På Noahs tid forbød Jehova menneskene å spise blod. (1. Mos 9:3, 4) Og han gjentok dette forbudet i Moseloven. De som spiste blod, skulle straffes med døden. (3. Mos 7:27) Og Jesus sa at jødene skulle holde Loven. (Matt 5:17–19) Så han ville aldri ha bedt disse jødene om å spise hans bokstavelige kjøtt eller drikke hans bokstavelige blod. Jesus ville at man skulle forstå det han sa, på en symbolsk måte. Han hadde også brukt symbolikk tidligere, da han snakket med den samaritanske kvinnen: ‘Det vannet som jeg vil gi, skal gi evig liv.’ (Joh 4:7, 14) Jesus mente ikke at den samaritanske kvinnen ville få evig liv bare av å drikke vann fra en spesiell brønn. Og da han snakket til folkemengden i Kapernaum, mente han heller ikke at de ville få evig liv hvis de bokstavelig talt spiste hans kjøtt og drakk hans blod. w24.12 9 avsn. 4–6

Kristne ektemenn må passe på at de ikke får et uriktig syn på kvinner. Hvorfor er det så viktig? En grunn er at det en person tenker på, ofte fører til handlinger. Da apostelen Paulus skrev til salvede kristne i Roma, sa han at de «ikke lenger [måtte la seg] forme av denne verdensordningen». (Rom 12:1, 2) Menigheten var ikke nyopprettet på dette tidspunktet. Men det Paulus skrev, tyder på at noen i menigheten fortsatt var påvirket av det som var vanlig i verden. Derfor sa han at de skulle forandre tenkemåte og oppførsel. Denne oppfordringen er absolutt like aktuell for kristne ektemenn i dag. Noen har dessverre blitt påvirket av verden og har til og med mishandlet kona si. w25.01 9 avsn. 4

De eldste i dag har det travelt. De er forkynnere. (2. Tim 4:5) De deltar ivrig i felttjenesten, de organiserer forkynnelsesarbeidet i menighetens distrikt, og de lærer oss hvordan vi kan forkynne og undervise på en god måte. De må også være barmhjertige og upartiske dommere. Når en person i menigheten begår en alvorlig synd, vil de eldste gjøre alt de kan for å hjelpe ham eller henne til å få et godt forhold til Jehova igjen. Samtidig er de nøye med at menigheten skal være ren. (1. Kor 5:12, 13; Gal 6:1) Men først og fremst er de eldste kjent som hyrder. (1. Pet 5:1–3) De holder godt forberedte bibelske taler, gjør sitt beste for å bli kjent med alle i menigheten og foretar hyrdebesøk. Noen eldste hjelper også til med bygging og vedlikehold av Rikets saler, med organisering av stevner og med arbeidet til sykehuskontaktutvalg og pasientbesøksgrupper. I tillegg har de kanskje andre oppgaver de må ta seg av. Ja, de eldste arbeider hardt for oss! w24.10 20 avsn. 9