Atomkrig — hvor virkelig er truselen?
JEG VIL VOKSE OPP, IKKE BRENNE OPP.
Disse bitre og tankevekkende ordene har en ukjent ungdom skrevet på en murvegg midt i Frankfurt. Klandrer du ham eller henne for å føle det på denne måten?
Sannsynligvis ikke, særlig hvis du er blant de millioner rundt om i verden som frykter noe mer enn en begrenset atomkrig — selv om også det ville være ille nok. De mener truselen består i en total atomkrig som kan utslette hele menneskeheten. Jorden ville da bli ubeboelig.
Et ord som ofte blir brukt for å beskrive et slikt kjernefysisk holocaust, særlig i engelsktalende land, er et ord som er lånt fra Bibelen. Det er «Harmageddon». Eisenhower, tidligere president i USA, sa for eksempel i 1961 at den voksende truselen om en atomkrig brakte Chicago «bare 30 minutter fra Harmageddon». Og Henry Kissinger, tidligere utenriksminister i USA, skrev om begynnelsen av 1970-årene: «Ingen tidligere generasjon av statsmenn har måttet føre politikk under slike ukjente forhold like ved grensen til Harmageddon.»
I mellomtiden er vi kommet inn i 1980-årene. Årelange politiske samtaler og forhandlinger har ennå ikke uskadeliggjort den atombomben som det ser ut til at verden har sittet på i nesten fire tiår. Og til tross for at supermaktenes innbyggere øver større og større press på politikerne for å få dem til å gå inn for fastfrysing av atomvåpnene, fortsetter de å lagre slike våpen.
Truselen blir bare større
Vitenskapsmannen Joseph Weizenbaum ved det teknologiske institutt i Massachusetts oppgav enda en grunn til at truselen om et kjernefysisk holocaust blir større. Han sa: «Faren er blitt større, for nå er det mange flere land som har atomvåpen.» Ettersom antallet helt sikkert vil fortsette å vokse, er ikke framtidsutsiktene lyse. «Det er stor sannsynlighet for at vi ikke vil overleve de neste 20 årene,» sier Weizenbaum. «Vi nærmer oss avgrunnen med stadig større fart. Og jeg er redd det ikke er noen som kan stoppe oss. Kanskje er vi allerede helt fortapt.»
I mellomtiden fortsetter den moderne teknologi å forbedre rakettstyringssystemene. Langtrekkende raketter kan allerede skytes ut tusener av kilometer fra sitt mål og treffe mindre enn 180 meter fra dette målet. Det kan sammenlignes med å kaste en ball en kilometer — hvis en kunne kaste så langt — og bomme på blinken med mindre enn en centimeter!
Hvordan reagerer du?
Kanskje du forsøker å avverge en atomkrig. Du er sannsynligvis ikke politiker eller en som forhandler om nedrustning. Men du synes kanskje du gjør din del ved å være med i fredsbevegelser eller være med på demonstrasjoner mot atomvåpen. Det er hundretusener vanlige mennesker som deler dette synet.
Det kan også være at du ikke er så engasjert i dette. Du forsøker kanskje ganske enkelt å ignorere truselen og lar være å tenke på den ved å fylle livet med andre interesser. Innerst inne håper du det beste.
Eller mener du at en atomkrig er uunngåelig? Hvis du gjør det, kan det være at du planlegger med tanke på å overleve. Du har kanskje allerede lagt bestemte planer. Du har muligens sluttet deg til en av alle de gruppene som nylig er blitt dannet i alle deler av verden, og som mener at en kan gjøre noe for å overleve.
Enten en passer inn i en av disse tre kategoriene eller ikke, er det ingen som kan komme utenom det faktum at truselen om en atomkrig er virkelig. Enten vi liker det eller ikke, må vi se i øynene spørsmål med vidtrekkende følger. Kommer det som menneskene er mest redd for, til å skje? Er en «Harmageddon-krig» med atomvåpen uunngåelig? Er de unge blant oss dømt til å brenne opp før de vokser opp?