Spørsmål fra leserne

◼ Hvorfor har Jehovas vitner utstøtt (ekskommunisert) enkelte for frafall når disse fortsatt sier at de tror på Gud, Bibelen og Jesus Kristus?

De som kommer med en slik innvending, peker på at mange religiøse organisasjoner som hevder at de er kristne, tillater avvikende syn. Også noen prester er uenige i enkelte av sitt kirkesamfunns grunnleggende læresetninger, men har fortsatt et godt forhold til sin kirke. I nesten alle kristenhetens religionssamfunn finnes det modernister og fundamentalister som er svært uenige med hverandre når det gjelder i hvilken grad Bibelen er inspirert.

Slike eksempler gir oss imidlertid ingen grunn til å gjøre det samme. Hvorfor ikke? Mange av disse religionssamfunnene tillater svært avvikende syn blant både presteskap og lekfolk fordi de mener at de ikke kan være sikre på hva som er Bibelens sannhet. De er lik de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid som ikke kunne tale med myndighet. Jesus derimot underviste med myndighet. (Matteus 7: 29) I den grad religiøse mennesker tror på den felleskirkelige bevegelse, er de dessuten forpliktet til ikke å ta avvikende trosoppfatninger for alvorlig.

Men et slikt syn har ikke noe bibelsk grunnlag. Jesus gjorde ikke felles sak med noen av jødedommens sekter. Jøder som tilhørte disse sektene, sa at de trodde på skapelsens Gud og på de hebraiske skrifter, særlig på Moseloven. Jesus sa likevel til sine disipler: «Ta dere i vare for . . . fariseernes og saddukeernes lære.» (Matteus 16: 11, 12; 23: 15) Legg også merke til hvor sterkt apostelen Paulus uttrykte seg: «Om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet!» Paulus gjentok så denne uttalelsen for å understreke. — Galaterne 1: 8, 9.

Å framholde dissenterende eller avvikende syn er ikke forenelig med sann kristendom, noe Paulus gjør klart i 1. Korinter 1: 10: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» I Efeserne 4: 3—6 kommer han med denne oppfordringen til de kristne: «Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, en Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»

Skulle denne enheten bli oppnådd og bevart ved at hver og en undersøkte skriftene for seg selv, kom til sine egne konklusjoner og så framholdt disse? På ingen måte. Gjennom Jesus Kristus sørget Jehova Gud for at det ble gitt «noen til apostler, . . . noen til evangelister, noen til hyrder og lærere . . . inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den modne mann». Ja, ved hjelp av slike Ordets tjenere kunne det og ville det bli mulig å oppnå enhet i menigheten — enhet hva både lære og virksomhet angikk. — Efeserne 4: 11—13.

Det er opplagt at det å tro på Gud, Bibelen, Jesus Kristus og så videre ikke er alt som skal til for å være anerkjent som tilsluttet Jehovas vitners menighet. Både den romersk-katolske paven og den anglikanske erkebiskopen av Canterbury bekjenner seg til slike trosoppfatninger, men den ene kan likevel ikke være medlem av den andres kirke. Det at en person erklærer at han har slike trosoppfatninger, vil heller ikke gi ham rett til å være kjent som et av Jehovas vitner.

For å være anerkjent som en som er tilsluttet Jehovas vitners menighet, må en godta hele rekken av Bibelens sanne læresetninger, deriblant de bibelske trosoppfatningene som er særegne for Jehovas vitner. For eksempel:

At det store stridsspørsmål menneskeheten står overfor, gjelder rettmessigheten av Jehovas overherredømme, og at det er på grunn av dette stridsspørsmålet han har tillatt det onde så lenge. (Esekiel 25: 17) At Jesus Kristus hadde en førmenneskelig tilværelse, og at han er underordnet sin himmelske Far. (Johannes 14: 28) At det er en «tro og klok tjener» på jorden i dag som er ’satt over alle Jesu jordiske interesser’, og at denne tjeneren har tilknytning til Jehovas vitners styrende råd. (Matteus 24: 45—47) At hedningefolkenes tider endte i 1914, at Guds rike da ble opprettet i himmelen, og at Kristi forutsagte nærvær da begynte. (Lukas 21: 7—24; Åpenbaringen 11: 15 til 12: 10) At bare 144 000 kristne skal motta den himmelske lønn. (Åpenbaringen 14: 1, 3) At Harmageddon, krigen på Guds, den Allmektiges, store dag, er nær. (Åpenbaringen 16: 14, 16; 19: 11—21) At den vil bli etterfulgt av Kristi tusenårige styre, som vil føre til at hele jorden blir et paradis. At de første som vil kunne glede seg over det, vil være vår tids ’store skare’ av Jesu «andre sauer». — Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9—17; 21: 3, 4.

Har vi bibelsk presedens for å innta en så streng holdning? Absolutt. Paulus skrev om noen som levde på hans tid: «Deres ord vil spre seg som koldbrann. Til dem hører Hymeneus og Filetus. De har forlatt sannheten og er kommet på avveier, for de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted, og de bryter ned troen hos folk.» (2. Timoteus 2: 17, 18; se også Matteus 18: 6.) Det er ingenting som antyder at disse mennene ikke trodde på Gud, Bibelen og Jesu offer. Men på grunn av dette ene, grunnleggende punktet, det de lærte angående tiden for oppstandelsen, stemplet Paulus dem med rette som frafalne, som mennesker som trofaste kristne ikke skulle ha samfunn med.

De som ikke trodde at Jesus hadde kommet i kjødet, ble betegnet av apostelen Johannes som antikrister. Det kan godt være at de trodde på Gud, på de hebraiske skrifter, på Jesus som Guds Sønn, og så videre. Men de var ikke enige i at Jesus hadde kommet i kjødet, og ble dermed betegnet som «Antikrist». Johannes sier videre om dem som hadde slike avvikende syn: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt [hils ikke på ham, NW]. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» — 2. Johannes 7, 10, 11.

Hvis en kristen (som sier at han tror på Gud, Bibelen og Jesus) fremmer falsk lære og ikke angrer, kan det ifølge dette bibelske mønstret være nødvendig å utstøte ham av menigheten. (Se Titus 3: 10, 11.) Hvis en person bare føler tvil eller er uinformert på et punkt, vil naturligvis kvalifiserte Ordets tjenere gi ham kjærlig hjelp. Dette harmonerer med rådet: «Dem som tviler, skal dere ha barmhjertighet med. Frels dem ved å rive dem ut av ilden.» (Judas 22, 23, vers 23 fra NW) Den sanne kristne menighet kan derfor ikke med rette bli beskyldt for å være hard og dogmatisk. Men den setter stor pris på den enhet Guds Ord oppmuntrer de kristne til å ha, og arbeider for å fremme denne enheten.