La oss være «av det slaget som har tro»
’Vi er av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.’ — HEBREERNE 10: 39.
1. Hvorfor kan det sies at den tro som blir vist av enhver lojal tjener for Jehova, er verdifull?
NESTE gang du er i en Rikets sal full av tilbedere av Jehova Gud, så ta deg tid til å se på dem du har rundt deg. Tenk på de mange måtene deres tro kommer til uttrykk på. Du ser kanskje eldre som har tjent Gud i flere tiår, ungdommer som daglig motstår gruppepress, og foreldre som gjør seg store anstrengelser for å oppdra barna sine til å bli gudfryktige mennesker. Du ser eldste og menighetstjenere, brødre med mange ansvarsområder. Ja, du ser åndelige brødre og søstre i alle aldere som overvinner alle former for hindringer for å kunne tjene Jehova. Så verdifull hver enkelts tro er! — 1. Peter 1: 7.
2. Hvorfor er Paulus’ veiledning i Hebreerne, kapitlene 10 og 11, nyttig for oss som lever i dag?
2 Få, om noen, ufullkomne mennesker har hatt en bedre forståelse av betydningen av tro enn apostelen Paulus hadde. Han skrev at ekte tro fører til at «sjelen blir bevart i live». (Hebreerne 10: 39) Paulus var imidlertid klar over at troen blir utsatt for angrep og nedbrytende påvirkning i denne troløse verden. Han var dypt bekymret for de kristne hebreerne i Jerusalem og Judea, som kjempet for å bevare sin tro. Når vi nå skal se nærmere på deler av kapitlene 10 og 11 i Hebreerbrevet, så la oss merke oss hvilke metoder Paulus benyttet for å bygge opp troen hos dem. Etter hvert skal vi også se på hvordan vi kan bygge opp troen hos oss selv og dem vi har rundt oss.
Å gi uttrykk for tillit til hverandre
3. Hvordan viser Paulus’ ord i Hebreerne 10: 39 at han hadde tillit til sine brødre og søstre i troen?
3 Det første vi legger merke til, er kanskje Paulus’ positive holdning til sine lesere. Han skrev: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse, men av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live.» (Hebreerne 10: 39) Paulus trodde det beste, ikke det verste, om sine trofaste medkristne. Legg også merke til at han brukte uttrykket «vi». Paulus var en rettferdig mann. Likevel henvendte han seg ikke til leserne på en nedlatende måte, som om han befant seg på et nivå av rettferdighet som var høyt hevet over dem. (Jevnfør Forkynneren 7: 16.) I stedet inkluderte han seg selv da han skrev om dem. Han gav uttrykk for oppriktig tillit til at han og hans trofaste kristne lesere alle sammen modig ville møte de formidable utfordringene som lå foran dem, at de ville nekte å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’, og at de ville vise seg å være «av det slaget som har tro».
4. Hvilke grunner hadde Paulus til å ha tillit til sine trosfeller?
4 Hvordan kunne Paulus ha en slik tillit? Var han blind for de kristne hebreernes feil? Tvert imot, han gav dem spesiell veiledning som skulle hjelpe dem til å overvinne sine åndelige svakheter. (Hebreerne 3: 12; 5: 12—14; 6: 4—6; 10: 26, 27; 12: 5) Likevel hadde Paulus minst to gode grunner til å ha tillit til sine brødre: (1) Paulus etterlignet Jehova Gud og bestrebet seg på å se Guds folk slik Jehova ser dem. Han så derfor ikke bare brødrenes feil, men også deres gode egenskaper og deres potensial for å velge å gjøre det gode i framtiden. (Salme 130: 3; Efeserne 5: 1) (2) Paulus hadde en urokkelig tro på den hellige ånds kraft. Han visste at uansett hvilke hindringer eller menneskelige skrøpeligheter som er inne i bildet, vil Jehova kunne gi enhver kristen som bestreber seg på å tjene ham trofast, «kraft som er over det normale». (2. Korinter 4: 7; Filipperne 4: 13) Den tillit Paulus hadde til sine brødre og søstre, var derfor ikke ubegrunnet, urealistisk eller basert på blind optimisme. Den hadde et solid grunnlag og hadde støtte i Skriften.
5. Hvordan kan vi etterligne den tillit Paulus hadde til sine trosfeller, og hva vil det sannsynligvis føre til?
5 Den tillit Paulus viste sine brødre og søstre, hadde uten tvil en smittende virkning. Det må ha betydd mye for menighetene i Jerusalem og Judea å motta disse oppmuntrende ordene fra Paulus. De kristne hebreerne var gjenstand for bitende forakt og hovmodig likegyldighet fra sine jødiske motstanderes side. Paulus’ ord hjalp dem til i sitt hjerte å bestemme seg for å være «av det slaget som har tro». Kan vi som lever i dag, også hjelpe hverandre? Det er lett å se en lang rekke feil og personlige særegenheter hos andre. (Matteus 7: 1—5) Men vi kan være til mye større hjelp for hverandre hvis vi merker oss den enestående tro som hver enkelt legger for dagen, og gir uttrykk for at vi verdsetter den. Når vi oppmuntrer hverandre slik, er det mer sannsynlig at troen kommer til å vokse. — Romerne 1: 11, 12.
Velvalgte skriftsteder
6. Hvilken kilde siterte Paulus fra da han skrev det som står i Hebreerne 10: 38?
6 Paulus bygde dessuten opp troen hos sine medkristne ved å bruke velvalgte skriftsteder. Han skrev for eksempel: «’Men min rettferdige skal leve på grunn av tro’, og ’hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham’.» (Hebreerne 10: 38) Paulus siterte her fra profeten Habakkuks bok.a Paulus’ lesere, de kristne hebreerne, var sannsynligvis fortrolige med disse ordene, for de hadde god kjennskap til de profetiske bøkene. I betraktning av det som var Paulus’ hensikt — å styrke troen hos de kristne som bodde i Jerusalem og omegn omkring år 61 — passet det godt å vise til Habakkuk. Hvorfor det?
7. Når skrev Habakkuk sin profeti, og hvordan var forholdene i Juda land på den tiden?
7 Habakkuk skrev øyensynlig sin bok bare drøyt tjue år før Jerusalem ble ødelagt i 607 f.v.t. I et syn så profeten kaldeerne (babylonerne), en ’bitter og voldsom nasjon’, feie gjennom Juda land, ødelegge Jerusalem og oppsluke folkeslag og nasjoner. (Habakkuk 1: 5—11) Denne ulykken var imidlertid blitt forutsagt siden Jesajas tid, over hundre år tidligere. På Habakkuks tid ble den gode kong Josjia etterfulgt av Jehojakim, og ondskapen blomstret igjen i Juda. Jehojakim sørget for at de som talte i Jehovas navn, ble forfulgt og til og med myrdet. (2. Krønikebok 36: 5; Jeremia 22: 17; 26: 20—24) Det er ikke noe rart at profeten Habakkuk fortvilt ropte: «Hvor lenge, Jehova?» — Habakkuk 1: 2.
8. Hvordan kunne det som ble sagt til Habakkuk, være til hjelp for de kristne i det første århundre, og hvordan kan det være til hjelp for de kristne i dag?
8 Habakkuk visste ikke hvor nær ødeleggelsen av Jerusalem var. De kristne i det første århundre visste heller ikke når den jødiske tingenes ordning skulle ende. Og vi som lever nå, kjenner ikke ’dagen og timen’ da Jehovas dom vil ramme den nåværende onde ordning. (Matteus 24: 36) La oss derfor merke oss det tosidige svaret Jehova gav Habakkuk. For det første forsikret han profeten om at enden ville komme akkurat i rette tid. Selv om det fra et menneskelig synspunkt kunne virke som om det drøyde, sa Jehova: «Det vil ikke være forsinket.» (Habakkuk 2: 3) For det andre gav han Habakkuk denne forsikringen: «Den rettferdige, ved sin trofasthet skal han forbli i live.» (Habakkuk 2: 4) For noen oppløftende, enkle og klare sannheter! Det som betyr mest, er ikke når enden kommer, men at vi fortsetter å leve et liv preget av tro.
9. Hvordan gikk det til at lydige tjenere for Jehova ’forble i live ved sin trofasthet’ a) i 607 f.v.t.? b) etter år 66 e.v.t.? c) Hvorfor er det viktig at vi styrker vår tro?
9 Da Jerusalem ble inntatt i 607 f.v.t., fikk Jeremia, hans sekretær Baruk, Ebed-Melek og de lojale rekabittene se Jehovas løfte til Habakkuk gå i oppfyllelse. De ’forble i live’, idet de unnslapp den forferdelige ødeleggelsen av Jerusalem. Hvorfor? Jehova lønnet dem for deres trofasthet. (Jeremia 35: 1—19; 39: 15—18; 43: 4—7; 45: 1—5) Og når det gjelder de kristne hebreerne i det første århundre, må de ha reagert positivt på Paulus’ veiledning, for da romerske hærer angrep Jerusalem i år 66 e.v.t. og deretter uten noen forklarlig grunn trakk seg tilbake, gav de kristne trofast akt på Jesu advarsel og flyktet. (Lukas 21: 20, 21) De forble i live på grunn av sin trofasthet. Og vi kommer også til å forbli i live hvis vi blir funnet trofaste når enden kommer. For en viktig grunn til å styrke vår tro nå!
Levende beskrivelser av personer som viste en eksemplarisk tro
10. Hvordan beskrev Paulus den tro som Moses viste, og hvordan kan vi etterligne den?
10 Paulus bygde opp troen hos sine lesere ved å trekke fram eksempler på en virkningsfull måte. Når du leser Hebreerne, kapittel 11, så legg merke til hvor levende han beskriver de bibelske personene. Han sier for eksempel at Moses «fortsatte å være standhaftig, som om han så den usynlige». (Hebreerne 11: 27) Med andre ord var Jehova Gud så virkelig for Moses at det var som om Moses kunne se den usynlige Gud. Kan det samme sies om oss? Det er lett å snakke om forholdet til Jehova, men å bygge opp og styrke dette forholdet krever anstrengelser. Dette er anstrengelser vi er nødt til å gjøre oss! Er Jehova så virkelig for oss at vi tar ham i betraktning når vi treffer avgjørelser, også i saker som tilsynelatende er av mindre betydning? En slik tro vil hjelpe oss til å utholde selv den verste motstand.
11, 12. a) Under hvilke omstendigheter kan Enoks tro ha blitt prøvd? b) Hvilken oppmuntrende belønning fikk Enok?
11 Tenk også på den tro som Enok viste. Det er vanskelig for oss å forestille oss den motstand han møtte. Enok måtte forkynne et sviende domsbudskap mot datidens onde mennesker. (Judas 14, 15) Den forfølgelsen som denne trofaste mannen ble utsatt for, var tydeligvis så ondsinnet, så voldsom, at Jehova «forflyttet ham», idet han overførte ham fra livet til dødens søvn før fiendene kunne gripe ham. Enok fikk derfor ikke se den profetien han uttalte, gå i oppfyllelse. Han fikk imidlertid en gave som, i noen henseender, var enda bedre. — Hebreerne 11: 5; 1. Mosebok 5: 22—24.
12 Paulus forklarer: «Før han [Enok] ble forflyttet, fikk han det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud.» (Hebreerne 11: 5) Hva betyr det? Før Enok sovnet inn i døden, må han ha fått et syn av et eller annet slag; kanskje fikk han se det jordiske paradiset, hvor han en dag i nær framtid vil våkne opp. Jehova lot i hvert fall Enok få vite at hans trofaste kurs hadde behaget ham. Enok hadde gledet Jehovas hjerte. (Jevnfør Ordspråkene 27: 11.) Det vi vet om Enoks liv, er gripende, ikke sant? Skulle du ønske at du også kunne leve et liv preget av tro? Da bør du dvele ved det eksemplet som han og andre bibelske personer foregikk med. Se dem for deg som virkelige personer. Vær fast besluttet på å leve «ved tro» dag etter dag. Husk også at «det slaget som har tro», ikke tjener Jehova på grunnlag av forventning om at han på et bestemt tidspunkt skal oppfylle alle sine løfter. Nei, vi er fast besluttet på å tjene Jehova for alltid. Å gjøre det er ensbetydende med å følge den aller beste levemåte i den nåværende tingenes ordning og også i den kommende.
Hvordan vi kan bli sterkere i troen
13, 14. a) Hvordan kan Paulus’ ord i Hebreerne 10: 24, 25 hjelpe oss til å gjøre møtene våre til glederike sammenkomster? b) Hva er den viktigste grunnen til at vi kommer sammen på kristne møter?
13 I brevet til hebreerne nevner Paulus en rekke konkrete tiltak de kristne kan benytte seg av for å styrke sin tro. La oss se på bare to av dem. Vi kjenner sikkert den oppfordringen han kommer med i Hebreerne 10: 24, 25, og som går ut på at vi regelmessig bør komme sammen på kristne møter. Husk imidlertid at disse inspirerte ordene ikke betyr at vi bare skal være passive tilhørere på møtene. Nei, Paulus beskriver møtene som anledninger da vi kan bli kjent med hverandre, gi hverandre oppmuntring og oppgløde hverandre til å tjene Gud mer helhjertet. Vi er til stede på møtene for å gi, ikke bare for å få. Å ha dette i tankene vil hjelpe oss til å gjøre møtene våre til glederike sammenkomster. — Apostlenes gjerninger 20: 35.
14 Vi er imidlertid først og fremst til stede på kristne møter for å tilbe Jehova Gud. Det gjør vi ved å delta i bønnen og sangen, ved å lytte oppmerksomt og ved å frambære «frukt av lepper», det vil si lovprise Jehova i våre kommentarer og i våre oppdrag på møtene. (Hebreerne 13: 15) Hvis vi har disse målene i tankene og handler i samsvar med dem på hvert møte, vil vi uten tvil få bygd opp troen hver gang vi kommer sammen for å tilbe.
15. Hvorfor oppfordret Paulus de kristne hebreerne til å holde fast ved sin tjeneste, og hvorfor er dette et godt råd også for oss som lever nå?
15 Å delta i forkynnelsesarbeidet er også noe som bygger opp troen. Paulus skrev: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han som gav løftet, er trofast.» (Hebreerne 10: 23) Hvis du ser noen som befinner seg i en farlig situasjon og holder på å gi opp, oppfordrer du dem kanskje til å holde fast i noe. Det er ingen tvil om at Satan øvde press på de kristne hebreerne for å få dem til å gi opp tjenesten, og han øver også press på Guds folk i dag. Hva bør vi gjøre når vi blir utsatt for et slikt press? Tenk på det Paulus gjorde.
16, 17. a) Hvordan fikk Paulus frimodighet til å delta i tjenesten? b) Hvilke tiltak bør vi treffe hvis vi kvier oss for å ta del i en eller annen gren av den kristne tjeneste?
16 Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: ’Etter at vi først hadde lidd og var blitt uforskammet behandlet (slik som dere vet) i Filippi, oppbød vi ved vår Guds hjelp frimodighet til å tale Guds gode budskap til dere under stor kamp.’ (1. Tessaloniker 2: 2) Hva mente Paulus da han skrev at han og hans medarbeidere var blitt «uforskammet behandlet» i Filippi? Ifølge noen bibelforskere overbringer det greske ordet Paulus benyttet, tanken på «hard og hensynsløs behandling» eller «nedverdigende mishandling». Myndighetene i Filippi hadde sørget for at Paulus og hans medarbeidere ble slått med stokker og kastet i fengsel, hvor føttene deres ble satt fast i blokken. (Apostlenes gjerninger 16: 16—24) Hvilken virkning hadde denne smertefulle opplevelsen på Paulus? Kunne innbyggerne i Tessalonika, den neste byen på hans misjonsreise, konstatere at han vek tilbake i frykt? Nei, Paulus «oppbød frimodighet». Han overvant frykten og fortsatte å forkynne med frimodighet.
17 Hvor fikk Paulus sin frimodighet fra? Fra sitt eget indre? Nei, han sa at han «ved vår Guds hjelp oppbød frimodighet». Et oppslagsverk for bibeloversettere sier at passasjen «ved vår Guds hjelp» kan gjengis slik: «Gud tok frykten ut av våre hjerter.» Hvis du ikke føler deg særlig frimodig i tjenesten, eller hvis du kvier deg for å ta del i en bestemt gren av tjenesten, hvorfor ikke da be Jehova Gud om at han må gjøre det samme i ditt tilfelle? Be ham om å fjerne frykten fra ditt hjerte. Be ham om å hjelpe deg til å ’oppby frimodighet’ i tjenesten. Treff også andre konkrete tiltak. Du kan for eksempel avtale å samarbeide med en som har erfaring i en gren av tjenesten som du kvier deg for å ta del i. Det kan dreie seg om forkynnelse i forretningsstrøk, gatearbeid, uformell forkynnelse eller forkynnelse via telefon. Den du samarbeider med, er kanskje villig til å innlede samtalen de første gangene. I så fall bør du følge godt med og lære deg framgangsmåten. Deretter må du ’oppby frimodighet’ og selv forsøke å starte samtaler.
18. Hvilke velsignelser kan vi erfare hvis vi ’oppbyr frimodighet’ i tjenesten?
18 Tenk på hvilke gode resultater det vil bringe hvis du virkelig ’oppbyr frimodighet’. Når du er utholdende og ikke tillater deg selv å bli motløs, kommer du sannsynligvis til å få fine opplevelser i forkynnelsen, opplevelser som du ellers ville ha gått glipp av. (Se side 25.) Du vil erfare den tilfredshet det gir å vite at du har behaget Jehova ved å gjøre noe som er vanskelig for deg. Du vil erfare at han velsigner deg og hjelper deg til å overvinne frykten. Din tro vil bli sterkere. Du kan nemlig ikke bygge opp troen hos andre uten samtidig å bygge opp din egen tro. — Judas 20, 21.
19. Hvilken dyrebar lønn er det som venter «det slaget som har tro»?
19 Måtte du fortsette å styrke troen hos deg selv og dem du har rundt deg! Det kan du gjøre ved å bruke velvalgte skriftsteder på en oppbyggende måte, ved å lese om bibelske personer som viste en eksemplarisk tro, og se dem for deg som virkelige personer, ved å forberede deg til kristne møter og delta i dem og ved å holde fast ved det verdifulle privilegiet som den offentlige tjeneste er. Når du gjør dette, kan du være forvisset om at du er «av det slaget som har tro».b Og husk at slike mennesker har en dyrebar lønn i vente. Deres tro vil føre til at «sjelen blir bevart i live». Måtte din tro fortsette å vokse, og måtte Jehova Gud bevare deg i live for bestandig!
[Fotnoter]
a Paulus siterte Habakkuk 2: 4 ifølge den greske oversettelsen Septuaginta, hvor skriftstedet innbefatter passasjen «hvis noen viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham». Denne uttalelsen forekommer ikke i noe eksisterende hebraisk håndskrift. Noen mener at Septuaginta kan ha vært basert på eldre hebraiske håndskrifter som ikke lenger eksisterer. Hvordan det nå enn forholder seg, tok Paulus denne uttalelsen med, under påvirkning av Guds hellige ånd. Den har således guddommelig støtte.
b Jehovas vitners årstekst for år 2000 lyder: ’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, men av det slaget som har tro.’ — Hebreerne 10: 39.
Hva vil du svare?
◻ Hvordan gav Paulus uttrykk for tillit til de kristne hebreerne, og hva kan vi lære av dette?
◻ Hvorfor passet det godt at Paulus viste til profeten Habakkuk?
◻ Hvilke bibelske personer som viste en eksemplarisk tro, gav Paulus en levende beskrivelse av?
◻ Hvilke konkrete forslag som kan hjelpe oss til å bygge opp troen, kom Paulus med?
[Bilde på side 23]
Paulus «oppbød frimodighet» til å fortsette å forkynne etter sin smertefulle opplevelse i Filippi
[Bilder på side 24]
Kan du ’oppby frimodighet’ til å forsøke å delta i forskjellige grener av tjenesten?