137 Ved Babylons elver+ satt vi.
Vi gråt når vi tenkte på Sion.+
2 På poppeltrærne i Babylon
hengte vi våre harper.+
3 For de som holdt oss fanget, ba oss synge en sang,+
de som hånte oss, ville underholdes:
«Syng en av Sions sanger for oss.»
4 Hvordan kan vi synge Jehovas sang
på fremmed jord?
5 Hvis jeg skulle glemme deg, Jerusalem,
så la min høyre hånd glemme det den har lært.+
6 La min tunge klistre seg til ganen
hvis jeg ikke husker deg,
hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere
enn alt annet som gir meg glede.+
7 Husk, Jehova,
det edomittene sa den dagen Jerusalem falt:
«Riv byen ned! Riv den ned helt til grunnen!»+
8 Babylons datter, du som snart skal ødelegges,+
lykkelig er den som gjengjelder deg
ved å gi deg samme behandling som du har gitt oss.+
9 Lykkelig er den som griper dine barn
og knuser dem mot klippene.+