Fortsett å tjene skulder ved skulder
«Jeg [skal] gi folkeslag en forandring så de får et rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, for at de skal tjene ham skulder ved skulder.» — SEFANJA 3: 9.
1. Hva skjer som en oppfyllelse av Sefanja 3: 9?
RUNDT om på jorden blir det for tiden talt omkring 6000 språk. I tillegg finnes det forskjellige dialekter. Men selv om folk snakker språk som er så forskjellige som arabisk og zulu, har Gud utrettet noe høyst bemerkelsesverdig. Han har gjort det mulig for mennesker overalt å lære og å tale det eneste rene språk. Dette skjer som en oppfyllelse av et løfte som ble gitt gjennom profeten Sefanja: «Jeg [Jehova Gud] [skal] gi folkeslag en forandring så de får et rent språk [bokstavelig: «en ren leppe»], for at de alle skal påkalle Jehovas navn, for at de skal tjene ham skulder ved skulder.» — Sefanja 3: 9.
2. Hva er det ’rene språk’, og hva har det gjort mulig?
2 Det ’rene språk’ er den sannhet som Gud har latt nedskrive i sitt Ord, Bibelen. Det er særlig sannheten om Guds rike, som skal helliggjøre Jehovas navn, hevde og rettferdiggjøre hans overherredømme og bringe velsignelser til menneskeheten. (Matteus 6: 9, 10) Dette eneste åndelig rene språk på jorden blir talt av mennesker av alle nasjoner og raser. Det gjør det mulig for dem å tjene Jehova «skulder ved skulder». De tjener ham med andre ord i forening, eller «enstemmig». — The New English Bible.
Ikke rom for partiskhet
3. Hva er det som gjør at vi kan tjene Jehova i forening?
3 Som kristne er vi takknemlig for det flerspråklige samarbeidet som finnes blant oss. Selv om vi forkynner det gode budskap om Riket på mange språk, tjener vi Gud i forening. (Salme 133: 1) Det som gjør dette mulig, er at uansett hvor vi bor på jorden, snakker vi det ene rene språk til pris for Jehova.
4. Hvorfor kan det ikke finnes noen partiskhet blant Guds folk?
4 Det kan ikke finnes noen partiskhet blant Guds folk. Apostelen Peter understreket det da han forkynte hjemme hos den ikke-jødiske offiseren Kornelius i år 36 og ble tilskyndt til å si: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Av den grunn er det ikke rom for partiskhet, klikkevesen eller favorisering i den kristne menighet.
5. Hvorfor er det galt å bidra til at det dannes klikker i menigheten?
5 En student som var til stede i Rikets sal, sa etterpå: «Kirkene trekker vanligvis til seg folk av en bestemt rase eller etnisk gruppe. . . . Hos Jehovas vitner satt alle ved siden av hverandre og ikke i bestemte klikker.» I menigheten i det gamle Korint var det imidlertid noen som dannet partier. Ved å skape splid på denne måten motarbeidet de Guds hellige ånds virksomhet, for den fremmer enhet og fred. (Galaterne 5: 22) Hvis vi danner klikker i menigheten, motarbeider vi åndens ledelse. La oss derfor merke oss det apostelen Paulus skrev til korinterne: «Jeg [formaner] dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må vise enighet i tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fast forent i samme sinn og i samme tankegang.» (1. Korinter 1: 10) Paulus la også vekt på enhet i sitt brev til efeserne. — Efeserne 4: 1—6, 16.
6, 7. Hvilken veiledning gav Jakob angående favorisering, og hva innebærer det han sa?
6 Det har alltid vært et krav til de kristne at de skal være upartiske. (Romerne 2: 11) Fordi noen i menigheten i det første århundre favoriserte velstående personer, skrev disippelen Jakob: «Mine brødre, dere har vel ikke troen på vår Herre Jesus Kristus, vår herlighet, sammen med gjerninger som vitner om favorisering? For hvis en mann med gullringer på fingrene og i praktfulle klær kommer inn en gang dere er samlet, og en fattig mann i skitne klær også kommer inn og dere da ser med velvilje på ham som bærer de praktfulle klærne, og sier: ’Sett deg her på en god plass’, og dere sier til den fattige: ’Du kan bli stående’, eller: ’Sett deg der nede ved fotskammelen min’, har dere ikke da klasseskille blant dere, og er dere ikke da blitt dommere som treffer onde avgjørelser?» — Jakob 2: 1—4.
7 Hvis både rike ikke-troende med gullringer og i praktfulle klær og fattige ikke-troende i skitne klær kom på et kristent møte, fikk de velstående særbehandling. De fikk sitte «på en god plass», mens de fattige ble bedt om å stå eller å sitte på gulvet ved noens føtter. Men Gud tilveiebrakte upartisk Jesu gjenløsningsoffer for både rike og fattige. (Job 34: 19; 2. Korinter 5: 14) Så hvis vi skal behage Jehova og tjene ham skulder ved skulder, kan vi ikke favorisere noen eller ’beundre personligheter for vår egen fordels skyld’. — Judas 4, 16.
Unngå murring
8. Hva skjedde fordi israelittene murret?
8 For å kunne bevare vår enhet og fortsette å ha Guds gunst må vi gi akt på Paulus’ formaning: «Fortsett å gjøre alt uten murring.» (Filipperne 2: 14, 15) De troløse israelittene som var blitt utfridd av slaveriet i Egypt, murret mot Moses og Aron og dermed også mot Jehova Gud. På grunn av det var det ingen menn over 20 år, unntatt de trofaste mennene Josva og Kaleb og levittene, som kom inn i det lovte land. I stedet døde de under israelittenes 40 år lange vandring i ødemarken. (4. Mosebok 14: 2, 3, 26—30; 1. Korinter 10: 10) For en pris de betalte for sin murring!
9. Hva skjedde med Mirjam fordi hun murret?
9 Dette viser hva som kan skje med en hel nasjon som murrer. Hva med enkeltpersoner som murrer? Moses’ søster, Mirjam, og hans bror, Aron, murret: «Er det bare ved Moses alene Jehova har talt? Er det ikke også ved oss han har talt?» Beretningen tilføyer: «Jehova lyttet.» (4. Mosebok 12: 1, 2) Hva førte dette til? Mirjam, som tydeligvis tok ledelsen i å komme med denne klagen, ble ydmyket av Gud. Hvordan? Hun ble slått med spedalskhet og måtte oppholde seg utenfor leiren i sju dager, inntil hun var blitt ren. — 4. Mosebok 12: 9—15.
10, 11. Hva kan skje hvis en tilbøyelighet til å murre ikke blir holdt i tømme? Illustrer.
10 Murring består ikke bare i at man beklager seg over noe galt som er blitt gjort. De som stadig murrer, tillegger sine meninger eller sin posisjon for stor vekt, slik at de henleder oppmerksomheten på seg selv i stedet for på Gud. Hvis en slik tilbøyelighet ikke blir holdt i tømme, skaper den splid mellom åndelige brødre og hindrer dem i deres bestrebelser på å tjene Jehova skulder ved skulder. Slik er det fordi de som murrer, ustanselig gir uttrykk for sine klagemål, utvilsomt i håp om at andre skal sympatisere med dem.
11 Noen kan for eksempel kritisere det en bestemt eldste gjør når han behandler poster på møtene eller tar seg av oppgaver i menigheten. Hvis vi lytter til den som klager, kan vi begynne å tenke på samme måte som ham. Før dette misnøyens frø ble sådd i vårt sinn, kan det være at vi ikke fant noe å utsette på den eldstes handlemåte, men nå gjør vi det. Til slutt er ikke noe av det den eldste foretar seg, rett i våre øyne, og vi begynner kanskje selv å klage på ham. Slik oppførsel hører ikke hjemme i en menighet av Jehovas folk.
12. Hvilken virkning kan murring ha på vårt forhold til Gud?
12 Murring mot menn som har fått i oppgave å være hyrder for Guds hjord, kan utarte til spott. Hvis vi murrer mot dem på en slik måte eller nedkaller ondt over dem bak deres rygg, kan det ha en skadelig virkning på vårt forhold til Jehova. (2. Mosebok 22: 28) Spottere som ikke angrer, skal ikke arve Guds rike. (1. Korinter 5: 11; 6: 10) Disippelen Judas skrev om noen som murret, at de ’ringeaktet herredømme og spottet slike som er herlige’, det vil si ansvarlige menn i menigheten. (Judas 8) De som murret, hadde ikke Guds gunst, og vi skyr med rette deres onde kurs.
13. Hvorfor er ikke alle klagemål upassende?
13 Det er riktignok ikke alle klagemål som mishager Gud. Han ignorerte ikke «klageropet over Sodoma og Gomorra», men ødela disse onde byene. (1. Mosebok 18: 20, 21; 19: 24, 25) I Jerusalem oppstod det kort tid etter pinsedagen i år 33 «murring blant de gresktalende jøder mot de hebraisktalende jøder, fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen». Det førte til at «de tolv» rettet på situasjonen ved å utnevne ’sju menn som hadde godt vitnesbyrd’, for at disse skulle ta seg av den «nødvendige oppgaven» å dele ut mat. (Apostlenes gjerninger 6: 1—6) De eldste i vår tid må ikke ’lukke sitt øre’ for berettigede klagemål. (Ordspråkene 21: 13) Og i stedet for å kritisere sine trosfeller bør de være oppmuntrende og oppbyggende. — 1. Korinter 8: 1.
14. Særlig hvilken egenskap trenger vi for å unngå murring?
14 Vi trenger alle å unngå murring, for en klagende ånd er åndelig nedbrytende. En slik innstilling ville ødelegge vår enhet. La oss i stedet alltid la den hellige ånd frambringe kjærlighet i oss. (Galaterne 5: 22) Ved å rette oss etter ’kjærlighetens kongelige lov’ kan vi fortsette å tjene Jehova skulder ved skulder. — Jakob 2: 8; 1. Korinter 13: 4—8; 1. Peter 4: 8.
Vær på vakt mot baktalelse
15. Hva er forskjellen mellom sladder og baktalelse?
15 Ettersom murring kan føre til skadelig sladder, må vi være forsiktige med hva vi sier. Sladder kan være samtaler om løst og fast, om likegyldige ting. Baktalelse vil derimot si å snakke sterkt nedsettende om noen bak hans rygg for å skade hans omdømme. Slik tale er ondsinnet og ugudelig. Gud sa derfor til israelittene: «Du skal ikke gå omkring blant ditt folk for å baktale.» — 3. Mosebok 19: 16.
16. Hva sa Paulus om visse personer som fór med sladder, og hva bør hans veiledning bety for oss?
16 Fordi sladder kan føre til baktalelse, irettesatte Paulus visse personer som fór med sladder. Etter at han hadde omtalt enker som var berettiget til å motta økonomisk støtte fra menigheten, sa han om visse enker at de «lærer . . . å være ubeskjeftiget og renner omkring i husene, ja ikke bare ubeskjeftiget, men de farer også med sladder og blander seg bort i andres saker, idet de snakker om ting de ikke burde snakke om». (1. Timoteus 5: 11—15) Hvis en kristen kvinne merker at hun har lett for å gi seg av med den slags tale som kan føre til baktalelse, bør hun merke seg Paulus’ formaning til kvinner om at de skal være «alvorlige, ikke baktalende». (1. Timoteus 3: 11) Kristne menn må selvfølgelig også være på vakt mot skadelig sladder. — Ordspråkene 10: 19.
Slutt med å dømme
17, 18. a) Hva sa Jesus om det at man dømmer sin bror? b) Hvordan kan vi anvende Jesu ord om å dømme?
17 Selv om vi ikke baktaler andre, kan det være at vi må gjøre oss bevisste anstrengelser for å unngå å dømme dem. Jesus viste hvor gal en slik holdning er, da han sa: «Slutt med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt; for med den dom dere dømmer med, skal dere bli dømt; og med det mål dere måler ut med, skal de måle ut til dere. Hvorfor ser du da på strået i din brors øye, men tenker ikke på bjelken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: ’La meg dra ut strået av øyet ditt’, når, se, det er en bjelke i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye, og så vil du se tydelig hvordan du kan dra strået ut av din brors øye.» — Matteus 7: 1—5.
18 Vi bør ikke ta oss den frihet å tilby oss å dra et lite ’strå’ ut av vår brors øye for å hjelpe ham når vår egen dømmekraft er svekket av en billedlig «bjelke». Nei, hvis vi virkelig forstår hvor barmhjertig Gud er, vil vi ikke være tilbøyelige til å dømme våre åndelige brødre og søstre. Hvordan kan vi på noen mulig måte forstå dem like godt som vår himmelske Far gjør? Det er ikke så rart at Jesus sa at vi skulle ’slutte med å dømme, for at vi ikke skal bli dømt’. En ærlig vurdering av våre egne ufullkommenheter bør få oss til å la være å dømme på en måte som Gud ville betrakte som urettferdig.
Skrøpelige, men verdige til å bli vist ære
19. Hvordan bør vi betrakte våre trosfeller?
19 Hvis vi er fast bestemt på å tjene Gud skulder ved skulder med våre trosfeller, vil vi ikke bare unngå å dømme dem. Vi vil ta ledelsen i å vise dem ære. (Romerne 12: 10) Ja, vi vil søke deres beste, ikke vårt eget, og vi vil med glede utføre beskjedne oppgaver til gagn for dem. (Johannes 13: 12—17; 1. Korinter 10: 24) Hvordan kan vi bevare en slik fin innstilling? Ved å huske på at alle troende er dyrebare for Jehova, og at vi trenger hverandre, akkurat som hver del av menneskekroppen er avhengig av de andre delene. — 1. Korinter 12: 14—27.
20, 21. Hvilken betydning har ordene i 2. Timoteus 2: 20, 21 for oss?
20 De kristne er riktignok skrøpelige leirkar som er betrodd den herlige skatt som tjenesten er. (2. Korinter 4: 7) For å kunne utføre denne hellige virksomheten til pris for Jehova må vi bevare en ærefull stilling innfor ham og hans Sønn. Det er bare ved å holde oss moralsk og åndelig rene at vi kan forbli et kar som Gud kan bruke til et ærefullt formål. Paulus skrev i den forbindelse: «Nå er det i et stort hus ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, og noen til et ærefullt formål, men andre til et ikke ærefullt formål. Derfor, hvis noen holder seg unna de sistnevnte, vil han være et kar til et ærefullt formål, helliget, nyttig for sin eier, beredt til enhver god gjerning.» — 2. Timoteus 2: 20, 21.
21 Personer som ikke oppfører seg på en måte som er i harmoni med Guds krav, er ’kar til et ikke ærefullt formål’. Men når vi følger en gudfryktig kurs, er vi ’kar til et ærefullt formål’, helliget, eller skilt ut, med tanke på tjenesten for Jehova og «beredt til enhver god gjerning». Så vi gjør vel i å spørre oss selv: «Er jeg et ’kar til et ærefullt formål’? Øver jeg god innflytelse på mine trosfeller? Er jeg et medlem av menigheten som arbeider skulder ved skulder med mine trosfeller?»
Fortsett å tjene skulder ved skulder
22. Hva kan den kristne menighet sammenlignes med?
22 Den kristne menighet er en familielignende ordning. Det er en kjærlig, tjenestevillig og hyggelig atmosfære i en familie når alle dens medlemmer tilber Jehova. En familie kan være sammensatt av personer som har forskjellige personligheter, men alle har en ærefull plass. Vi kan sammenligne dette med menigheten. Selv om vi alle er forskjellige — og ufullkomne — har Gud dratt oss til seg gjennom Kristus. (Johannes 6: 44; 14: 6) Jehova og Jesus elsker oss, og i likhet med en forent familie trenger vi så avgjort å vise hverandre kjærlighet. — 1. Johannes 4: 7—11.
23. Hva bør vi huske og være fast bestemt på å gjøre?
23 Den familielignende kristne menighet er også et sted der vi med rette venter å finne lojalitet. Apostelen Paulus skrev: «Jeg [ønsker] at mennene på ethvert sted fortsetter å be, idet de oppløfter lojale hender, uten vrede og diskusjoner.» (1. Timoteus 2: 8) Paulus knyttet altså lojalitet til offentlige bønner «på ethvert sted» der de kristne kommer sammen. Det er bare lojale menn som bør representere menigheten i offentlige bønner. Men Gud venter selvfølgelig av oss alle at vi skal være lojale mot ham og mot hverandre. (Forkynneren 12: 13, 14) La oss derfor være fast bestemt på å arbeide harmonisk sammen, i likhet med de forskjellige delene av menneskekroppen. Måtte vi også tjene i forening som en del av Jehovas familie av tilbedere. La oss framfor alt huske at vi trenger hverandre, og at vi vil oppnå Jehovas godkjennelse og velsignelse når vi fortsetter å tjene ham skulder ved skulder.
Hva svarer du?
• Hva er det som gjør det mulig for Jehovas folk å tjene ham skulder ved skulder?
• Hvorfor unngår de kristne partiskhet?
• Hvorfor er det galt å murre?
• Hvorfor bør vi vise våre trosfeller ære?
[Bilde på side 15]
Peter forstod at «Gud ikke er partisk»
[Bilde på side 16]
Vet du hvorfor Gud ydmyket Mirjam?
[Bilde på side 18]
Lojale kristne tjener med glede Jehova skulder ved skulder