ALTER

En oppbygning eller en forhøyning hvor det blir frambåret ofre eller brent røkelse i forbindelse med tilbedelsen av den sanne Gud eller en annen guddom. Det hebraiske ordet mizbẹach (alter) kommer fra roten zavạch (å slakte; å ofre) og betegner således egentlig et sted hvor det blir slaktet eller ofret. (1Mo 8: 20; 5Mo 12: 21; 16: 2) Det greske ordet thysiastẹrion (alter) kommer på lignende måte fra roten thỵo, som også betyr «å slakte; å ofre». (Mt 22: 4; Mr 14: 12; Apg 14: 18) Det greske ordet bomọs sikter til et alter for en falsk gud. – Apg 17: 23.

Første gang et alter blir nevnt i Bibelen, er i beretningen om det som skjedde etter vannflommen, da «Noah begynte å bygge et alter for Jehova» og ofret brennofre på det. (1Mo 8: 20) De eneste ofre som er nevnt før vannflommen, er de ofrene som ble frambåret av Kain og Abel, og selv om det er sannsynlig at de ble frambåret på altere, sies det ikke noe om dette i beretningen. – 1Mo 4: 3, 4.

Abraham bygde et alter i Sikem (1Mo 12: 7), et mellom Betel og Ai (1Mo 12: 8; 13: 3), et i Hebron (1Mo 13: 18) og også et på det fjellet (sannsynligvis Moria-fjellet) hvor han ofret en vær i stedet for Isak. (1Mo 22: 9–13) Bare i det siste tilfellet nevnes det spesielt at Abraham frambar et offer på alteret, men grunnbetydningen av det hebraiske ordet antyder at det ble frambåret ofre også i de andre tilfellene. Isak bygde senere et alter i Be’er-Sjeba (1Mo 26: 23, 25), og Jakob bygde altere i Sikem og Betel. (1Mo 33: 18, 20; 35: 1, 3, 7) Disse altrene som patriarkene bygde, var uten tvil av samme type som de altrene Gud senere nevnte i lovpakten. Det dreide seg om forhøyninger som var laget enten av jord eller av utilhogd naturstein. – 2Mo 20: 24, 25.

Moses bygde et alter etter seieren over Amalek og gav det navnet Jehova-Nissi (Jehova er min signalstang). (2Mo 17: 15, 16) Da lovpakten ble inngått med Israel, bygde Moses et alter ved foten av Sinai-fjellet, og det ble frambåret ofre på det. Blodet fra ofrene ble stenket på alteret, på boken og på folket. Slik ble pakten gyldiggjort og satt i kraft. – 2Mo 24: 4–8; He 9: 17–20.

Tabernaklets altere. Da tabernaklet ble reist, ble det i samsvar med Guds anvisninger bygd to altere. Brennofferalteret (også kalt «kobberalteret» [2Mo 39: 39]) ble laget av akasietre og hadde form som en hul kiste, øyensynlig uten lokk og bunn. Grunnflaten var kvadratisk, med en sidelengde på 2,2 m, og høyden var 1,3 m. Fra de fire øverste hjørnene utgikk det «horn». Alle flatene var kledd med kobber. «Nedi alteret», under kanten, «midt på alteret», var det plassert et gitter eller et nettverk av kobber. På de fire endene, nær gitteret, var det festet ringer. Det var sannsynligvis de samme ringene som de to stengene av akasietre som var kledd med kobber, ble stukket inn i når alteret skulle bæres. Det kan bety at det var en sprekk i to av alterets sider, slik at det kunne settes inn et flatt gitter med ringer som stakk ut på begge sider. Det er en god del uenighet blant forskerne hva dette angår. Mange holder det for sannsynlig at det var to sett ringer, og at det settet som bærestengene ble stukket inn i, var festet direkte på utsiden av alteret. Dessuten ble det laget kobberredskaper som hørte til alteret – spann og skuffer til asken, skåler til oppsamling av offerdyrenes blod, gafler til kjøttet og dessuten fyrfat. – 2Mo 27: 1–8; 38: 1–7, 30; 4Mo 4: 14.

Dette kobberalteret til brennofrene ble plassert foran inngangen til tabernaklet. (2Mo 40: 6, 29) Ettersom det var forholdsvis lavt, var det strengt tatt ikke nødvendig med noen slags oppgang til det, men det er mulig at man for å lette håndteringen av ofrene hevet nivået på bakken rundt det eller bygde en slags rampe opp til det. (Jf. 3Mo 9: 22, hvor det sies at Aron «steg ned» etter at han hadde frambåret ofre.) Ettersom dyret ble slaktet «ved nordsiden av alteret» (3Mo 1: 11) og fettasken som ble fjernet fra alteret, ble lagt «mot øst» (3Mo 1: 16) og ’vaskekaret av kobber’ stod vest for alteret (2Mo 30: 18), må en slik oppgang ha vært plassert ved sørsiden, som var den eneste siden som var fri.

Røkelsesalteret. Røkelsesalteret (også kalt «gullalteret» [2Mo 39: 38]) var likeledes laget av akasietre, og den øvre flaten og sidene var kledd med gull. Oventil var det hele veien rundt en bord av gull. Alteret var firkantet, 44,5 cm langt og 44,5 cm bredt, og det var 89 cm høyt. Fra de øverste fire hjørnene utgikk det «horn», slik som på brennofferalteret. Det ble laget to ringer av gull til de gullkledde bærestengene av akasietre. Disse ringene ble plassert under gullborden på to motsatte sider av alteret. (2Mo 30: 1–5; 37: 25–28) På dette alteret ble det brent en spesiell røkelse to ganger om dagen, om morgenen og om kvelden. (2Mo 30: 7–9, 34–38) Andre steder omtales et røkelseskar, eller et fyrfat, til brenning av røkelse, og slike redskaper ble tydeligvis også anvendt i forbindelse med røkelsesalteret. (3Mo 16: 12, 13; He 9: 4; Åp 8: 5; jf. 2Kr 26: 16, 19.) Røkelsesalteret stod i tabernaklet like foran forhenget til Det aller helligste; det sies derfor at det stod «foran vitnesbyrdets ark». – 2Mo 30: 1, 6; 40: 5, 26, 27.

Helligelse og bruk av tabernaklets altere. Under innsettelsesseremonien ble begge altrene salvet og helliget. (2Mo 40: 9, 10) Både ved denne anledningen og da det ved senere anledninger ble frambåret visse syndofre, ble noe av offerdyrets blod strøket på brennofferalterets horn, mens resten av blodet ble helt ut ved foten av det. (2Mo 29: 12; 3Mo 8: 15; 9: 8, 9) Mot slutten av innsettelsesseremonien ble noe av salvingsoljen og blodet på alteret stenket på Aron og hans sønner og deres klær for at de skulle bli helliget. (3Mo 8: 30) Det tok i alt sju dager å hellige brennofferalteret. (2Mo 29: 37) Når det ble frambåret andre brennofre og fellesskapsofre og skyldofre, ble blodet stenket rundt omkring på alteret. Når fugler ble ofret, ble blodet enten stenket på alterets side, eller det fikk renne ut på alterets side. (3Mo 1: 5–17; 3: 2–5; 5: 7–9; 7: 2) Kornofre ble frambåret som røykofre på alteret som «en formildende duft for Jehova». (3Mo 2: 2–12) Det som var til overs av kornofrene, ble spist av øverstepresten og hans sønner nær alteret. (3Mo 10: 12) Hvert år på soningsdagen ble alteret renset og helliget ved at øverstepresten tok noe av offerdyrenes blod og strøk det på alterhornene, og ved at han stenket noe av det sju ganger på alteret. – 3Mo 16: 18, 19.

Ved alle dyreofringene ble deler av offerdyret frambåret som røykoffer på alteret, og av den grunn ble en ild som aldri fikk slokne, holdt brennende på alteret. (3Mo 6: 9–13) Herfra ble ilden hentet når man skulle brenne røkelse. (4Mo 16: 46) Det var bare Aron og de av hans etterkommere som ikke hadde noe lyte, som hadde lov til å tjene ved alteret. (3Mo 21: 21–23) De andre levittene tjente bare som medhjelpere. Enhver mann som ikke var av Arons ætt, og som kom nær alteret, skulle lide døden. (4Mo 16: 40; 18: 1–7) Korah og hans flokk ble utslettet fordi de ikke respekterte denne guddommelige ordning, og de fyrfatene av kobber som de hadde tatt seg, ble laget om til tynne metallplater som ble brukt til å kle alteret med som et tegn på at ingen som ikke var av Arons avkom, måtte nærme seg det. – 4Mo 16: 1–11, 16–18, 36–40.

Én gang i året ble det også gjort soning for røkelsesalteret av gull idet det ble strøket offerblod på dets horn. Det samme ble gjort når det ble frambåret syndofre for medlemmer av presteskapet. – 2Mo 30: 10; 3Mo 4: 7.

Når altrene ble transportert fra ett sted til et annet, en oppgave som Kehats sønner tok seg av, var de dekket til, røkelsesalteret med et blått klede og selskinn, og brennofferalteret med et purpurrødfarget ullklede og selskinn. – 4Mo 4: 11–14; se TABERNAKLET.

Altrene i templet. Før Salomos tempel ble innviet, frambar israelittene sine ofre på det kobberalteret som ble laget i ødemarken, og som nå stod på offerhaugen i Gibeon. (1Kg 3: 4; 1Kr 16: 39, 40; 21: 29, 30; 2Kr 1: 3–6) Det kobberalteret som deretter ble laget til templet, dekket et areal som var 16 ganger så stort som arealet til det som ble laget til tabernaklet. Det hadde en grunnflate på 8,9 × 8,9 m og var omkring 4,5 m høyt. (2Kr 4: 1) På grunn av høyden var det nødvendig med en eller annen slags oppgang til det. Ifølge Guds lov skulle prestene imidlertid ikke gå opp til alteret på trappetrinn, for at deres nakenhet ikke skulle bli blottet over det. (2Mo 20: 26) Noen mener at de underbenklærne av lin som Aron og hans sønner hadde på seg, tjente til å gjøre dette kravet overflødig, slik at det var tillatt å bruke trappetrinn. (2Mo 28: 42, 43) Det ser imidlertid ut til at det var en skrå rampe som førte opp til den øverste delen av brennofferalteret. Josefus sier (i Den jødiske krig, København 1997, 5. bok, kap. 5, pkt. 6 [s. 313]) at det var en slik rampe foran det alteret som Herodes senere bygde. Hvis alteret i templet var anbrakt slik som det alteret som stod foran tabernaklet, lå denne rampen sannsynligvis på sørsiden av alteret. «Det støpte hav», som prestene benyttet når de vasket seg, stod derfor på et praktisk sted, ettersom det også stod mot sør. (2Kr 4: 2–5, 9, 10) Hva alterets konstruksjon for øvrig angår, foreligger det ikke noen nærmere beskrivelse, noe som åpenbart skyldes at det var bygd etter samme mønster som alteret ved tabernaklet.

Alteret stod på Moria-fjellet, på det stedet hvor David tidligere hadde bygd et alter til midlertidig bruk. (2Sa 24: 21, 25; 1Kr 21: 26; 2Kr 8: 12; 15: 8) Ifølge tradisjonen var det også på det stedet Abraham i sin tid forsøkte å ofre Isak. (1Mo 22: 2) Offerdyrenes blod ble helt ut ved foten av alteret, og det er sannsynlig at det var en slags kanal der som ledet blodet bort fra tempelområdet. Det fortelles at det i Herodes’ tempel fantes en slik kanal, som var forbundet med alterets sørvestlige horn, og i klippen på tempelområdet har man funnet en åpning som fører ned til en underjordisk kanal som ender i Kedron-dalen.

Røkelsesalteret i templet var laget av sedertre, men det ser ut til at dette var den eneste forskjellen mellom det og røkelsesalteret i tabernaklet. Det var også kledd med gull. – 1Kg 6: 20, 22; 7: 48; 1Kr 28: 18; 2Kr 4: 19.

Ved innvielsen av templet bad Salomo en bønn foran brennofferalteret, og da han var ferdig med å be, kom det ild ned fra himmelen og fortærte ofrene på alteret. (2Kr 6: 12, 13; 7: 1–3) Til tross for at dette kobberalteret dekket et areal på nesten 80 m², var det for lite til å romme den veldige mengde ofre som ble frambåret, og en del av forgården ble derfor helliget til formålet. – 1Kg 8: 62–64.

I slutten av Salomos regjeringstid og under Rehabeam og Abijam ble brennofferalteret forsømt, slik at kong Asa fant det nødvendig å sette det i stand igjen. (2Kr 15: 8) Kong Ussia ble slått med spedalskhet fordi han forsøkte å brenne røkelse på røkelsesalteret. (2Kr 26: 16–19) Kong Akas flyttet brennofferalteret til side og satte et hedensk alter der hvor det hadde stått. (2Kg 16: 14) Hans sønn Hiskia sørget imidlertid for at kobberalteret med dets redskaper ble renset og helliget og tatt i bruk på nytt. – 2Kr 29: 18–24, 27; se TEMPEL.

Altere etter landflyktigheten. Det første de hjemvendte jødene bygde i Jerusalem under Serubabels og øverstepresten Jesjuas ledelse, var brennofferalteret. (Esr 3: 2–6) Senere ble det også laget et nytt røkelsesalter.

Den syriske kongen Antiokhos Epifanes fjernet røkelsesalteret, og to år senere (168 f.v.t.) bygde han et annet alter over Jehovas store alter og frambar et offer til Zevs på det. (1. Makkabeerbok 1: 20–64) Judas Makkabeus bygde deretter et nytt alter av utilhogde steiner og satte også røkelsesalteret på plass igjen. – 1. Makkabeerbok 4: 44–49.

Brennofferalteret i Herodes’ tempel var bygd av utilhogde steiner, og ifølge Josefus hadde det en grunnflate på 50 × 50 alen og var 15 alen høyt. (Den jødiske krig, 5. bok, kap. 5, pkt. 6 [s. 313]) Ifølge det jødiske verket Misjna (Middot 3: 1) var det imidlertid ikke så stort. Det var dette alteret Jesus noen ganger hentydet til. (Mt 5: 23, 24; 23: 18–20) Det finnes ingen beskrivelse av røkelsesalteret i dette templet, men det blir nevnt, i Lukas 1: 11, hvor det sies at en engel stod til høyre for dette alteret da han viste seg for Sakarja, som ble far til døperen Johannes.

Alteret i Esekiels tempel. I templet i Esekiels syn stod brennofferalteret også foran templet (Ese 40: 47), men det så ikke ut som de tidligere altrene. Det bestod av flere deler som stod oppå hverandre, og som ble mindre eller smalere for hver høyde. Målene oppgis i alen (her den lange alen, som var på 51,8 cm). Alterets fot var én alen tykk og hadde en opphøyd rand på ett fingerspann (kanskje 26 cm) som gikk hele veien rundt, slik at det ble dannet en slags renne eller kanal hvor det blodet som ble helt ut, muligens skulle samles opp. (Ese 43: 13, 14) På selve foten, men én alen inn fra ytterkanten, var det en annen del, som var to alen (ca. 104 cm) høy. Den tredje delen var rykket én alen lengre inn og var fire alen (ca. 207 cm) høy. Denne delen var også hele veien rundt forsynt med en kant (på en halv alen eller ca. 26 cm), som muligens dannet en annen renne eller tjente som en beskyttende kant. Oppå denne – også rykket én alen inn i forhold til delen under – lå så det fire alen høye ildstedet. Fra dette utgikk det fire «horn». Trapper fra østsiden førte opp til ildstedet. (Ese 43: 14–17) Som i tilfellet med det alteret som ble bygd i ødemarken, skulle man frambære ofre på dette alteret i sju dager for å gjøre soning for det og innvie det. (Ese 43: 19–26) Den 1. nisan hvert år skulle det gjøres soning for alteret og resten av helligdommen. (Ese 45: 18, 19) Den strøm med helbredende vann som Esekiel så flyte ut fra templet, rant mot øst og passerte alteret på sørsiden. – Ese 47: 1.

Røkelsesalteret er ikke nevnt ved navn i dette synet. Men beskrivelsen av «trealteret» i Esekiel 41: 22, og spesielt uttalelsen: «Dette er det bordet som står framfor Jehova», tyder på at det her ikke er tale om skuebrødsbordet, men om røkelsesalteret. (Jf. 2Mo 30: 6, 8; 40: 5; Åp 8: 3.) Dette alteret var tre alen (ca. 155 cm) høyt og to alen (ca. 104 cm) langt, og sannsynligvis også to alen bredt.

Andre altere. Ettersom menneskene etter vannflommen ikke fortsatte å utøve den rene tilbedelse sammen med Noah, ble det rimeligvis bygd mange altere for falsk tilbedelse, og utgravninger i Kanaan, Mesopotamia og andre steder vitner om at det fantes slike altere i de tidligste tider. I sine forgjeves forsøk på å nedkalle en forbannelse over Israel lot Bileam tre ganger i trekk sju altere bli stilt opp på tre forskjellige steder. – 4Mo 22: 40, 41; 23: 4, 14, 29, 30.

Israelittene fikk beskjed om å rive ned alle hedenske altere og ødelegge de hellige støtter og pæler som vanligvis var reist ved siden av dem. (2Mo 34: 13; 5Mo 7: 5, 6; 12: 1–3) De skulle ikke lage etterligninger av disse, og de skulle ikke frambære sine barn som brennofre, slik som kanaaneerne gjorde. (5Mo 12: 30, 31; 16: 21) De skulle heller ikke ha mange altere, men bare ett alter for tilbedelsen av den sanne Gud, og det skulle stå på det stedet Jehova utvalgte. (5Mo 12: 2–6, 13, 14, 27; sml. dette med Babylon, hvor det bare for gudinnen Isjtar fantes 180 altere.) Når de hadde gått over Jordan, skulle de bygge et alter av utilhogde steiner (5Mo 27: 4–8), og Josva bygde et slikt alter på Ebal-fjellet. (Jos 8: 30–32) Etter at landet var inntatt og delt mellom stammene, bygde Rubens stamme og Gads stamme og halve Manasse stamme et lett synlig alter ved Jordan. Dette førte til at de fikk midlertidige vanskeligheter med de øvrige stammene, inntil det ble fastslått at alteret ikke var et tegn på frafall, men bare skulle tjene som en påminnelse om å vise trofasthet mot Jehova, den sanne Gud. – Jos 22: 10–34.

Det ble også bygd andre altere, men det ser ut til at de ble reist i forbindelse med spesielle anledninger, og at det ikke var meningen at de skulle være i stadig bruk. De ble vanligvis bygd i forbindelse med at en engel hadde vist seg, eller på befaling av en engel. Eksempler på slike altere er alteret i Bokim og de altrene som ble bygd av Gideon og Manoah. (Dom 2: 1–5; 6: 24–32; 13: 15–23) I Betel bygde israelittene et alter da de var kommet sammen for å drøfte hvordan de skulle forhindre at Benjamins stamme ble utryddet. Det framgår imidlertid ikke av beretningen hvorvidt dette hadde Guds godkjennelse, eller om israelittene her bare gjorde ’det som var rett i deres egne øyne’. (Dom 21: 4, 25) Som Guds representant frambar Samuel et offer i Mispa og bygde også et alter i Rama. (1Sa 7: 5, 9, 10, 17) Han gjorde muligens dette fordi det ikke lenger fantes noe vitnesbyrd om Jehovas nærvær i tabernaklet i Sjilo etter at Arken var blitt fjernet derfra. – 1Sa 4: 4, 11; 6: 19–21; 7: 1, 2; jf. Sl 78: 59–64.

Altere til midlertidig bruk. Ved flere anledninger ble det også bygd altere til midlertidig bruk. Saul frambar for eksempel et offer i Gilgal og bygde et alter i Ajalon. (1Sa 13: 7–12; 14: 33–35) I det første tilfellet ble han fordømt fordi han ikke ventet på at Samuel kom og frambar offeret, men hvorvidt det var passende at ofrene ble frambåret på de omtalte stedene, sies det ikke noe om.

David bad Jonatan om å forklare hans fravær ved Sauls bord på nymånedagen med at han måtte overvære en årlig offerfest for slekten i Betlehem. Men ettersom dette bare var et påskudd, kan vi ikke med sikkerhet vite om denne offerfesten virkelig ble holdt. (1Sa 20: 6, 28, 29) Senere bygde David som konge et alter på Aravnas (Ornans) treskeplass, og dette skjedde på Guds befaling. (2Sa 24: 18–25; 1Kr 21: 18–26; 22: 1) Uttalelsen i 1. Kongebok 9: 25 om at Salomo ’ofret brennofre på alteret’, sikter tydeligvis til at han sørget for at dette ble gjort av presteskapet, som var bemyndiget til det. – Jf. 2Kr 8: 12–15.

Da templet stod ferdig i Jerusalem, ser det ut til at alteret nå definitivt stod på det stedet Jehova hadde utvalgt, og at israelittene skulle komme dit. (5Mo 12: 5) På Karmel-fjellet, under ildprøven med Ba’al-prestene, benyttet Elia et alter (1Kg 18: 26–35), men ellers var det nå bare i forbindelse med frafall at det ble bygd andre altere. Salomo var selv den første til å gjøre seg skyldig i slikt frafall, idet han lot seg påvirke av sine fremmede hustruer. (1Kg 11: 3–8) Jeroboam, den første kongen i det nordlige riket, forsøkte å få sine undersåtter fra å dra til templet i Jerusalem ved at han satte opp altere i Betel og Dan. (1Kg 12: 28–33) En profet forutsa da at prester som gjorde tjeneste ved alteret i Betel, ville bli hogd ned i Juda-kongen Josjias regjeringstid, og at det ville bli brent menneskeben på alteret. Som et varsel om dette revnet alteret, og profetien gikk senere i oppfyllelse. – 1Kg 13: 1–5; 2Kg 23: 15–20; jf. Am 3: 14.

Under kong Akabs regjering fantes det mange hedenske altere i Israel. (1Kg 16: 31–33) Da kong Akas regjerte i Juda, var det altere «på hvert hjørne i Jerusalem», foruten mange offerhauger. (2Kr 28: 24, 25) Manasse gikk så langt at han bygde altere i selve Jehovas hus og altere for «himlenes hær» i templets forgård. – 2Kg 21: 3–5.

Selv om det fra tid til annen var trofaste konger som ødela disse avgudsaltrene (2Kg 11: 18; 23: 12, 20; 2Kr 14: 3; 30: 14; 31: 1; 34: 4–7), kunne Jeremia likevel si før Jerusalems fall: «Dine guder er blitt like mange som dine byer, Juda; og like mange som Jerusalems gater er de altere dere har satt opp for skammeligheten, altere til å frambringe offerrøyk på for Ba’al.» – Jer 11: 13.

Under landflyktigheten og på apostlenes tid. Elefantinepapyrene viser at da jødene var i landflyktighet i Babylon, bygde de jødene som flyktet til Elefantine i Øvre Egypt, et tempel og et alter her, og noen århundrer senere gjorde jødene i nærheten av Leontopolis det samme. (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie], XIII, 62–68 [iii, 1]; Den jødiske krig, 7. bok, kap. 10, pkt. 2, 3 [s. 427, 428]) Dette siste templet og alteret ble bygd av presten Onias i et forsøk på å oppfylle profetien i Jesaja 19: 19, 20.

I det første århundre e.v.t. omtalte apostelen Paulus i sin tale til atenerne et alter med innskriften «For en ukjent gud». (Apg 17: 23) At det fantes slike altere, blir bekreftet av tallrike historiske vitnesbyrd. Filosofen Apollonios fra Tyana, som besøkte Aten en tid etter at Paulus hadde vært der, skal ha sagt: «Det vitner om langt større visdom og forstand å tale vel om alle gudene, spesielt i Aten, hvor det er satt opp altere til ære også for ukjente guder.» (Filostratos, The Life of Apollonius of Tyana, VI, III) Geografen Pausanias, som levde på 100-tallet, forteller at han på veien fra havnen Faleron til Aten hadde lagt merke til flere «altere for ukjente guder og for helter». Han forteller også om «et alter for ukjente guder» i Olympia. (Description of Greece, Attika, I, 4; Elis I, XIV, 8) Et lignende alter ble funnet i 1909 i Pergamon, på Demeter-templets område.

Forbilledlig betydning. I Hebreerne, kapitlene 8 og 9, viser apostelen Paulus at alt i forbindelse med tabernaklet og tempeltjenesten hadde en forbilledlig betydning. (He 8: 5; 9: 23) Betydningen av de to altrene framgår av opplysninger i De kristne greske skrifter. Brennofferalteret representerte Guds «vilje», det vil si hans villighet til å godta sin enbårne Sønns fullkomne menneskeliv som et offer. (He 10: 5–10) At dette alteret stod foran inngangen til helligdommen, understreker at tro på Jesu gjenløsningsoffer er en forutsetning for å bli godkjent av Gud. (Joh 3: 16–18) At det bare fantes ett offeralter, er i harmoni både med Jesu ord: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg», og med de mange skriftsteder som viser at enhet skulle være et av den kristne tros tydelige kjennetegn. – Joh 14: 6; Mt 7: 13, 14; 1Kt 1: 10–13; Ef 4: 3–6; legg også merke til profetien i Jes 56: 7 og 60: 7 om at folk av alle nasjoner skulle komme til Guds alter.

Noen flyktet til alteret og grep fatt om dets horn i håp om å oppnå beskyttelse. Guds lov foreskrev imidlertid at en forsettlig morder skulle tas ’om det så var fra Guds alter, for at han skulle dø’. (2Mo 21: 14; jf. 1Kg 1: 50–53; 2: 28–34.) Salmisten sang: «Jeg skal i uskyld vaske mine hender, og jeg vil gå rundt ditt alter, Jehova.» – Sl 26: 6.

Noen som bekjenner seg til kristendommen, har brukt Hebreerne 13: 10 som et argument for å reise bokstavelige altere. Men sammenhengen viser at det «alter» Paulus her snakker om, ikke er bokstavelig, men symbolsk. (He 13: 10–16) M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1882, bd. I, s. 183) sier om de første kristne: «Når apologetene i gammel tid ble kritisert for at de verken hadde templer, altere eller helligdommer, svarte de bare: ’Helligdommer og altere har vi ikke.’» I en kommentar til Hebreerne 13: 10 sier M.R. Vincents Word Studies in the New Testament (1957, bd. IV, s. 567): «Det ville ikke være riktig i den kristne ordning å forsøke å finne et nøyaktig motstykke til alteret – det være seg korset, nattverdsbordet eller Kristus selv. Men alt som er forbundet med det å nærme seg Gud – offer, soning, tilgivelse, godkjennelse og frelse – sammenfattes og framstilles vanligvis billedlig ved hjelp av et alter, akkurat som det jødiske alter var det punkt hvor alle disse aspektene løp sammen.» De hebraiske profetene fordømte sterkt at det ble bygd mange altere. (Jes 17: 7, 8) Hosea sa at Efraim gjorde «altrene tallrike for å synde» (Ho 8: 11; 10: 1, 2, 8; 12: 11); Jeremia sa at Judas synd var risset inn «på deres alteres horn» (Jer 17: 1, 2); og Esekiel forutsa at avgudsdyrkerne ville bli drept og ligge slagne ’rundt omkring sine altere’ (Ese 6: 4–6, 13).

Tilkjennegivelser av Guds dommer blir også profetisk forbundet med det sanne alter. (Jes 6: 5–12; Ese 9: 2; Am 9: 1) «Under alteret» roper på en billedlig måte sjelene til dem som er blitt drept fordi de har vitnet for Gud: «Hvor lenge, Suverene Herre, hellig og sann, vil du la være å dømme og å hevne vårt blod på dem som bor på jorden?» – Åp 6: 9, 10; jf. 8: 5; 11: 1; 16: 7.

I Åpenbaringen 8: 3, 4 blir røkelsesalteret av gull forbundet med de rettferdiges bønner. Blant jødene var det vanlig å be «i den time det ble ofret røkelse». (Lu 1: 9, 10; jf. Sl 141: 2.) At det bare fantes ett røkelsesalter, svarer også til at De kristne greske skrifter bare staker ut én vei til Gud. – Joh 10: 9; 14: 6; 16: 23; Ef 2: 18–22; se OFRE.