Er det nødvendig å være i rampelyset?
FJERNSYNET blir slått på idet bildet fokuseres på den berømte artisten. Han viser et blendende, profesjonelt smil og begynner å spille. Vi nyter musikken. Kameraet zoomer inn, og vi kan se ansiktsuttrykket hans i nærbilde og iaktta hvordan han med stor dyktighet lokker fram toner fra sitt instrument.
Ja, det er artisten som er i rampelyset. Men legg merke til at når forestillingen er over, kommer en lang liste med navn på slike som har gjort den mulig — orkester, dirigent, lydteknikere, fotografer, instruktører, produsenter, sminkører og mange, mange flere. Alle er nødvendige for å gjøre forestillingen til en suksess. Alle bidrar de med sitt.
Den kristne menighet fungerer på en lignende måte. Noen får oppgaver som gjør at de får mye oppmerksomhet, mens andre spiller en mindre iøynefallende rolle som vanlige forkynnere av Rikets budskap. Bør disse føle seg mindre betydningsfulle på grunn av at de ikke er i rampelyset? Bør de bli urolige hvis de ikke blir gjenstand for så stor oppmerksomhet?
’Alle skal dele likt’
En beretning om kong David forklarer dette for oss. Bibelen viser hvordan han ved en anledning ledet en gruppe på 400 mann i en dramatisk redningsoperasjon. Da de drog ut for å berge sine familier og eiendeler som var blitt bortført av en røverflokk, lot han 200 mann bli igjen for å passe på trenet. De som hadde kjempet, vendte seirende tilbake med kvinnene, barna og eiendelene. De hadde også erobret et stort krigsbytte, og dermed oppstod følgende spørsmål: Hvem skulle dele byttet? Var det bare de som hadde deltatt i kampen, som var verdige til å få sin del? Det svaret David gav, skapte en presedens; det ble «lov og rett i Israel». Han sa: «For den som går med i striden, skal ikke ha mer av byttet enn den som blir igjen ved trenet. De skal dele likt.» (1. Samuelsbok 30: 24, 25) Det var Jehova som ledet David til å ta denne juridiske avgjørelsen. Den gjenspeilte Jehovas inderlige verdsettelse av slike som tjener i mindre fremtredende stillinger.
Men er det slik i den kristne menighet? Apostelen Paulus svarer ved å benytte en illustrasjon. Han sammenligner den kristne menighet med det menneskelige legeme og sier: «Øyet kan ikke si til hånden: ’Jeg trenger deg ikke’, eller hodet til føttene: ’Jeg har ikke bruk for dere.’» Ja, alle deler av det menneskelige legemet, til og med en lilletå, har en viktig funksjon. Gud la den samme visdom for dagen da han organiserte den kristne menighet. «Gud har satt de respektive i menigheten» i de forskjellige ansvarsfulle stillinger. — 1. Korinter 12: 21, 28, vers 28 fra NW.
Dette viser at enkelte kristne i det første århundre hadde gleden av å kunne være forgrunnsfigurer. Peter var for eksempel svært ofte i begivenhetenes sentrum. Han var apostlenes talsmann på den historiske pinsedagen. (Apostlenes gjerninger 2: 14) Han fikk det privilegium å hjelpe de første hedninger til å bli kristne. (Apostlenes gjerninger 10: 44—48) To av Bibelens bøker bærer dessuten hans navn. Samtidig er noen av de andre apostlene nesten ikke nevnt. Matteus, Natanael (Bartolomeus), Taddeus (Judas, sønn av Jakob), Simon seloten og Jakob, sønn av Alfeus (kalt Jakob den yngre), blir bare så vidt nevnt. Ikke desto mindre støttet de trofast Jesus når han forkynte og underviste.
Tjen med beskjedenhet av hele deres sjel
Situasjonen er den samme i dag. Jehova ’innsetter de respektive i den kristne menighet’ slik det passer ham. Dette betyr at noen vil være mer i rampelyset enn andre. Men hvilken holdning bør vi ha til de tjenesteprivilegier vi innehar, uansett hva de måtte gå ut på? Kolosserne 3: 23, 24 (NW) sier det slik: «Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel, som for Jehova og ikke for mennesker, for dere vet at det er fra Jehova dere skal få den fortjente belønning.»
Mange vitner i dag oppnår ekte glede som følge av at de støtter andre og tjener med beskjedenhet. Tenk for eksempel på Edmundsen, et vitne som tjener i Pietermaritzburg i Sør-Afrika. Han ble døpt i 1946 og begynte i heltidstjenesten i 1950. Han har aldri virkelig vært i rampelyset. Men han har allikevel kunnet glede seg over at 15 av hans barn og barnebarn er innviede, døpte vitner, og 27 andre barnebarn og oldebarn kommer på møtene! Og i dag tjener han trofast som hjelpepioner til tross for dårlig hørsel og syn. Han tjener også som eldste i menigheten og holder offentlige foredrag i en alder av 84 år! Ikke desto mindre har han sjelden tjent i fremtredende stillinger. Men i likhet med mange tusen trofaste tjenere for Gud har han erfart at hans tjeneste har vært verdifull og meningsfylt.
Ja, det er sant at det krever ydmykhet å tjene i mindre fremtredende stillinger. Men det gir oss også tid til å utvikle vår personlighet og våre ferdigheter før vi blir pålagt større ansvar. Josjia ble konge i Juda da han var åtte år gammel. (2. Kongebok 22: 1) Kunne han vel da være beredt til å ivareta en slik oppgave? Moses levde på den annen side en anonym tilværelse som gjeter i Midjan i 40 år før han fikk som oppgave å befri Israels folk. I denne tiden tilegnet han seg visse egenskaper, for eksempel ydmykhet. (4. Mosebok 12: 3) Han lærte å vente på Jehova. Og da Jehova endelig kalte ham til å lede Israels folk i de neste 40 år, var han beredt til å påta seg det ansvar det innebar.
Så en som føler at hans evner ikke blir utnyttet fullt ut i menigheten, bør ikke føle seg nedtrykt. Det kan være at Jehova føler at vedkommende må bli mer tålmodig eller ydmyk før han får større privilegier. Husk også at det store flertall av Jehovas tjenere tjener i lite fremtredende stillinger. Vakttårnet har spilt en viktig rolle i Jehovas vitners studium av Bibelen i over 100 år, men bladets forfattere er likevel anonyme. Tenk også på de mange tusen som tjener i Betel-hjemmene eller som pionerer og misjonærer. Det kan ikke sies om dem at de er i rampelyset. De lever et travelt og givende liv, og de erfarer den dype tilfredshet det medfører å gi av seg selv for å hjelpe andre. — Apostlenes gjerninger 20: 35.
Resultatet for dem som tjener ydmykt
Det var bare én av de 12 opprinnelige apostlene som sviktet — forræderen Judas Iskariot. De andre kunne glede seg over å få en strålende belønning! I Åpenbaringen 21: 10, 14 forteller Bibelen at «den hellige by» er bygd på 12 grunnsteiner. På hver av dem er navnet til en av Lammets apostler skrevet. Det er interessant å legge merke til at to av disse trofaste apostlene het Simon. Simon Peter var ofte i rampelyset; det var ikke Simon seloten. (Apostlenes gjerninger 1: 13) Vi vet i virkeligheten svært lite om ham. Men både Simon Peter og Simon seloten fikk den samme belønning — det privilegium å være grunnvollen i den himmelske regjering under Kongen Jesus Kristus.
Det er klart at ikke alle de salvede vil få en fremtredende stilling som «grunnsteiner» etter sin oppstandelse. Jehova vil bruke dem som utgjør hans regjering, i en hvilken som helst stilling han mener de passer best. De av oss som har håp om å få leve evig på en paradisisk jord, kan også være sikre på at vår Konge da vil bruke oss på best mulig måte. Vår personlighet og våre ferdigheter vil kunne utnyttes til fullkommenhet når vi lever blant lojale venner i skjønne omgivelser, der det ikke vil være håpløshet eller kjedsomhet, men et mangfold av tilfredsstillende oppgaver.
Så enten vi har et himmelsk håp eller ser fram til å leve på en forskjønnet jord, bør vi være tilfreds med den stilling vi har i Jehovas organisasjon, og tjene av hele vår sjel. Det vil føre til visdom og glede. Istedenfor å strebe etter å komme i rampelyset bør vi framelske den ydmyke holdning kong David hadde. Han sa: «Én ting ber jeg [Jehova] om, og det ønsker jeg inderlig: at jeg får bo i [Jehovas] hus alle mine levedager, så jeg kan se hans velvilje og grunne i hans tempel.» — Salme 27: 4.