått sitt hjertes øyne opplyst, så de fullt ut kunne forstå det håp Gud hadde kalt dem til, og se «hva den herlige rikdom er som han har i beredskap som en arv til de hellige». Disse ordene må ha vært til stor oppmuntring for dem i deres håp. Og det inspirerte brevet til efeserne fortsetter å være oppbyggende for menigheten i vår tid, ’så vi kan bli fylt med hele den fylde som Gud gir’. — 1: 9—11, 18; 3: 19.

[Fotnoter]