Nehemja

1 En beretning av Nehẹmja,*+ Hakạljas sønn: I måneden kislev,* i det 20. året, var jeg i borgen* Susan.*+ 2 Da kom Hanạni,+ en av brødrene mine, og noen andre menn fra Juda, og jeg spurte dem om hvordan det sto til med de jødene som hadde sluppet fri fra fangenskapet,+ og om hvordan det sto til i Jerusalem. 3 De svarte: «De som har overlevd fangenskapet og er der i provinsen,* er i en forferdelig og ydmykende situasjon.+ Jerusalems murer er revet ned,+ og portene er brent opp.»+

4 Så snart jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt og sørget i flere dager, og jeg fastet+ og ba til himmelens Gud. 5 Jeg sa: «Å, Jehova, himmelens Gud, du store Gud som vekker ærefrykt, du som holder din pakt og viser lojal kjærlighet mot dem som elsker deg og holder dine bud:+ 6 La ditt øre lytte, og la dine øyne være åpne, så du hører på din tjeners bønn, som jeg ber til deg i dag. Dag og natt ber+ jeg for dine tjenere israelittene og bekjenner de syndene som Israels folk har begått mot deg. Vi har syndet, både jeg og min fars hus.+ 7 Vi har virkelig handlet skammelig mot deg+ ved å ikke rette oss etter de budene, forskriftene og lovene som du ga din tjener Moses.+

8 Jeg ber deg, husk det du sa til* din tjener Moses: ‘Hvis dere handler illojalt, skal jeg spre dere blant folkene.+ 9 Men hvis dere vender tilbake til meg og holder mine bud og gjør etter dem – om dere så skulle være spredt så langt som til himmelens ende, skal jeg samle dere+ derfra og føre dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.’+ 10 De er dine tjenere og ditt folk, som du løskjøpte ved din store makt og ved din sterke hånd.+ 11 Å, Jehova, la ditt øre lytte til bønnen fra din tjener og til bønnen fra dine tjenere, som finner glede i å frykte ditt navn. Jeg ber deg, la det lykkes for din tjener i dag, og måtte denne mannen* vise meg medfølelse.»+

På den tiden var jeg munnskjenk hos kongen.+