MILDHET
Sinnelag og væremåte preget av at man er blid, vennlig, godlynt, elskelig og varsom; det motsatte av det å være hard eller uvennlig. Mildhet er nøye forbundet med ydmykhet og saktmodighet.
Det viktigste greske ordet som er gjengitt med «mild», er praỵs. A New Testament Wordbook av William Barclay sier om dette adjektivet: «Dette er et vakkert ord i klassisk gresk. Når det brukes om ting, betyr det ’mild’, ’behagelig’. Det brukes for eksempel om en mild bris eller en mild stemme. Når det brukes om personer, betyr det ’mild’, ’vennlig’ eller ’elskverdig’. . . . Det ligger mildhet i praus, men bak mildheten ligger stålets styrke. . . . Det dreier seg ikke om en karakterløs mildhet, en sentimental ettergivenhet, en passiv sinnsro.» (London 1956, s. 103, 104) Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words sier at substantivformen praỵtes ikke bare dreier seg om en persons «atferd, om vedkommendes forhold til sine medmennesker eller om hans naturlige væremåte. Det er snarere en dyd som er innvevd i sjelen. Det er noe man først og fremst utviser overfor Gud. Det er det sinnelag vi har når vi aksepterer hans handlinger overfor oss som gode og derfor godtar dem uten diskusjon eller motstand; det er nær forbundet med ordet tapeinofrosunē [ydmykhet], og nevnes rett etter dette». (1981, bd. 3, s. 55, 56) Ordet praỵs blir gjengitt i forskjellige bibeloversettelser med «saktmodig», «tålsom», «ydmyk» og «mild». – NO, EN, NB.
Et annet gresk ord som gjengis med «mild», er ẹpios. Apostelen Paulus sa: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild [gr. ẹpion] mot alle.» (2Ti 2: 24) Dette gjelder alle Guds tjenere, men i særlig grad dem som har tilsynsoppgaver. En mild person er ikke høyrøstet, bråkete eller ubeskjeden. Moses, den sanne Guds mann, «var uten sammenligning den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate», selv om han ikke ved enhver anledning viste den rette holdning. (4Mo 12: 3; Sl 90: 0) I forbindelse med en av hans taler sies det at hans ord var som «lett regn på gress». – 5Mo 32: 2.
I 1. Tessaloniker 2: 7 sier Paulus om seg selv og sine medarbeidere at de ble «milde iblant [tessalonikerne], som når en ammende mor steller med sine egne barn». Det var fordi de hadde ekte kjærlighet til dem de underviste, og omtanke for deres åndelige vekst. (1Te 2: 8) Ordet ẹpioi (av ẹpios, gjengitt med ’mild’) forekommer i dette tilfellet i Textus Receptus, Tischendorfs tekst, Merks tekst og enkelte håndskrifter. W.E. Vine sier at dette ordet «ofte ble brukt av greske skribenter når de beskrev en barnepike som hadde vanskelige barn å ta seg av, eller en lærer som hadde uregjerlige elever, eller foreldre i forholdet til barna sine. I 1. Tess. 2: 7 bruker apostelen det for å beskrive hvordan han og de andre misjonærene opptrådte overfor de omvendte i Tessalonika». – Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1981, bd. 2, s. 145.
I 1. Tessaloniker 2: 7 har imidlertid Westcott og Horts greske tekst og enkelte håndskrifter ordet nẹpioi, som betyr «spedbarn». I den forbindelse sier The New International Dictionary of New Testament Theology: «Det er to lesemåter i 1. Tess. 2: 7: (a) ēpioi (vi var milde iblant dere); (b) nēpioi (spedbarn). Det foregående ordet slutter med en n, og det ser ut til at denne bokstaven er blitt skrevet to ganger under avskrivningen ved en feiltagelse. Dessuten fører tolkningen av den andre lesemåten til vanskeligheter. For i v. 7b er det ikke seg selv Paulus sammenligner med ’barn’, men tessalonikerne; han og medarbeiderne hans var som en ammende kvinne (trofos).» – Redigert av C. Brown, 1975, bd. 1, s. 282.
Jehova tolererer ikke synd og ondskap, men han har likevel kjærlig sørget for at menneskene kan nærme seg ham på grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer og prestetjeneste. De som tilber og tjener Jehova, kan derfor tre fram for ham uten å føle en sykelig frykt eller redsel. (He 4: 16; 10: 19–22; 1Jo 4: 17,18) Jesus gjenspeilte Jehova Gud på en så fullkommen måte at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» Han sa også: «Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn [gr. praỵs] og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» (Joh 14: 9; Mt 11: 28–30) Det er derfor alltid mulig å nærme seg Jehova Gud for dem som elsker ham, og han fyller dem som vender seg til ham, med mildhet, styrke og stor tillit.
Et uttrykk for styrke. Mildhet er ikke noe som kjennetegner en karaktersvak person. Som nevnt sa Jesus Kristus: «Jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte.» (Mt 11: 29; 2Kt 10: 1) Likevel var Jesus sterk, siden han hadde sin Fars fulle støtte. Han stod fast for det som var rett, og han viste stor frimodighet i tale og handling når det var på sin plass. – Mt 23: 13–39; jf. 21: 5.
Det krever styrke å være mild mot andre, berolige dem eller ta hensyn til deres følelser, spesielt hvis man føler seg provosert. David var en stridsmann, men på grunn av sin farskjærlighet befalte han ifølge 2. Samuelsbok 18: 5 likevel Joab å behandle hans opprørske sønn Absalom «varsomt». Det hebraiske ordet som er brukt her (ʼat), bringer tanken hen på rolig eller varsom bevegelse. Apostelen Paulus var mild, men han var ikke en svak person. Det viste han ved å tale kraftfullt når det var nødvendig, for eksempel da han skrev sitt første og andre brev til den kristne menigheten i Korint.
Mildhet utspringer av tro og styrke. En som er mild av sinn, har ikke lett for å miste besinnelsen eller bli brakt ut av likevekt. Hvis en person ikke er mild av sinn, kan det skyldes usikkerhet, frustrasjon, mangel på tro og håp og kanskje til og med desperasjon. Et ordspråk sier om en som ikke er mild av sinn: «Som en gjennombrutt by uten mur er den mann som ikke kan legge bånd på sin ånd.» (Ord 25: 28) Han er sårbar siden han er åpen for enhver urett tanke som kan få ham til å handle galt.
En frukt av Guds ånd. Mildhet er en frukt av Guds hellige ånd, hans virksomme kraft. (Ga 5: 22, 23) Gud er derfor Kilden til mildhet, og en må be ham om hans ånd og framelske denne frukt av Guds ånd for virkelig å kunne ha et mildt sinn. Mildhet er med andre ord ikke et resultat av ren viljestyrke, men av at man holder seg nær til Gud.
De som ikke er milde, er ofte irritable og unødig strenge, og de mangler selvkontroll og er stridslystne. De kristne blir derimot rådd til å bevare enheten og freden ved å legge vekt på «ydmykhet og mildhet». – Ef 4: 1–3.
Hvis misunnelse og stridslyst får lov til å slå rot og vokse, vil det føre til uro av ethvert slag. Mildhet vil på den annen side forhindre uro i å bre seg blant Kristi disipler. Bibelskribenten Jakob tilskynder derfor dem som er vise og forstandige i menigheten, til å ha en ’god livsførsel’ preget av den «mildhet som hører visdom til», «visdommen ovenfra». – Jak 3: 13, 17.
I Bibelen er «mildhet» ofte forbundet med «ånd», for eksempel i uttrykk som «mildhets ånd» og den «milde ånd». Ekte mildhet er derfor noe mer enn en ytre eller flyktig egenskap eller en egenskap man tar på ved enkelte anledninger. Det er snarere en del av en persons vesen eller sinnelag. Apostelen Peter peker på dette når han sier: «La ikke deres pryd være den ytre, som består i å flette håret og ta på seg gullsmykker eller bære ytterkledninger, men la den være hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne.» – 1Pe 3: 3, 4.
Apostelen Paulus skriver: «Ikle dere . . . mildhet.» I første omgang kan det her se ut som om mildhet er et slags ytre skall, en ferniss. Men i samme forbindelse kommer han med denne formaningen: «Ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.» (Kol 3: 10, 12; Ef 4: 22–24) Det viser at mildhet er et personlighetstrekk som ikke utelukkende er medfødt, men som i første rekke er en frukt av Guds ånd som framelskes ved at man tilegner seg nøyaktig kunnskap og handler i samsvar med den.
Nødvendig for tilsynsmenn. Da Paulus skrev til den unge Timoteus og gav ham retningslinjer for hvordan han skulle føre tilsyn med menigheten og håndtere vanskelige situasjoner, sa han: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg under onde forhold og med mildhet veileder dem som ikke er velvillig innstilt, ettersom Gud kanskje vil gi dem anger.» (2Ti 2: 24, 25) Her ser vi at det er en sammenheng mellom mildhet og langmodighet. Tilsynsmannen ser hvorfor han må ta seg av den vanskelige situasjonen: Gud har tillatt det som skjer, og en tilsynsmann må håndtere situasjonen på en måte som ivaretar partenes interesser. Han må tåle den vanskelige situasjonen inntil problemet blir brakt ut av verden, uten å miste fatningen.
En annen tilsynsmann, Titus, som bodde på Kreta, ble også bedt om å minne sine kristne brødre om «å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». Paulus understreker for Titus behovet for å vise mildhet ved å vise til Guds enestående kjærlighet og barmhjertighet, som kom til uttrykk gjennom hans Sønn, og som driver en til å ta avstand fra den ondskapsfulle og hatefulle livsstilen man en gang hadde, og til å følge en ny levemåte, som fører til evig liv. – Tit 3: 1–7.
Paulus skriver dessuten til dem som er åndelig modne i menigheten, om det ansvar som hviler på dem: «Selv om et menneske begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det, skal dere som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand, mens du holder øye med deg selv, for at ikke også du skal bli fristet.» (Ga 6: 1) De bør huske hvordan de selv er blitt behandlet av Gud, og ikke gi en som begår et feiltrinn, en skarp reprimande, men forsøke å bringe ham i den rette tilstand i en mildhetens ånd. Det vil vise seg å være langt mer virkningsfullt og gagnlig for de berørte parter.
Når man er oppe i en vanskelig situasjon eller har med sinte personer å gjøre, vil man oppnå mye godt ved å vise mildhet, mens hardhet vil virke motsatt. Et ordspråk sier: «Et mildt svar stiller voldsom harme, men et ord som volder smerte, får vrede til å stige opp.» (Ord 15: 1) Mildhet kan utrette mye. «Ved tålmodighet overtales en befalingsmann, og en mild tunge kan knuse ben.» – Ord 25: 15.
Nødvendig når man blir tuktet. Salomo drøfter et annet fint prinsipp som har med mildhet eller ro å gjøre. Det dreier seg om den tilbøyeligheten vi kan ha til å legge en opprørsk ånd for dagen når vi blir irettesatt eller tuktet av en som har myndighet. Vi blir kanskje så oppbrakt at vi forlater vår plass og overilt sier fra oss en oppgave eller stilling som krever at vi underordner oss. Salomo advarer: «Hvis en herskers ånd skulle reise seg mot deg, så forlat ikke din egen plass, for ro mildner store synder.» (For 10: 4; jf. Tit 3: 2.) Hvis vi er milde og bevarer roen når vi blir tuktet, unngår vi ikke bare ytterligere harme fra den som har myndighet over oss, men det hjelper oss dessuten til å forbedre vår personlighet ved at vi ikke mister fatningen, men holder oss på vår rette plass, eller i vår stilling, og tar til oss tukten.
Dette er spesielt viktig når ’herskeren’ er Jehova Gud og tukten kommer gjennom dem han har gitt myndighet. (He 12: 7–11; 13: 17) Det gjelder også i vårt forhold til dem som med Guds tillatelse utøver verdslig myndighet. (Ro 13: 1–7) Selv hvis en slik hersker i harde ordelag skulle kreve av en kristen en grunn for det håpet han har, vil en kristen svare «med et mildt sinn og dyp respekt», selv om han er fast bestemt på først og fremst å være lydig mot Gud. – 1Pe 3: 15.
En forenende kraft. Det er hyggelig når en person snakker og handler med mildhet, og det fremmer freden. En slik person virker tilnærmelig og sympatisk, og hans væremåte virker åndelig oppbyggende på andre. En som er hard, rå, høyrøstet og vulgær, skaper splittelse og støter andre fra seg. En som er mild, fremmer derimot enheten og virker tiltalende på andre. Jehova blir omtalt som en hyrde som samler lammene sine og bærer dem ved sin barm (i den vide brystfolden på kledningen hvor hyrdene av og til bar lammene). (Jes 40: 11) Hans Sønn, Jesus Kristus, sa om Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger!» «Men,» la han til, «dere ville ikke.» (Mt 23: 37) Jerusalems innbyggere ble derfor brutalt behandlet av den romerske hæren da byen ble ødelagt i år 70 e.v.t.
Falsk mildhet. En mild tale eller væremåte er ikke nødvendigvis alltid ekte. Mildheten må komme fra hjertet hvis den skal være ekte. Satan påførte Guds tjener Job store lidelser for å prøve hans ulastelighet mot Gud og sørget for at Job ble muntlig angrepet av tre «venner». De anklaget ham for å ha syndet i det skjulte, for å være ond og gjenstridig. De antydet også at han var en frafallen, og at Gud hadde drept hans sønner på grunn av deres ondskap. Likevel sa en av de tre, Elifas, til Job: «Er den rike trøsten fra Gud ikke nok for deg, og et ord som er talt til deg i mildhet?» (Job 15: 11) Noe av det de sa, kan derfor ha blitt sagt i en mild tone, men innholdet var uvennlig og bar derfor ikke preg av ekte mildhet.