Vær på vakt mot mangel på tro

«Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud.» — HEBREERNE 3: 12.

 1. Hvilken skremmende realitet gjør Paulus’ ord til de kristne hebreerne oss oppmerksom på?

FOR en skremmende tanke — at noen som en gang hadde hatt et personlig forhold til Jehova, kunne utvikle et «ondt hjerte» og ’trekke seg bort fra den levende Gud’! Og for en advarsel dette er! Disse ordene av apostelen Paulus var ikke rettet til ikke-troende, men til mennesker som hadde innviet sitt liv til Jehova på grunnlag av tro på Jesu Kristi gjenløsningsoffer.

 2. Hvilke spørsmål trenger vi å tenke over?

² Hvordan kunne noen som var i en slik velsignet åndelig tilstand, utvikle «et ondt hjerte» som ’manglet tro’? Hvordan kunne noen som hadde smakt Guds kjærlighet og ufortjente godhet, med vilje trekke seg bort fra ham? Og kan dette skje med noen av oss? Dette er spørsmål som maner til ettertanke, og vi gjør vel i å undersøke grunnen til at denne advarselen ble gitt. — 1. Korinter 10: 11.

Hvorfor en så kraftig advarsel?

 3. Beskriv de omstendigheter som berørte de første kristne i og omkring Jerusalem.

³ Det ser ut til at Paulus skrev sitt brev til de kristne hebreerne i Judea i år 61. En historiker har sagt om den tiden at «det var ingen fred eller trygghet for noen alvorlige, ærlige menn, verken i byen Jerusalem eller noe annet sted i hele provinsen». Det var en tid med lovløshet og vold, framkalt av en kombinasjon av romernes undertrykkende militære nærvær, de antiromerske jødiske selotenes påtatte tapperhet og forbrytervirksomheten til tyver som benyttet seg av at det var kaotiske tider. Alt dette gjorde situasjonen svært vanskelig for de kristne, som anstrengte seg hardt for ikke å bli involvert i slike ting. (1. Timoteus 2: 1, 2) På grunn av sitt nøytrale standpunkt ble de kristne av noen betraktet som sosialt mistilpassede individer og til og med som oppviglere. De ble ofte dårlig behandlet, og de led personlige tap. — Hebreerne 10: 32—34.

 4. Hva slags religiøst press ble de kristne hebreerne utsatt for?

⁴ De kristne hebreerne var også under et intenst religiøst press. Den iver som Jesu trofaste disipler hadde lagt for dagen, og den hurtige framgang som den kristne menighet hadde opplevd som følge av det, vakte sjalusi og vrede hos jødene — særlig hos deres religiøse ledere. De vek ikke tilbake for noe for å plage og forfølge Jesu Kristi etterfølgere.a (Apostlenes gjerninger 6: 8—14; 21: 27—30; 23: 12, 13; 24: 1—9) Selv om noen kristne ble spart for direkte forfølgelse, ble de likevel hånt og spottet av jødene. Kristendommen ble foraktet som en ny religion som ikke hadde den prakt som omgav jødedommen, for den hadde ikke noe tempel, ikke noe presteskap, ingen festlige høytider og ingen formelle ofringer. Deres leder, Jesus, var til og med blitt drept som en dødsdømt forbryter. De kristne måtte ha tro, mot og utholdenhet hvis de skulle kunne utøve sin religion.

 5. Hvorfor var det så viktig for de kristne i Judea å holde seg åndelig våkne?

⁵ Framfor alt levde de kristne hebreerne i Judea i en avgjørende tid i den nasjonens historie. Mye av det som deres Herre, Jesus Kristus, hadde sagt skulle kjennetegne avslutningen på den jødiske ordning, hadde allerede skjedd. Enden kunne ikke være langt unna. For å overleve måtte de kristne holde seg åndelig årvåkne og være klare til å «flykte til fjellene». (Matteus 24: 6, 15, 16) Kom de til å ha den tro og åndelige styrke de ville trenge for å handle raskt, slik Jesus hadde sagt de måtte? Det så ut til å herske en viss tvil.

 6. Hva hadde de kristne i Judea stort behov for?

⁶ Det siste tiåret før hele den jødiske tingenes ordning gikk i oppløsning, befant de kristne hebreerne seg helt klart under et sterkt press både innenfra og utenfra menigheten. De trengte oppmuntring. Men de trengte også veiledning og rettledning for å se at den kurs de hadde valgt, var den rette, og at det ikke var forgjeves at de hadde lidd og vært utholdende. Heldigvis hjalp Paulus dem i så måte.

 7. Hvorfor burde vi være interessert i det Paulus skrev til de kristne hebreerne?

⁷ Det som Paulus skrev til de kristne hebreerne, burde være av stor interesse for oss. Hvorfor? Fordi vi lever i en tid som har mange likhetstrekk med den tiden de levde i. Hver dag blir vi utsatt for press fra denne verden, som er under Satans herredømme. (1. Johannes 5: 19) Vi er vitne til oppfyllelsen av de profetiene som Jesus og apostlene kom med om de siste dager og «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3—14; 2. Timoteus 3: 1—5; 2. Peter 3: 3, 4; Åpenbaringen 6: 1—8) Framfor alt trenger vi å holde oss åndelig våkne, så det kan lykkes oss «å unnslippe alt dette som skal skje». — Lukas 21: 36.

En som er større enn Moses

 8. Hva oppfordret Paulus sine medkristne til å gjøre da han sa det som står i Hebreerne 3: 1?

⁸ Paulus nevnte et viktig poeng da han skrev: «Tenk på den apostel og øversteprest som vi bekjenner — Jesus.» (Hebreerne 3: 1) Det greske ordet som er oversatt med «tenk på», betyr «å oppfatte klart, . . . å forstå fullt ut, tenke nøye over». (Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words) Paulus oppfordret altså sine trosfeller til å gå kraftig inn for å få en klar forståelse av den rolle som Jesus spilte i forbindelse med deres tro og frelse. Det at de gjorde det, ville styrke deres beslutning om å forbli faste i troen. Hvilken rolle var det så Jesus spilte, og hvorfor bør vi ’tenke på ham’?

 9. Hvorfor omtalte Paulus Jesus som «apostel» og «øversteprest»?

⁹ Paulus brukte benevnelsene «apostel» og «øversteprest» om Jesus. En «apostel» er en utsending og har her forbindelse med Guds måte å meddele seg til menneskene på. En «øversteprest» er en som mennesker kan nærme seg Gud gjennom. Disse to foranstaltningene er helt nødvendige for den sanne tilbedelse, og Jesus er legemliggjørelsen av begge to. Det var han som ble sendt fra himmelen for å lære menneskene sannheten om Gud. (Johannes 1: 18; 3: 16; 14: 6) Og det er han som er utnevnt som den motbilledlige Øversteprest i Jehovas åndelige tempelordning for tilgivelse av synder. (Hebreerne 4: 14, 15; 1. Johannes 2: 1, 2) Hvis vi virkelig verdsetter de velsignelsene vi kan oppnå gjennom Jesus, vil vi ha det mot og den besluttsomhet vi trenger for å være faste i troen.

10. a) Hvordan hjalp Paulus de kristne hebreerne til å forstå at kristendommen var jødedommen overlegen? b) Hvilken universell sannhet nevnte Paulus for å understreke sitt poeng?

¹⁰ For å understreke verdien av den kristne tro sammenlignet Paulus Jesus med Moses, som jødene betraktet som den største profeten blant sine forfedre. Hvis de kristne hebreerne virkelig kunne forstå at Jesus er større enn Moses, ville de ikke ha noen grunn til å tvile på at kristendommen var jødedommen overlegen. Paulus påpekte at selv om Moses var regnet verdig til å bli betrodd Guds «hus» — Israels nasjon, eller menighet — så var han bare en trofast tjener. (4. Mosebok 12: 7) Jesus, derimot, var Sønnen, husets herre. (1. Korinter 11: 3; Hebreerne 3: 2, 3, 5) For å underbygge sitt poeng henviste Paulus til denne universelle sannhet: «Ethvert hus blir jo bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.» (Hebreerne 3: 4) Ingen ville bestride at Gud er større enn noen annen, for han er den som har bygd, eller skapt, alt. Det er derfor logisk at ettersom Jesus var Guds medarbeider, må han være større enn alle andre skapninger, deriblant Moses. — Ordspråkene 8: 30; Kolosserne 1: 15—17.

11, 12. Hva formante Paulus de kristne hebreerne til ’standhaftig å holde fast ved inntil enden’, og hvordan kan vi følge hans veiledning?

¹¹ De kristne hebreerne var virkelig i en høyst begunstiget stilling. Paulus minnet dem om at de hadde «del i det himmelske kall», et privilegium som skulle verdsettes høyere enn noe av det som den jødiske ordning hadde å tilby. (Hebreerne 3: 1) Paulus’ ord må ha fått disse salvede kristne til å føle takknemlighet for at de hadde utsikter til å oppnå en ny arv istedenfor å føle sorg over at de hadde gitt avkall på ting som hadde med deres jødiske arv å gjøre. (Filipperne 3: 8) Paulus formante dem til å holde fast ved sitt privilegium og ikke ta det for gitt: «Kristus var trofast som Sønn over [Guds] hus. Vi er Hans hus, hvis vi inntil enden standhaftig holder fast ved vår frimodighet i tale og vår stolthet over håpet.» — Hebreerne 3: 6.

¹² Ja, hvis de kristne hebreerne skulle overleve den nær forestående enden for den jødiske tingenes ordning, måtte de standhaftig holde fast ved sitt gudgitte håp «inntil enden». Vi i vår tid må gjøre det samme hvis vi ønsker å overleve enden for denne ordning. (Matteus 24: 13) Vi må ikke la livets bekymringer, folks likegyldighet eller våre egne ufullkomne tilbøyeligheter få oss til å vakle i troen på Guds løfter. (Lukas 21: 16—19) For å se hvordan vi kan styrke oss selv, skal vi nå undersøke det Paulus sa videre.

«Forherd ikke deres hjerter»

13. Hvilken advarsel kom Paulus med, og hvordan anvendte han Salme 95?

¹³ Etter at Paulus hadde nevnt den begunstigede stilling de kristne hebreerne befant seg i, kom han med denne advarselen: «Som den hellige ånd sier: ’I dag, hvis dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter som ved den anledning da det ble vakt bitter vrede, som på den dag da prøven ble foretatt i ødemarken.’» (Hebreerne 3: 7, 8) Paulus siterte fra Salme 95 og kunne derfor si «den hellige ånd sier».b (Salme 95: 7, 8; 2. Mosebok 17: 1—7) Skriftene er inspirert av Gud ved hans hellige ånd. — 2. Timoteus 3: 16.

14. Hvordan reagerte israelittene på det Jehova hadde gjort for dem, og hvorfor?

¹⁴ Etter at israelittene var blitt utfridd av slaveriet i Egypt, fikk de den store ære å komme i et paktsforhold til Jehova. (2. Mosebok 19: 4, 5; 24: 7, 8) Men istedenfor å vise verdsettelse av det Gud hadde gjort for dem, begynte de snart å sette seg opp mot ham. (4. Mosebok 13: 25 til 14: 10) Hvordan kunne det skje? Paulus pekte på grunnen: De forherdet sitt hjerte. Men hvordan kan et hjerte som er følsomt og mottagelig for Guds Ord, bli forherdet? Og hva må vi gjøre for å hindre at det skal skje?

15. a) Hvordan er ’Guds røst’ blitt hørt før og nå? b) Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv med hensyn til ’Guds røst’?

¹⁵ Paulus begynte sin advarsel med å si «hvis dere hører hans røst». Gud talte til sitt folk gjennom Moses og andre profeter. Deretter talte han til dem gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. (Hebreerne 1: 1, 2) I dag har vi hele Guds inspirerte Ord, Bibelen. Vi har også «den tro og kloke slave», som Jesus har satt til å gi oss åndelig «mat i rette tid». (Matteus 24: 45—47) Gud taler altså fremdeles. Men lytter vi? Hvordan reagerer vi for eksempel på veiledning som blir gitt angående klesdrakt og ytre for øvrig eller valg av underholdning og musikk? Kan vi si at vi «lytter» — at vi vier det vi hører, oppmerksomhet og retter oss etter det? Hvis vi har for vane å komme med unnskyldninger for det vi gjør, eller å komme med innvendinger mot den veiledning som blir gitt, risikerer vi å forherde vårt hjerte.

16. Nevn én måte som vårt hjerte kan bli forherdet på.

¹⁶ Vårt hjerte kan også bli forherdet hvis vi unnlater å gjøre det vi kan og burde gjøre. (Jakob 4: 17) Trass i alt det Jehova gjorde for israelittene, unnlot de å vise tro, og de satte seg opp mot Moses, valgte å tro på en negativ rapport om Kanaan og nektet å gå inn i det lovte land. (4. Mosebok 14: 1—4) Jehova bestemte derfor at de skulle bli værende i ørkenen i 40 år — så lenge at de troløse medlemmene av den generasjonen døde ut. Gud følte avsky for dem og sa: «’De farer alltid vill i sine hjerter, og de har ikke lært mine veier å kjenne.’ Så jeg sverget i min vrede: ’De skal ikke komme inn til min hvile.’» (Hebreerne 3: 9—11) Ser vi hva vi kan lære av dette?

Til lærdom for oss

17. Hvorfor manglet israelittene tro, enda de så Jehovas mektige gjerninger og hørte hans uttalelser?

¹⁷ Den generasjonen israelitter som kom ut av Egypt, så Jehovas mektige gjerninger med egne øyne og hørte hans uttalelser med egne ører. Likevel hadde de ikke tro på at han kunne lede dem trygt inn i det lovte land. Hvorfor ikke? «De har ikke lært mine veier å kjenne,» sa Jehova. De visste hva Jehova hadde sagt og gjort, men de hadde ikke framelsket tillit til hans evne til å ta seg av dem. De var så opptatt av sine egne behov og ønsker at de ikke tenkte noe særlig på Guds veier og hensikt. De manglet tro på hans løfte.

18. Hva vil ifølge Paulus føre til «et ondt hjerte som mangler tro»?

¹⁸ Det som Paulus videre sa til hebreerne, gjelder i like høy grad oss: «Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud.» (Hebreerne 3: 12) Paulus kom inn på sakens kjerne da han påpekte at «et ondt hjerte som mangler tro», er en følge av at en «trekker seg bort fra den levende Gud». Tidligere i sitt brev snakket han om det å «drive bort» på grunn av uoppmerksomhet. (Hebreerne 2: 1) Men det greske ordet som er gjengitt med ’trekke seg bort’, betyr «å holde seg borte» og er beslektet med ordet for «frafall». Det sikter til at man overlagt og bevisst står imot, trekker seg tilbake og går ifra, og det rommer tanken om forakt.

19. Hvordan kan det få alvorlige følger å la være å lytte til veiledning? Nevn noen eksempler.

¹⁹ Det vi kan lære, er derfor at hvis vi får for vane å unnlate å ’høre hans røst’, å ignorere veiledning fra Jehova gjennom hans Ord og den tro slaveklasse, så kommer det ikke til å gå lang tid før vårt hjerte blir ufølsomt og forherdet. Det kan for eksempel være at et ugift par blir litt for intime. Hva om de bare ignorerer saken? Vil det beskytte dem mot å gjenta det de gjorde, eller vil det føre til at det blir lettere for dem å gjøre det igjen? Og når slaveklassen kommer med veiledning om hvor viktig det er å være selektiv i valget av musikk og underholdning og så videre, tar vi da takknemlig imot veiledningen, og gjør vi forandringer der det trengs? Paulus oppfordret oss til ’ikke å unnlate å komme sammen’. (Hebreerne 10: 24, 25) Trass i denne veiledningen er det noen som tar lett på de kristne møtene. De mener kanskje at det ikke er så farlig om de går glipp av noen av møtene eller til og med holder seg helt borte fra visse møter.

20. Hvorfor er det så viktig at vi reagerer positivt på bibelsk veiledning?

²⁰ Hvis vi ikke reagerer positivt på Jehovas klare «røst», slik den lyder i Bibelen og bibelske publikasjoner, kommer vi snart til å oppdage at vi ’trekker oss bort fra den levende Gud’. Hvis vi passivt ignorerer veiledning, kan det lett føre til at vi aktivt begynner å bagatellisere og kritisere den og setter oss opp mot den. Konsekvensen av ikke å gjøre noe med det er «et ondt hjerte som mangler tro», og som regel er det svært vanskelig å komme på rett kjøl igjen. (Jevnfør Efeserne 4: 19.) Jeremia skrev treffende: «Hjertet er mer forrædersk enn noe annet, og desperat. Hvem kan kjenne det?» (Jeremia 17: 9) Paulus kom derfor med denne oppfordringen til de troende hebreerne: «Fortsett å formane hverandre hver dag, så lenge det heter ’i dag’, for at ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedragerske makt.» — Hebreerne 3: 13.

21. Hvilken formaning får vi alle sammen, og hvilke utsikter har vi?

²¹ Så glade vi er for at Jehova fortsatt taler til oss i dag, gjennom sitt Ord og sin organisasjon! Vi er takknemlige for at «den tro og kloke slave» fortsetter å hjelpe oss slik at vi «inntil enden standhaftig holder fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen». (Hebreerne 3: 14) Det er nå vi må reagere positivt på Guds kjærlighet og ledelse. Når vi gjør det, kan vi glede oss over et annet av Jehovas strålende løfter — det om å få ’komme inn til’ hans hvile. (Hebreerne 4: 3, 10) Det var det emnet Paulus deretter tok opp med de kristne hebreerne, og det er også det vi skal se nærmere på i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Kan du forklare dette?

◻ Hvorfor kom Paulus med en så kraftig advarsel i sitt brev til de kristne hebreerne?

◻ Hvordan hjalp Paulus de kristne hebreerne til å forstå verdien av den kristne tro i forhold til jødedommen?

◻ Hvordan blir ens hjerte forherdet?

◻ Hva må vi gjøre for ikke å utvikle «et ondt hjerte som mangler tro»?

[Bilde på side 10]

Viser du tro på Jesus, den større Moses?