Hvordan nå hjertet til ikke-troende familiemedlemmer

«GÅ HJEM til dine slektninger og fortell dem om alt det Jehova har gjort for deg, og om den barmhjertighet han har vist deg», sa Jesus Kristus til en mann som ville bli hans etterfølger. Han var da sannsynligvis i Gadara, sørøst for Galilea-sjøen. Det Jesus sa, viser at han forstod at vi mennesker har et naturlig ønske om å dele det vi synes er interessant og viktig, med slekt og familie. – Mark 5:19.

Ja, det er mange som har dette ønsket, skjønt det er mer tydelig i noen kulturer enn i andre. Så når noen blir en tilbeder av den sanne Gud, Jehova, ønsker han vanligvis å dele sin nye tro med sine nærmeste. Men hvordan bør han gå fram? Hvordan kan han nå hjertet til personer som han er i familie med, og som har en annen tro – eller ingen tro i det hele tatt? Bibelen gir oss praktiske og realistiske råd.

I det første århundre var Andreas en av de første som forstod at Jesus var Messias. Og hvem gikk han straks og fortalte det til? «Han fant først sin egen bror, Simon, og sa til ham: ‘Vi har funnet Messias’ (som oversatt betyr Kristus).» Andreas førte Simon Peter til Jesus og gav ham derved muligheten til å bli en av Jesu disipler. – Joh 1:35–42.

Omtrent seks år senere, mens Peter oppholdt seg i Joppe, ble han invitert til å reise nordover til Cæsarea for å besøke Kornelius, en offiser. Hvem var samlet i huset til Kornelius da Peter og hans reisefeller kom? «Kornelius ventet dem naturligvis og hadde kalt sammen sine slektninger og nære venner.» På den måten gav Kornelius slektningene sine mulighet til å høre Peter tale og treffe en avgjørelse basert på det de hørte. – Apg 10:22–33.

Hva kan vi lære av det Andreas og Kornelius gjorde for slektningene sine?

Verken Andreas eller Kornelius overlot ting til tilfeldighetene. Andreas introduserte personlig Peter for Jesus, og Kornelius ordnet det slik at slektningene hans kunne få høre hva Peter hadde å si. Men Andreas og Kornelius forsøkte ikke å manipulere slektningene sine eller presse dem til å bli Kristi etterfølgere. Kan vi lære noe av dette? Vi kan følge samme framgangsmåte som dem. Vi kan kanskje få delt noen tanker med våre familiemedlemmer og skape anledninger hvor de kan få høre bibelske sannheter og bli kjent med våre brødre og søstre. Samtidig respekterer vi at de har frihet til å treffe egne valg, og unngår å presse dem. Det kan være nyttig å se på hvilke erfaringer andre har gjort seg. Tenk for eksempel på hva vi kan lære av Jürgen og Petra, et ektepar i Tyskland.

Petra studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner og ble med tiden døpt. Mannen hennes, Jürgen, var offiser. Til å begynne med mislikte han den avgjørelsen hun tok. Men etter hvert forstod han at vitnene forkynte sannheten. Også han innviet sitt liv til Jehova, og han tjener i dag som eldste. Hvilke råd gir han om det å nå hjertet til familiemedlemmer som har en annen tro?

Jürgen sier: «Vi bør ikke være pågående og overøse de andre i familien med sannheten. Det kan føre til at de får mindre lyst til å høre på oss. I det lange løp kan det være bedre om vi taktfullt gir dem noen små smakebiter fra tid til annen. Det er også fint å gjøre dem kjent med brødre eller søstre som er på omtrent samme alder og har samme interesser som dem. Det kan bygge bro mellom oss.»

Apostelen Peter og slektningene til Kornelius reagerte raskt på Bibelens budskap. Andre som kom i kontakt med sannheten i det første århundre, trengte mer tid på å bestemme seg.

Flere av Jesu slektninger viste tro på ham i den tiden da han utførte sin offentlige tjeneste. Det er for eksempel mulig at apostlene Jakob og Johannes var fettere av Jesus, og at moren deres, Salome, var tanten hans. Hun kan ha vært en av de mange kvinnene som tjente Jesus og apostlene «med de ting de eide». – Luk 8:1–3.

Andre i Jesu familie, derimot, trodde ikke på ham til å begynne med. Vi leser for eksempel om hva noen av dem gjorde over et år etter at Jesus var blitt døpt, en gang en mengde mennesker samlet seg i et hus for å høre på ham: «Da slektningene hans hørte om det, gikk de ut for å få fatt i ham, for de sa: ‘Han er gått fra forstanden.’» En tid senere, da Jesu halvbrødre snakket med ham om hans reiseplaner, fortalte han dem ikke hva han hadde tenkt å gjøre. Hvorfor ikke? Fordi de ‘i virkeligheten ikke viste tro på ham’. – Mark 3:21; Joh 7:5.

Hva kan vi lære av den måten Jesus behandlet slektningene sine på? Han tok seg ikke nær av at noen av dem mente at han var gal. Etter at han var blitt henrettet og oppreist fra de døde, oppmuntret han familien sin ytterligere ved å vise seg for sin halvbror Jakob. Det ser ut til at dette ikke bare hjalp Jakob, men også de andre halvbrødrene hans til å bli overbevist om at han virkelig var Messias. De var derfor sammen med apostlene og andre i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem, og de fikk tydeligvis den hellige ånd. Etter hvert fikk Jakob og også Judas, en annen av Jesu halvbrødre, fantastiske privilegier. – Apg 1:12–14; 2:1–4; 1. Kor 15:7.

Akkurat som i det første århundre er det noen i dag som trenger mye tid før de begynner å gå på veien til livet. Ta for eksempel Roswitha, som var en aktiv og oppriktig katolikk da mannen hennes ble døpt som et Jehovas vitne i 1978. Til å begynne med motarbeidet hun ham. Men etter som årene gikk, ble motstanden gradvis mindre, og hun begynte å forstå at vitnene forkynner sannheten. I 2003 ble også hun døpt. Hva bidrog til forandringen? Mannen hennes ble ikke fornærmet over at hun motarbeidet ham til å begynne med. I stedet gav han henne anledninger til å forandre mening. Hvilket råd gir hun? «Mye godt kan oppnås med tålmodighet, tålmodighet og enda mer tålmodighet.»

Monika ble døpt i 1974, og de to sønnene hennes ble Jehovas vitner omkring ti år senere. Mannen hennes, Hans, var aldri imot religionen deres, men likevel var det ikke før i 2006 at han ble døpt. Hvilket råd har denne familien å gi nå når de ser tilbake? «Hold deg lojalt til Jehova og pass på at du ikke inngår kompromiss når det gjelder trosspørsmål.» Det var selvfølgelig viktig at de hele tiden forsikret Hans om at de fortsatt var glad i ham. Og de gav aldri opp håpet om at han en dag ville ta imot sannheten.

En gang omtalte Jesus sannhetens budskap som vann som gir evig liv. (Joh 4:13, 14) Vi vil at dette kalde, klare vannet skal virke forfriskende på familien vår. Vi vil selvfølgelig ikke at de skal bli kvalt av at vi tvinger i dem for mye vann på én gang. Om vannet virker forfriskende eller kvelende, kan avhenge av den måten vi forteller om vår tro på. Bibelen sier at «den rettferdiges hjerte mediterer for å kunne svare», og at «den vises hjerte får hans munn til å vise innsikt og føyer overtalelsesevne til hans lepper». Hvordan kan vi følge disse rådene? – Ordsp 15:28; 16:23.

Sett at en søster vil fortelle mannen sin hva hun tror på. Hvis hun «mediterer for å kunne svare», vil hun velge ordene sine nøye og ikke snakke overilt. Hun bør ikke gi inntrykk av at hun ser på seg selv som bedre enn ham. Hvis det hun sier, er gjennomtenkt, kan det virke forfriskende og bidra til en fredelig atmosfære. Når er mannen hennes avslappet og lett å snakke med? Hva slags emner liker han å snakke eller lese om? Er han interessert i vitenskap, politikk eller sport? Hvordan kan hun gjøre ham nysgjerrig på Bibelen og samtidig respektere hans følelser og meninger? Det å ha slike ting i tankene kan hjelpe henne til å snakke og handle med innsikt.

Men det å nå hjertet til et familiemedlem som ikke er et Jehovas vitne ennå, er ikke bare et spørsmål om å snakke om troen vår i passende doser. Det vi sier, må underbygges av en god oppførsel.

«Følg alltid bibelske prinsipper i det daglige liv. Det er en effektiv måte å få andre i familien til å bli lydhøre på, selv om de kanskje ikke innrømmer det», sier Jürgen, som er nevnt tidligere. Hans, som ble døpt nesten 30 år etter sin kone, er enig. Han sier: «Eksemplarisk kristen oppførsel er viktig, for da kan andre i familien se den positive virkningen sannheten har på livet vårt.» De bør kunne se at troen vår gjør oss annerledes enn andre på en positiv måte, ikke en negativ måte.

Apostelen Peter gav verdifulle råd til kvinner som er gift med en mann som ikke deler deres tro. Han skrev: «Underordne dere under deres egne menn, for at de, hvis det er noen som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel, fordi de har vært øyenvitner til deres rene livsførsel forbundet med dyp respekt. Og la ikke deres pryd være den ytre, som består i å flette håret og ta på seg gullsmykker eller bære ytterkledninger, men la den være hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne.» – 1. Pet 3:1–4.

Peter skrev at en mann kan komme til troen på grunn av sin hustrus eksemplariske oppførsel. En søster som heter Christa, har helt siden hun ble døpt i 1972, hatt dette i tankene og prøvd å nå mannens hjerte ved å ha en god oppførsel. Selv om mannen hennes har studert sammen med vitnene, har han ikke tatt imot sannheten ennå. Han har vært på noen møter og kommer godt overens med brødrene og søstrene i menigheten. De på sin side respekterer hans rett til å velge. Hva gjør Christa for å prøve å nå hjertet hans?

«Jeg er bestemt på å holde meg på den veien Jehova vil at jeg skal gå. Samtidig prøver jeg å vinne mannen min ‘uten et ord’ ved min gode oppførsel. Jeg gjør alt jeg kan for å rette meg etter det han ønsker, så lenge det ikke betyr at jeg risikerer å bryte bibelske prinsipper. Og jeg respekterer selvfølgelig hans frie vilje og legger det hele i Jehovas hender.»

Christa viser på denne måten at hun forstår verdien av det å være fleksibel. Hun fortsetter å ha en god åndelig rutine ved blant annet å gå regelmessig på møtene og ha en meningsfylt andel i tjenesten. På den annen side viser hun forståelse, for hun er klar over at mannen hennes har krav på hennes kjærlighet, tid og oppmerksomhet. Vi gjør alle klokt i å være fleksible og forståelsesfulle når vi har å gjøre med dem i familien som ikke er i sannheten. «For alt er det en fastsatt tid», sier Bibelen. Det innbefatter tid til å være sammen med familiemedlemmer, spesielt ektefeller, som ikke har samme tro som oss. Det å bruke tid sammen fremmer god kommunikasjon. Erfaringen viser at god kommunikasjon minsker risikoen for at en ikke-troende ektefelle føler seg ensom eller tilsidesatt eller blir sjalu. – Fork 3:1.

«Det er viktig at vi viser at vi er glad i den i familien som ikke er i sannheten, og at vi ber for ham», sier Holger, som har en far som ble døpt 20 år etter de andre i familien. Christa sier at hun ‘aldri vil gi opp håpet om at mannen hennes en dag skal ta standpunkt for Jehova og ta imot sannheten’. Den holdningen vi har til familiemedlemmer som ikke deler vår tro, må alltid være positiv, preget av håp.

Målet vårt er å fortsette å ha et godt forhold til de andre i familien vår, å gi dem mulighet til å forstå at vi har sannheten, og å nå hjertet deres med Bibelens budskap. Og vi må alltid huske å ha «et mildt sinn og dyp respekt». – 1. Pet 3:15.