Kobberet — en nyttig tjener for mennesket

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Republikken Zaïre

KOBBERET har tjent menneskene i tusenvis av år. I et gammelt historisk dokument fortelles det at Tubalkain, som levde før vannflommen på Noahs tid, som inntraff for over 4300 år siden, «smidde alle slags skarpe redskaper av kobber og jern». Og i en gammel beskrivelse av Israels område heter det at det var «et land hvor steinene er jern, og hvor du kan hogge ut kobber av fjellene». (1 Mos. 4: 22; 5 Mos. 8: 9) Her i Afrika har de innfødte også fra de tidligste tider utvunnet kobber.

Kobber har aldri forekommet i større mengder i fri tilstand, i klumper. Det var følgelig ikke noen lett oppgave for folk i gammel tid å få tak i kobber. Når de hadde ryddet overflaten for jord og stein, brukte de sine primitive redskaper til å utvinne og pulverisere kobbermalmen med. Malmen måtte så smeltes for at metallisk kobber skulle kunne skilles fra.

Helt fram til det 20. århundre utvant de innfødte i Shaba i republikken Zaïrea kobber av den diamantlignende, grønne malmen som kalles malakitt. I det 19. århundre framstilte de forskjellige stammene mellom ti og 15 tonn kobber om året, og alt arbeidet ble utført manuelt. La oss se litt på hvordan de gikk fram.

De innfødtes framgangsmåte

De tre viktigste kobberproduserende stammene var Bayeke i øst, Basanga i sentralregionen og Baluba i vest. For disse folkene var framstillingen av kobber en hellig profesjon. En trollmann ledet arbeidet. Hver gruppe hadde sine hemmeligheter, tradisjoner og overtroiske ritualer som var knyttet til utvinningen av kobber.

I mai, når tørketiden satte inn, begynte utvinningen. På denne tiden hadde avlingen kommet i hus, så kobberproduksjonen forstyrret ikke på noen måte dyrkingen og innhøstingen av livsviktig føde. Landsbybøvdingen ga startsignalet til årets kobberkampanje ved å rope: «Tuye tukadie mukuba!», som bokstavelig oversatt betyr: «La oss dra og spise kobber!» Dette betydde i virkeligheten: «La oss dra av sted og gjøre oss rike, så vi kan skaffe oss det vi trenger til livets opphold.»

Mens landsbyen gjorde seg klar til å flytte til en midlertidig leir i nærheten av malakittforekomstene, gjorde kvinnene maten i stand. Mennene fant fram økser og hakker, kurver til å bære malakitten i og antilopeskinnsbelger til å øke temperaturen i ovnen med. Når hele karavanen bega seg av sted, påkalte trollmennene og høvdingene åndene for å sikre seg at foretagendet skulle bli vellykket.

Når de kom til malmleiene, reiste de stråhytter, fortrinnsvis i nærheten av en elv. Mens så kvinnene og barna samlet malakitt som lå på overflaten, gikk mennene i gang med å bryte malm i åpne dagbrudd. Andre gjorde i stand trekull til ovnene ved å brenne trestykker i en haug som var dekket av gjørme.

Etter hvert som mennene arbeidet i de åpne dagbrudden fra år til år, ble disse over 15 meter dype og nærmere 50 meter i diameter. Og tenk på at de ble gravd ut for hånd! Når malmen var blitt brutt, ble den finknust, og så ble den vasket i stråkurver i elven. Så var tiden inne til å smelte den.

Sylinderformede ovner ble laget av gjørme og termitt-tuer, som består av leire som tåler sterk varme. Ovnen var som oftest om lag en meter høy. I siden ble det boret små hull, og ved hjelp av antilopeskinnsbelgene ble det blåst luft inn i hullene. En fyrte så opp i ovnen med trekull og andre brennbare stoffer. Om lag 45 kilo malakittmalm ble så lagt i ovnen.

Forestill deg aktiviteten ved ovnen når den ble opphetet. Han som hadde overoppsynet med ovnen, la på biter av hellig bark eller sprinklet rituelt vann over den. De to mennene med blåsebelgene arbeidet febrilsk for å få så høy temperatur som mulig i ovnen. Tilskuerne sang og danset for å oppmuntre dem og for å påkalle åndene.

Nå begynte grønne flammer å stige opp fra ovnen, et tegn på at temperaturen nærmet seg 1083 grader celsius, som er kobberets smeltepunkt. Et hull i den ene siden av ovnen førte ut til et leirkar som sto klart til å ta imot det smeltede kobberet. Så fant den tilsynelatende mirakuløse forvandlingen sted. Den tidligere grønne malakitten strømmet ut i form av smeltet kobber. Dette ble betraktet som åndenes verk.

Smeltingen i leiren pågikk fra midten av august til oktober. Da brøt landsbyboerne opp og vendte hjem, hvor de igjen smeltet kobberet for å raffinere det ytterligere. Så ble det formet til krukker, gryter, kar og skjeer. Krigerne fikk hjelmer og skjold som var hamret ut av kobber. En brukte dessuten X-formede kors av kobber som penger, som ble gitt i bytte for ønskede varer.

Kobberet ble også formet til metalltråd. Et stykke råkobber ble forlenget ved at det ble hamret til på en stor ambolt av stein. Arbeidet med å gjøre stykket lengre og tynnere fortsatte ved ytterligere hamring på en mindre ambolt. Ved hjelp av forskjellige sinnrike metoder ble stykket så trukket ut til en tynn tråd. Et kobberstykke som var mindre enn 15 centimeter langt, kunne strekkes ut til en tråd med en lengde av 15 meter og med en diameter på bare en halv millimeter! Metalltråden ble brukt til å lage armsmykker av.

En vet ikke hvor langt tilbake framstillingen av kobber blant de afrikanske stammene går. Men industrien ble så velutviklet at en anslår at stammene i denne delen av Afrika framstilte 700 tonn kobber i siste halvdel av det 19. århundre! På den tiden ankom imidlertid de belgiske kolonister, og de innfødtes metoder for bryting og smelting av malm måtte vike for mer moderne metoder.

Moderne kobberproduksjon

Nå er det store, statskontrollerte selskaper som driver gruvene og de nødvendige smelteverkene og fører tilsyn med dem. Noen av dagbruddene er etter hvert blitt kjempemessige, opptil en kilometer dype daler med trinn oppover sidene!

I stedet for å arbeide med primitive økser og hakker bruker en nå sprengstoff for å avdekke malmleiene. Svære, maskinelle skovler graver så opp over ti kubikkmeter malm om gangen og slipper denne «biten» opp i ventende lastebiler som kan frakte bort 100 tonn stein om gangen.

Malmen blir vasket i vann, pulverisert og så siktet til den blir passelig finkornet. Kobbermalm inneholder vanligvis mindre enn fire prosent kobber, men av fem tonn malm kan en få så lite som 10 kilo kobber. Ikke desto mindre blir det framstilt over 5 750 000 tonn kobber hvert år verden over. Ved hjelp av kjempemessige, moderne ovner og en elektrolytisk utvinnings- og raffineringsprosess kan en skille ut kobberet mye hurtigere og mye mer effektivt enn ved hjelp av tidligere metoder.

Kobberet tjener i dag mennesket på tusenvis av forskjellige måter. Ettersom kobber er den beste rimelige leder for elektrisitet, blir omtrent halvparten av det kobber som blir framstilt, brukt i elektrisk industri. I hjemmet er kobber ofte det grunnleggende materiale i låser, rør, dørknotter, lysestaker og belysningsarmatur.

Helt fra Tubalkains dager, for over 5000 år siden, og fram til i dag har således kobberet vært en nyttig tjener for mennesket.

[Fotnote]