Måtte vi aldri ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’!
’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse.’ — HEBREERNE 10: 39.
1. Hvilke omstendigheter fikk apostelen Peter til å gi etter for frykt?
APOSTLENE må ha blitt rystet da deres kjære Herre, Jesus, fortalte dem at de alle ville komme til å bli spredt og forlate ham. Hvordan kunne noe slikt skje — i denne nødens stund for Jesus? Peter påstod: «Selv om alle de andre blir brakt til å snuble, skal likevel ikke jeg bli det.» Egentlig var Peter en tapper og frimodig mann. Men da Jesus ble forrådt og arrestert, forlot apostlene — deriblant Peter — ham og flyktet. Senere, da Jesus var blitt forhørt i huset til øverstepresten Kaifas, ventet Peter spent nede i gården. Etter hvert som den kalde natten skred fram, begynte Peter sannsynligvis å frykte for at Jesus og de som hadde vært sammen med ham, kunne komme til å bli henrettet. Da noen som stod i nærheten, gjenkjente Peter som en av Jesu nære omgangsvenner, ble han grepet av panikk. Tre ganger sverget han på at han ikke hadde noen forbindelse med Jesus. Peter nektet til og med for at han kjente ham! — Markus 14: 27—31, 66—72.
2. a) Hvorfor var Peters fryktsomme kurs den natten Jesus ble arrestert, ikke ensbetydende med at han var «av det slaget som viker tilbake»? b) Hva bør vi være fast besluttet på?
2 Dette var et svakt øyeblikk i Peters liv, en stund han uten tvil så tilbake på med dyp beklagelse resten av livet. Men gjorde den kursen Peter fulgte den natten, ham til en feig person? Gjorde den ham til den slags menneske, «det slaget», som apostelen Paulus senere beskrev slik: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse»? (Hebreerne 10: 39) Mange av oss vil sannsynligvis mene at Paulus’ ord ikke kan anvendes om Peter. Hvorfor ikke? Fordi Peters frykt var midlertidig, en kortvarig svakhet i et liv som var kjennetegnet av mot og tro i bemerkelsesverdig grad. På lignende måte har mange av oss opplevd stunder som vi ser tilbake på med en viss skamfølelse, stunder da vi ble overmannet av frykt og derfor ikke stod så frimodig fast for sannheten som vi skulle ønske at vi hadde gjort. (Jevnfør Romerne 7: 21—23.) Vi kan være forvisset om at slike kortvarige svakheter ikke gjør oss til «det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse». Men vi trenger likevel å være fast besluttet på aldri å bli den slags mennesker. Hvorfor det? Og hvordan kan vi unngå å bli slike som «viker tilbake, til tilintetgjørelse»?
Hva det vil si å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’
3. Hvordan gav profetene Elia og Jona etter for frykt?
3 Da Paulus skrev om «det slaget som viker tilbake», siktet han ikke til dem som kanskje mister motet for en kort stund. Paulus hadde uten tvil kjennskap til det som hadde hendt Peter, og til lignende tilfeller. Elia, en profet som vanligvis var frimodig og uredd, gav en gang etter for frykt og flyktet for å redde livet da den onde dronning Jesabel kom med drapstrusler mot ham. (1. Kongebok 19: 1—4) Profeten Jona ble grepet av frykt i mer alvorlig grad. Jehova hadde gitt ham i oppdrag å reise til Ninive, en by som var beryktet for sin vold og ondskap. Jona gikk omgående om bord i en båt som skulle til Tarsis, som lå 3500 kilometer i motsatt retning. (Jona 1: 1—3) Likevel kan beskrivelsen «det slaget som viker tilbake», ikke sies å passe på disse trofaste profetene og heller ikke på apostelen Peter. Hvorfor ikke?
4, 5. a) Hvordan hjelper sammenhengen oss til å forstå hva Paulus mente med «tilintetgjørelse» i Hebreerne 10: 39? b) Hva mente Paulus da han sa: ’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse’?
4 Legg merke til det etterfølgende leddet i Paulus’ uttalelse: «Nå er ikke vi av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse.» Hva mente Paulus med «tilintetgjørelse»? Det greske ordet han brukte, sikter undertiden til evig tilintetgjørelse. Denne definisjonen harmonerer med sammenhengen. Paulus hadde nettopp kommet med denne advarselen: «Hvis vi med vilje praktiserer synd etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake, men det er en fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.» — Hebreerne 10: 26, 27.
5 Da Paulus sa til sine trosfeller: ’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse’, mente han altså at han og hans trofaste kristne lesere var fast besluttet på aldri å vende seg bort fra Jehova og slutte å tjene ham. Å gjøre det ville bare føre til evig tilintetgjørelse. Judas Iskariot var en som ’vek tilbake, til evig tilintetgjørelse’, og det samme gjaldt andre fiender av sannheten som med vilje motarbeidet Jehovas ånd. (Johannes 17: 12; 2. Tessaloniker 2: 3) Slike enkeltpersoner er blant «de feige» som blir tilintetgjort for bestandig i den symbolske ildsjøen. (Åpenbaringen 21: 8) Vi ønsker aldri noen gang å bli den slags mennesker.
6. Hvilken kurs ønsker Satan Djevelen at vi skal følge?
6 Satan Djevelen ønsker at vi skal ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’. Han er en mester i «listige anslag» og vet at en person ofte bare trenger å ta noen små skritt for å slå inn på en ødeleggende kurs. (Efeserne 6: 11) Hvis Satan ikke kan oppnå sitt mål ved å bruke direkte forfølgelse, søker han å svekke troen hos sanne kristne ved hjelp av mer snedige midler. Han ønsker å lukke munnen på frimodige, nidkjære vitner for Jehova. La oss se hvilke metoder han brukte overfor de kristne hebreerne, som Paulus skrev til.
Hvordan de kristne ble utsatt for press til å vike tilbake
7. a) Hva hadde menigheten i Jerusalem erfart? b) Hvordan var de åndelige forholdene for noen av Paulus’ lesere?
7 Det er ting som tyder på at Paulus skrev sitt brev til hebreerne omkring år 61. Menigheten i Jerusalem hadde opplevd mange omveltninger. Etter Jesu død ble byens kristne utsatt for voldsom forfølgelse, som førte til at de ble spredt. En tid ble forholdene imidlertid fredelige igjen, og dermed vokste de kristne i antall. (Apostlenes gjerninger 8: 4; 9: 31) Etter hvert som årene gikk, opplevde de kristne enda flere perioder med forfølgelse og vanskeligheter. På den tiden da Paulus skrev brevet til hebreerne, ser det ut til at menigheten igjen var inne i en periode med relativt fredelige forhold. Men de kristne ble fortsatt utsatt for press. Det hadde gått nærmere tretti år siden Jesus hadde forutsagt Jerusalems ødeleggelse. Det var sannsynligvis noen som mente at det hadde gått urimelig lang tid uten at enden var kommet, og at den kanskje ikke ville komme i deres levetid. Andre, særlig de som var forholdsvis nye i troen, var ennå ikke blitt prøvd under hard forfølgelse og var ikke så oppmerksomme på behovet for å vise utholdenhet under prøvelser. (Hebreerne 12: 4) Satan forsøkte uten tvil å utnytte disse omstendighetene. Hvilke «listige anslag» benyttet han seg av?
8. Hvilken holdning hadde mange jøder til den nyopprettede kristne menighet?
8 Det jødiske samfunn i Jerusalem og Judea betraktet den nyopprettede kristne menighet med forakt. Når vi ser på innholdet av Paulus’ brev, får vi et visst inntrykk av den hån og spott som de arrogante jødiske religiøse lederne og deres tilhengere utsatte de kristne for. De kan ha sagt noe slikt som: «Vi har det store templet i Jerusalem, som har eksistert i hundrevis av år. Vi har en ærverdig øversteprest, som sammen med sine underprester utfører tjeneste der. Det blir daglig frambåret ofre. Vi har Loven, som ved hjelp av engler og ved store tegn og undere ble overbrakt til Moses på Sinai-fjellet. Denne nye sekten, disse kristne, som har falt fra jødedommen, de har ikke noe av dette!» Hadde slike hånlige bemerkninger den ønskede virkning? Noen kristne hebreere ble øyensynlig motløse på grunn av angrepene. De fikk hjelp i form av Paulus’ brev, som kom akkurat i rette tid.
Hvorfor de aldri burde ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’
9. a) Hva er gjennomgangstemaet i brevet til hebreerne? b) I hvilken forstand tjente de kristne i et bedre tempel enn templet i Jerusalem?
9 Da Paulus skrev til sine brødre og søstre i Judea, oppgav han to grunner til aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’, og dem skal vi nå se nærmere på. Den første grunnen — det at den kristne ordning for tilbedelse er uovertruffen — utgjør gjennomgangstemaet i brevet til hebreerne. Gjennom hele brevet redegjør Paulus nærmere for dette emnet. Templet i Jerusalem var bare en etterligning av en langt større virkelighet, Jehovas åndelige tempel, en bygning «som ikke er gjort med hender». (Hebreerne 9: 11) De kristne i Judea hadde det privilegium å tjene i denne åndelige ordning for ren tilbedelse. De tjente under en bedre pakt, den lenge lovte nye pakt, som hadde en mellommann som var større enn Moses, nemlig Jesus Kristus. — Jeremia 31: 31—34.
10, 11. a) Hvorfor var Jesu avstamning ikke til hinder for at han kunne tjene som Øversteprest i det åndelige tempel? b) På hvilke måter var Jesus en større Øversteprest enn øverstepresten i templet i Jerusalem?
10 De kristne i Judea hadde også en langt bedre Øversteprest, Jesus Kristus. Han var riktignok ikke en etterkommer av Aron. Han var derimot Øversteprest «på Melkisedeks vis». (Salme 110: 4) Melkisedek, hvis avstamning det ikke finnes opplysninger om, var både konge og øversteprest i oldtidens Salem. Han var dermed et passende profetisk forbilde på Jesus, hvis prestetjeneste ikke er basert på ufullkommen, kjødelig avstamning, men på noe langt større, på Jehova Guds egen ed. I likhet med Melkisedek tjener Jesus ikke bare som Øversteprest, men også som Konge, og han kommer aldri til å dø. — Hebreerne 7: 11—21.
11 Paulus pekte på at Jesus i motsetning til øverstepresten i templet i Jerusalem ikke måtte frambære ofre år etter år. Hans offer bestod i hans eget fullkomne menneskeliv, som han ofret én gang for alle. (Hebreerne 7: 27) Alle de ofrene som ble frambåret i templet, var bare skygger, det vil si bilder på det som Jesus ofret. Hans fullkomne offer gjorde det mulig for alle som viste tro, å oppnå virkelig tilgivelse for synder. Paulus gav en hjertevarmende beskrivelse av denne Øverstepresten, som han viste er den samme Jesus som ham de kristne i Jerusalem hadde kjent. Han var ydmyk, vennlig og ’en som kunne vise medfølelse med deres svakheter’, og som ’er den samme for evig’. (Hebreerne 4: 15; 13: 8) Disse salvede kristne hadde utsikt til å få tjene som Kristi underprester. Hvordan kunne de overhodet tenke på å ’vike tilbake’ til «de svake og fattige» ting i den fordervede jødedom? — Galaterne 4: 9.
12, 13. a) Hvilken ytterligere grunn til aldri å vike tilbake nevnte Paulus? b) Hvorfor burde den utholdenhet de kristne hebreerne hittil hadde vist, være en sterk grunn til aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?
12 Som om ikke dette var nok, oppgav Paulus enda en grunn som burde avholde hebreerne fra å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’, nemlig den utholdenhet de selv hittil hadde vist. Han skrev: «Husk stadig på de første dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst, utholdt en stor kamp under lidelser.» Paulus minnet dem om at de «som i et teater» var blitt utsatt for forhånelser og trengsler. Noen var blitt fengslet; andre hadde vist medfølelse med dem som var i fengsel, og hadde støttet dem. Ja, hebreerne hadde lagt for dagen en eksemplarisk tro og utholdenhet. (Hebreerne 10: 32—34) Men hvorfor bad Paulus dem om ’stadig å huske på’ slike smertefulle opplevelser? Ville ikke dette gjøre dem motløse?
13 Nei, det ’stadig å huske på de første dager’ ville tvert imot minne hebreerne om hvordan Jehova hadde holdt dem oppe under prøvelser. Med hans hjelp hadde de allerede motstått mange av Satans angrep. Paulus skrev: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» (Hebreerne 6: 10) Jehova Gud husket alle deres trofaste gjerninger; han bevarte dem i sitt minne, som er uten begrensninger. Dette får oss til å tenke på at Jesus oppfordret sine etterfølgere til å samle seg skatter i himmelen. Slike skatter kan ikke bli stjålet av tyver, og de kan heller ikke bli fortært av møll eller rust. (Matteus 6: 19—21) De kan i virkeligheten bare bli ødelagt hvis en kristen «viker tilbake, til tilintetgjørelse». Det ville føre til at han mistet alle de skattene han hadde samlet seg i himmelen. Det Paulus her sa til de kristne hebreerne, utgjorde virkelig en sterk grunn til aldri å følge en slik kurs! Hvorfor skulle de gjøre det, når det ville bety at alle de årene da de hadde tjent trofast, ville være bortkastet? Det eneste riktige ville være å fortsette å vise utholdenhet.
Hvorfor vi aldri bør ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’
14. Hvilke utfordringer som vi står overfor, ligner på dem som de kristne i det første århundre stod overfor?
14 De sanne kristne i vår tid har like sterke grunner til ikke å vike tilbake. La oss først og fremst huske hvilken velsignelse det er å kunne ta del i den rene tilbedelse. I likhet med de kristne i det første århundre lever vi i en tid da medlemmer av de større religionssamfunnene håner og spotter oss, samtidig med at de stolt peker på sine imponerende religiøse bygninger og sine lange tradisjoner. Jehova forsikrer oss imidlertid om at han godkjenner den måten vi tilber ham på. I vår tid erfarer vi i virkeligheten velsignelser som de kristne i det første århundre ikke erfarte. Du tenker kanskje: «Hvordan kan det være tilfellet?» De levde tross alt på den tiden da det åndelige tempel trådte i funksjon. Kristus, Guds Sønn, var ved sin dåp i år 29 blitt Øversteprest i dette templet. Noen av dem hadde sett ham utføre mirakler. Selv etter hans død ble det utført mirakler. Men som forutsagt skulle slike gaver med tiden opphøre. — 1. Korinter 13: 8.
15. Hvilken profeti ser de sanne kristne bli oppfylt i dag, og hva betyr dette for oss?
15 Vi lever imidlertid i en tid da den store profetien om et herlig tempel i Esekiel, kapitlene 40 til 48, får en bemerkelsesverdig oppfyllelse.a Vi har således sett hvordan Guds ordning for ren tilbedelse er blitt gjenopprettet. Det åndelige templet er blitt renset for alle former for avgudsdyrkelse og religiøst forderv. (Esekiel 43: 9; Malaki 3: 1—5) Tenk på de fordeler som denne renselsen har gitt oss.
16. Hvilken nedslående tendens var de kristne i det første århundre vitne til?
16 I det første århundre så framtiden mørk ut for den organiserte kristne menighet. Jesus hadde forutsagt at det ville være som om en nysådd hveteåker ble oversådd med ugress, slik at det ble praktisk talt umulig å skille hveten fra ugresset. (Matteus 13: 24—30) Og slik var det. Ved slutten av det første århundre, da den aldrende apostelen Johannes virket som den siste «tilbakeholdende kraft» mot forderv, hadde frafallet allerede grepet om seg. (2. Tessaloniker 2: 6; 1. Johannes 2: 18) Kort tid etter apostlenes død ble det dannet en egen presteklasse, som undertrykte hjorden og gikk i spesielle drakter. Frafallet spredte seg som koldbrann. Så nedslående dette var for trofaste kristne! De så den nyopprettede ordning for ren tilbedelse bli undergravd av en fordervet form for kristendom. Denne utviklingen begynte før det hadde gått hundre år etter at Kristus opprettet menigheten.
17. I hvilken forstand erfarer den kristne menighet i vår tid større velsignelser enn menigheten i det første århundre gjorde?
17 Som en kontrast til dette kan vi tenke på at den rene tilbedelse allerede har eksistert lenger i vår tid enn perioden fra den første kristne menighet ble opprettet, og fram til apostlenes død. Siden 1879, det året da det første nummeret av dette bladet kom ut, har Jehova velsignet oss ved at vi hele tiden har fått lære mer om hvordan vi kan utøve ren tilbedelse. Jehova og Jesus Kristus kom til det åndelige tempel i 1918 i den hensikt å rense det. (Malaki 3: 1—5) Siden 1919 er Jehova Guds ordning for tilbedelse blitt stadig mer lutret. Vår forståelse av bibelske profetier og prinsipper er blitt klarere. (Ordspråkene 4: 18) Hvem har æren for dette? Ikke ufullkomne mennesker. Det er bare Jehova, hvis Sønn er menighetens hode, som vil være i stand til å beskytte sitt folk mot forderv i denne fordervede tiden. La oss derfor aldri unnlate å takke Jehova fordi han har latt oss få ta del i den rene tilbedelse i dag. Og la oss være fast besluttet på aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’!
18. Hvorfor bør vi aldri ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?
18 I likhet med de kristne hebreerne har vi enda en grunn til ikke å følge en feig, avvikende kurs, nemlig den utholdenhet vi selv hittil har vist. Enten vi har begynt å tjene Jehova i de senere år eller har tjent ham trofast i flere tiår, har vi i tidens løp gjort mange kristne gjerninger som blir husket. Mange av oss har utholdt forfølgelse, det være seg i form av fengsel, mishandling, forbud eller tap av eiendom. Mange flere har utholdt motstand fra familien, hån, latterliggjøring og likegyldighet. Vi har alle holdt ut, idet vi har fortsatt å tjene Jehova trofast, uansett hvilke utfordringer og prøvelser vi er blitt stilt overfor. Ved å gjøre det har vi lagt for dagen en utholdenhet som Jehova ikke kommer til å glemme; vi har samlet oss skatter i himmelen. Dette er derfor ikke en tid til å ’vike tilbake’ til den fordervede gamle verdensordning vi har forlatt. Å gjøre det ville bety at alt det harde arbeid vi tidligere har utført, ville miste sin verdi. Det er spesielt viktig å være klar over dette nå som det bare er «en meget kort tid» igjen før enden. — Hebreerne 10: 37.
19. Hva vil bli drøftet i den neste artikkelen?
19 La oss derfor være fast besluttet på ’ikke å være av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse’! La oss i stedet være «av det slaget som har tro». (Hebreerne 10: 39) Hvordan kan vi forvisse oss om at vi lever opp til denne beskrivelsen, og hvordan kan vi hjelpe medkristne til å gjøre det samme? Dette vil bli drøftet i den neste artikkelen.
[Fotnote]
Husker du?
◻ Hva vil det si å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?
◻ Hvilke former for press ble de kristne hebreerne som Paulus skrev til, utsatt for?
◻ Hvilke grunner oppgav Paulus til at hebreerne ikke burde ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?
◻ Hvilke grunner har vi til å være fast besluttet på aldri å ’vike tilbake, til tilintetgjørelse’?
[Bilder på side 15]
Det at Peter en kort stund gav etter for frykt, var ikke ensbetydende med at han var «av det slaget som viker tilbake, til tilintetgjørelse»