Galaterne
2 Så, etter fjorten år, drog jeg igjen opp til Jerusalem+ sammen med Bạrnabas+ og tok også Titus med meg. 2 Men jeg drog opp som følge av en åpenbaring.+ Og jeg la fram for dem+ det gode budskap som jeg forkynner* blant nasjonene, men privat, for dem som var framstående menn, av frykt for at jeg på en eller annen måte løp+ eller hadde løpt forgjeves.+ 3 Likevel ble ikke engang Titus,+ som var med meg, tvunget til å la seg omskjære,+ enda han var greker. 4 Men på grunn av de falske brødrene+ som var ført inn i stillhet,+ de som hadde sneket seg inn for å spionere på vår frihet,+ som vi har i forening med Kristus Jesus, for at de fullstendig skulle kunne gjøre oss til slaver+ — 5 dem gav vi ikke etter for i undergivenhet,+ nei ikke et øyeblikk, for at det gode budskaps sannhet+ skulle forbli hos dere.
6 Men når det gjelder dem som syntes å være noe+ — hva slags mennesker de tidligere var, betyr ingenting for meg+ — Gud* går ikke etter et menneskes ytre+ — meg meddelte disse framstående menn i virkeligheten ikke noe nytt. 7 Nei, tvert imot, da de så at jeg var blitt betrodd+ det gode budskap for de uomskårne,+ liksom Peter var blitt betrodd det for de omskårne*+ — 8 for Han som gav Peter den kraft som er nødvendig for et apostelembete overfor de omskårne, gav også meg kraft+ for dem som er av nasjonene — 9 ja, da de ble kjent med den ufortjente godhet+ som var gitt meg,+ gav Jakob+ og Kẹfas og Johannes, de som syntes å være søyler,+ meg og Bạrnabas+ høyre hånd som tegn på fellesskap,+ for at vi skulle gå til nasjonene, men de til de omskårne. 10 Vi skulle bare huske på de fattige.+ Nettopp dette har jeg også oppriktig bestrebet meg på å gjøre.+
11 Men da Kẹfas+ kom til Antiọkia,+ stod jeg ham imot ansikt til ansikt, for han var dømt.*+ 12 For før det kom noen menn fra Jakob,*+ pleide han å spise+ sammen med folk av nasjonene; men da de kom, begynte han å trekke seg tilbake og å skille seg ut, av frykt+ for dem som hørte til de omskårne.*+ 13 Også de andre jødene forstilte+ seg sammen med ham, slik at til og med Bạrnabas+ ble trukket med i deres forstillelse.* 14 Men da jeg så at de ikke vandret rett i samsvar med det gode budskaps sannhet,+ sa jeg til Kẹfas framfor dem alle:+ «Hvis du, enda du er jøde, lever som nasjonene og ikke som jødene, hvordan har det seg da at du tvinger folk av nasjonene til å leve etter jødisk skikk?»+
15 Vi som av naturen er jøder+ og ikke syndere+ fra nasjonene, 16 og som jo vet at et menneske ikke blir erklært rettferdig*+ på grunn av lovgjerninger, men bare ved tro+ på Kristus Jesus, også vi har trodd på Kristus Jesus, for at vi skal bli erklært rettferdige på grunn av tro på Kristus+ og ikke på grunn av lovgjerninger, for på grunn av lovgjerninger vil ikke noe kjød bli erklært rettferdig.+ 17 Hvis nå vi, i vår søken etter å bli erklært rettferdige ved hjelp av Kristus,+ også selv er blitt funnet å være syndere,+ er da Kristus i virkeligheten en syndens tjener?+ Måtte det aldri skje! 18 For hvis jeg bygger opp igjen nettopp de ting som jeg en gang rev ned,+ viser jeg meg å være en overtreder.+ 19 Hva meg angår, døde jeg ved lov overfor lov,+ for at jeg skulle bli levende overfor Gud.+ 20 Jeg er pælfestet* sammen med Kristus.+ Det er ikke lenger jeg som lever,+ men det er Kristus som lever i forening med meg.+ Ja, det liv som jeg nå lever+ i kjødet, lever jeg ved den tro som er rettet mot Guds Sønn, som elsket meg og overgav seg selv for meg.+ 21 Jeg skyver ikke Guds ufortjente godhet til side;+ for hvis rettferdighet kommer ved lov,+ døde Kristus i virkeligheten til ingen nytte.+