Når mennesker møter dyr
Noen får godt stell, andre blir mishandlet
FORDELENE VED KJÆRLIG OMSORG
Kan kjærlig omsorg redusere risikoen for hjertesykdommer, selv hos dem som konsumerer store mengder kolesterol? Det er visse ting som tyder på det — i hvert fall blant kaniner. Forskere ved Ohio statsuniversitet forteller om forsøk med to grupper kaniner som fikk samme kost. Den ene gruppen fikk «kjærlig omsorg», mens den andre gruppen bare fikk vanlig stell. En av forskerne sa om de kaninene som fikk kjærlig omsorg: «Jeg stakk innom fire — fem ganger om dagen bare for å se til dem og kjæle med dem. De var fornøyd.» Og hva førte det til? Dr. Fred Cornhill, som underviser i kirurgi ved universitetets medisinske fakultet, sa: «Vi så dobbelt så mye arteriosklerose [avleiring av kolesterol] — i noen tilfelle tre ganger så mye — i blodårene til de dyrene som fikk vanlig stell, som i blodårene til dem som fikk kjærlig omsorg.» Forsøket synes å stemme med andre undersøkelser, som viser at stress kan bidra til hjertesykdommer. De kaninene som fikk kjærlig omsorg, følte seg tydeligvis mindre stresset. Det gjelder uten tvil mennesker også.
ØKONOMISERING MED VANNET
Helt siden bibelsk tid har menneskene vært avhengige av kamelen for å kunne overleve i ørkenen. Hva er det som gjør kamelene så skikket til ørkenlivet?
En vesentlig faktor er deres evne til å «økonomisere med vannet». Hvis et menneske mister ti prosent av kroppsvekten i form av vann, dør det. En kamel kan miste tre ganger så mye uten at det er noen fare på ferde. Hvis et menneske blir varmt, svetter det lett, men kameler blir ikke så fort varme og svetter svært lite. Et menneskes nyrer utskiller mye mer vann enn kamelens nyrer. Men det er ikke alt.
Du har sikkert lagt merke til at ånden står som en hvit røk ut av munnen din når det er kaldt. Den hvite røken er egentlig vanndamp og vitner om at du taper vann hver gang du puster ut. Slik er det ikke med kamelen. Den har en helt spesiell evne til å spare på vannet når den puster. Hvordan gjør den det?
Hvis du ruller sammen et papirstykke til en løs rull og blåser gjennom den, har du en modell av kamelens nese. Men kamelens «rull» er ikke laget av papir. Det er en slimhinne som er dekket med et spesielt, vannabsorberende belegg.
Luft som kommer inn, opptar fuktighet fra dette belegget på hinnen og gjør at hinnen holder seg kjølig og tørr. Når så kamelen puster ut, blir varm fuktighet fra lungene absorbert av hinnen før den forsvinner ut av neseborene. På denne måten beholder kamelen 68 prosent av den fuktighet som ellers ville ha gått tapt!
HUN FANT IGJEN HÅNDVESKEN
En kandidat til doktorgraden i zoologi ved Rutgers universitet var på vei til en myr med en skilpadde. Planen var at hun skulle feste en radiosender til skilpaddens rygg og så følge dens bevegelser når den la eggene sine, ved hjelp av en mottager. Men et sted på veien måtte hun stoppe for rødt lys, og da var det en mann som strakte hånden inn i bilen og tok håndvesken hennes. I den lå radiosenderen. Like etter innstilte hun sammen med en professor i zoologi mottageren. Den peilet inn en stall bak et ubebodd hus noen kvartaler fra det stedet vesken ble stjålet. Og der lå ganske riktig vesken, med alt innholdet så nær som pengene på plass. Og så ble radiosenderen anbrakt der den skulle være — på ryggen til en skilpadde i en myr.
GRISER SOM JOGGER
Også griser er blitt bitt av joggebasillen. En gruppe ved Arizona statsuniversitet bestemte seg for å bruke griser i noen forsøk som tok sikte på å fastslå hvilken virkning jogging og fettrik kost har på hjertet. Grisen skal nemlig ha de samme psykologiske karaktertrekk som mennesket. Den reagerer for eksempel på samme måte på stress. Grisenes mål er å tilbakelegge 3,2 kilometer pr. dag. Det er imidlertid ikke alle de 18 grisene som undersøkelsen omfatter, som jogger. Seks av dem bare spiser og sover som andre griser. Seks av dem begynte å jogge da de var grisunger. Og de siste seks begynte å jogge etter at de hadde nådd en vekt på 70 kilo. Ross Consaul sier om de joggende grisene: «De tar seg helt ut i første etappe. Deretter trenger de fleste av dem en del oppmuntring for å fortsette.» Det får de ved at en av og til stikker en lang, togrenet gaffel borti dem. En annen grunn til at en valgte griser til denne undersøkelsen, er den som en av lærerne ved universitetet. George Seperich nevner: «Vi kan være nokså sikre på at ingen kommer til å invitere grisene våre ut på øl og pizza mens undersøkelsen pågår.» De foreløpige resultater går ut på at griser som jogger, har mer energi og ser ut til å være mer fornøyd.
«INGEN FLERE TÅRER»? FOR HVEM?
Bladet Science News for oktober 1980 skrev: «Husker De sjamporeklamen som lovte ’ingen flere tårer’? De fleste opplysninger om hvorvidt et produkt er irriterende for øynene eller ikke, skriver seg fra Draize-prøven. Prøven har fått navn etter en forsker ved den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll, som utviklet den under den annen verdenskrig. Den går ut på at en drypper et stoff direkte på hornhinnen til en hvit kanin. Reaksjonene — for eksempel blæredannelser, lesjoner og andre vevskader — blir bedømt ved at en sammenligner prøveøyet med det andre øyet. Mange kaniner gjennomgår voldsomme smerter for å bevise mistanker om at blekemidler og andre stoffer ikke bør komme i berøring med øyet.»
En sammenslutning av en rekke amerikanske organisasjoner øver nå press på laboratoriene for å få dem til å finne fram til mer humane alternativer til Draize-prøven. «Det er en temmelig lite human prøve,» innrømmer Jim Roloff. Laboratoriearbeiderne kan ikke fordra å utføre den, sier han, for «hvis en har et svært etsende stoff, er den virkelig grusom». Han mener at prøven er unødig hvis hudprøver viser at stoffet er svært etsende.