Forkynneren
6 Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og den forekommer hyppig blant menneskene: 2 en mann* som den sanne Gud gir rikdom og materielle eiendeler og ære,+ og som, for sin sjel, ikke mangler noe som han viser at han lengter etter,+ og likevel setter den sanne Gud ham ikke i stand til å spise av det,+ selv om til og med en fremmed+ får spise det. Dette er tomhet, og det er en ond sykdom. 3 Hvis en mann blir far hundre ganger+ og han lever i mange år, slik at hans års dager blir mange,+ men hans egen sjel ikke blir mettet med gode ting+ og ikke engang graven blir hans,+ må jeg si at et ufullbårent foster er bedre stilt enn han.+ 4 For til ingen nytte er det kommet, og i mørke går det bort, og med mørke vil dets navn bli dekket.+ 5 Ikke engang solen har det sett eller kjent.+ Det har hvile, i motsetning til ham.+ 6 Og om han så har levd tusen år to ganger og han likevel ikke har sett det som er godt+ — er det ikke til ett sted alle går?+
7 Alt det harde arbeid menneskene* utfører, er for deres munn,+ men deres sjel blir likevel ikke fylt. 8 For hvilken fordel har den vise framfor tåpen?+ Hva har den nødstilte igjen for å vite hvordan han skal vandre blant de levende? 9 Bedre er det at en ser med øynene, enn at sjelen* vandrer omkring.+ Også dette er tomhet og jag etter vind.+
10 Hva som enn er blitt til — dets navn er allerede blitt uttalt, og det er blitt kjent hva mennesket* er;+ og han kan ikke føre sin sak mot en som er mektigere enn han.+
11 Siden det finnes mange ting som forårsaker stor tomhet,+ hvilken fordel har da et menneske? 12 For hvem vet hva godt et menneske har i livet+ i det antall dager hans tomme liv varer, når han tilbringer dem som en skygge?+ For hvem kan fortelle mennesket hva som vil skje etter ham under solen?+