TEMPEL

En enten bokstavelig eller symbolsk bygning som blir betraktet som Guds bolig og blir brukt til gudsdyrkelse; et hellig sted, en helligdom. Det hebraiske ordet hekhạl, som ofte blir oversatt med «tempel», kan også bety «palass». De greske ordene hierọn og naọs blir begge oversatt med «tempel» og kan begge referere enten til hele tempelkomplekset eller til den sentrale tempelbygningen; naọs, som betyr «helligdom» eller «en Guds bolig», refererer noen ganger spesifikt til de hellige indre rommene i templet. – Se HELLIG STED.

Salomos tempel. Kong David hadde et sterkt ønske om å bygge et hus for Jehova, et hus hvor paktens ark, som ’bodde midt iblant teltduker’, kunne stå. Jehova hadde behag i Davids forslag, men fordi David hadde utgytt mye blod, skulle i stedet hans sønn (Salomo) få det privilegium å bygge templet. Det var ikke dermed sagt at Jehova Gud ikke godkjente de krigene David hadde utkjempet for hans navns og hans folks skyld, men templet skulle bygges i fredstid av en fredens mann. – 2Sa 7: 1–16; 1Kg 5: 3–5; 8: 17; 1Kr 17: 1–14; 22: 6–10.

Kostnadsanslag. Senere kjøpte David jebusitten Ornans (Aravnas) treskeplass på Moria-fjellet med tanke på at templet skulle reises der. (2Sa 24: 24, 25; 1Kr 21: 24, 25) Han samlet 100 000 talenter gull, 1 000 000 talenter sølv og veldige mengder kobber og jern og bidrog i tillegg med 3000 talenter gull og 7000 talenter sølv fra sin personlige formue. Han mottok dessuten, som bidrag fra fyrstene, gull til en verdi av 5000 talenter og 10 000 dareiker og sølv til en verdi av 10 000 talenter og også store mengder jern og kobber. (1Kr 22: 14; 29: 3–7) Det gullet og sølvet som det samlede bidraget omfattet – 108 000 talenter og 10 000 dareiker gull og 1 017 000 talenter sølv – ville være verdt 337 372 000 000 kroner etter nåtidig verdi. Davids sønn Salomo brukte imidlertid ikke alt dette til byggingen av templet; det overskytende ble lagt i templets skattkammer. – 1Kg 7: 51; 2Kr 5: 1.

Arbeidere. Kong Salomo begynte å bygge templet for Jehova i den andre måneden (siv) i sitt fjerde regjeringsår (1034 f.v.t.). Han fulgte den byggeplanen som David hadde mottatt ved inspirasjon. (1Kg 6: 1; 1Kr 28: 11–19) Arbeidet tok sju år. (1Kg 6: 37, 38) I bytte for hvete, bygg, olje og vin leverte Hiram, kongen i Tyrus, tømmer fra Libanon og stilte dyktige håndverkere til disposisjon som kunne arbeide i tre og stein. I tillegg sendte han en spesielt dyktig håndverker, også han ved navn Hiram, som var sønn av en tyrisk mann og en israelittisk kvinne av Naftali stamme. Denne mannen var kunsthåndverker og kunne arbeide i gull, sølv, kobber, jern, tre, stein og stoff. – 1Kg 5: 8–11, 18; 7: 13, 14, 40, 45; 2Kr 2: 13–16.

I forbindelse med at Salomo organiserte arbeidet, skrev han ut 30 000 israelitter til tvangsarbeid og sendte dem til Libanon i skift på 10 000 mann, slik at hvert skift arbeidet i Libanon i én måned og var hjemme i to måneder. (1Kg 5: 13, 14) Til bærere utskrev han 70 000 «fastboende utlendinger» og til steinhoggere 80 000. (1Kg 5: 15; 9: 20, 21; 2Kr 2: 2) Dessuten utnevnte han 550 mann til formenn og tydeligvis 3300 til assistenter for disse. (1Kg 5: 16; 9: 22, 23) Det ser ut til at 250 av alle disse var israelitter, mens 3600 var «fastboende utlendinger» i Israel. – 2Kr 2: 17, 18.

Lengden på en alen. De målene som er oppgitt i den følgende drøftelsen av de tre templene – Salomos tempel, Serubabels tempel og Herodes’ tempel – er basert på en alen på 44,5 cm. Det er imidlertid mulig at man benyttet en alen på 51,8 cm. – Jf. 2Kr 3: 3 (som nevner «lengden i alen etter gammelt mål», kanskje et lengre alenmål enn det som senere ble det alminnelige) og Ese 40: 5; se ALEN.

Plan og materialer. Templet var et praktbygg som i alt vesentlig ble bygd etter samme mønster som tabernaklet. De innvendige målene i Det hellige og Det aller helligste var imidlertid større enn i tabernaklet. Det hellige var 40 alen (17,8 m) langt, 20 alen (8,9 m) bredt og 30 alen (13,4 m) høyt. (1Kg 6: 2, 17) Det aller helligste var en kube med sider på 20 alen. (1Kg 6: 20; 2Kr 3: 8) Over Det aller helligste var det dessuten takkamre som var omkring 10 alen (4,5 m) høye. (1Kr 28: 11) Det var også en sidebygning langs tre av sidene med kamre som ble brukt som lagerrom og til forskjellige andre formål. – 1Kg 6: 4–6, 10.

Som byggematerialer ble det hovedsakelig brukt stein og tre. Gulvene ble kledd med einertre, mens innerveggene var av sederbord som det var skåret ut figurer i som forestilte kjeruber, palmetrær og blomster; veggene og taket var helt og holdent kledd med gull. (1Kg 6: 15, 18, 21, 22, 29) Dørene til Det hellige (ved inngangen til templet) var av einertre – med utskårne motiver og kledd med bladgull. (1Kg 6: 34, 35) Mellom Det hellige og Det aller helligste var det dører av oljetre, og også disse hadde utskjæringer og var kledd med gull. Uansett hvordan disse dørene var plassert, erstattet de ikke fullt ut den ordningen med et forheng som hadde vært i tabernaklet. (Jf. 2Kr 3: 14.) I Det aller helligste var det to kjempestore, gullkledde kjeruber av oljetre. Under disse stod paktens ark. – 1Kg 6: 23–28, 31–33; 8: 6; se KJERUB.

Alle redskapene i Det hellige var av gull – både røkelsesalteret, de ti skuebrødsbordene og de ti lampestakene med tilhørende redskaper. Ved siden av inngangen til Det hellige (det første rommet) stod det to kobbersøyler, som ble kalt «Jakin» og «Boas». (1Kg 7: 15–22, 48–50; 1Kr 28: 16; 2Kr 4: 8; se BOAS, II.) Den indre forgården var bygd av tilhogd stein og sedertre. (1Kg 6: 36) Utstyret og inventaret i forgården – deriblant brennofferalteret, «det støpte hav» og de ti vognene med vannkar på – var av kobber. (1Kg 7: 23–47) Omkring forgårdene var det spiserom. – 1Kr 28: 12.

Et spesielt trekk ved byggingen av dette templet var at alle steinene ble så nøyaktig tilhogd i steinbruddet at de passet perfekt sammen på byggeplassen. «Verken hammere eller økser eller noen som helst jernredskaper ble hørt i huset mens det ble bygd.» (1Kg 6: 7) Arbeidet var fullført innen det var gått sju og et halvt år (fra våren i 1034 f.v.t. til høsten [bul, den åttende måneden] i 1027 f.v.t.). – 1Kg 6: 1, 38.

Innvielsen. I den sjuende måneden, etanim, øyensynlig i sitt tolvte regjeringsår (1026 f.v.t.), samlet Salomo alle Israels menn i Jerusalem til innvielsen av templet og til løvhyttehøytiden. Tabernaklet med dets hellige inventar og redskaper ble ført opp, og paktens ark ble plassert i Det aller helligste. (Se ALLER HELLIGSTE, DET.) Nå ble templet fylt med Jehovas sky. Salomo velsignet så Jehova og Israels menighet, og mens han stod på en spesiell plattform foran kobberalteret (se ALTER), bad han en lang bønn hvor han lovpriste Jehova og bad om at han måtte vise kjærlig godhet og barmhjertighet til gagn for dem som vendte seg til ham for å frykte Ham og tjene Ham, både israelitter og fremmede. Det ble frambåret et stort offer som bestod av 22 000 stykker kveg og 120 000 sauer. Innvielsen varte i sju dager og løvhyttehøytiden i sju dager, og deretter, på den 23. dagen i måneden, sendte Salomo folket hjem. Alle var da glade og takknemlige på grunn av Jehovas godhet og gavmildhet. – 1Kg 8; 2Kr 5: 1 til 7: 10; se SALOMO (Innvielsen av templet).

Historie. Dette templet stod til 607 f.v.t., da det ble ødelagt av babylonerne under kong Nebukadnesar. (2Kg 25: 9; 2Kr 36: 19; Jer 52: 13) På grunn av israelittenes frafall fra den sanne religion tillot Gud at fremmede nasjoner herjet Juda og Jerusalem og i noen tilfeller plyndret templet og førte bort dets skatter. I perioder ble templet også forsømt. Egypterkongen Sjisjak plyndret dets skattkammer i 993 f.v.t., i Salomos sønn Rehabeams regjeringstid, bare ca. 33 år etter innvielsen. (1Kg 14: 25, 26; 2Kr 12: 9) Kong Asa (977–937 f.v.t.) hadde respekt for Jehovas hus, men i den hensikt å beskytte Jerusalem bestakk han tåpelig nok syrerkongen Ben-Hadad I med sølv og gull fra skattkammeret i templet for å få ham til å bryte sin pakt med Ba’asja, kongen i Israel. – 1Kg 15: 18, 19; 2Kr 15: 17, 18; 16: 2, 3.

Etter en periode preget av uro og av forsømmelse av templet sørget Judas konge Jehoasj (898–859 f.v.t.) for at Jehovas hus ble satt i stand. (2Kg 12: 4–12; 2Kr 24: 4–14) I hans sønn Amasjas regjeringstid plyndret Israels konge Jehoasj det. (2Kg 14: 13, 14) Kong Jotam (777–762 f.v.t.) utførte noe byggearbeid på tempelområdet; han bygde «den øvre porten». (2Kg 15: 32, 35; 2Kr 27: 1, 3) I tillegg til at Juda-kongen Akas (761–746 f.v.t.) sendte skattene i templet til assyrerkongen Tiglat-Pileser III som en bestikkelse, besmittet han templet ved å få bygd et alter etter mønster av et han hadde sett i Damaskus, som han byttet ut kobberalteret i templet med. (2Kg 16: 5–16) Til slutt lukket han dørene til Jehovas hus. – 2Kr 28: 24.

Akas’ sønn Hiskia (745–717 f.v.t.) gjorde alt han kunne for å råde bot på det onde hans far hadde gjort. Straks han ble konge, åpnet han templet igjen og fikk det renset. (2Kr 29: 3, 15, 16) Av frykt for assyrerkongen Sankerib hogg han imidlertid senere av templets dører og dørstolper, som han selv hadde sørget for å få kledd med gull, og sendte dem til Sankerib. – 2Kg 18: 15, 16.

Da Hiskia døde, ble templet forsømt og vanhelliget i omkring 50 år. Hans sønn Manasse (716–662 f.v.t.) gikk lenger i ondskap enn alle tidligere konger i Juda. Han bygde altere «for hele himlenes hær i to forgårder til Jehovas hus». (2Kg 21: 1–5; 2Kr 33: 1–4) I Manasses sønnesønn Josjias regjeringstid (659–629 f.v.t.) var det tidligere så praktfulle byggverket i en sørgelig forfatning. Det var tydeligvis veldig uryddig eller overfylt der, for da presten Hilkia fant lovboken (trolig en bokrull som Moses selv hadde skrevet), var dette noe som vakte oppsikt. (2Kg 22: 3–13; 2Kr 34: 8–21) Etter at templet var blitt utbedret og renset, holdt man den største påskefeiringen siden profeten Samuels tid. (2Kg 23: 21–23; 2Kr 35: 17–19) Dette skjedde mens Jeremia virket som profet. (Jer 1: 1–3) Fra da av var templet åpent og ble benyttet av presteskapet helt fram til det ble ødelagt, skjønt mange av prestene var fordervet.

Serubabels tempel. Som forutsagt gjennom Jehovas profet Jesaja oppreiste Jehova perserkongen Kyros for at han skulle utfri israelittene av Babylons makt. (Jes 45: 1) Jehova vakte også et ønske hos sitt folk om å vende tilbake til Jerusalem under ledelse av Serubabel av Juda stamme. Jødene vendte tilbake i 537 f.v.t., etter at landet i samsvar med Jeremias profeti hadde ligget øde i 70 år, og formålet med dette var at de skulle gjenoppbygge templet. (Esr 1: 1–6; 2: 1, 2; Jer 29: 10) Dette byggverket var riktignok ikke på langt nær så praktfullt som Salomos tempel, men det ble stående i lengre tid – i nesten 500 år, fra 515 f.v.t. til slutten av det første århundre f.v.t. (Salomos tempel hadde stått i ca. 420 år, fra 1027 til 607 f.v.t.)

I sitt dekret gav Kyros blant annet følgende befaling: «Enhver som er igjen på et hvilket som helst sted hvor han bor som utlending, ham skal mennene på hans sted støtte med sølv og med gull og med eiendeler og med husdyr, foruten den frivillige offergaven til den sanne Guds hus, som var i Jerusalem.» (Esr 1: 1–4) Kyros sendte også tilbake 5400 kar, skåler og andre redskaper av gull og sølv som Nebukadnesar hadde tatt fra Salomos tempel. – Esr 1: 7–11.

I den sjuende måneden (etanim, el. tisjri) i år 537 f.v.t. ble alteret reist, og året etter ble grunnvollen til templet lagt. Man fikk sidonere og tyriere til å levere sedertømmer fra Libanon, liksom Salomo hadde gjort. (Esr 3: 7) På grunn av motstand, særlig fra samaritanene, ble bygningsarbeiderne motløse, og etter omkring 15 år greide motstanderne til og med å få perserkongen til å forby arbeidet. – Esr 4.

I Dareios Is andre år (520 f.v.t.), etter at jødene hadde holdt opp med å bygge på templet og etter hvert var blitt opptatt med andre gjøremål, sendte Jehova profetene Haggai og Sakarja for å tilskynde dem til å sette i gang arbeidet igjen. Deretter ble det utstedt et dekret som stadfestet Kyros’ opprinnelige dekret og til og med fastslo at det skulle bevilges midler fra det kongelige skattkammer så bygningsarbeiderne og prestene fikk det de trengte. (Esr 5: 1, 2; 6: 1–12) Byggearbeidet kom i gang igjen, og Jehovas hus ble fullført på den tredje dagen i måneden adar i Dareios’ sjette år (sannsynligvis den 6. mars i 515 f.v.t.). Jødene innviet så det gjenoppbygde templet og feiret påske. – Esr 6: 13–22.

Man kjenner få detaljer om hvordan det andre templet så ut. I sitt dekret gav Kyros tillatelse til å oppføre en bygning med følgende spesifikasjoner: «Dets høyde skal være seksti alen, dets bredde seksti alen, med tre lag steiner som rulles på plass, og ett lag tømmer.» Lengden blir ikke nevnt. (Esr 6: 3, 4) Bygningen hadde spiserom og lagerrom (Ne 13: 4, 5) og utvilsomt også takkamre, og det er mulig at det var andre bygninger forbundet med den, slik som i tilfellet med Salomos tempel.

Det andre templet inneholdt ikke paktens ark, som øyensynlig forsvant før Nebukadnesar inntok og plyndret Salomos tempel i 607 f.v.t. Ifølge den apokryfiske boken 1. Makkabeerbok (1: 21–24, 57; 4: 38, 44–51) var det én lampestake i dette templet, mens det i Salomos tempel hadde vært ti. Gullalteret, skuebrødsbordet og karene blir nevnt, og det blir også brennofferalteret, som imidlertid ikke skal ha vært av kobber, slik som i Salomos tempel, men i stedet blir omtalt som et steinalter. Dette alteret ble besmittet av kong Antiokhos Epifanes i 168 f.v.t., men ble bygd opp på nytt av nye steiner under ledelse av Judas Makkabeus.

Herodes’ tempel. Dette templet blir ikke beskrevet i detalj i Bibelen. Den viktigste kilden til opplysninger om dette templet er Josefus, som selv så bygningen, og som omtaler oppføringen av den i Den jødiske krig og i sitt verk om jødenes oldtidshistorie. Ytterligere opplysninger finnes i det jødiske verket Misjna, og arkeologien har kunnet tilføre noe. Den beskrivelsen som her følger, støtter seg altså til disse kildene, som det i noen tilfeller kan settes spørsmålstegn ved. – BILDE: bd. 2, s. 543.

I Den jødiske krig (København 1997, 1. bok, kap. 21, pkt. 1 [s. 62]) sier Josefus at Herodes ombygde templet i sitt 15. regjeringsår, mens han i sin oldtidshistorie sier at det var i det 18. året. (Jewish Antiquities, XV, 380 [xi, 1]) Denne siste tidsangivelsen er alminnelig anerkjent blant forskerne, skjønt man ikke kan si med sikkerhet når Herodes begynte å regjere, eller hvordan Josefus beregnet hans regjeringstid. Det tok 18 måneder å bygge selve helligdommen, mens byggingen av forgårdene og andre deler av anlegget tok åtte år. Da noen jøder henvendte seg til Jesus Kristus i år 30 og sa: «Dette templet er blitt bygd på førtiseks år» (Joh 2: 20), siktet de tydeligvis til det arbeidet på hele komplekset – både forgårdene og bygningene – som hadde pågått helt fram til da. Dette arbeidet ble fullført først omkring seks år før templet ble ødelagt i år 70.

Fordi jødene hatet Herodes og ikke stolte på ham, ville de ikke tillate at han ombygde templet før han hadde gjort alt klart til den nye bygningen. Av samme grunn anså de ikke det ombygde templet for å være et tredje tempel, men regnet bare med det første og det andre templet (Salomos og Serubabels).

Når det gjelder de målene Josefus oppgir, sier Smiths Dictionary of the Bible (1889, bd. IV, s. 3203): «Han angir de horisontale målene så presist at vi nesten har en mistanke om at han ved nedskrivningen hadde en grunnplan av bygningen foran seg som var utarbeidet i generalkvartermesterens avdeling i Titus’ hær. De danner en underlig kontrast til høydemålene, som nesten uten unntak kan påvises å være overdrevne, ja i alminnelighet fordoblet. Ettersom alle bygningene ble lagt i ruiner under beleiringen, var det umulig å gripe ham i å ha oppgitt uriktige høydemål.»

Søyleganger og porter. Josefus skriver at Herodes utvidet tempelområdet til det dobbelte, og at han bygde murer av store steiner langs sidene av Moria-fjellet og jevnet ut et område oppå fjellet. (Den jødiske krig, 1. bok, kap. 21, pkt. 1 [s. 62]); Jewish Antiquities, XV, 391–402 [xi, 3]) Misjna (Middot 2: 1) sier at tempelområdet målte 500 × 500 alen (223 × 223 m). Langs ytterkantene var det søyleganger. Templet vendte mot øst, i likhet med de tidligere templene. På østsiden lå Salomos søylegang, som hadde to rader med marmorsøyler. Det var her Jesus en vinterdag ble omringet av noen jøder som spurte ham om han var Kristus. (Joh 10: 22–24) Det var også søyleganger i nord og i vest, men den klart største var den i sør, Den kongelige søylegang, som bestod av fire rader med korintiske søyler, 162 søyler i alt, slik at søylegangen var inndelt i en midtgang og to sideganger. Søylene hadde så stor omkrets at det skulle tre mann med utstrakte armer til for å nå omkring dem, og de var mye høyere enn søylene i de andre søylegangene.

Det var øyensynlig åtte porter som førte inn til tempelområdet – fire på vestsiden, to på sørsiden, én på østsiden og én på nordsiden. (Se PORT, PORTROM [Tempelporter].) På grunn av disse portene ble den ytterste forgården, hedningenes forgård, også brukt som gjennomgangsvei, idet folk foretrakk å krysse den framfor å gå rundt tempelområdet.

Hedningenes forgård. Søylegangene omgav det store området som ble kalt hedningenes forgård, en benevnelse som kom av at det var tillatt for hedninger å gå inn dit. Det var fra dette området Jesus to ganger – ved begynnelsen og ved slutten av sin jordiske tjeneste – jaget bort dem som hadde gjort hans Fars hus til et hus for handel. – Joh 2: 13–17; Mt 21: 12, 13; Mr 11: 15–18.

Når noen skulle gå inn til den egentlige tempelbygningen, selve helligdommen, måtte han gå gjennom flere forgårder. Hver ny forgård hadde en høyere grad av hellighet enn den forrige. Når man krysset hedningenes forgård, kom man til en tre alen (1,3 m) høy mur med åpninger som man kunne gå gjennom. På muren var det plassert store steiner med en advarsel på gresk og latin. Den greske innskriften lød (ifølge én oversettelse): «Ingen fremmed må passere avsperringen og innhegningen som omgir templet. Enhver som blir grepet i å gjøre dette, har seg selv å takke for sin derav følgende død.» (Skatter fra bibelsk tid, Alan Millard, 1989, s. 181) Da apostelen Paulus ble utsatt for et angrep fra en opphisset folkemengde i templet, kom dette av at noen jøder satte ut det rykte at han hadde ført en ikke-jøde inn på det forbudte området. Paulus’ uttalelse om at Kristus «tilintetgjorde skillemuren» mellom jøder og ikke-jøder, henspiller på denne muren, skjønt Paulus her bruker begrepet ’mur’ i symbolsk betydning. – Ef 2: 14, fotn.; Apg 21: 20–32.

Kvinnenes forgård. Kvinnenes forgård lå 14 trappetrinn høyere. Her kunne kvinnene gå inn for å tilbe. I kvinnenes forgård stod det blant annet bidragsbøsser, og det var i nærheten av disse Jesus satt da han roste en enke fordi hun gav alt hun eide. (Mr 12: 41–44; Lu 21: 1–4) Det var også flere bygninger i denne forgården.

Israels forgård og prestenes forgård. Femten store, halvsirkelformede trappetrinn førte opp til Israels forgård, hvor bare menn som var seremonielt rene, kunne gå inn. Langs denne forgårdens yttermur var det lagerrom.

Så kom prestenes forgård, som svarte til tabernaklets forgård. Her stod alteret, som var bygd av utilhogde steiner. Ifølge Misjna var det kvadratisk med sider på 32 alen (14,2 m) nederst. (Middot 3: 1) Josefus oppgir et større tall. (Den jødiske krig, 5. bok, kap. 5, pkt. 6 [s. 313]; se ALTER [Altere etter landflyktigheten].) Prestene gikk opp til alteret på en rampe. Ifølge Misjna brukte man også et «vaskefat». (Middot 3: 6) Også omkring denne forgården var det forskjellige bygninger.

Tempelbygningen. Som tidligere bestod selve templet hovedsakelig av to rom, Det hellige og Det aller helligste. Gulvet lå tolv trinn høyere enn prestenes forgård. Som i tilfellet med Salomos tempel ble det bygd kamre langs sidene av bygningen, og det var også et takkammer i den. Inngangsdørene var av gull og var 55 alen (24,5 m) høye og 16 alen (7,1 m) brede. Forhallen var bredere enn den bakre delen; den hadde «vinger» som strakte seg 20 alen (8,9 m) ut til hver side. Det hellige var innvendig 40 alen (17,8 m) langt og 20 alen bredt. I Det hellige stod lampestaken, skuebrødsbordet og røkelsesalteret, alt sammen av gull.

Foran inngangen til Det aller helligste hang det et tykt, vakkert utsmykket forheng. Da Jesus døde, revnet dette forhenget i to fra øverst til nederst, slik at man kunne se at det ikke stod noen paktens ark i Det aller helligste. Der hvor Arken en gang stod, var det i stedet en steintavle som øverstepresten stenket blod på hvert år på soningsdagen. (Mt 27: 51; He 6: 19; 10: 20) Dette rommet var 20 alen langt og 20 alen bredt.

Under romernes beleiring av byen i år 70 brukte jødene tempelområdet som en festning. De satte selv fyr på søylegangene, men en romersk soldat satte (i strid med den romerske hærføreren Titus’ ønske) fyr på selve templet, slik at Jesu ord angående bygningene på tempelområdet gikk i oppfyllelse: «Her skal slett ikke stein bli tilbake på stein som ikke skal bli revet ned.» – Mt 24: 2; Den jødiske krig, 6. bok, kap. 4, pkt. 5–7 (s. 371–373); 7. bok, kap. 1, pkt. 1 (s. 391).

Jehovas store åndelige tempel. Det tabernaklet som Moses oppførte, og de templene som Salomo, Serubabel og Herodes bygde, var bare forbilder på noe større. Apostelen Paulus viste dette da han skrev at tabernaklet, hvis grunntrekk gikk igjen i templene, var «en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting». (He 8: 1–5; se også 1Kg 8: 27; Jes 66: 1; Apg 7: 48; 17: 24.) De kristne greske skrifter avdekker den virkeligheten som forbildene pekte fram mot. De viser at tabernaklet og de templene som ble bygd av Salomo, Serubabel og Herodes – og de forskjellige trekkene ved disse – utgjør et bilde på et større, åndelig tempel, «det sanne telt, som Jehova og ikke et menneske har satt opp». (He 8: 2) Slik det framgår av de forskjellige trekkene ved dette åndelige tempel, dreier det seg om en ordning som gjør det mulig å nærme seg Jehova for å tilbe ham på grunnlag av Jesu Kristi sonoffer. – He 9: 2–10, 23.

Det inspirerte brevet til hebreerne sier at Det aller helligste i dette åndelige templet er «selve himmelen», det stedet hvor Gud selv befinner seg. (He 9: 24) Ettersom bare Det aller helligste er «selve himmelen», må Det hellige og prestenes forgård og trekkene ved disse være bilder på noe på jorden – noe som hadde å gjøre med Jesus Kristus under hans jordiske tjeneste og med dem av hans disipler som «har del i det himmelske kall». – He 3: 1.

Forhenget utgjorde et skille mellom Det hellige og Det aller helligste. I Jesu tilfelle var det et bilde på «hans kjød», som han måtte ofre, gi avkall på for alltid, for å kunne tre inn i himmelen, det motbilledlige Aller helligste. (He 10: 20) Salvede kristne må også passere den kjødelige barrieren som utgjør et skille som hindrer dem i å tre fram for Jehova Gud i himmelen. Det hellige står følgelig for deres tilstand som åndsavlede sønner av Gud med utsikter til himmelsk liv, en lønn som de vil få når de avlegger sitt kjødelige legeme idet de dør. – 1Kt 15: 50; He 2: 10.

Mens de som er blitt salvet med hellig ånd, og som tjener som underprester under Kristus, fremdeles befinner seg i det motbilledlige Hellige, kan de glede seg over et åndelig lys som kan sammenlignes med lyset fra lampestaken; de tar til seg åndelig føde, som et motbilde til brødet på skuebrødsbordet; de ber bønner til Gud og frambærer lovprisning og yter tjeneste for ham, noe som svarer til det at det ble ofret røkelse på røkelsesalteret av gull. Liksom inngangen til Det hellige i templet var avskjermet, slik at de som var utenfor, ikke kunne se inn, er det ikke mulig for dem som ikke er åndsavlet, å forstå fullt ut hvordan de åndsavlede vet at de er åndsavlet, og hva de erfarer ved å være det. – Åp 14: 3.

I templets forgård stod det et alter hvor man frambar ofre. Dette var et forbilde på det at Gud, i samsvar med sin vilje, traff det tiltak å bringe et fullkomment offer for å gjenløse Adams etterkommere. (He 10: 1–10; 13: 10–12; Sl 40: 6–8) I det åndelige tempel må selve forgården være en tilstand som har med dette offeret å gjøre. I Jesu tilfelle var det det at han var et fullkomment menneske, som gjorde at hans offer var antagelig. Hva hans salvede disipler angår, blir de alle erklært rettferdige på grunnlag av sin tro på Kristi offer, og Gud betrakter dem derfor som syndfrie mens de er i kjødet. – Ro 3: 24–26; 5: 1, 9; 8: 1.

De forskjellige trekkene ved «det sanne telt», Guds store åndelige tempel, eksisterte allerede i det første århundre. Dette framgår av at Paulus skrev at det tabernaklet Moses oppførte, «er et bilde som gjelder den fastsatte tid som nå er her»; det er altså et bilde på noe som eksisterte da Paulus skrev dette. (He 9: 9) Det åndelige templet må naturligvis ha eksistert da Jesus frambar verdien av sitt offer i dets Aller helligste, i selve himmelen. Det må åpenbart ha blitt til i år 29, da Jesus ble salvet med hellig ånd med tanke på at han skulle tjene som Jehovas Øversteprest. – He 4: 14; 9: 11, 12.

Jesus Kristus lover de åndsavlede kristne at den som seirer, den som holder trofast ut inntil enden, vil bli gjort til «en søyle i . . . Guds tempel, og han skal slett ikke gå ut av det mer». (Åp 3: 12) Seiervinnerne får altså en permanent plass i «selve himmelen», det motbilledlige Aller helligste.

Ifølge Åpenbaringen 7: 9–15 er det dessuten «en stor skare» som deltar i den rene tilbedelse, idet de tilber Jehova i det åndelige tempel. De som utgjør den ’store skare’, blir ikke beskrevet på en måte som identifiserer dem som underprester. De har «vasket sine lange kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». På grunn av deres tro på Kristi offer tilregner Gud dem en rettferdighet som gjør at de kan bli bevart gjennom «den store trengsel»; det blir derfor sagt om dem at de «kommer ut av» den, det vil si overlever den.

Ifølge Jesaja 2: 1–4 og Mika 4: 1–4 skal «fjellet der Jehovas hus står», bli «løftet opp» i «dagenes siste del», og mennesker fra «alle nasjonene» skal strømme til «Jehovas hus». Ettersom det ikke har eksistert noe fysisk tempel for Jehova i Jerusalem siden år 70, kan ikke denne profetien referere til en fysisk bygning, men må dreie seg om den sanne tilbedelses opphøyde stilling i Jehovas tjeneres liv i «dagenes siste del» og om den store tilstrømningen av mennesker av alle nasjoner som ønsker å delta i tilbedelsen ved Jehovas store åndelige tempel.

Esekiels syn av et tempel. Også i Esekiel, kapitlene 40–47, blir det gitt en detaljert beskrivelse av et tempel for Jehova, men dette er ikke et tempel som noen gang ble bygd på Moria-fjellet i Jerusalem, eller som kunne ligge der. Det var et tempel som bare ble sett i et syn, og det var ikke et bilde på Guds store åndelige tempel. Det blir i skildringen særlig lagt vekt på de foranstaltninger som har sitt utspring i templet, og på at det treffes forholdsregler for å holde ute dem som ikke er verdige til å være blant tilbederne i templets forgårder.

I 593 f.v.t., i det 14. året etter ødeleggelsen av Jerusalem og Salomos tempel, ble presten og profeten Esekiel i et syn ført til et høyt fjell og fikk se et stort tempel for Jehova. (Ese 40: 1, 2) For at de landflyktige jødene skulle føle seg ydmyket og bli tilskyndt til å angre og vende om, skulle Esekiel fortelle «Israels hus» om alt det han hadde sett. (Ese 40: 4; 43: 10, 11) I synet ble det gitt meget detaljerte mål. Måleenhetene var «målerøret» (det lange røret på 3,11 m) og ’alenen’ (den lange alenen på 51,8 cm). (Ese 40: 5, NW, fotn.) De nøyaktige målene har fått noen til å trekke den slutning at dette templet skulle tjene som modell for det templet Serubabel skulle bygge etter landflyktigheten. Det finnes imidlertid ikke noe holdbart grunnlag for denne antagelsen.

Tempelområdet var åpenbart kvadratisk, med sider på 500 alen. Det omfattet en ytre forgård, en hevet indre forgård, templet med dets alter, flere spiserom og en bygning på vestsiden, eller baksiden, av templet. Man kom inn i forgårdene gjennom seks veldige porter, tre som førte til den ytre forgården, og tre som førte til den indre. Portene vendte mot nord, øst og sør, og den indre porten på hver side stod på rett linje innenfor den ytre. (Ese 40: 6, 20, 23, 24, 27) Innenfor den ytre muren var det en brolegning som var 50 alen (25,9 m) bred; den var like bred som portene var lange. (Ese 40: 18, 21) Her var det 30 spiserom, trolig rom hvor folket kunne spise fellesskapsofre. (Ese 40: 17) I hvert av den ytre forgårdens fire hjørner var det steder hvor prestene kokte folkets andeler av offerdyrene i samsvar med Lovens bestemmelser; deretter ble kjøttet tydeligvis spist i spiserommene. (Ese 46: 21–24) Bredden på resten av den ytre forgården, mellom brolegningen og portene inn til den indre forgården, var øyensynlig 100 alen. – Ese 40: 19, 23, 27.

Prestenes spiserom var atskilt fra folkets; de lå nærmere templet. To av disse, og to spiserom for tempelsangerne, lå i den indre forgården, ved siden av de veldige indre portene. (Ese 40: 38, 44–46) Det var også avdelinger med spiserom til prestene på nordsiden og på sørsiden av selve helligdommen. (Ese 42: 1–12) I tillegg til at prestene skulle benytte disse rommene som spiserom, skulle de her ta av seg de linklærne som de hadde brukt i tempeltjenesten, og ta på seg andre klær før de gikk ut i den ytre forgården. (Ese 42: 13, 14; 44: 19) I det samme området, bak spiserom-avdelingene, var prestenes koke- og bakeplasser, som tjente det samme grunnleggende formålet som kokestedene i den ytre forgården, men som bare var for prestene. – Ese 46: 19, 20.

Når man krysset den ytre forgården og gikk inn gjennom den indre porten, kom man inn i den indre forgården. Fra kanten på den ytre forgården til kanten på den indre forgården var det på øst-, nord- og sørsiden 150 alen (77,7 m). Den indre forgården var 200 alen (103,6 m) bred. (Esekiel 40: 47 sier at den indre forgården var 100 × 100 alen, men her siktes det øyensynlig bare til det området foran templet som de indre portene førte inn til.) Alteret var fremtredende i den indre forgården. – Ese 43: 13–17; se ALTER (Alteret i Esekiels tempel).

En inngang med to tofløyete dører førte inn i det første rommet i helligdommen, som var 40 alen (20,7 m) langt og 20 alen (10,4 m) bredt. (Ese 41: 23, 24) Der stod det et alter av tre, som blir omtalt som «det bordet som står framfor Jehova». – Ese 41: 21, 22.

Langs helligdommens yttervegger var det fire alen (2 m) brede sidekamre som gikk inn i ytterveggene. Det var tre etasjer med sidekamre og 30 kamre i hver etasje, og de dekket vest-, nord- og sørveggen. (Ese 41: 5, 6) Man kom oppover i etasjene ved å gå opp en slags vindelgang, eller vindeltrapp, på nordsiden og på sørsiden. (Ese 41: 7) På baksiden av templet, det vil si på vestsiden, lå det en bygning som ble kalt binjạn, ’en bygning mot vest’, tydeligvis med langsiden i retningen nord-sør. (Ese 41: 12) Noen forskere har villet identifisere denne bygningen med selve templet, eller helligdommen, men det synes ikke å være noe grunnlag for dette i Esekiels bok; ’bygningen mot vest’ hadde for eksempel verken samme størrelse eller samme form som helligdommen. Det dreier seg utvilsomt om en bygning som hadde en eller annen funksjon i tilknytning til tjenesten ved helligdommen. Det kan ha ligget en eller flere lignende bygninger på vestsiden av Salomos tempel. – Jf. 2Kg 23: 11; 1Kr 26: 18.

Det aller helligste hadde samme form her som i Salomos tempel – det var kvadratisk med sider på 20 alen. I synet så Esekiel Jehovas herlighet komme fra øst og fylle templet. Jehova beskrev dette templet som ’stedet for sin trone’. – Ese 43: 1–7.

Esekiel beskriver en mur som gikk rundt templet, og som målte 500 målerør (1555 m) på hver side. Noen kommentatorer har forstått det slik at det dreier seg om en mur som stod 600 m fra forgården, og at det var området innenfor denne muren som skulle «danne et skille mellom det som er hellig, og det som ikke er hellig». – Ese 42: 16–20.

Esekiel så også at det strømmet ut vann «under Husets terskel mot øst» og sør for alteret. Vannstrømmen vokste og ble til en stor, dyp elv etter hvert som den rant ned gjennom Araba og ut i nordenden av Salthavet, eller Dødehavet. Vannet fra elven gjorde da det salte vannet i Dødehavet friskt, slik at det vrimlet av fisk der. – Ese 47: 1–12.

De salvede kristne – et åndelig tempel. De salvede kristne som lever på jorden, blir blant annet sammenlignet med et tempel. Dette er en passende sammenligning, ettersom Gud bor i menigheten av salvede kristne ved sin ånd. Paulus skrev til de kristne i Efesos, «de trofaste i forening med Kristus Jesus», personer som var «beseglet med den lovte hellige ånd»: «Dere er blitt bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens Kristus Jesus selv er grunnhjørnesteinen. I forening med ham vokser hele bygningen, som blir harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova. I forening med ham blir også dere sammen bygd opp til et sted hvor Gud kan bo ved ånd.» (Ef 1: 1, 13; 2: 20–22) Bibelen viser at disse ’beseglede’, som blir lagt som byggesteiner på Kristus, grunnvollen, teller 144 000. (Åp 7: 4; 14: 1) Apostelen Peter omtaler dem som «levende steiner» som blir «bygd opp til et åndelig hus for å være et hellig presteskap». – 1Pe 2: 5.

Disse underprestene er «Guds bygning», og Gud vil ikke tillate at dette åndelige templet blir besmittet. Paulus understreker at dette åndelige templet er hellig, og hvilken fare som er forbundet med å prøve å besmitte det, når han skriver: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere? Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham; for Guds tempel er hellig, det tempel som dere er.» – 1Kt 3: 9, 16, 17; se også 2Kt 6: 16.

Jehova Gud og Lammet «er dens tempel». I forbindelse med at Johannes ser «den hellige by, Det nye Jerusalem» komme ned fra himmelen, sier han: «Og jeg så ikke noe tempel i den, for Jehova Gud, Den Allmektige, er dens tempel, og likeså Lammet.» (Åp 21: 2, 22) Ettersom de som utgjør Det nye Jerusalem, kommer til å kunne tre direkte fram for Jehova Gud, vil de ikke behøve å benytte seg av noen tempelordning når de trer fram for ham. (1Jo 3: 2; Åp 22: 3, 4) De kommer til å yte Jehova hellig tjeneste direkte under sin Øversteprest, Lammet, Jesus Kristus. Det er derfor det blir sagt at Lammet og Jehova sammen utgjør Det nye Jerusalems tempel.

En bedrager. I forbindelse med at apostelen Paulus advarer om det forestående frafallet, sier han at «lovløshetens menneske» skal opphøye seg selv «så han setter seg i Guds tempel, idet han offentlig utgir seg for å være en gud». (2Te 2: 3, 4) Dette «lovløshetens menneske» er en frafallen, en falsk lærer, så det tempel han setter seg i, er i virkeligheten et som han med urette hevder er Guds tempel. – Se LOVLØSHETENS MENNESKE.

Brukt billedlig. Da jødene ved en anledning bad Jesus om å vise dem et tegn, svarte han: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager vil jeg reise det opp.» Jødene trodde at han snakket om det bokstavelige templet, men apostelen Johannes forklarer: «Han talte om sitt legemes tempel.» Da han ble oppreist av sin Far, Jehova Gud, på den tredje dagen etter sin død, husket disiplene det Jesus hadde sagt, og forstod det og trodde på det. (Joh 2: 18–22; Mt 27: 40) Da Jesus ble oppreist, fikk han imidlertid ikke tilbake sitt kjødelige legeme, ettersom det var blitt gitt som gjenløsningsoffer; legemet hans gikk imidlertid ikke i forråtnelse, men ble fjernet av Gud, liksom et offer som ble fortært på alteret. Da Jesus ble oppreist, var han den samme personen som tidligere, med den samme personlighet, i et nytt legeme som var dannet med tanke på hans nye bolig, de åndelige himler. – Lu 24: 1–7; 1Pe 3: 18; Mt 20: 28; Apg 2: 31; He 13: 8.