PAPYRUS

(papỵrus) [hebr. gọmeʼ].

En stor vannplante som hører til starrfamilien. Den har en avsmalnende, trekantet stengel som vokser i grunt vann til en høyde av mellom 2 og 6 m og ender i en blomsterstand som har form som en dusk med fine, gresslignende stilker. (BILDE: bd. 1, s. 544) Papyrusplanten ble brukt som råstoff til framstilling av forskjellige ting, deriblant skrivemateriale.

Papyrusplanten (Cyperus papyrus) trives i grunt, stillestående vann, i sumpområder og langs bredden av sakteflytende elver. Ved den nedre delen av Nilen fantes den en gang i store mengder, men nå vokser den praktisk talt ikke der lenger. Bildad spurte Job: «Vil en papyrusplante vokse seg høy uten et sumpet sted?» – Job 8: 11; Jes 35: 7.

Papyrusplantens stengel holder seg flytende på vann. For å forhindre at spedbarnet Moses skulle bli drept, la moren gutten i «en kiste av papyrus» som hun hadde smurt med asfalt og bek, og satte den så ut i Nilen. (2Mo 2: 3) Store båter, beregnet på lengre reiser, ble også laget av papyrus. (Jes 18: 2) De ble muligens laget av bunter av papyrusstengler som ble surret sammen. Disse båtene var tilspisset i endene, men brede nok til å frakte stående passasjerer. I 1970 seilte Thor Heyerdahl og hans mannskap tvers over Atlanteren i en slik båt.

Brukt som skrivemateriale. Å framstille skrivemateriale av papyrusplanten, slik som egypterne gjorde, var en forholdsvis enkel prosess. Når stenglene ble høstet, foretrakk man den tykke, margfulle delen som vokste under vannflaten, ettersom den inneholdt det bredeste og hviteste råmaterialet. Det ytterste laget ble skrelt av, og margen, som var igjen, ble kappet opp i lengder på 40–45 cm. Deretter ble margen skåret på langs, i brede, men svært tynne strimler. Strimlene ble så lagt ved siden av hverandre på en plan overflate slik at de overlappet hverandre noe. Det ble lagt et annet lag med papyrusstrimler på tvers oppå det første laget. Deretter ble lagene banket sammen med trekøller til ett ark. Arkene ble så tørket i solen og skåret til i ønsket størrelse. Til slutt ble overflaten glattet ut og polert med pimpstein, skjell eller elfenben. Denne prosessen resulterte i et forholdsvis solid og smidig nesten hvitt skrivemateriale som fantes i mange størrelser og kvaliteter. Man skrev som regel på den siden hvor de horisontale strimlene lå, men noen ganger brukte man også baksiden for å skrive en tekst ferdig. Stripene tjente som linjer skribenten kunne følge når han skrev med sin rørpenn og en væske som inneholdt gummi, sot og vann.

Papyrusarkene kunne limes sammen til en skriftrull, som vanligvis bestod av cirka 20 ark. De kunne også foldes til blad i den boklignende kodeksen som ble så populær blant de første kristne. En gjennomsnittlig bokrull var 4–6 m lang, men man har funnet én som var 40,5 m lang. Det greske ordet bịblos ble opprinnelig brukt om papyrusplantens bløte marg, men ble senere brukt om en bok. (Mt 1: 1; Mr 12: 26) Diminutivformen biblịon har flertallsformen biblịa, som betyr «små bøker», og det er herfra ordet «bibel» er avledet. (2Ti 4: 13, Int) En fønikisk by ble kalt Byblos etter at den var blitt et viktig senter for papyrusindustrien.

Papyrusruller ble brukt i stor utstrekning fram til begynnelsen av 100-tallet e.v.t., da de etter hvert ble avløst av papyruskodeksen. Senere, på 300-tallet, avtok papyrusens popularitet, og man begynte i stor utstrekning å gjøre bruk av velin (fint pergament), et materiale som var mer holdbart.

Som skrivemateriale hadde papyrus én alvorlig ulempe – materialet var ikke særlig holdbart. I fuktige omgivelser gikk papyrusen i oppløsning, og i tørre omgivelser ble den svært sprø. Fram til 1700-tallet mente man at alle gamle papyrushåndskrifter til Bibelen var gått tapt. Men siden slutten av 1800-tallet er en rekke verdifulle bibelske papyrer blitt funnet. Funnene er hovedsakelig gjort i Egypt og området ved Dødehavet, hvor man har det ideelle, tørre klima som er nødvendig for at papyrer skal bli bevart. Noen av de bibelske papyrene som er blitt funnet på disse stedene, skriver seg helt fra det andre eller det første århundre f.v.t.

Mange av de papyrushåndskriftene som er blitt funnet, blir betegnet med uttrykket «papyrus». Som eksempler kan nevnes Nash-papyrusen fra det første eller andre århundre f.v.t., Rylands-papyrus 457 (fra det andre århundre f.v.t.) og Chester Beatty-papyrus nr. 1 (fra det tredje århundre e.v.t.).