Fortsett å leve som Guds barn
«Den som ikke lever rett og ikke elsker sin bror, han er ikke av Gud.» — 1. JOHANNES 3: 10.
1, 2. Hvilken veiledning som apostelen Johannes kom med i sitt første brev, skal vi ta for oss nå?
JEHOVA har en universell familie, og noen av de menneskene som lever nå, er en del av den. De er Guds barn. Men hvordan skiller de seg ut fra andre?
2 Apostelen Johannes viser i sitt første inspirerte brev hvem disse høyst begunstigede menneskene er. Han gir også veiledning som hjelper dem til å fortsette å leve som Guds barn. Og det han sier, kan alle innviede vitner for Jehova dra nytte av.
Hvor stor er ikke Guds kjærlighet!
3. Hvordan er noen blitt «Guds barn», og hvordan betrakter verden dem?
3 Johannes gjentar det håp de salvede kristne har. (Les 1. Johannes 3: 1—3.) For en stor kjærlighet Jehova har vist ved å adoptere dem som åndelige sønner, slik at de blir «Guds barn»! (Romerne 5: 8—10) «Verden» — det urettferdige menneskesamfunn — legger ikke deres gudfryktige ånd for dagen og har ikke de mål og håp de har. Et slikt verdslig samfunn hater Kristus og hans disipler og hater dermed også Faderen. (Johannes 15: 17—25) Så det kan være at verden kjenner de salvede som enkeltpersoner, men ikke som Guds barn, for ’den kjenner ikke’ Jehova. — 1. Korinter 2: 14.
4. Hva bør alle som har håp om å oppnå himmelsk liv, gjøre?
4 De salvede er nå Guds barn. Men Johannes sier at ’det ennå ikke er blitt åpenbart hva de skal bli’ etter at de har dødd i trofasthet og er blitt oppreist til himmelsk liv med et åndelig legeme. (Filipperne 3: 20, 21) Men når Gud «åpenbarer seg», vil de «bli ham lik» og «se ham som han er», som «Ånden». (2. Korinter 3: 17, 18) Enhver som har «dette håp» om å oppnå himmelsk liv, bør bli ansporet til å rense seg, «likesom han [Jehova] er ren» (EN). Selv om de salvede nå er ufullkomne, bør de leve et rent liv som er i samsvar med det håp de har om å få se den rene, hellige Gud i det himmelske rike. — Salme 99: 5, 9; 2. Korinter 7: 1.
Praktiser rettferdighet
5, 6. Hva gjør alle som praktiserer synd, i Guds øyne, men hvordan forholder det seg i denne forbindelse med dem som fortsetter å være «i forening med» Jesus Kristus?
5 Å leve som Guds barn innebærer også å gjøre det som er rett og rettferdig. (Les 1. Johannes 3: 4, 5.) Enhver som «praktiserer synd, praktiserer også lovløshet» (NW) i Jehovas øyne. Synderen bryter Jehovas lover. (Jesaja 33: 22, EN; Jakob 4: 12) All «synd er lovbrudd», en overtredelse av Guds lover. Å praktisere synd er i strid med den kristne ånd, og vi er takknemlige for at Jesus Kristus «åpenbarte seg» som et menneske «for å ta bort vår synd». Ettersom han «er uten synd», kunne han fremstille for Gud det ene offer som var fullgodt som soning for synder. — Jesaja 53: 11, 12; Hebreerne 7: 26—28; 1. Peter 2: 22—25.
6 «Enhver som fortsetter å være i forening med ham [Sønnen], praktiserer ikke synd (NW).» (Les 1. Johannes 3: 6.) Fordi vi er ufullkomne, hender det at vi begår en syndig handling. Men de som fortsetter å være i forening med Sønnen, og som dermed forblir i forening med Faderen, praktiserer ikke synd. De som praktiserer synd, har ikke «sett» Jesus med troens øyne. Slike vanemessige syndere som de frafalne ’kjenner’ heller ikke Kristus og betrakter ham ikke som det «Guds lam» som er en soning for menneskenes synder. — Johannes 1: 36.
7, 8. Hva sier 1. Johannes 3: 7, 8 om den som med vilje praktiserer synd, men hva åpenbarte Guds Sønn seg for å gjøre i denne forbindelse?
7 Johannes advarer mot å la seg føre vill. (Les 1. Johannes 3: 7, 8.) «La ikke noen føre dere vill!» sier apostelen og tilføyer: «Den som lever rett [ved å holde Guds lov], han er rettferdig, likesom Kristus er rettferdig.» Vår syndige tilstand hindrer oss i å oppnå samme grad av rettferdighet som vårt store eksempel. Men ved Jehovas ufortjente godhet kan Jesu salvede disipler nå fortsette å leve som Guds barn.
8 Den som med vilje praktiserer synd, «er av djevelen», som har syndet «fra begynnelsen» av sitt opprør mot Jehova. Men Guds Sønn «åpenbarte seg» for å «gjøre ende på» Satans «gjerninger», som går ut på å fremme synd og ondskap. Dette innbefatter at virkningene av den adamittiske død vil bli opphevet på grunnlag av Kristi sonoffer, at de som befinner seg i sheol (hades), vil få en oppstandelse, og at Satans hode vil bli knust. (1. Mosebok 3: 15; 1. Korinter 15: 26) La oss, den salvede rest og den ’store skare’, i mellomtiden være på vakt mot å praktisere synd og urett.
Hold Guds lov
9. I hvilken forstand kan ikke de åndssalvede kristne ’praktisere synd’, og hvorfor er det slik?
9 Johannes skiller så mellom Guds barn og Djevelens barn. (Les 1. Johannes 3: 9—12.) Enhver som er «født av Gud, fortsetter ikke å gjøre synd» (NW); han praktiserer ikke synd. Jehovas ’reproduktive sæd’, hellig ånd som gir en person «en ny fødsel» til et himmelsk håp, forblir i ham, med mindre han står imot og dermed ’gjør ånden sorg’, slik at Gud trekker den tilbake. (1. Peter 1: 3, 4, 18, 19, 23, vers 23 fra NW; Efeserne 4: 30) For at en åndsavlet kristen skal kunne fortsette å være et av Guds barn, ’kan han ikke praktisere synd’ (NW). Som en «ny skapning» med den «nye personlighet» kjemper han mot synden. Han har «sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret», og han er ikke i sitt hjerte en som har for vane å handle urett. — 2. Korinter 5: 16, 17; Kolosserne 3: 5—11, NW; 2. Peter 1: 4.
10. Nevn én ting som skiller Guds barn fra Djevelens barn.
10 Én ting som skiller Guds barn fra Djevelens barn, er dette: «Den som ikke lever rett . . . han er ikke av Gud.» Å gjøre urett er så karakteristisk for Djevelens barn at de «får ikke sove uten at de har gjort noe ondt; de blir liggende søvnløse hvis de ikke har fått noen til å falle». Å få lojale kristne til å falle er nettopp det de frafalne forsøker. — Ordspråkene 4: 14—16.
11. a) Nevn en annen måte en kan finne ut hvem som er Guds barn, på. b) Hva bør vi bli tilskyndt til å gjøre når vi reflekterer over Kains handlemåte?
11 Den som «ikke elsker sin bror», er heller ikke «av Gud». Det «budskap» vi har hørt «fra begynnelsen» av vårt liv som Jehovas vitner, er at «vi skal elske hverandre». (Johannes 13: 34) Så vi ’ligner ikke Kain’, som viste at han «var av den onde» ved å ’drepe sin bror’ på en brutal måte som er karakteristisk for morderen Satan. (1. Mosebok 4: 2—10; Johannes 8: 44) Kain drepte Abel «fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige». Når vi reflekterer over Kains handlemåte, bør vi virkelig bli tilskyndt til å passe på at vi ikke får et lignende hat til våre åndelige brødre.
Vår kjærlighet må være sann og bli vist i handling
12. Hvordan vet vi at «vi er gått over fra døden til livet», og hva betyr dette?
12 Hvis vi etterlignet Kain, ville vi være åndelig døde. (Les 1. Johannes 3: 13—15.) Han hatet sin bror så sterkt at han drepte ham, og vi er ikke overrasket over at verden på lignende måte hater oss, for Jesus forutsa dette. (Markus 13: 13) Men «vi vet jo [eller er overbevist om] at vi er gått over fra [den åndelige] døden til [det evige] livet, vi som elsker brødrene», våre medkristne blant Jehovas vitner. På grunn av denne broderkjærligheten og vår tro på Kristus er vi ikke lenger ’døde’ på grunn av våre misgjerninger og synder, men Gud har trukket den fordømmelse som hvilte over oss, tilbake, og vi er blitt reist opp fra en åndelig død og har fått håp om evig liv. (Johannes 5: 24; Efeserne 2: 1—7) Frafalne som ikke viser kjærlighet, har ikke et slikt håp, for «den som ikke elsker, er fremdeles i døden» i åndelig forstand.
13. Hva bør vi gjøre hvis vi hater vår bror, og hvorfor?
13 «Den som hater sin bror, er en morder.» Det kan være at en som hater en av sine åndelige brødre, ikke begår mord i bokstavelig forstand (som da Kain drepte Abel på grunn av misunnelse og hat), men at han skulle ønske at denne broren ikke levde. Ettersom Jehova leser vårt hjerte, er den som hater, fordømt. (Ordspråkene 21: 2, NW; jevnfør Matteus 5: 21, 22.) Ingen slik «morder», ingen som hater en medtroende og ikke angrer, «har evig liv i seg». Så hvis vi i all hemmelighet hater en av våre medtroende, bør vi ikke da be om Jehovas hjelp til å forandre vår innstilling, slik at vi heller viser broderkjærlighet?
14. Hvor stor broderkjærlighet må vi vise?
14 Hvis vi skal fortsette å leve som Guds barn, må vi vise broderkjærlighet i ord og gjerning. (Les 1. Johannes 3: 16—18.) Dette bør være mulig, for «hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss». Ettersom Jesus gikk så langt i sin kjærlighet, bør vi også vise en slik kjærlighet som er basert på prinsipper (gresk: agápe), overfor våre medtroende. Under forfølgelse, for eksempel, «skylder også vi å gi vårt liv for brødrene», akkurat som Priska og Akvilas «våget sitt eget liv for å redde [apostelen Paulus]». — Romerne 16: 3, 4; Johannes 15: 12, 13.
15. Hva krever kjærligheten av oss hvis en bror lider nød og vi selv «har mer enn nok å leve av»?
15 Hvis vi vil gi vårt liv for våre brødre, bør vi også være villige til å gjøre mindre krevende ting for dem. Sett at vi har «mer enn nok å leve av» — penger, mat, klær og lignende ting som blir muliggjort av verden. Det kan være at vi «ser» en bror lide nød, ikke at vi ser det helt tilfeldig, men at vi betrakter situasjonen nøye. Vi får kanskje dyp medfølelse med ham på grunn av den tilstand han befinner seg i. Men hva om vi «lukker hjertet til for ham» ved å la selviskhet få komme i veien for vårt forsett om å hjelpe ham? Hvordan kan vi da «ha Guds kjærlighet» i oss? Det er ikke nok bare å snakke om broderkjærlighet. Som Guds barn må vi la kjærligheten være sann og bli vist i handling. Hvis en bror for eksempel er utsultet, trenger han mat, ikke tomme ord. — Jakob 2: 14—17.
Et hjerte som ikke fordømmer oss
16. a) I hvilken forstand er Gud «større enn vårt hjerte»? b) Hvorfor besvarer Jehova våre bønner, ifølge Johannes?
16 Johannes peker så på forsikringer om at vi er Jehovas barn. (Les 1. Johannes 3: 19—24.) «Slik» — ved at vi viser broderkjærlighet — «skal vi vite at vi er av sannheten» og ikke er offer for de frafalnes bedrag. Dermed ’stiller vi våre hjerter til ro’ for Guds åsyn. (Salme 119: 11) Hvis hjertet fordømmer oss, kanskje fordi vi føler at vi ikke har vist våre medkristne stor nok kjærlighet, bør vi huske at «Gud [er] større enn vårt hjerte og vet alt». Han er barmhjertig, for han er klar over at vi har «oppriktig kjærlighet til brødrene», at vi kjemper mot synden, og at vi bestreber oss på å leve på en måte som behager ham. (1. Peter 1: 22; Salme 103: 10—14) «Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss» fordi vi har gjerninger som viser at vi har broderkjærlighet, og hvis vi ikke gjør skjulte synder, «har vi frimodighet for Gud» i bønn. (Salme 19: 13, EN) Og han besvarer våre bønner, «fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje».
17. Hvilke to krav innebærer Guds «bud»?
17 Hvis vi skal få våre bønner besvart, må vi holde Guds «bud», som innbefatter disse to kravene: 1) Vi må tro på Jesu «navn» ved å godta gjenløsningen og anerkjenne hans gudgitte myndighet. (Filipperne 2: 9—11) 2) Vi må også «elske hverandre», slik Jesus befalte. (Johannes 15: 12, 17) Alle som tror på Kristi navn, bør naturligvis elske alle andre som viser en slik tro.
18. Hvordan vet vi at Gud fortsetter å være «i forening med» oss?
18 En som holder Guds bud, blir «i» eller «i forening med» (NW) Jehova. (Jevnfør Johannes 17: 20, 21, NW.) Men hvordan «vet vi» at Gud er «i» eller «i forening med» oss? Vi vet det «fordi han har gitt oss sin [hellige] Ånd». Det at vi har Guds hellige ånd og er i stand til å legge åndens frukter for dagen, deriblant broderkjærlighet, viser at vi er i forening med Jehova. — Galaterne 5: 22, 23.
Vær på vakt!
19, 20. Hvorfor bør vi ’prøve de inspirerte uttalelser’, og hvilken hjelp gir Johannes i den forbindelse?
19 Johannes viser så at vi må være på vakt. (Les 1. Johannes 4: 1.) Vi må ikke tro enhver ånd eller enhver «inspirert uttalelse» (NW), men vi bør ’prøve de inspirerte uttalelser for å se om de kommer fra Gud’ (NW). Hvorfor? «For det er gått mange falske profeter ut i verden.» Det var i hvert fall noen av disse forførerske lærerne som reiste omkring på den tiden. De sluttet seg til forskjellige menigheter og forsøkte å «trekke disiplene med seg». (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Johannes 7) Så de trofaste måtte være på vakt.
20 Noen av de kristne i det første århundre hadde fått den mirakuløse gave å «skjelne mellom inspirerte uttalelser». Guds virksomme kraft hadde tydeligvis gitt dem evnen til å avgjøre hvorvidt inspirerte uttalelser kom fra Jehova. (1. Korinter 12: 4, 10, NW) Men det ser ut til at Johannes’ advarsel gjelder de kristne i sin alminnelighet, og den er nyttig i dag når frafalne prøver å bryte ned Jehovas vitners tro. Denne åndens gave å «skjelne mellom inspirerte uttalelser» finnes ikke lenger, men Johannes’ ord viser hvordan vi kan avgjøre hvorvidt lærere blir påvirket av Guds ånd eller av demoners innflytelse.
21. Nevn én måte vi kan prøve «inspirerte uttalelser» på.
21 Merk deg én måte å prøve uttalelsene på. (Les 1. Johannes 4: 2, 3.) Hver inspirert uttalelse «som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud». Vi godtar at Jesus en gang levde som et menneske, og at han er Guds Sønn, og vår tro får oss til å dele slike sannheter med andre. (Matteus 3: 16, 17; 17: 5; 20: 28; 28: 19, 20) Men enhver inspirert uttalelse «som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud». Nei, «dette er antikrists inspirerte uttalelse» (NW) mot Kristus og mot Bibelens lære om ham. Johannes og andre apostler hadde tydeligvis advart om at «antikrists inspirerte uttalelse» skulle komme. (2. Korinter 11: 3, 4; 2. Peter 2: 1) Ettersom falske lærere den gang truet de sanne kristne, kunne Johannes si: «Den er allerede nå i verden.»
22. Nevn en annen måte vi kan prøve «inspirerte uttalelser» på.
22 En annen måte å prøve «inspirerte uttalelser» på er å merke seg hvem som hører på dem. (Les 1. Johannes 4: 4—6.) Som Jehovas tjenere har vi «seiret over» de falske lærere, over deres forsøk på å trekke oss bort fra Guds sannhet. Denne åndelige seieren er blitt mulig fordi Gud, som er «i forening med» (NW) de lojale kristne, «er større enn han [Djevelen] som er i forening med verden» (NW), det urettferdige menneskesamfunn. (2. Korinter 4: 4) Fordi de frafalne «er av verden» og har dens onde ånd, «er deres tale av verden, og verden lytter til dem». Siden vi har Jehovas ånd, kan vi se at deres «inspirerte uttalelser» ikke skriver seg fra Guds ånd, og derfor forkaster vi dem.
23. Hvem hører på oss og erkjenner at vi blir ledet av Guds ånd?
23 Men vi vet at «vi er av Gud», for «den som kjenner Gud, hører på oss». Sauelignende mennesker er klar over at vi forkynner den sannhet som er basert på Guds Ord. (Jevnfør Johannes 10: 4, 5, 16, 26, 27.) Men «den som ikke er av Gud, hører ikke på oss». De falske profeter eller lærere hørte ikke på Johannes eller på andre som ’var av Gud’ og gav sunn åndelig veiledning. Så slik kan vi skjelne mellom «sannhetens inspirerte uttalelse og villfarelsens inspirerte uttalelse» (NW). Vi som utgjør Jehovas tilbederes familie, taler det ’rene språk’, den bibelske sannhet, som blir gjort kjent gjennom Guds organisasjon. (Sefanja 3: 9, NW) Og på grunnlag av det vi sier, forstår sauelignende mennesker at vi blir ledet av Guds hellige ånd.
24. Hva vil Johannes nå ta opp?
24 Fram til nå har Johannes omtalt noen grunnleggende krav vi må oppfylle hvis vi skal kunne fortsette å leve som Guds barn. Han går så over til å vise hvorfor vi alltid må legge kjærlighet og tro for dagen.
Hva svarer du?
◻ Hvordan blir noen «Guds barn»?
◻ Hvordan kan vi skille mellom Guds barn og Djevelens barn?
◻ Hva bør vi bli tilskyndt til å gjøre når vi reflekterer over Kains handlemåte?
◻ Hvor stor broderkjærlighet bør vi vise?
◻ Hvordan kan vi prøve «inspirerte uttalelser»?
[Bilde på side 18]
Kains handlemåte viser at vi må være på vakt mot å hate vår bror
[Bilde på side 20]
Jehovas vitner taler det ’rene språk’, den bibelske sannhet, som blir gjort kjent gjennom Guds organisasjon