LEGEME, KROPP

Den fysiske organisme til et menneske eller et dyr. Det hebraiske ordet gewiyạh kan brukes om både et levende (1Mo 47: 18) og et dødt legeme, et lik. (1Sa 31: 10; Sl 110: 6) Det hebraiske ordet nevelạh kommer fra verbalroten navẹl («visne»; Sl 1: 3) og gjengis blant annet med ’død kropp’ og «dødt legeme». (3Mo 5: 2; 5Mo 14: 8; Jes 26: 19) Det hebraiske ordet for kjøtt (eller kjød), basạr, kan referere til hele legemet og blir noen ganger oversatt med «kropp». (4Mo 19: 7, 8; jf. Sl 16: 9; se KJØTT, KJØD.) Det vanlige greske ordet for «legeme», eller «kropp», er sọma (Mt 5: 29; 6: 25), men i Apostlenes gjerninger 19: 12 er «kropp» oversatt fra khros, som bokstavelig betyr «hud». Det greske ordet ptọma, som kommer fra verbet pipto (falle), betegner et legeme som har falt, det vil si et ’lik’. (Mt 14: 12) Forskjellige slags fysiske legemer består av forskjellige slags kjøtt og holdes i live av livskraften. – 1Kt 15: 39; Jak 2: 26; 1Mo 7: 22; se SJEL.

Åndelige legemer. Liksom det finnes fysiske legemer som er synlige og til å ta og føle på, finnes det også åndelige legemer som er usynlige for menneskeøyne, og som det er umulig å observere eller føle ved hjelp av menneskelige sanser. (1Kt 15: 44) Åndepersoner (Gud, Kristus, englene) har legemer av en større herlighet. «Ingen har noen gang sett Gud.» (1Jo 4: 12) Et menneske kan ikke se Gud og leve. (2Mo 33: 20) Da apostelen Paulus fikk bare et glimt av en manifestasjon av Jesus Kristus etter hans oppstandelse, falt han til jorden og ble blindet av stråleglansen, og det måtte skje et mirakel for at han skulle få synet igjen. (Apg 9: 3–5, 17, 18; 26: 13, 14) Også englene er langt større enn menneskene i styrke og makt. (2Pe 2: 11) De er omstrålt av herlighet og har vist seg på den måten i fysiske manifestasjoner. (Mt 28: 2–4; Lu 2: 9) Disse Guds åndesønner har et syn som er sterkt nok til at de kan skue og tåle å se Den Allmektige Guds strålende herlighet. – Lu 1: 19.

Fordi menneskene ikke kan se Gud med sine bokstavelige øyne, benytter Gud visse antropomorfismer – uttrykk som egentlig betegner deler av det menneskelige legeme – for å hjelpe dem til å forstå visse forhold angående ham selv. Bibelen omtaler Gud som en som har øyne (Sl 34: 15; He 4: 13), armer (Job 40 : 9; Joh 12: 38), føtter (Sl 18: 9; Sak 14: 4), hjerte (1Mo 8: 21; Ord 27: 11), hender (2Mo 3: 20; Ro 10: 21), fingrer (2Mo 31: 18; Lu 11: 20), nese, nesebor (Ese 8: 17; 2Mo 15: 8) og ører (1Sa 8: 21; Sl 10: 17). Dette skal ikke oppfattes slik at han i bokstavelig forstand har slike legemsdeler på den måten vi kjenner dem. Apostelen Johannes, som hadde håp om å få leve i himmelen, sa til sine medarvinger til himmelsk liv: «Dere elskede, nå er vi Guds barn, men det er ennå ikke blitt tilkjennegitt hva vi skal bli. Vi vet at når han blir tilkjennegitt, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham slik som han er.» (1Jo 3: 2) De vil få et legeme som svarer til Jesu Kristi «herlige legeme» (Flp 3: 21), og han er «den usynlige Guds bilde»; «gjenskinnet av hans herlighet og det nøyaktige bilde av selve hans vesen». (Kol 1: 15; He 1: 3) De vil derfor få legemer som er uforgjengelige og udødelige, til forskjell fra englene i sin alminnelighet og fra menneskene, som er dødelige. – 1Kt 15: 53; 1Ti 1: 17; 6: 16; Mr 1: 23, 24; He 2: 14.

Kristi kjødelige legeme. Da Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid, rakte han det usyrede brødet til de elleve trofaste apostlene og sa: «Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere.» (Lu 22: 19) Apostelen Peter sa senere: «Han [Jesus] bar selv våre synder i sitt eget legeme på pælen.» – 1Pe 2: 24; He 10: 10; se HERRENS AFTENSMÅLTID.

For at Jesus skulle kunne være «den siste Adam» (1Kt 15: 45) og «en tilsvarende løsepenge for alle [hele menneskeheten]», måtte hans kjødelige legeme være et virkelig menneskelig legeme og ikke en inkarnasjon. (1Ti 2: 5, 6; Mt 20: 28) Det måtte være fullkomment, for det skulle ofres og frambæres for Jehova Gud som en løskjøpelsespris. (1Pe 1: 18, 19; He 9: 14) Ikke noe ufullkomment menneske kunne framskaffe den nødvendige løsepenge. (Sl 49: 7–9) Da Jesus framstilte seg for sin Far for å bli døpt, da han skulle begynne sin offertjeneste, sa han derfor: «Du gjorde i stand et legeme til meg.» – He 10: 5.

Jesu Kristi fysiske legeme fikk ikke gå i forråtnelse og bli til støv i likhet med legemene til Moses og David, som ble benyttet som forbilder på Kristus. (5Mo 34: 5, 6; Apg 13: 35, 36; 2: 27, 31) Da Jesu disipler gikk til graven tidlig på den første dagen i uken, var hans legeme forsvunnet, mens de linbindene det hadde vært svøpt i, lå tilbake i graven. Hans legeme var utvilsomt blitt oppløst uten at det hadde gjennomgått en forråtnelsesprosess. – Joh 20: 2–9; Lu 24: 3–6.

Etter sin oppstandelse viste Jesus seg i forskjellige legemer. Da Maria så ham, trodde hun det var gartneren hun stod overfor. (Joh 20: 14, 15) En annen gang han viste seg, kom han inn i et rom med låste dører og hadde et legeme med sårmerker. (Joh 20: 24–29) Det hendte flere ganger at han viste seg og ble gjenkjent, ikke på grunn av sitt utseende, men på grunn av sine ord og handlinger. (Lu 24: 15, 16, 30, 31, 36–45; Mt 28: 16–18) En gang ble disiplenes øyne åpnet for hvem han var, på grunn av et mirakel som skjedde etter hans anvisning. (Joh 21: 4–7, 12) Jesus, som var blitt oppreist som en ånd (1Pe 3: 18), kunne materialisere seg i et legeme når anledningen tilsa det, slik englene hadde gjort i fortiden når de kom som sendebud. (1Mo 18: 2; 19: 1, 12; Jos 5: 13, 14; Dom 13: 3, 6; He 13: 2) De englene i tiden før vannflommen som «ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig», iførte seg kjødelige legemer og tok seg menneskelige hustruer. At disse Guds sønner fra himmelen ikke var egentlige mennesker, men hadde materialiserte legemer, framgår av at de ikke omkom i vannflommen, men dematerialiserte seg og vendte tilbake til de åndelige sfærer. – Jud 6; 1Mo 6: 4; 1Pe 3: 19, 20; 2Pe 2: 4.

Brukt billedlig. Jesus Kristus blir omtalt som hode for «menigheten, som er hans legeme». (Ef 1: 22, 23; Kol 1: 18) Blant menneskene i dette kristne «legeme» er det ingen rasemessige, nasjonale eller andre skillelinjer. Det finnes både jøder og mennesker av alle andre nasjonaliteter blant dem. (Ga 3: 28; Ef 2: 16; 4: 4) De er alle døpt ved hellig ånd til Kristus og til hans død. De er alle døpt til å være ett legeme. (1Kt 12: 13) Hele legemet følger derfor sitt hode og dør en død som er lik hans, og får en oppstandelse som er lik hans. – Ro 6: 3–5; se DÅP (Dåp til Kristus Jesus og til hans død).

Apostelen Paulus henviser til det menneskelige legemes funksjoner for å illustrere hvordan den kristne menighet virker. Han sammenligner de medlemmene av menigheten som til enhver tid lever på jorden, med et legeme som har Kristus som sitt usynlige Hode. (Ro 12: 4, 5; 1Kt 12) Han legger vekt på betydningen av den plass hvert enkelt medlem har, medlemmenes innbyrdes avhengighet, deres gjensidige kjærlighet og omsorg og det arbeid som blir utrettet. Gud har satt de enkelte i deres stillinger i legemet, og ved den hellige ånds medvirkning på forskjellige måter utfører legemet det som er nødvendig. Hodet, Jesus Kristus, som har en samordnende funksjon, forsyner legemets lemmer med det de trenger, gjennom legemets «ledd og bånd» – gjennom de tiltak og ordninger som blir truffet for å tilveiebringe åndelig føde og sørge for kommunikasjon og koordinering, slik at «legemet» får rikelig åndelig næring og hvert lem blir orientert om sin oppgave. – Kol 2: 19; Ef 4: 16.

Den rette bruk av legemet. Kristne bør verdsette det legeme Gud har gitt dem, og elske seg selv i den grad at de drar omsorg for legemet sitt på en rett måte, så de kan framstille det for Gud i en hellig tjeneste som er antagelig for ham. (Ro 12: 1) Dette krever at de bruker sin fornuft, og innbefatter at de sørger for at kroppen får det den trenger av mat og andre livsfornødenheter, og at de er påpasselige med fysisk renslighet. Men det finnes andre ting som er enda viktigere: at man er åndeligsinnet, at man søker Guds rike og hans rettferdighet, og at man lever et moralsk rettskaffent liv. (Mt 6: 25, 31–33; Kol 2: 20–23; 3: 5) Apostelen sier: «Kroppslig øving er nyttig til litt; men gudhengivenheten er nyttig til alt, ettersom den har i seg løfte for livet nå og for det som skal komme.» – 1Ti 4: 8.

En som er et salvet medlem av den kristne menighet, Kristi legeme, og som driver utukt, tar bort et av Kristi lemmer og gjør det til en skjøges lem. Hvis han driver utukt, belaster han menigheten med moralsk urenhet, samtidig med at han «synder mot sitt eget [kjødelige] legeme». Han utsetter seg for å bli fjernet fra Kristi legeme, tempelorganisasjonen, og for å pådra seg motbydelige sykdommer. (1Kt 6: 13, 15–20; Ord 7: 1–27) Det kan ende med at menigheten lar ham bli ’overgitt til Satan til kjødets tilintetgjørelse’. – 1Kt 5: 5.

Så vel Kristi legemes lemmer som andre innviede kristne som samarbeider med dem, må unngå både fysisk utukt og åndelig utukt. I Bibelen blir de som pleier vennskap med verden, kalt «ekteskapsbrytersker». (Jak 4: 4) Jesus sa om sine disipler: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Joh 17: 16) Jesus er derfor nøye med at de som utgjør hans legemes lemmer, er rene i moralsk og åndelig forstand. (Ef 5: 26, 27) Det sies om dem at de har fått sine «legemer badet med rent vann». (He 10: 22) Angående ektemenn sier Paulus: «På denne måten bør mennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, for ingen har noensinne hatet sitt eget kjød; men han før og pleier det, slik Kristus også gjør med menigheten, for vi er lemmer på hans legeme. ’Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de to skal bli ett kjød.’ Denne hellige hemmelighet er stor. Jeg taler nå om Kristus og menigheten.» – Ef 5: 28–32.

Se også egne artikler om de enkelte kroppsdelene.