Vitnesbyrd om at Guds Ord er blitt bevart

GUDS inspirerte Ord er blitt bevart fram til vår tid, og det er noe vi først og fremst må takke Bibelens Forfatter for. Det finnes trolig 6000 håndskrifter til alle de hebraiske skrifter eller deler av dem og cirka 5000 til de kristne greske skrifter.

«Herrens ord varer til evig tid.» (1. Peter 1: 25) Men hvordan viser den nyere tids forskning at Guds hellige Ord er blitt bevart?

Hvor pålitelig er teksten?

Hvor pålitelig er egentlig teksten i de kristne greske skrifter? Den er virkelig svært pålitelig. Ingen andre skrifter som er blitt bevart fra oldtiden, er så godt bevitnet som den. Dette ble understreket i boken Auf den Spuren Jesu av Gerhard Kroll. Forfatteren viste for eksempel at det er bare seks papyrer som er bevart av skriftene til den greske filosofen Aristoteles (det fjerde århundre før Kristus), og at de fleste av disse skriver seg fra det tiende århundre etter Kristus og tiden deretter. Verkene til Platon (det fjerde århundre før Kristus) er blitt litt bedre bevart. Det foreligger ti håndskrifter til hans verker som skriver seg fra tiden før det 13. århundre etter Kristus. Av det som er skrevet av Herodotos (det femte århundre før Kristus), finnes det cirka 20 papyrusfragmenter som daterer seg fra det første århundre etter Kristus og senere. De første fullstendige håndskrifter til hans verk daterer seg fra det tiende århundre. Og de eldste håndskriftene til Josefus’ verker er bare fra det 11. århundre.

Som en kontrast til dette blir teksten i de kristne greske skrifter (som ble fullført i det første århundre etter Kristus) bevitnet av fragmenter fra det andre århundre og fullstendige avskrifter fra det fjerde århundre. Ifølge Kroll foreligger det 81 papyrer fra det andre til det sjuende århundre, 266 uncialhåndskrifter fra det fjerde til det tiende århundre og 2754 kursivhåndskrifter fra det niende til det 15. århundre, foruten 2135 lektionarier (samlinger av bibeltekster). Alle disse hjelper oss til å rekonstruere teksten til de kristne greske skrifter. Ja, den er i sannhet godt bevitnet.

Et viktig fragment av Johannes’ evangelium

Hvem skulle vente å finne en del av et verdifullt bibelhåndskrift i en avfallshaug? Ikke desto mindre var det nettopp et slikt sted man fant et høyt verdsatt fragment som inneholder kapittel 18 i Johannes evangelium. Det er nå kjent som Rylands Papyrus 457 (P⁵²) og blir oppbevart i Manchester i England. Hvordan ble det funnet, og hvorfor er det så betydningsfullt?

Ved århundreskiftet avdekket arkeologer en hel del papyrusfragmenter, deriblant brev, kvitteringer, bønneskrifter og manntallslister foruten mange andre tekster, utenfor byen Oxyrhynkhos i provinsen Faiyum i Egypt. De var blitt bevart i århundrenes løp i den tørre sanden. De fleste var skrevet på gresk.

I 1920 ble en samling av disse papyrene innkjøpt av John Rylands bibliotek i Manchester. Fjorten år senere skulle papyrologen C. H. Roberts katalogisere noe av dette, og han kom da over noen ord som han syntes virket kjent. Tenk deg hans begeistring da han ble klar over at de var hentet fra Johannes, kapittel 18! På den ene siden av fragmentet stod deler av versene 31 til 33, og på den andre siden (verso) stod deler av versene 37 og 38. Dette papyrusfragmentet viste seg å være den eldste kjente del av et håndskrift til de kristne greske skrifter som man hittil har funnet. Det var skrevet på gresk og med store bokstaver, uncialer, og var fra første halvdel av det andre århundre av vår tidsregning.

Dette fragmentet måler bare 8,9 X 6,4 centimeter. Hvordan er det mulig å fastslå så nøyaktig hvor gammelt dette papyrusstykket er? Hovedsakelig ved å studere skrifttypen, en vitenskap som kalles paleografi. Måten å skrive på forandrer seg gradvis etter hvert som årene går, og det er disse forandringene som antyder håndskriftets alder, med en feilmargin til begge sider på noen år. Man har derfor kunnet fastslå at hele håndskriftet, som fragmentet er en liten del av, ble skrevet av ikke så lenge etter at Johannes selv skrev det opprinnelige evangeliet. Tidsintervallet var trolig ikke på mer enn 30—40 år. Vi kan altså vite med sikkerhet at senere avskrivere ikke foretok betydelige forandringer i Johannes’ evangelium, for teksten i fragmentet er nesten nøyaktig lik teksten i mye yngre håndskrifter.

Før dette funnet ble gjort, hadde kritikere hevdet at Johannes’ evangelium ikke var skrevet av Jesu apostel, men at det var blitt skrevet en tid senere, mot slutten av det andre århundre. Men nå viser dette fragmentet at Johannes’ evangelium fantes i Egypt i første halvdel av det andre århundre, ikke i form av en bokrull, men i bokform som en kodeks. Er det ikke forbausende at et slikt tilsynelatende ubetydelig papyrusfragment på en så effektiv måte kan bringe kritikerne til taushet?

[Ramme på side 31]

PAPYRUS

PAPYRUS er en plante som trives i grunt, stillestående vann eller sumper og langs breddene til rolige elver, som Nilen. (Job 8: 11, NW) Papyrus kan ha blitt brukt som skrivemateriale så tidlig som på Abrahams tid. Senere ble fremstillingen av slikt papir en av hovednæringsveiene i oldtidens Egypt. Fremgangsmåten var forholdsvis enkel. Stengelmargen ble flekket i tynne flak og lagt side om side, mens et nytt lag ble presset på kryssvis. Dette ble så presset til et ark, som ble lagt til tørk i solen og til slutt polert med pimpstein, skjell eller elfenben. Arkene kunne føyes sammen til en rull. Rullenes lengde var vanligvis fire til seks meter, skjønt det er blitt bevart en rull som er hele 41 meter lang. Bladene kunne også brettes sammen til en kodeks, den bokformen som var så populær blant de første kristne.

[Ramme på side 31]

PERGAMENT OG VELIN

CODEX ALEXANDRINUS (datert til det femte århundre), som opprinnelig inneholdt hele Bibelen, er skrevet på velin. Hva er velin, og hva er forskjellen på det og det vi kaller pergament?

Fra de tidligste tider ble det laget pergament av skinn av sau, geit eller kalv. De oppbløtte hudene ble skavet glatte og spent på rammer for at de skulle tørke. (Jevnfør 2. Timoteus 4: 13.) På 200- og 300-tallet etter Kristus hadde man begynt å skille mellom forskjellige kvalitetsgrader. Den grovere typen ble fortsatt kalt pergament, mens den finere ble kalt velin. Til velin ble det bare brukt utsøkte huder av kalv eller geitekilling eller av dødfødte kalver eller lam. Av disse hudene ble det laget et tynt, glatt, hvitaktig skrivemateriale som ble brukt til viktige bøker helt til boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Da viste papir seg å være billigere og bedre.