Livshistorie

Jehova lærte oss utholdenhet og standhaftighet

FORTALT AV ARISTOTELIS APOSTOLIDIS

I de nordlige høydedragene ved foten av Kaukasus-fjellene ligger Pjatigorsk, en russisk by som er kjent for sine mineralkilder og sitt milde klima. Her bodde foreldrene mine som greske flyktninger da jeg ble født i 1929. Ti år senere, etter en tid med stalinistiske utrenskninger, terror og etnisk rensing — et sant mareritt — ble vi flyktninger igjen og ble tvunget til å flytte til Hellas.

ETTER at vi hadde flyttet til Pireus i Hellas, fikk ordet «flyktninger» en helt ny betydning for oss. Vi følte oss som totalt fremmede. Selv om broren min og jeg het omtrent det samme som to greske filosofer, Sokrates og Aristoteles, hørte vi sjelden at disse navnene ble brukt om oss. Alle kalte oss de små russerne.

Kort tid etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut, døde min kjære mor. Hun hadde vært familiens samlingspunkt, og tapet av henne var helt forferdelig. Siden hun hadde vært syk en stund, hadde hun lært meg opp til å gjøre en del husarbeid. Denne erfaringen skulle komme godt med senere i livet.

Krig og frigjøring

Krigen, nazistenes okkupasjon og de allierte styrkers utrettelige bombardement fikk hver dag til å virke som den siste. Det var mye fattigdom, sult og død. Fra jeg var elleve, måtte jeg arbeide svært hardt sammen med far for at vi tre skulle klare oss. Min utdannelse ble vanskeliggjort på grunn av manglende kunnskaper i gresk og som følge av krigen og dens ettervirkninger.

Den tyske okkupasjonen av Hellas tok slutt i oktober 1944. Kort tid etter kom jeg i kontakt med Jehovas vitner. Midt oppi all fortvilelsen i denne tiden gjorde Bibelens løfte om en strålende framtid under Guds rikes styre dypt inntrykk på meg. (Salme 37: 29) Guds løfte om endeløst liv under fredelige forhold her på jorden var som balsam for mine sår. (Jesaja 9: 7) I 1946 ble far og jeg døpt som symbol på vår innvielse til Jehova.

Året etter fikk jeg min første oppgave — jeg ble utnevnt til averteringstjener (senere kalt bladtjener) i den andre menigheten som ble opprettet i Pireus. Distriktet vårt strakte seg fra Pireus og helt ned til Eleusis, en strekning på omkring 50 kilometer. Den gangen var det mange åndssalvede kristne i menigheten. Jeg hadde det privilegium å samarbeide med dem og lære av dem. Jeg likte å være sammen med dem fordi de alltid hadde mye å fortelle om hvilke anstrengelser de hadde gjort seg for å få utført forkynnelsesarbeidet. Deres levemåte viste tydelig at det å tjene Jehova trofast krever stor tålmodighet og utholdenhet. (Apostlenes gjerninger 14: 22) Jeg er glad for å kunne fortelle at det i dag er over 50 menigheter av Jehovas vitner i dette området.

En uventet utfordring

En tid senere ble jeg kjent med Eleni, en søt og nidkjær ung kristen kvinne i byen Patras. Vi forlovet oss i slutten av 1952. Men etter noen måneder ble Eleni alvorlig syk. Legene fant ut at hun hadde svulst på hjernen, og tilstanden var kritisk. Hun måtte opereres straks. Vi gjorde oss store anstrengelser og fant til slutt en lege i Aten som — til tross for de begrensede hjelpemidler som fantes den gangen — respekterte vårt religiøse standpunkt og var villig til å operere henne uten å gjøre bruk av blod. (3. Mosebok 17: 10—14; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Etter operasjonen var legene optimistiske med hensyn til hennes utsikter, men de utelukket ikke muligheten for tilbakefall.

Hva skulle jeg gjøre i en slik situasjon? Skulle jeg i betraktning av omstendighetene bryte forlovelsen og frigjøre meg fra forpliktelsene mine? Nei! I og med at vi var forlovet, hadde jeg gitt et løfte, og jeg ønsket at mitt ja skulle bety ja. (Matteus 5: 37) Noe annet kunne ikke falle meg inn. Eleni kom seg delvis med hjelp fra sin eldre søster, og vi giftet oss i desember 1954.

Tre år senere fikk Eleni et tilbakefall, og den samme legen måtte foreta en ny operasjon. Denne gangen måtte han gjøre et dypere inngrep i hjernen for å fjerne svulsten helt. Som følge av det ble min kone delvis lammet, og det gikk hardt utover talesentret. Nå stod vi begge overfor en rekke utfordringer. Selv den minste oppgave ble en stor belastning for min kjære kone. Hennes forverrede tilstand gjorde det nødvendig å foreta drastiske forandringer i vår daglige rutine. Framfor alt krevde det en stor porsjon utholdenhet og standhaftighet.

Det var nå den opplæringen jeg hadde fått av mor, viste seg å være til uvurderlig hjelp. Hver morgen fant jeg fram alle ingrediensene til måltidene våre, og Eleni tilberedte dem. Vi inviterte ofte gjester, for eksempel heltidstjenere, dem vi studerte Bibelen med, og vanskeligstilte brødre og søstre i menigheten. Alle sammen sa at disse måltidene smakte svært godt. Eleni og jeg samarbeidet også om annet husarbeid, slik at hjemmet vårt var rent og ryddig. Denne svært krevende situasjonen skulle komme til å vare i 30 år.

Nidkjær trass i skrøpelighet

Det var svært rørende både for meg og andre å se at det ikke var noe som kunne legge en demper på min kones kjærlighet til Jehova og den nidkjærhet hun viste i tjenesten for ham. Med tiden, og med iherdige anstrengelser, klarte Eleni å uttrykke seg ved hjelp av et svært begrenset ordforråd. Hun likte å snakke med folk på gaten om Bibelens gode budskap. Når jeg drog på forretningsreiser, tok jeg henne med og parkerte bilen inntil et fortau hvor det gikk mange mennesker forbi. Hun åpnet bilvinduet og tilbød bladene Vakttårnet og Våkn opp! til forbipasserende. En gang leverte hun 80 blad på to timer. Hun leverte ofte ut alle de eldre bladene som fantes i menigheten. Eleni var også regelmessig på andre måter i sin tjeneste.

I alle de årene hun var funksjonshemmet, var hun alltid med meg på møtene. Hun gikk aldri glipp av et områdestevne eller et kretsstevne, selv ikke da vi måtte reise til utlandet fordi Jehovas vitner ble forfulgt i Hellas. Trass i sine begrensninger gledet hun seg over å overvære stevner i Østerrike, i Tyskland, på Kypros og i andre land. Eleni beklaget seg aldri over noe, og hun ble heller ikke forlangende, ikke en gang da jeg fikk større ansvarsoppgaver i Jehovas tjeneste og ting av og til ble vanskelig for henne.

Denne situasjonen lærte meg på lang sikt utholdenhet og standhaftighet. Jeg erfarte mange ganger Jehovas hjelpende hånd. Brødre og søstre var villige til å ofre mye for å hjelpe oss på alle mulige måter, og legene gav oss velvillig støtte. I alle disse vanskelige årene manglet vi aldri det vi trengte til livets opphold, selv om våre omstendigheter, som medførte tidkrevende oppgaver, gjorde det umulig for meg å ha heltidsarbeid. Vi satte alltid Jehovas interesser og tjenesten for ham på førsteplassen i vårt liv. — Matteus 6: 33.

Mange har spurt oss hva det var som holdt oss oppe i disse vanskelige årene. Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg at det var personlig studium av Bibelen, inderlig bønn til Gud, det at vi regelmessig var til stede på kristne møter og nidkjært deltok i forkynnelsesarbeidet, som hjalp oss til å holde ut og være standhaftige. Vi ble stadig minnet om de oppmuntrende ordene i Salme 37: 3—5: «Sett din lit til Jehova og gjør det gode . . . Ha også din største glede i Jehova . . . Velt din vei på Jehova, og stol på ham, og han skal selv gripe inn.» Et annet skriftsted som viste seg å være til nytte for oss, var Salme 55: 22: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg.» I likhet med et barn som har fullstendig tillit til sin far, kastet vi ikke bare våre byrder på Jehova, men vi overlot dem også til ham. — Jakob 1: 6.

Den 12. april 1987, da min kone forkynte utenfor huset vårt, ble hun truffet av en tung jerndør som smalt igjen bak henne. Hun ble slengt i fortauet og fikk alvorlige skader. Som følge av det lå hun i koma de neste tre årene og døde tidlig på året i 1990.

Jeg tjener Jehova etter beste evne

I 1960 ble jeg utnevnt til å tjene som menighetstjener i Nikaia i Pireus. Siden da har jeg hatt det privilegium å tjene i en rekke andre menigheter i Pireus. Selv om jeg aldri fikk egne barn, har jeg hatt gleden av å hjelpe mange åndelige barn til standhaftig å holde fast ved sannheten. Noen av dem tjener nå som eldste, menighetstjenere, heltidsforkynnere og medlemmer av Betel-familien.

Etter at demokratiet ble gjeninnført i Hellas i 1975, kunne Jehovas vitner fritt holde sine stevner uten å måtte gjemme seg i skogene. Den erfaringen som noen av oss hadde fått mens vi organiserte stevner i utlandet, viste seg nå å være til uvurderlig hjelp. Jeg hadde det privilegium å tjene i stevnekomiteen ved en rekke stevner i mange år.

I 1979 ble det så lagt planer om å bygge den første stevnehallen i Hellas, i utkanten av Aten. Jeg ble bedt om å hjelpe til med å organisere og gjennomføre dette store byggeprosjektet. Dette arbeidet krevde også stor utholdenhet og standhaftighet, men var svært givende. Det å samarbeide med flere hundre selvoppofrende brødre og søstre gjennom tre år var noe som bidrog til å styrke kjærlighetens og enhetens bånd mellom oss. Minnene fra dette prosjektet har gjort et uutslettelig inntrykk på meg.

Fanger får dekket sitt åndelige behov

Noen år senere åpnet det seg en ny mulighetens dør. Et av de største fengslene i Hellas ligger i Korydallos, i nærheten av vårt distrikt. Siden april 1991 har jeg besøkt dette fengselet hver uke som et av Jehovas vitner. Der får jeg anledning til å holde kristne møter og lede bibelstudier med innsatte som er interessert. Mange av dem har gjort store forandringer, noe som er et bevis på hvilken enorm makt Guds Ord har. (Hebreerne 4: 12) Dette har gjort inntrykk både på andre innsatte og på fengselspersonalet. Noen av de fangene som jeg har studert Bibelen med, er blitt løslatt og er nå forkynnere av det gode budskap.

En tid studerte jeg med tre beryktede narkotikaselgere. Etter hvert som de gjorde åndelige framskritt, begynte de å barbere seg og gre håret når de skulle studere Bibelen. De begynte også å ha på seg skjorte og slips, midt i august — en av de varmeste månedene i Hellas! Fengselsdirektøren, fengselsinspektøren og noen av de ansatte kom løpende fra kontorene sine for å bivåne dette fenomenet. De trodde ikke sine egne øyne!

En annen oppmuntrende opplevelse fant sted i den delen av fengselet som var for kvinner. Det ble startet et bibelstudium med en kvinne som var dømt til livsvarig fengsel for drap. Hun var kjent for sin opprørske væremåte. Men som følge av det hun lærte ut fra Bibelen, begynte hun snart å gjøre oppsiktsvekkende forandringer, og mange bemerket at hun var som en løve som var blitt forvandlet til et lam! (Jesaja 11: 6, 7) Hun vant raskt fengselsdirektørens respekt og tillit. Jeg var glad for å se at hun gjorde fine åndelige framskritt og kom så langt at hun innviet seg til Jehova.

Jeg hjelper funksjonshemmede og gamle

Ettersom jeg så min kones lange kamp mot sykdom, er jeg blitt mer oppmerksom på hvilke behov syke og gamle blant oss har. Hver gang publikasjonene våre inneholdt artikler som oppfordret oss til å vie slike personer oppmerksomhet og gi dem kjærlig hjelp, ble min interesse vakt. Jeg satte stor pris på slike artikler og begynte å samle på dem. Etter noen år hadde jeg fått en artikkelsamling på over hundre sider, og den første artikkelen, som stod i Vakttårnet for 1. desember 1962, het «Ha omtanke for eldre mennesker og dem som er i vanskeligheter». Mange av disse artiklene viste at det er en fordel at hver menighet gir organisert hjelp til syke og gamle. — 1. Johannes 3: 17, 18.

Eldsterådet organiserte en gruppe av brødre og søstre som sa seg villig til å se til syke og gamle i menigheten og hjelpe dem med det de måtte ha behov for. Vi delte de frivillige inn i forskjellige team — noen som kunne hjelpe til i løpet av dagen, andre som kunne hjelpe til om natten, noen som kunne sørge for transport, og noen som kunne være tilgjengelige 24 timer i døgnet. De sistnevnte fungerte som en slags utrykningspatrulje.

Disse anstrengelsene har i flere tilfeller gitt oppløftende resultater. En syk søster som bodde alene, ble funnet bevisstløs på gulvet under et av de daglige besøkene som ble foretatt hos henne. Vi meldte fra til en søster i nærheten som hadde bil. Hun kjørte den syke søsteren til nærmeste sykehus på rekordtid — bare ti minutter! Legene sa at det hadde reddet livet hennes.

Det er svært tilfredsstillende å vite at de funksjonshemmede og de gamle er så takknemlige for det medlemmene av denne gruppen gjør. Det å kunne ha håp om å få leve sammen med disse brødrene og søstrene i Guds nye verden under helt andre forhold gjør en varm om hjertet. Og det å vite at disse ble hjulpet til å holde ut på grunn av den støtten de fikk mens de hadde det vanskelig, er enda en lønn.

Standhaftighet har gitt stor lønn

Jeg tjener nå som eldste i en av menighetene i Pireus. Alder og helseproblemer til tross kan jeg fortsatt ta aktivt del i menighetens virksomhet, noe jeg er glad for.

I årenes løp har mange påkjenninger, vanskelige utfordringer og uforutsette hendelser gjort det nødvendig å være spesielt målbevisst og standhaftig. Men Jehova har alltid gitt meg den nødvendige styrke til å overvinne disse problemene. Gang på gang har jeg erfart sannheten i salmistens ord: «Da jeg sa: ’Min fot vil helt sikkert vakle’, fortsatte din kjærlige godhet, Jehova, å støtte meg. Da mine foruroligende tanker ble mange i mitt indre, begynte din rike trøst å kjærtegne min sjel.» — Salme 94: 18, 19.

[Bilde på side 25]

Sammen med min kone, Eleni, etter hennes andre operasjon, i 1957

[Bilde på side 26]

På et stevne i Nürnberg i Tyskland i 1969

[Bilde på side 28]

Gruppen av brødre og søstre som hjalp syke og gamle