Epafroditus — filippernes utsending
’TA IMOT ham på vanlig måte i Herren med all glede; og fortsett å sette pris på den slags menn,’ skrev Paulus til filipperne. Vi hadde sikkert likt det godt hvis en kristen tilsynsmann hadde omtalt oss på denne måten. (Filipperne 2: 29) Men hvem var det Paulus snakket om? Og hva hadde vedkommende gjort, så han fortjente denne rosende omtalen?
Svaret på det første spørsmålet er Epafroditus. For å besvare det andre spørsmålet skal vi se litt på de omstendighetene som fikk Paulus til å skrive dette.
Omkring år 58 fikk filipperne høre at Paulus var blitt slept ut av templet i Jerusalem og slått av en ondskapsfull pøbelflokk, og at han var blitt arrestert av myndighetene. Etter at han hadde vært holdt i forvaring uten at myndighetene hadde funnet ut hva de skulle gjøre med ham, var han blitt sendt til Roma i lenker. (Apostlenes gjerninger 21: 27—33; 24: 27; 27: 1) De var bekymret for hvordan det stod til med ham, og lurte nok på hva de kunne gjøre for ham. De var materielt fattige og befant seg langt unna, så den hjelp de kunne gi Paulus, var begrenset. Men de varme følelsene som hadde fått filipperne til å støtte hans tjeneste tidligere, motiverte dem fremdeles, og det enda mer nå som han befant seg i en vanskelig situasjon. — 2. Korinter 8: 1—4; Filipperne 4: 16.
Filipperne må ha vurdert om en av dem kunne besøke Paulus med en gave og hjelpe ham hvis han skulle trenge noe. Men det var en lang og slitsom reise, og det kunne være farlig å hjelpe ham. Joachim Gnilka sier: «En måtte være modig for å besøke en fange, og særlig når det virket som om ’forbrytelsen’ var ekstremt vagt definert.» Skribenten Brian Rapske sier: «Noe annet som utgjorde en fare, var ganske enkelt det å ha et for nært forhold til fangen eller å ha for stor forståelse for hans synspunkter . . . Et tilfeldig ord eller en tilfeldig handling kunne føre til at ikke bare fangen, men også hjelperen ble drept.» Hvem kunne filipperne sende?
Vi skjønner godt at en reise av dette slaget kunne ha vakt bekymring og usikkerhet, men Epafroditus (må ikke forveksles med Epafras fra Kolossai) var villig til å påta seg dette vanskelige oppdraget. Etter navnet hans å dømme kan det være at han var en ikke-jøde som hadde gått over til kristendommen, for navnet inneholder navnet Afrodite, som var en gresk kjærlighets- og fruktbarhetsgudinne. Kanskje foreldrene hans dyrket denne gudinnen. Da Paulus skrev til filipperne for å takke dem for deres gavmildhet, kunne han med rette omtale Epafroditus som «deres utsending og personlige tjener med tanke på [hans] behov». — Filipperne 2: 25.
Ut fra det Bibelen sier om Epafroditus, skjønner vi at selv om han villig stilte opp for å tjene Paulus og sin egen menighet på denne måten, hadde han de samme slags problemer som kanskje vi har. La oss se litt nærmere på hvilket godt eksempel han er for oss.
’Personlig tjener med tanke på mitt behov’
Vi kjenner ikke til detaljene, men vi kan forestille oss at Epafroditus var sliten etter reisen da han kom fram til Roma. Han tok seg sannsynligvis fram på Via Egnatia, en romersk vei som gikk tvers gjennom Makedonia. Han kan ha krysset Adriaterhavet slik at han kom i land på Italias «hæl», og fortsatt videre oppover Via Appia til Roma. Det var en anstrengende reise (1200 kilometer én vei) som trolig tok over en måned. — Se rammen på side 29.
Hvilken innstilling hadde Epafroditus da han drog av gårde? Han var blitt sendt for å yte Paulus «personlig tjeneste», lei·tour·giʹa. (Filipperne 2: 30) Dette greske ordet siktet opprinnelig til arbeid for staten som en borger utførte frivillig. Senere kom det til å bety den slags tjeneste som staten forlangte av borgere som var særlig kvalifisert. En greskkyndig sier om bruken av dette ordet i De greske skrifter: «En kristen er en mann som arbeider for Gud og mennesker, i første rekke fordi han ønsker å gjøre det, av hele sitt hjerte, og i annen rekke fordi han er nødt til det, fordi Kristi kjærlighet tvinger ham.» For en fin holdning Epafroditus hadde!
«Utsatte sin sjel for fare»
Paulus lånte et ord som ble brukt i forbindelse med spill om penger, da han sa at Epafroditus hadde ’utsatt [pa·ra·bo·leu·saʹme·nos] sin sjel for fare’, eller, hvis man bruker den bokstavelige betydningen av ordet, «gamblet» med sitt liv av hensyn til Kristi tjeneste. (Filipperne 2: 30) Det er ikke dermed sagt at Epafroditus gjorde noe dumt; det var snarere slik at hans hellige tjeneste innebar en viss risiko. Kan det for eksempel være at han drog ut på sitt hjelpeoppdrag en tid på året da det var vanskelige værforhold? Prøvde han å fullføre reisen etter at han var blitt syk et eller annet sted underveis? Uansett hvordan det forholdt seg, ’ble han så syk at han var døden nær’. Kanskje han egentlig hadde tenkt å bli lenger hos Paulus for å hjelpe ham, siden Paulus tydeligvis ville forklare hvorfor Epafroditus reiste tilbake tidligere enn ventet. — Filipperne 2: 27.
Uansett var Epafroditus en modig og uselvisk mann som var villig til å utsette seg for fare for å kunne hjelpe noen som var i nød.
Vi kan spørre oss selv: «Hvor langt er jeg villig til å strekke meg for å hjelpe åndelige brødre som er i vanskeligheter?» En slik hjelpsomhet er ikke noe de kristne kan velge om de skal vise eller ikke. Jesus sa: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.» (Johannes 13: 34) Epafroditus utførte sin tjeneste enda «han var døden nær». Han var følgelig et eksempel på en som hadde den «sinnsinnstilling» som Paulus oppfordret filipperne til å ha. (Filipperne 2: 5, 8, 30) Ville vi være rede til å gå så langt?
Men Epafroditus ble nedtrykt. Hvorfor?
Hans nedtrykthet
Prøv å sette deg i Epafroditus’ sted. Paulus skrev: «Han lengter etter å se dere alle og er nedtrykt fordi dere hørte at han var blitt syk.» (Filipperne 2: 26) Epafroditus visste at brødrene i menigheten hans var klar over at han var syk og ikke hadde fått hjulpet Paulus på den måten de hadde håpet. Det kunne faktisk virke som om Epafroditus hadde gitt Paulus enda mer å bekymre seg for. Kan det være at legen Lukas, Paulus’ medarbeider, måtte forsømme andre ting for å ta seg av Epafroditus? — Filipperne 2: 27, 28; Kolosserne 4: 14.
Det er trolig som følge av dette at Epafroditus ble nedtrykt. Kanskje han tenkte at brødrene i menigheten der hjemme mente han ikke var kompetent til oppgaven. Kanskje han fikk skyldfølelse og «lengtet» etter å se dem for å forsikre dem om at han hadde vært trofast. Paulus brukte et særlig sterkt gresk ord, a·de·mo·neʹo, «å være nedtrykt», for å beskrive hans tilstand. Ifølge professor J. B. Lightfoot kan dette ordet beskrive «den forvirrede, rastløse, halvforrykte tilstand som blir framkalt av fysiske problemer eller av mental uro, for eksempel sorg, skamfølelse, skuffelse». Dette ordet er bare brukt i forbindelse med én annen situasjon i De greske skrifter, og det er Jesu fryktelige sjelenød i Getsemane hage. — Matteus 26: 37.
Paulus kom til at det ville være best å sende Epafroditus tilbake til filipperne med et brev som forklarte hvorfor deres utsending kom uventet hjem igjen. Ved at Paulus sa: ’Jeg anser det for nødvendig å sende Epafroditus til dere’, påtok han seg ansvaret for at Epafroditus drog tilbake, og dermed fjernet han enhver mulig mistanke om at Epafroditus hadde sviktet. (Filipperne 2: 25) Epafroditus holdt jo på å miste livet for å få fullført oppdraget! Paulus kom derfor med denne varme anbefalingen: «Ta . . . imot ham på vanlig måte i Herren med all glede; og fortsett å sette pris på den slags menn, for på grunn av Herrens gjerning kom han døden ganske nær, idet han utsatte sin sjel for fare, for at han fullt ut skulle kunne oppveie det at dere ikke var her for å yte meg personlig tjeneste.» — Filipperne 2: 29, 30.
«Fortsett å sette pris på den slags menn»
Menn og kvinner som har samme innstilling som Epafroditus, fortjener virkelig å bli satt pris på. De ofrer seg for å kunne tjene andre. Tenk på dem som har brakt store ofre for å tjene langt hjemmefra som misjonærer eller reisende tilsynsmenn eller på et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Hvis alderen eller sviktende helse nå hindrer noen i å gjøre like mye som før, fortjener de respekt og aktelse på grunn av de årene de har tjent i trofasthet.
Det kan likevel være at en sykdom som tærer på kreftene, er årsak til nedtrykthet eller skyldfølelse. En vil så gjerne gjøre mer. Så frustrerende dette er! Alle som befinner seg i en slik situasjon, kan lære av Epafroditus. Var det vel hans skyld at han var blitt syk? Selvsagt ikke! (1. Mosebok 3: 17—19; Romerne 5: 12) Epafroditus ønsket å tjene Gud og sine brødre, men det at han ble syk, hemmet ham.
Paulus kom ikke med noen irettesettelse fordi Epafroditus ikke var frisk. Han sa isteden til filipperne at de skulle stå ved hans side. Vi bør likeledes trøste våre brødre når de er nedtrykt. Vanligvis kan vi rose dem for deres trofaste tjeneste. Det at Paulus satte pris på Epafroditus og snakket så rosende om ham, må ha vært til trøst for ham og lindret hans nedtrykthet. Vi kan på vår side være sikker på at ’Gud ikke er urettferdig, så han skulle glemme vårt arbeid og den kjærlighet vi har vist til hans navn, ved at vi har tjent de hellige og fortsetter å tjene’. — Hebreerne 6: 10.
[Ramme på side 29]
En ubehagelig reise
I våre dager er det kanskje forholdsvis lett å komme seg fra én viktig by i Europa til en annen og reise en tilsvarende strekning som den Epafroditus tilbakela. Det går an å reise behagelig med fly, slik at man kommer fram på bare en time eller to. Det var noe helt annet å reise i det første århundre. Den gangen var det utrivelig å dra fra sted til sted. Hvis man gikk, kunne man tilbakelegge mellom 30 og 35 kilometer om dagen. Man var utsatt for vær og vind og forskjellige farer, deriblant landeveisrøvere. — 2. Korinter 11: 26.
Hva med overnatting og mat underveis?
Historikeren Michelangelo Cagiano de Azevedo sier at det langs de romerske veiene fantes «mansioner, som var de rene hoteller, med depoter, staller og værelser til staben; mellom to mansioner var det en rekke mutationer, der man kunne gjøre et opphold underveis og skifte hest eller vogn og finne forsyninger». Disse vertshusene hadde dårlig rykte, siden de ofte ble besøkt av de laveste samfunnsklasser. Vertshusholderne spedde gjerne på inntekten ved å rane reisende og ta inn penger fra prostituerte. Den satiriske dikteren Juvenal, som skrev på latin, bemerket at de som så seg nødt til å overnatte på et slikt vertshus, risikerte å «ligge side om side med en villmann, sammen med lektermenn, tyver og rømte slaver, ved siden av bødler og likkistesnekkere . . . Alle drikker av samme beger; ingen har en seng for seg selv og heller ikke et bord hvor de sitter alene». Andre forfattere i oldtiden klaget over det dårlige vannet og over rommene, som var overfylt, skitne, fuktige og loppebefengt.
[Kart/bilde på side 27]
Roma
[Bilde]
En reisende i romertiden
[Rettigheter]
Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.; Reisende: Da originale del Museo della Civiltà Romana, Roma