OPPRØR, OPPRØRSKHET

Det å sette seg opp mot og trosse en overordnet myndighet. Noen av de vanligste grunnene til opprør eller opprørskhet har vært stolthet, selviskhet, press fra andre, utilfredshet med en avgjørelse som en overordnet har truffet, og et ønske om frihet fra virkelig eller innbilt undertrykkelse.

Tidlig i historien. Opprøret mot Gud startet i de usynlige sfærer. Gjennom en slange prøvde en åndeskapning som senere ble kjent som Satan Djevelen, å få den første kvinne, Eva, til å gjøre opprør mot sin Skaper. Han framstilte det å gjøre opprør som noe attraktivt, som noe som ville føre til at hun ble opplyst. Eva gav etter for et selvisk ønske om å «bli som Gud» i den forstand at hun selv skulle kunne avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt, i stedet for å holde seg til Guds syn på saken. (Se TRÆR [Brukt billedlig].) Fordi Eva innbilte seg at noe som hun nå mente hun hadde rett til, var blitt holdt tilbake fra henne, valgte hun å bryte Guds bud. Senere gav hennes mann, Adam, etter for presset fra henne og sluttet seg til henne i opprøret. Dette gjorde han ikke fordi han var blitt bedratt til å tro at slangen snakket sant, men tydeligvis fordi han selvisk valgte å være sammen med sin syndige hustru framfor å stå i en godkjent stilling innfor Gud. – 1Mo 3: 1–6; 1Ti 2: 14.

I de århundrene som fulgte, ønsket de fleste mennesker øyensynlig ikke å underkaste seg Gud. Når det gjelder perioden på over 926 år fra Abels død til Noahs fødsel, er Enok den eneste som uttrykkelig blir omtalt som en som vandret med Gud. (1Mo 5: 22) Også i himmelen spredte opprøret seg. På Noahs tid var det noen engler som nærte et ønske om å oppnå sanselig nytelse og derfor forlot sin himmelske bolig, materialiserte seg i menneskelegemer, giftet seg med kvinner og fikk avkom med disse kvinnene. – 1Mo 6: 4; 1Pe 3: 19, 20; 2Pe 2: 4, 5; Jud 6.

På Noahs tid var menneskeheten blitt så gjennomsyret av en opprørsk ånd at Jehova bestemte seg for å tilintetgjøre menneskene ved en vannflom. Bare Noah og hans nærmeste familie, i alt åtte personer, ble funnet verdige til å få overleve. – 1Mo 6: 5–8; 7: 13, 23.

I Israel. Mange år senere begynte Jehova Gud å handle utelukkende med israelittene som sitt folk. Gjennom hele Israels historie hendte det likevel gang på gang at enten enkeltpersoner, grupper eller hele folket gjorde opprør mot Jehova og mot hans representanter. I visse tilfeller var de som gjorde opprør, personer som ikke var vedvarende opprørske. Moses og Aron tjente for eksempel Jehova trofast i mange år, men en gang da de ble utsatt for press fra de kranglevorne israelittene, mistet de selvbeherskelsen og unnlot oppsetsig å gi Gud æren for at det ble skaffet til veie vann på mirakuløst vis. (4Mo 20: 12, 24; 27: 13, 14) Israels nasjon fulgte på sin side en vedvarende opprørsk kurs, og Israels hus blir derfor i Esekiel 44: 6 omtalt ved navnet «Opprørskheten»; folket var på en måte blitt den personifiserte opprørskhet.

Jehova Gud lot ikke denne opprørskheten forbli ustraffet. (1Sa 12: 15; 15: 23; 1Kg 13: 21, 22, 26; Sl 5: 10; Jes 1: 20; 63: 10; Jer 4: 16–18; Ese 20: 21; Ho 13: 16) Hans lov krevde dødsstraff for vedvarende opprørskhet mot foreldre. (5Mo 21: 18–21) Han fullbyrdet selv dødsstraff over de stolte og ærgjerrige mennene Korah, Datan og Abiram og dem som sluttet seg til dem i opprøret mot Moses og Aron, Guds utnevnte representanter. Da israelittene så bestred at denne dommen var rettferdig, og oppførte seg opprørsk overfor Moses og Aron, mistet ytterligere 14 700 livet under en plage fra Jehova. (4Mo 16: 1–3, 25–50) Jehova brukte ofte andre nasjoner som redskaper for å straffe israelittene når de gav etter for presset til å være som de omkringliggende nasjonene og opprørsk forlot den sanne tilbedelse. – Dom 2: 3, 11–16; 3: 4, 5; Ne 9: 26, 27.

Kong Sidkias opprør. Da kong Nebukadnesar gjorde Judas konge Sidkia til vasallkonge, sluttet han en pakt med ham i Jehovas navn. Da Sidkia senere gjorde opprør mot Nebukadnesar for å frigjøre seg fra denne fremmede kongens åk, gjorde han også opprør mot Jehova, i og med at det var i Jehovas navn han hadde forpliktet seg til å være en lojal vasallkonge. Jehova kunngjorde at Sidkia skulle dø i fangenskap i Babylon på grunn av dette opprøret. – 2Kg 24: 17–20; 2Kr 36: 11–21; Ese 17: 12–18.

Blant de kristne. Også blant de kristne har det vært opprørske personer. Apostelen Paulus forutsa at det skulle finne sted et frafall, eller opprør, blant dem som bekjente seg til kristendommen (2Te 2: 3), og allerede på hans tid fantes det frafalne. (1Ti 1: 19, 20; 2Ti 2: 16–19) Disippelen Judas skrev om noen som spottet ’slike som var herlige’ i den kristne menighet. Ettersom slike opprørere med sikkerhet kom til å bli tilintetgjort, omtalte Judas denne tilintetgjørelsen som om den allerede hadde funnet sted. Han sa: «[De] har gått til grunne ved Korahs opprørske tale!» – Jud 8, 11; se FRAFALL.

Riktig å underordne seg under myndighetene. I stedet for å gjøre opprør må de som ønsker å oppnå Guds godkjennelse som Kristi disipler, være lydige mot dem som tar ledelsen i menigheten (He 13: 17), og mot myndighetene i samfunnet utenfor menigheten. (Tit 3: 1, 2) Opprør mot de verdslige myndigheter er i virkeligheten opprør mot Gud, for disse myndighetene eksisterer fordi Gud tillater det, og det er Guds vilje at de kristne underordner seg under dem så lenge myndighetene ikke krever noe av dem som er i strid med Guds lov. – Ro 13: 1–7; Apg 5: 29.

Ifølge romersk lov var det dødsstraff for å tilskynde til eller delta i opprør. Byskriveren i Efesos gjorde derfor dem som var med i en pøbelflokk som samlet seg der i byen, oppmerksom på at de stod overfor en alvorlig fare, da han sa til dem: «Vi står i virkeligheten i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av det som har skjedd i dag, for det finnes ikke en eneste grunn som vil gjøre det mulig for oss å gi en forklaring på dette ustyrlige pøbeloppløpet.» (Apg 19: 40) Det var likeledes en meget alvorlig anklage Tertullus rettet mot Paulus framfor den romerske stattholderen Feliks da han sa at Paulus ’egget til opprør blant alle jødene’. Hvis Paulus hadde blitt funnet skyldig, ville han ha blitt straffet med døden. – Apg 24: 5.