«Løp på en slik måte»

FORESTILL deg at du befinner deg på et stadion som er fylt til trengsel av forventningsfulle mennesker. Idrettsmennene marsjerer inn på banen. Folkemengden jubler når de får øye på heltene sine. Dommere som skal håndheve reglene, er til stede. Etter hvert som arrangementet går av stabelen, blandes seiersrop med utbrudd av skuffelse. Og det er en øredøvende applaus som møter seierherrene.

Det er ikke en sportsbegivenhet fra vår tid du overværer, men en som fant sted for cirka 2000 år siden på Isthmos ved Korint. Annethvert år fra 500-tallet f.v.t. til 300-tallet e.v.t. ble de berømte istmiske leker holdt der. I mange dager holdt begivenheten hele Hellas’ interesse fangen. Lekene var mer enn bare en idrettskonkurranse. Idrettsmennene symboliserte militær beredskap. Vinnerne, som ble dyrket som helter, fikk en krone, eller krans, som var laget av løv. De ble overøst med gaver, og av byen fikk de en stor, livsvarig pensjon.

Apostelen Paulus var godt kjent med de istmiske leker i nærheten av Korint, og han sammenlignet en kristens livsløp med en idrettskonkurranse. Han omtaler løpere, brytere og boksere og illustrerer dermed på en treffende måte hva man har igjen for god trening, målrettet innsats og utholdenhet. De kristne som han skrev til, var jo også kjent med lekene. Noen hadde helt sikkert vært blant den brølende folkemengden på stadionet. Så det var lett for dem å forstå de illustrasjonene som Paulus brukte. Hva med oss i dag? Vi deltar også i et løp — for evig liv. Hvordan kan vi dra nytte av det som Paulus sa om disse idrettslekene?

’Kjemp etter reglene’

Man måtte oppfylle svært strenge krav for å få lov til å delta i lekene i gammel tid. En herold presenterte hver enkelt idrettsmann for tilskuerne og ropte: ’Er det noen som kan anklage denne mannen for en forbrytelse? Er han en røver, eller har han en korrupt og fordervet livsførsel?’ Ifølge Archaeologia Graeca fikk «ingen som var en beryktet forbryter, eller som var i [nær] familie med en slik, lov til å konkurrere». Og brudd på konkurransereglene ble hardt straffet, for overtrederne ble utestengt fra lekene.

Dette hjelper oss til å forstå det som Paulus sa: «Hvis noen kjemper i idrettslekene, blir han ikke kronet med mindre han har kjempet etter reglene.» (2. Timoteus 2: 5) I løpet for livet må vi på lignende måte oppfylle Jehova Guds krav og rette oss etter hans opphøyde moralnormer, som står nedskrevet i Bibelen. Men Bibelen advarer: «Menneskehjertets tilbøyelighet er ond helt fra ungdommen av.» (1. Mosebok 8: 21) Så selv etter at vi har begynt på løpet, må vi passe på at vi fortsetter å kjempe etter reglene. Det er på den måten vi kan beholde Jehovas godkjennelse og oppnå evig liv.

Den beste hjelpen til å handle riktig er kjærlighet til Jehova Gud. (Markus 12: 29—31) En slik kjærlighet gir oss et ønske om å behage Jehova og handle i samsvar med hans vilje. — 1. Johannes 5: 3.

’Avlegg alt som tynger’

I fortidens idrettsleker var ikke løperne nedlesset med klær og utstyr. «I løpene . . . pleide de som kjempet, å være helt nakne,» sier boken The Life of the Greeks and Romans. Det at idrettsmennene ikke hadde klær på seg, gav dem større bevegelsesfrihet og gjorde dem smidigere og raskere. Ingen energi gikk til spille på grunn av unødvendig vekt. Paulus hadde sannsynligvis dette i tankene da han skrev til de kristne hebreerne: «La også oss avlegge alt som tynger, . . . og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss.» — Hebreerne 12: 1.

Hva er det som kan tynge oss og gjøre løpet for livet vanskelig? Én ting kan være et ønske om å samle seg unødvendige materielle eiendeler eller om å opprettholde en dyr livsstil. Noen regner kanskje med at rikdom vil gi dem trygghet eller være en kilde til lykke. Slik overflødig «vekt» kan få en løper til å saktne farten i den grad at Gud etter hvert ikke betyr noe særlig for ham lenger. (Lukas 12: 16—21) Evig liv blir kanskje bare et fjernt håp. Noen resonnerer kanskje: «Den nye verden kommer en eller annen gang, men i mellomtiden kan vi like gjerne benytte oss av det som denne verden har å tilby.» (1. Timoteus 6: 17—19) En slik materialistisk innstilling kan lett avlede en fra løpet for livet eller til og med hindre en i å begynne på det.

I Bergprekenen sa Jesus: «Ingen kan være slave for to herrer; for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» Etter at han så hadde snakket om hvordan Jehova dekker behovene til dyr og planter, og sagt at mennesker er verd mer enn disse, formante han: «Vær derfor aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’ For det er alt dette nasjonene ivrig jager etter. Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette. Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» — Matteus 6: 24—33.

’Løp med utholdenhet’

Ikke alle løp i gammel tid var kortdistanseløp. Et løp som ble kalt dọlikhos, var cirka fire kilometer langt. Det var en krevende prøve på styrke og utholdenhet. I 328 f.v.t. var det ifølge tradisjonen en idrettsmann som het Ageas, som etter at han hadde vunnet løpet, løp hele veien til sin hjemby, Argos, for å fortelle at han hadde vunnet. Den dagen løp han omtrent elleve mil!

Det kristne løp er også et langdistanseløp som setter vår utholdenhet på prøve. Det er ved å være utholdende i dette løpet at vi kan oppnå Jehovas godkjennelse og få prisen, evig liv. Det var slik Paulus hadde løpt. På slutten av sitt liv kunne han si: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen. Fra denne tiden av er rettferdighetens krone holdt i forvaring for meg.» (2. Timoteus 4: 7, 8) I likhet med Paulus må vi ’fullføre løpet’. Hvis vår utholdenhet begynner å dale bare fordi løpet er noe lengre enn det vi hadde ventet da vi startet, kommer vi ikke til å få lønnen. (Hebreerne 11: 6) For en tragedie det ville være, nå når vi er så nær målstreken!

Prisen

Vinnerne i de greske idrettslekene i gammel tid fikk en krone, eller krans, som vanligvis var laget av løv og pyntet med blomster. I de pytiske leker fikk seierherrene en laurbærkrans. I de olympiske leker fikk de en krans av ville olivenblad og i de istmiske leker en krans av kvister av furutrær. «Mens idrettslekene pågikk, lå kronene, seiersprisen, og palmegrener fullt synlige på en tripod, et bord, som var plassert på stadionet. Dette ble gjort for at iveren til de kjempende skulle bli vakt,» skriver en bibelkommentator. Det var en stor ære for vinneren å bære kronen. Når han kom tilbake til hjembyen, kjørte han triumferende inn i byen i en staselig vogn.

Med dette i tankene spurte Paulus leserne i Korint: «Vet dere ikke at løperne i et løp alle sammen løper, men bare én får seiersprisen? Løp på en slik måte at dere kan vinne den. . . . De gjør det jo naturligvis for å få en forgjengelig krone, men vi en uforgjengelig.» (1. Korinter 9: 24, 25; 1. Peter 1: 3, 4) For en forskjell! Kransene i idrettslekene i gammel tid visnet, men den prisen som venter dem som fullfører løpet for livet, kommer aldri til å bli ødelagt.

Med hensyn til denne bedre kronen skrev apostelen Peter: «Når overhyrden er blitt tilkjennegitt, skal dere få herlighetens uvisnelige krone.» (1. Peter 5: 4) Kan noe som helst av det denne verden har å tilby, måle seg med udødelighet — å vinne uforgjengelig liv i himmelsk herlighet sammen med Kristus?

Det store flertall av de kristne løperne i dag er ikke salvet av Gud til å være hans åndelige sønner, og de har ikke et himmelsk håp. De løper ikke for å vinne udødelighet. Men Gud holder også fram en enestående pris for dem, nemlig evig liv i fullkommenhet på en paradisisk jord under det himmelske rikets styre. Uansett hvilken pris det er en kristen har for øye, bør han løpe med større besluttsomhet og kraft enn en som løper i en idrettskonkurranse. Hvorfor? Fordi prisen aldri kommer til å visne: «Dette er det som er lovt, det som han selv har lovt oss: det evige liv.» — 1. Johannes 2: 25.

Når en slik unik pris er lagt fram for en kristen løper, hvordan bør han da se på fristelsene i denne verden? Han bør se på dem på samme måte som Paulus gjorde. Han sa: «Jeg [betrakter] virkelig også alt som tap på grunn av den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, har. På grunn av ham har jeg lidd tap på alt, og jeg betrakter det som en haug med avfall.» Paulus gjorde seg virkelig kraftige anstrengelser i løpet. «Brødre, jeg mener ennå ikke om meg selv at jeg har grepet det; men én ting gjør jeg: Idet jeg glemmer de ting som er bak, og strekker meg framover mot de ting som er foran, jager jeg framover mot målet etter seiersprisen.» (Filipperne 3: 8, 13, 14) Paulus løp med blikket festet på prisen. Det bør vi også gjøre.

Vårt beste eksempel

De som ble mestere i fortidens idrettsleker, ble beundret vidt og bredt. Poeter skrev om dem, og billedhoggere laget statuer av dem. Historikeren Věra Olivová sier at de «badet i ære og ble enormt populære». De ble også forbilder for en yngre generasjon mestere.

Hvem er den «mesteren» som er de kristnes beste eksempel? Paulus svarer: «La oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss, mens vi ufravendt ser på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt han en torturpæl, idet han foraktet skammen, og han har satt seg på høyre side av Guds trone.» (Hebreerne 12: 1, 2) Ja, skal vi seire i løpet for evig liv, må vi ufravendt se hen til vårt Forbilde, Jesus Kristus. Det kan vi gjøre ved at vi leser evangelieberetningene regelmessig og mediterer over hvordan vi kan etterligne Jesus. Et slikt studium hjelper oss til å forstå at Jesus Kristus var lydig mot Gud, og at han ved sin utholdenhet beviste at hans tro var av god kvalitet. Som lønn for utholdenheten fikk han Jehova Guds godkjennelse og mange store privilegier. — Filipperne 2: 9—11.

Jesu mest fremtredende egenskap var som kjent kjærlighet. «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Johannes 15: 13) Han gav ordet «kjærlighet» dypere mening ved å si at vi til og med skal elske våre fiender. (Matteus 5: 43—48) Fordi Jesus elsket sin himmelske Far, fant han glede i å gjøre sin Fars vilje. (Salme 40: 9, 10; Ordspråkene 27: 11) Det at vi ser hen til Jesus som vårt Forbilde, og som den som bestemmer tempoet for oss i det anstrengende løpet for livet, vil også få oss til å elske Gud og vår neste og til å finne sann glede i vår hellige tjeneste. (Matteus 22: 37—39; Johannes 13: 34; 1. Peter 2: 21) Husk at Jesus ikke ber oss gjøre noe som er umulig. Han forsikrer oss: «Jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» — Matteus 11: 28—30.

Som Jesus må vi ha blikket festet på den prisen som er forbeholdt alle dem som holder ut helt til enden. (Matteus 24: 13) Hvis vi kjemper etter reglene, avlegger alt som tynger, og løper med utholdenhet, kan vi være sikker på at vi vil seire. Det at vi har målet i sikte, drar oss framover og gir oss ny styrke. Det fyller oss med glede — en glede som gjør veien framfor oss lettere å gå på.

[Bilde på side 29]

Det kristne løp er et langdistanseløp — det krever utholdenhet

[Bilde på side 30]

Til forskjell fra den forgjengelige pris idrettsmenn fikk, kan de kristne se fram til å få en uforgjengelig pris

[Bilde på side 31]

Alle som holder ut til enden, får prisen

[Bilderettigheter på side 28]

Copyright British Museum