LANDETS FOLK

Dette uttrykket er en oversettelse av det hebraiske uttrykket ʽam haʼạrets, som også kan gjengis med «jordens folk». Uttrykket ʽam haʼạrets og dets flertallsformer forekommer til sammen 75 ganger i den hebraiske bibelteksten. De religiøse lederne på Jesu tid brukte det som et uttrykk for forakt, men opprinnelig hadde det ingen nedsettende betydning.

Ifølge Koehler og Baumgartners hebraiske og arameiske ordbok betyr dette hebraiske uttrykket «de borgere som har fulle rettigheter». (Lexicon in Veteris Testamenti Libros, Leiden 1958, s. 711) I The Interpreter’s Dictionary of the Bible heter det at uttrykket «strengt tatt bare omfatter ansvarlige mannlige borgere, gifte menn som bor på sin egen jordeiendom og har fulle rettigheter og plikter, deriblant plikt til å gjøre tjeneste i hæren og medvirke i rettssaker og . . . høytider». (Redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 1, s. 106.) (Jf. 3Mo 20: 2–5; 2Kg 15: 5; 16: 15; Ese 45: 16, 22; 46: 3, 9.) Uttrykket var derfor opprinnelig forbundet med respekt. Det siktet ikke bare til en lavere samfunnsklasse eller til det fattigste lag av befolkningen.

Da Abraham ønsket å skaffe seg eiendomsretten til Makpela-hulen, forhandlet han med hetittene, som blir omtalt som «landets folk». (1Mo 23: 7, 13, EN, NB) Uttrykket ʽam haʼạrets blir i disse versene gjengitt med «de innfødte» i An American Translation og med «den innfødte befolkningen» i Ny Verden-oversettelsen. Da farao talte til Moses og Aron, omtalte han israelittene i Gosen som «folket i landet». (2Mo 5: 5) Uttrykket ble brukt i entall om hele folket i Kanaans land (4Mo 14: 9), og det ble brukt med en flertallsform av ʽam (ʽammẹ) for å vise at landet hadde atskilte stammer eller folkegrupper. (Ne 9: 24, 30) Det blir brukt på en lignende måte om de folkeslagene som var innlemmet i og underlagt Perserriket på dronning Esters tid. (Est 8: 17) Sankerib benyttet den fullstendige flertallsformen (ʽammẹ haʼaratsọt, «folkene i landene») om de mange folk eller nasjoner som ble beseiret av de assyriske styrkene. – 2Kr 32: 13.

Innenfor nasjonen Israel ble uttrykket ʽam haʼạrets ofte brukt om folk i sin alminnelighet til forskjell fra myndighetspersoner og prester. (2Kg 11: 14, 18–20; Jer 1: 18; 34: 19; 37: 2; 44: 21; Ese 7: 27; Da 9: 6; Sak 7: 5) Det er likevel tydelig at begrepet ikke bare betegnet en fattig arbeiderklasse, men også omfattet velstående mennesker, for når Esekiel fordømmer de urettferdige handlinger som ble begått av griske profeter, prester og fyrster, tordner han også mot «landets folk» og sier: «Landets folk har gått fram med bedrageri og har revet bort ved ran, og den nødstilte og den fattige har de behandlet dårlig, og den fastboende utlendingen har de bedratt i strid med retten.» (Ese 22: 25–29) Da kong Jehojakim måtte betale den store avgiften farao Nekoh krevde, la han skatt på landet og «inndrev . . . sølvet og gullet fra landets folk». Når det heter at ʽam haʼạrets slo i hjel dem som hadde sammensverget seg mot kong Ammon, og gjorde Josjia til konge, og når det heter at ʽam haʼạrets senere gjorde Jehoakas til konge, siktes det derfor ikke til en lav og foraktet samfunnsklasse. (2Kg 23: 30, 35; 21: 24) Da Nebukadnesar inntok Juda, ble 60 menn «av landets folk» ført til Ribla og henrettet sammen med høytstående embetsmenn. Disse 60 var utvilsomt blant de mer framstående i samfunnet, eller blant dets lederskikkelser. (2Kg 25: 19–21) Begrepet ʽam haʼạrets omfattet naturligvis også de fattige og dem som stod nederst på samfunnsstigen, og Babylons konge lot mange av disse bli tilbake i Juda, akkurat som han tidligere hadde latt de fattige og ringe bli tilbake i Jerusalem. – 2Kg 24: 14; 25: 12; Jer 40: 7; 52: 15, 16.

I tiden etter landflyktigheten fordømte Esra og Nehemja den urette handlemåten de hjemvendte gjorde seg skyldig i da de blandet seg med «landenes folkeslag» («folkene i landet») ved at de giftet seg med deres kvinner, tillot dem å drive handel i byen på sabbaten og tok etter deres vederstyggelige skikker. (Esr 9: 11; 10: 2, 11; Ne 10: 28, 31) Uttrykket henspiller her på de omkringboende ikke-israelittiske folkegruppene som er nevnt i Esra 9: 1, 2, og grunnen til at de skulle holde seg atskilt fra dem, var ikke at disse menneskene var noe dårligere stilt sosialt eller økonomisk sett, men at Guds lov krevde ren tilbedelse. – Ne 10: 28–30.

Brukt som et uttrykk for forakt. Med tiden begynte Judas religiøse ledere å benytte dette uttrykket om folk som ikke var kyndige i Loven, enten de var jøder eller ikke-jøder, og spesielt om dem som var uvitende om eller ikke til punkt og prikke etterlevde den store mengde rabbinske tradisjoner som etter hvert kom til. (Mt 15: 1, 2) Den forakt de la i begrepet, framgår for eksempel av fariseernes uttalelse i Johannes 7: 49: «Denne folkemengden som ikke kjenner Loven, de er forbannet.» Rabbineren Josva definerer ʽam haʼạrets slik: «Enhver som ikke bærer tefillin [fylakterier].» Andre rabbinske uttalelser om slike som ikke overholder jødiske tradisjoner, er følgende: «Hvis en mann ikke har stått til tjeneste for de vises disipler, er han en ʽam haʼạrets, selv om han har lært Skriften og Misjna.» (Den babylonske talmud, Berakhot 47b, oversatt til engelsk av M. Simon.) «En uvitende person [ʽam haʼạrets] er heller ikke from.» (Den babylonske talmud, Avot 2: 5, oversatt til engelsk av J. Israelstam.) «De som ikke er lesekyndige, vil ikke få en oppstandelse.» (Den babylonske talmud, Ketubbot 111b, oversatt til engelsk av I. Slotki.) (Jf. Mt 9: 11; Lu 15: 2; 18: 11.) Jesus sa derimot at han var «kommet for å kalle . . . syndere», og han følte medlidenhet med mennesker som «var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». – Mt 9: 13, 36.

Uttrykket ʽam haʼạrets, som opprinnelig var forbundet med alminnelig respekt, gjennomgikk altså en betydningsendring og fikk en nedsettende klang i religiøs sammenheng. Noe tilsvarende skjedde med det latinske ordet paganus (som det engelske ordet «pagan» kommer fra). Paganus betegnet opprinnelig en som bodde på landet, men ettersom folk ute på landet ofte var de siste som ble omvendt, ble uttrykket etter hvert brukt av byboere om alle som ikke antok den kristne tro som de selv bekjente seg til. Noe lignende gjelder også ordet «hedning», som opprinnelig betydde en som bodde ute på «heden», det vil si på landet, men som senere har fått betydningen ikke-jøde og ikke-kristen.